Kunngjøring om at overenskomst, undertegnet i Stockholm 6. februar 2001, mellom Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige om endring av konvensjonen mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige inneholdende internasjonal-privatrettslige bestemmelser om ekteskap, adopsjon og vergemål undertegnet i Stockholm den 6. februar 1931, gjelder med lovs kraft her i riket for Norges forbindelser med Finland og Sverige.

I

Justisdepartementet kunngjør med dette at følgende overenskomst gjelder med lovs kraft her i riket for Norges forbindelser med Finland og Sverige:

Overenskomst mellom Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige om endring av konvensjonen mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige inneholdende internasjonal-privatrettslige bestemmelser om ekteskap, adopsjon og vergemål undertegnet i Stockholm den 6. februar 1931.

Danmarks, Finlands, Islands, Norges og Sveriges regjeringer har kommet overens om følgende:

Artikkel I

I konvensjonen mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige undertegnet i Stockholm den 6. februar 1931 inneholdende internasjonal-privatrettslige bestemmelser om ekteskap, adopsjon og vergemål jamfør de endringer som framgår av overenskomsten om endring av konvensjonen undertegnet i Oslo 25. februar 2000 men som ennå ikke er trådt i kraft mellom statene, skal følgende endringer gjøres:

Artikkel 7 skal ha følgende ordlyd:

ektefellene har sin bopel, ektefellene sist hadde bopel samtidig og en av dem fortsatt er bosatt, ektefellene er statsborgere, saksøkte har sin bopel, der en av ektefellene, ved felles krav, har sin bopel, saksøker har sin bopel og hvor han har vært bosatt i minst ett år umiddelbart før inngivelse av kravet, eller saksøker er statsborger og har sin bopel, forutsatt at saksøker har vært bosatt der i minst seks måneder umiddelbart før inngivelse av kravet.

Krav om skilsmisse på grunn av separasjon kan også avgjøres i den stat der separasjonen er meddelt.

Artikkel 8 skal ha følgende ordlyd:

at barnet er ektefellenes felles barn, og at barnet har sin bopel i den stat der kravet om separasjon eller skilsmisse behandles.

barnet har sin bopel i en kontraherende stat, barnet er ektefellenes felles barn og i det minste en av ektefellene har foreldreansvar for barnet, ektefellene har godtatt at spørsmålet behandles i den stat der kravet om separasjon eller skilsmisse tas opp, og det er til barnets beste at spørsmålet behandles i denne stat.

I saker om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og samvær, skal kompetansen i første og annet ledd utøves i samsvar med Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 om de sivile aspektene ved internasjonal barnebortføring. Det skal tas særskilt hensyn til artikkel 3 og 16 i denne konvensjonen.

Til konvensjonen skal tilføyes en ny artikkel 8 a som skal lyde:

Om et spørsmål etter artikkel 7 eller 8 fremsettes for kompetente myndigheter i ulike kontraherende stater, mellom de samme parter, skal den myndighet der krav ble fremmet sist, etter eget tiltak avvise kravet til fordel for den myndighet der kravet ble fremsatt først.

Et spørsmål om separasjon og et spørsmål om skilsmisse skal ved anvendelse av første ledd anses for å være det samme spørsmålet.

Artikkel 9 skal ha følgende ordlyd:

Ved behandling av spørsmål etter artiklene 7 og 8 skal staten anvende den der gjeldende lov. Spørsmål om deling av formuen skal dog alltid avgjøres av den lov som etter artikkel 3 skal anvendes på ektefellenes formuesforhold.

Separasjon som er oppnådd i en av statene gir samme rett til skilsmisse i de andre statene, som om den var oppnådd der.

I en kontraherende stat hvor det ikke finnes regler om separasjon, men hvor skilsmisse i visse tilfeller er betinget av en forutgående betenkningstid, har ektefeller som er blitt separert i en annen kontraherende stat, og som deretter har levd atskilt i et tidsrom som svarer til betenkningstiden, og ikke har gjenopptatt samlivet, rett til å bli skilt uten forutgående betenkningstid.

Artikkel 22 skal ha følgende ordlyd:

Administrative og rettskraftige judisielle avgjørelser, som i en av statene er utferdiget i samsvar med artiklene 5, 7, 8, 11, 13, 14, 15, 19 eller 21, skal være gyldige i øvrige stater uten særskilt stadfestelse og uten prøving av avgjørelsens riktighet eller myndighetens kompetanse. Det samme gjelder rettskraftige judisielle avgjørelser som er utferdiget i en av statene, og som går ut på ugyldighet eller omstøting av ekteskap mellom statsborgere i en kontraherende stat.

Artikkel II

For overenskomstens anvendelse på Færøyene og Grønland kan det danske justisdepartement etter forhandlinger med de øvrige kontraherende staters justisdepartementer fastsette slike unntak som de særskilte færøyske og grønlandske forholdene gir grunnlag for.

Artikkel III

å undertegne uten forbehold om ratifikasjon, eller å undertegne med forbehold om ratifikasjon sammen med etterfølgende ratifikasjon.

Ratifikasjonsdokumentene deponeres hos det svenske utenriksdepartementet.

Overenskomsten trer i kraft den første dagen i den måned, som begynner to måneder etter at alle de kontraherende stater har sluttet seg til overenskomsten. Det svenske utenriksdepartementet underretter de kontraherende stater om deponering av ratifikasjonsdokumentene og om tidspunktet for overenskomstens ikrafttreden.

Artikkel IV

Inntil denne overenskomsten trer i kraft kan hver kontraherende stat, i forbindelse med sin tilslutning til overenskomsten eller ved et senere tilfelle, avgi en erklæring om at overenskomsten skal gjelde i statens forbindelser med de øvrige kontraherende stater som har avgitt en tilsvarende erklæring. Erklæringen trer i kraft fjorten dager etter at den er deponert hos det svenske utenriksdepartementet.

Artikkel V

Orginaleksemplaret til denne overenskomsten deponeres hos det svenske utenriksdepartementet som sender hver kontraherende stat en bekreftet kopi av denne.

Til bekreftelse på dette har de undertegnende bemyndigede representanter undertegnet denne overenskomsten.

Som skjedde i Stockholm den 6. februar 2001, i ett eksemplar på det danske, finske, islandske, norske og svenske språket, og så vidt angår de svenske språkene i to tekster, en for Finland og en for Sverige, i det alle tekster har samme gyldighet.

II

Kunngjøringen gjelder fra 1. juli 2001.