Forskrift om endring i forskrift for arbeid med ioniserende stråling.

I

I forskrift av 14. juni 1985 nr. 1157 for arbeid med ioniserende stråling gjøres endringer og forskriften lyder i sin helhet etter dette:

Forskrift om arbeid med ioniserende stråling

§ 1 . Virkeområde

Forskriften gjelder for arbeid under forhold der arbeidstakerne kan utsettes for ioniserende stråling. Denne forskrift gjelder for virksomhet på områder som nevnt i arbeidsmiljøloven § 7 nr. 2, § 8 nr. 4, § 14 siste ledd, § 21 annet ledd og § 22 siste ledd og på områder som nevnt i forskrift om arbeidervern og arbeidsmiljø i petroleumsvirksomheten § 1 med unntak av forskrift om arbeidervern og arbeidsmiljø i petroleumsvirksomheten § 1 andre ledd.

Med unntak av § 6 gjelder forskriften ikke for arbeidstakere som arbeider under forhold der bestrålingen ikke kan medføre en effektiv dose på mer enn 6 mSv i løpet av 12 måneder.

§ 2 . Definisjoner

Med ioniserende stråling menes stråling bestående av fotoner eller partikler som direkte eller indirekte er i stand til å danne ioner.

Med effektiv dose menes en sum av doseverdiene til de mest strålefølsomme enkeltorganer i kroppen multiplisert med en vektfaktor mellom 0 og 1 som angir organets relative strålefølsomhet.

§ 3 . Generelt krav

Arbeidsgiver skal påse at all stråleeksponering blir holdt så lavt som mulig.

§ 4 . Dosegrenser

Ingen skal settes til arbeid med ioniserende stråling hvor den effektive dose kan overstige 20 mSv i løpet av 12 måneder.

Ved bestråling av enkeltorganer skal dosene ikke overstige: Øyelinse: 150 mSv/år. Hud, hender og føtter: 500 mSv/år. Ved bestråling av hud gjelder gjennomsnittlig dose til et areal på 1 cm 2 uansett hvor stort hudområde som er eksponert.

§ 5 . Helseundersøkelse

Arbeidsgiver skal sørge for at arbeidstakere som skal arbeide med ioniserende stråling, gjennomgår helseundersøkelse før de settes til slikt arbeid. Helseundersøkelsen skal ta sikte på å avgjøre om det er medisinske grunner til hinder for at arbeidstakeren sysselsettes med ioniserende stråling eller om det er nødvendig med spesielle tiltak.

Arbeidstakere som utsettes for en effektiv dose på mer enn 6 mSv i løpet av 12 måneder eller en ekvivalent dose på mer enn 3/10 av dosegrensene gitt i § 4, skal ha helseundersøkelse hvert 3. år, eller oftere om det tilrås av lege.

Helseundersøkelse skal også foretas dersom arbeidstakeren har vært utsatt for overeksponering med stråledoser utover dosegrensene gitt i § 4, dersom arbeidstakeren av spesielle grunner ønsker dette, eller dersom lege har bestemt at arbeidstakeren skal undersøkes.

Helseundersøkelsen skal utføres av kompetent lege.

Arbeidsgiveren skal sørge for at legen har alle eksponeringsopplysninger som kan være av betydning for helseundersøkelsen.

Arbeidstakeren skal underrettes om resultatet av helseundersøkelsen.

Arbeidstakere med legeattest om at de ikke kan arbeide med ioniserende stråling, skal overføres til strålefritt arbeid.

§ 6 . Omplassering av gravide

Gravid arbeidstaker skal overføres til arbeid uten yrkesmessig eksponering for ioniserende stråling.

§ 7 . Samtidig arbeid med cytostatika og ioniserende stråling

Virksomhet som har arbeidstakere som arbeider med ioniserende stråling og som også regelmessig arbeider med cytostatika, skal utarbeide arbeidsinstruks om hvordan arbeidet skal utføres og hvilke sikkerhetstiltak som skal iverksettes for at arbeidstakerne ikke skal bli utsatt for stråling og cytostatika.

Arbeidsinstruksen skal behandles i virksomhetens arbeidsmiljøutvalg.

Arbeidstakerne skal gis opplæring og instruksjon slik at arbeidet kan utføres i samsvar med arbeidsinstruksen.

Arbeidsgiver skal sørge for regelmessig tilsyn med at arbeidet foregår på fullt forsvarlig måte.

§ 8 . Måleinstrumenter

Arbeidstakere som arbeider med ioniserende stråling, skal bære persondosimeter eller på annen måte få kontrollert eksponeringen.

Arbeidstakerne skal gjøres kjent med resultatene av dosemålingene.

§ 9 . Varsel ved overskridelse

Hvis det ved individuelle målinger påvises at arbeidstaker er blitt utsatt for en stråledose utover dosegrensene gitt i § 4, skal arbeidstakeren henvises til lege, og Arbeidstilsynet varsles snarest.

§ 10 . Varsel ved uhell

Ved uhell skal arbeidsgiveren straks varsle Arbeidstilsynet.

§ 11 . Leges meldeplikt

Dersom lege finner tegn til sykdom eller skade som følge av stråling, skal legen straks sende melding om dette til Direktoratet for arbeidstilsynet.

§ 12 . Registrering

Arbeidsgiveren skal føre kartotek eller lister (arbeidstakerregister) over personer som arbeider med ioniserende stråling med opplysninger om navn, adresse, personnummer, nåværende arbeid, tilsettingstid og individuelt målte stråledoser.

Direktoratet for arbeidstilsynet kan kreve utskrift av arbeidstakerregisteret. Dersom virksomheten nedlegges skal registeret overføres til Direktoratet for arbeidstilsynet.

§ 13 . Kostnader ved legeundersøkelse

Kostnader ved legeundersøkelsene som ikke dekkes av folketrygden, bæres av virksomheten.

§ 14 . Straffansvar

Brudd på forskriften er straffbart, jf. arbeidsmiljøloven kap. XIV.

§ 15 . Dispensasjon

Direktoratet for arbeidstilsynet kan dispensere fra forskriftens krav der dette finnes forsvarlig.

Uttalelse fra arbeidsmiljøutvalg, eventuelt verneombud hvis arbeidsmiljøutvalg ikke finnes, skal følge søknaden som framlegges for Arbeidstilsynet.

§ 16 . Ikrafttreden

Disse forskriftene trer i kraft straks.

Fra samme dato oppheves forskrifter av 31. mars 1978 1 om særlige vernetiltak ved arbeid med ioniserende stråling.

1 Ikke tidligere kunngjort i Norsk Lovtidend.

II

Endringene trer i kraft 1. juli 2001.

Kommentarer til forskriften

Generelt

Ioniserende stråling over et visst nivå (dose) kan gi helseskader, både akutt og som senskader. Ioniserende stråling kan også virke inn på forplantningsevnen.

I radiologien er begrepet dose definert som absorbert stråleenergi pr. masseenhet av absorbatoren. SI-enheten for dose er gray (Gy): 1 Gy = 1 J/kg.

Det har lenge vært kjent at arbeid med ioniserende stråling kan føre til helseskade. I strålevernsammenheng kan slike skader inndeles i tre kategorier: A. Akutte stråleskader. Slike helseskader oppstår hvis den mottatte stråledose overstiger terskelverdier, og skadens omfang øker med økende stråledose. Skadene opptrer relativt kort tid etter bestrålingen (dager, uker). Akutte stråleskader kan bare forekomme ved alvorlige uhell med strålekilder. B. Senskader. Slike helseskader kan oppstå etter en latenstid og kan være ulike former for kreft eller skade på arvestoffet. Skadene kan opptre flere år etter bestrålingen, og skader på arvestoffet hos foreldre kan gi arvelige sykdommer.

For strålevernformål antar en at det ikke er noen nedre terskelverdi for slike skader. Skadens omfang avhenger ikke av stråledosens størrelse, men risiko for at skader skal oppstå øker med økende stråledose. C. Fosterskader. Et foster er spesielt følsomt for ioniserende stråling. Strålefølsomheten er størst i perioden 8.-16. svangerskapsuke. Risiko for skade og skadens omfang øker med økende stråledose.

For å hindre akutte helseskader og begrense senskader er det gitt grenser for bestråling. Grensene er gitt i enheter av ekvivalent dose for akutte stråleskader og effektiv dose for senskader, slik disse enhetene er definerte av ICRP (International Commission on Radiological Protection).

Størrelsen ekvivalent dose tar hensyn til at den biologiske virkningen er ulik for ulike typer stråling, selv om stråledosen er den samme. Størrelsen fremkommer ved å multiplisere dosen med en vektfaktor mellom 1 og 20 for å bestemme dosens betydning med hensyn til strålevern. SI-enheten for ekvivalent dose er Sievert (Sv): 1 Sv = 1 J/kg.

Begrepet effektiv dose tar i tillegg hensyn til at risikoen for stråleskade ikke er den samme for de ulike organer i kroppen som bestråles. Med effektiv dose menes en sum av doseverdiene til de mest strålefølsomme enkeltorganer multiplisert med en vektfaktor mellom 0 og 1 som angir organets relative strålefølsomhet.

Den effektive dose kan sees på som en gjennomsnittlig helkroppsdose. Den gir et mål for den samlede risikoen for senskader som bestrålingen innebærer, uansett hvordan denne fordeler seg over kroppen. Den kan ikke måles direkte, kun beregnes dersom en rekke fysiske og geometriske forhold ved bestrålingssituasjoner er kjent. Verdien som avleses på persondosimeteret vil vanligvis være høyere enn den effektive dose, og i praksis vil man være på den sikre siden dersom de tiltak som foreskrives baseres på persondosimeteravlesningen.

Statens strålevern fører kontroll med målinger av persondoser.

Forskriften om arbeid med ioniserende stråling inneholder bestemmelser om dosegrenser, helseundersøkelser, dosimetri, særvern for visse grupper og melde- og registreringsplikt. De må sees i relasjon til strålevernslovgivningen og de regler om kontroll, tilsyn og arbeidsrutiner som er utgitt av Statens strålevern.

Til § 1

Forskriftens formål er å hindre at arbeidstakere utsettes for ioniserende stråling som kan gi en skadelig effekt.

Med ioniserende stråling menes stråling bestående av fotoner eller partikler som direkte eller indirekte er i stand til å danne ioner. Slik stråling kan være røntgen-, alfa-, beta-, gamma- og nøytronstråling. Arbeid med ioniserende stråling inkluderer også arbeid med radionuklider. Se § 2.

Paragrafen innebærer at strålingsarbeidet må ha et visst omfang for at forskriftens bestemmelser skal gjelde. Forskriften vil komme til anvendelse ved arbeid hvor en med foreskrevne vernetiltak og god yrkeshygienisk arbeidsmetode vanligvis bare vil motta en effektiv dose på f.eks. 1- 2 mSv pr. år, dersom det er en risiko for å motta en effektiv dose på mer enn 6 mSv pr. år på grunn av f.eks. en strålehygienisk ugunstig arbeidsmetode eller uhell.

Forskrift av 30. april 1998 nr. 551 om arbeid av barn og ungdom har bestemmelser om unges arbeid med ioniserende stråling, jf. best.nr. 554.

Til § 2

Den effektive dose kan sees på som en gjennomsnittlig helkroppsdose. Den gir et mål for den samlede risikoen som bestrålingen innebærer, uansett hvordan denne fordeler seg over kroppen. I rutinemessig praksis kan avlest verdi på persondosimeteret nyttes som et mål på effektiv dose, og en vil være på den sikre siden dersom de tiltak som foreskrives baseres på persondosimeteravlesningen, jf. innledningen til kommentarene.

Til § 3 og § 4

Forskriften fastsetter en øvre grense for bestråling, men også innenfor denne grensen pålegges plikten til å holde all stråleeksponering så lav som mulig. Dette bør inngå som en del av virksomhetens systematiske helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid, jf. forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (Internkontrollforskriften), best.nr. 544. For å sikre at all stråleeksponering blir holdt så lav som mulig, bør arbeidsgiver utpeke en stedlig ansvarshavende for strålevernet. Den strålevernsansvarlige skal ha de nødvendige kvalifikasjoner for å kunne utføre sine oppgaver på en tilfredsstillende måte.

Strålenivåer under dosegrensen kan ikke betraktes som risikofrie, og en viss reduksjon av bestrålingen vil alltid medføre en tilsvarende reduksjon i risikoen for senskader.

Ved svært lokalisert eksponering som f.eks. at bare hendene bestråles, kan i prinsippet terskelen for akutte stråleskader overskrides uten at den effektive dosen overstiger 20 mSv. Det foreligger derfor egne akuttdoser for enkelte kroppsdeler.

For arbeidstakere mellom 16 og 18 år er det fastsatt strengere dosegrenser i forskrift om arbeid av barn og ungdom, best.nr. 554. Den effektive dosen må for disse ikke overstige 5 mSv i løpet av 12 måneder. Dosegrensen ved bestråling av enkeltorganer må ikke overstige 50 mSv pr. år for øyelinse og 150 mSv pr. år for hud, hender og føtter.

Bestrålingen fra umodifiserte naturlige strålekilder (naturlig bakgrunnsstråling) kommer ikke inn under disse forskrifter. Bidrag fra såkalt forhøyet naturlig bakgrunnsstråling, som f.eks. bestrålingen fra radondøtre i gruveatmosfæren, regnes derimot som yrkesmessig bestråling.

Til § 5

Arbeidstakere med hudlidelser som kan gi økt hudopptak, og som kan vanskeliggjøre rengjøring av huden, bør ikke arbeide med radionuklider i løsning. Det kan ev. vurderes om spesielle vernetiltak, f.eks. tildekking av huden, vil gi tilstrekkelig beskyttelse. Arbeidstakere med thyreoidealidelser bør unngå å arbeide med radioaktivt jod. Arbeidstakere som tidligere er behandlet for kreftsykdommer eller sykdommer i de bloddannende organer (maligne og myeloproliferative lidelser) bør vurderes nøye. Hvis det ikke er andre grunner til hinder for det, vil arbeidstakeren som oftest kunne arbeide med ioniserende stråling uten at det medfører vesentlig økt risiko for helseskade. Det enkelte tilfelle må imidlertid vurderes omhyggelig, der det tas hensyn til prognose, andre helseforhold, type arbeid og arbeidstakerens ønsker. Arbeidstakere med uttalt nyresykdom som kan medføre endret opptak og utskillelse av radionuklider, bør vurderes i forhold til arbeid med åpne radioaktive kilder.

manglende fysiske eller psykiske forutsetninger for at arbeidstakeren kan anvende beskyttelsesutstyr psykiske forstyrrelser som kan utgjøre en fare for sikkerheten medfødte misdannelser hos tidligere fødte barn, planlagt graviditet etter tidligere aborter eller andre fertilitetsproblemer, jf. forskrift om forplantningsskader og arbeidsmiljø, best.nr. 535.

Registrering av arbeidstakerens yrkeshistorie med tidligere eksponeringer, og eksponering i det aktuelle arbeidet, inkl. uhell. Registrering av tidligere sykehistorie (inkl. familieanamnese) og nåværende helsetilstand, med vurdering av ev. arbeidsrelaterte symptomer. I helt spesielle tilfeller kan det være aktuelt å foreta undersøkelser for påvisning av økt mottakelighet for skade eller tidlige skadevirkninger. Foreløpig finnes det imidlertid ikke undersøkelser som er egnet for rutineovervåking av den enkelte arbeidstaker.

Medisinsk overvåking av arbeidstakere som er eksponert for stråling kan ikke tjene til å bekrefte effektiviteten av et strålevernsopplegg.

Med overeksponering menes situasjoner som har medført eller har kunnet medføre eksponering for stråledoser ut over de årlige dosene gitt i § 4. Så snart en mistenker at overeksponering kan ha funnet sted, er det viktig å utrede hvilke stråledoser arbeidstakeren er blitt utsatt for. Arbeidstakeren skal informeres om stråledosene og mulige helseeffekter av disse.

Undersøkelse og behandling etter overeksponering vil variere, avhengig av eksponeringens type og nivå. Ved hudforurensning med radionuklider må dekontaminering skje så raskt som mulig.

Eksponering for doser nær dosegrensen vil sannsynligvis ikke forårsake helseskade, og det vil normalt ikke være nødvendig med spesiell undersøkelse eller behandling, men det er viktig at arbeidstakeren får informasjon og råd fra verne- og helsepersonale eller andre sakkyndige.

Ved eksponering for doser som ligger vesentlig over dosegrensen, bør det også vurderes om det er nødvendig å kontrollere biomarkører (f.eks. lymfocyttall, kromosomforandringer) for å bekrefte doseberegningene, og ev. overvåke den kliniske utviklingen. Arbeidstakeren bør få informasjon og råd med hensyn til senere arbeid og risiko for mulige langtidsvirkninger.

Legen som skal foreta helseundersøkelsen, skal være kompetent når det gjelder vurdering av helserisiko ved arbeid med ioniserende stråling. Det er også en forutsetning at legen er godt kjent med forholdene på arbeidstakerens arbeidsplass.

Arbeidsgiveren skal sørge for at legen som foretar helseundersøkelsen har alle måledata og eksponeringsopplysninger som kan være av betydning for undersøkelsen. Dette innebærer bl.a at legen skal ha underretning om det strålenivå arbeidstakeren kan forventes å bli utsatt for før første helseundersøkelse og kopi av individuelle dosimetrirapporter før senere helseundersøkelser.

Dersom arbeidstakeren ønsker det, kan helseundersøkelsen foretas av annen lege enn virksomhetens, men dette må i så fall skje på en slik måte at forskriftens krav blir oppfylt. Det bør derfor skje i samarbeid med virksomhetens verne- og helsepersonale eller en arbeids-/yrkesmedisinsk avdeling. Arbeidsgiver er ikke forpliktet til å dekke ekstra omkostninger som arbeidstakers valg av spesiell lege måtte medføre.

For resultatene av helseundersøkelsen gjelder vanlige bestemmelser om taushetsplikt, jf. lov om leger (legeloven) av 13. juni 1980 nr. 42 og forskrift om leges og helseinstitusjons journal for pasient (journalforskriften), fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 17. mars 1989 nr. 277.

I henhold til journalforskriften § 15 skal journalen oppbevares så lenge det ut fra legevirksomhetens karakter kan tenkes å bli bruk for den, dog i minst 10 år etter siste innføring. Opplysninger om arbeidstakere som arbeider med ioniserende stråling, bør oppbevares i minst 60 år fordi det kan være lang latenstid fra eksponering til ev. utvikling av sykdom. Journalene skal overføres fylkeslegen for oppbevaring i tilfelle virksomheten innstilles, jf. journalforskriften § 18.

På anmodning skal den enkelte arbeidstaker få adgang til sin personlige helsejournal, jf. legeloven § 46.

Til § 6

Bestemmelsen presiserer arbeidsgivers plikt til å omplassere gravide kvinner til arbeid hvor de ikke utsettes for yrkesmessig eksponering for ioniserende stråling.

Overføring til annet arbeid bør skje så tidlig som mulig. Omplassering er ikke nødvendig der skjermingstiltakene er dimensjonert slik at den yrkesmessige tilleggsbestrålingen ligger innenfor variasjonene i bakgrunnsstrålenivået.

Arbeidsgiver skal sørge for at arbeidstakerne gis nødvendig informasjon om risiko for forplantningsskade, jf. § 9 i forskrift om forplantningsskader og arbeidsmiljø (best.nr. 535).

Til § 7

Med arbeidstakere som regelmessig arbeider med cytostatika menes arbeidstakere som har som en fast del av sine arbeidsoppgaver å håndtere stoffene, eller som fast utfører arbeid hvor de blir utsatt for disse stoffene (f.eks. renhold av spesialrom, vask av sengetøy). Arbeidet med cytostatika trenger ikke foregå kontinuerlig, men som en del av en tilbakevendende arbeidsrutine. Se også forskrift om håndtering av cytostatika, best.nr. 402.

Med arbeid med ioniserende stråling forstås arbeid hvor forholdene er slik at den effektive dose kan overstige 6 mSv i løpet av 12 måneder.

Ioniserende stråling har lignende skadevirkning på kroppen som cytostatika. Det er også mulig at eksponering for begge deler ikke bare summerer skadevirkningene, men at den ene påvirkning kan forsterke effekten av den andre.

Kravene til arbeidsmiljøet må derfor skjerpes der slikt samtidig arbeid forekommer. Det er viktig at man unngår samtidig påvirkning der dette er mulig, f.eks. ved at sprøyter klargjøres av arbeidstakere som ikke er utsatt for ioniserende stråling. Rutinene skal gjennomgås nøye med tanke på uhellsprofylakse.

Arbeidstakere som utsettes for cytostatika og ioniserende stråling må sikres en god opplæring og informasjon om skadevirkninger og forebyggelsen av dem.

Til § 8

Hensikten med persondosimetri er å kontrollere at den individuelle stråleeksponeringen holdes så lavt som mulig, og innenfor de gjeldende dosegrenser. Det er derfor nødvendig med persondosimetri ved doser som er vesentlig lavere enn 6 mSv/år (dosegrensen for forskriftens virkeområde), jf. kommentaren til § 1. Se også Statens stråleverns «Persondosimetri for yrkeseksponerte – ioniserende stråling fra eksterne strålekilder» – Strålevernhefte 8. (1995).

Persondosimetre er ikke egnet til å måle all eksponering for ioniserende stråling. I visse tilfeller må den yrkesmessige eksponering bestemmes på annen måte. Ved stråleeksponering av hender bør overvåking av fingerdoser vurderes. Opptak av radioaktive stoffer i kroppen må bestemmes ved spesialmålinger, likeledes målinger av radon i luft i anlegg under jord. Innehaver av anlegg under jord plikter å sørge for at resultatet av målinger rapporteres til Statens strålevern og til Arbeidstilsynet. Se Statens stråleverns «Radon på arbeidsplasser under jord og bergrom» – Strålevernhefte 23 (2000) og «Anbefalte tiltaksnivåer for radon i bo- og arbeidsmiljø» – Strålevernhefte 5 (1998).

Måleresultater bør oppbevares like lenge som journalen, jf. kommentar til § 5 og journalforskriften.

Til § 10

Med uhell menes enhver unormal hendelse der arbeidstakere mottar eller risikerer å motta stråledoser ut over den årlige dosegrense.

I bestemmelser for ulike typer bruk av stråling gitt av Statens strålevern, er også plikten til å varsle om uhell spesifisert. Se f.eks. «Vilkår for strålevern ved industriell radiografi» – Strålevernhefte 20 (1999) og «Strålevernsbestemmelser for bruk og behandling av åpne radioaktive kilder» utgitt i 1981.

Til § 15

Det kan søkes om dispensasjon for enkeltpersoner der det av hensyn til arbeidets art ikke er mulig å fastsette en årlig dose på 20 mSv pr. år. Den effektive dose skal ikke overstige 100 mSv i en fortløpende femårsperiode med en maksimal effektiv dose på 50 mSv for det enkelte år.

Referanse til andre aktuelle lover og forskrifter:

Lov av 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø Lov av 12. mai 2000 nr. 36 om strålevern og bruk av stråling

Forskrifter med hjemmel i lov om arbeidervern og arbeidsmiljø: Best.nr. Tittel 402 Forskrift av 18. desember 1980 nr. 9418 om håndtering av cytostatika 524 Forskrift av 24. mai 1993 nr. 1425 om bruk av personlig verneutstyr på arbeidsplassen 529 Forskrift av 16. februar 1995 nr. 170 om arbeidsplasser og arbeidslokaler 535 Forskrift av 25. august 1995 nr. 768 om forplantningsskader og arbeidsmiljø 544 Forskrift av 6. desember 1996 nr. 1127 om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (Internkontrollforskriften) 554 Forskrift av 30. april 1998 nr. 551 om arbeid av barn og ungdom

Publikasjoner utgitt av Statens strålevern:

Strålevernsbestemmelser for bruk og behandling av åpne radioaktive kilder, utgitt i 1981 Dosegrenser for yrkeseksponerte – ioniserende stråling – Strålevernhefte 4 (1995) Anbefalte tiltaksnivåer for radon i bo- og arbeidsmiljø – Strålevernhefte 5 (1998) Persondosimetri for yrkeseksponerte – Strålevernhefte 8 (1995) Vilkår om strålevern ved industriell radiografi – Strålevernhefte 20 (1999) Radon på arbeidsplasser under jord og i bergrom – Strålevernhefte 23 (2000)