Forskrift om svovelinnhold i ulike oljeprodukter.

Kapittel 1. Innledende bestemmelser

§ 1 . Formål og virkeområde

Denne forskriften har til formål å begrense forurensende utslipp som følge av forbrenning av fyringsolje og marin gassolje. Forskriften gjelder forbrenning av slik olje.

Forskriften gjelder ikke forbrenning av marin gassolje i sjøfartøy som krysser en grense mellom et land som omfattes av EØS-avtalen og et tredjeland.

§ 2 . Definisjoner

Tung fyringsolje: Enhver petroleumsbasert fyringsolje som er slik at mindre enn 65% av volumet (inklusive tap) fordamper ved 250 °C ved bruk av metoden ASTM D86 eller annen tilsvarende standard hvis ASTM D86 ikke kan benyttes.

Gassolje: Enhver petroleumsbasert fyringsolje samt marint drivstoff, som er slik at minst 85% av volumet (inklusive tap) fordamper ved 350 °C ved bruk av metoden ASTM D86 eller annen tilsvarende standard hvis ASTM D86 ikke kan benyttes. I denne forskriften brukes gassolje som en fellesbetegnelse for lett fyringsolje og marin gassolje, men inkluderer ikke autodiesel for bruk i motorvogner, ikke-veigående maskiner og landbrukstraktorer.

Marin gassolje: Fyringsolje og drivstoff som anvendes i sjøfartøy, og som tilfredsstiller kriteriene for gassolje.

Kapittel 2. Svovelinnhold i ulike oljeprodukter

§ 3 . Svovelinnhold i tung fyringsolje

Tung fyringsolje som forbrennes i fyringsanlegg uten røykgassrensing skal ikke overstige 1,00 vektprosent svovel. Frem til 31. desember 2002 tillates likevel bruk av tung fyringsolje med maksimalt 2,50 vektprosent svovel i fylkene Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal.

§ 4 . Svovelinnhold i gassolje

Gassolje som forbrennes i anlegg uten røykgassrensing eller som brukes som drivstoff i sjøfartøy i trafikk mellom havner i EØS-området, skal ikke overstige 0,10 vektprosent svovel. Frem til 31. desember 2007 tillates likevel bruk av gassolje med maksimalt 0,20 vektprosent svovel.

Kapittel 3. Utslippstillatelse

§ 5 . Særregler for Oslo og Drammen

I Oslo og Drammen er det forbudt å forbrenne tung fyringsolje. Forurensningsmyndigheten kan etter søknad i medhold av forurensningsloven § 11 gi tillatelse til å forbrenne tung fyringsolje med maksimalt 1,00 vektprosent svovel.

§ 6 . Virksomhet som skal ha utslippstillatelse

All virksomhet med kjelkapasitet større enn 500 kg olje per time samt virksomhet med kjelkapasitet mindre enn 500 kg olje per time, men som har et maksimalutslipp på mer enn 10 kg SO2 per time, må ha tillatelse fra forurensningsmyndigheten etter forurensningsloven § 11 dersom anlegget etableres etter forskriftens ikrafttreden. Det samme gjelder for virksomhet som benytter fyringsolje med høyere svovelinnhold enn det som er tillatt etter § 3 og § 4.

§ 7 . Meldeplikt

Virksomhet som nevnt i § 6 og som slipper ut 6-10 kg SO2 per time. Eksisterende virksomhet som utvider kapasiteten med mer enn 20%. Eksisterende virksomhet der fyringsoljetypen endres eller det foretas andre endringer ved anlegget som kan medføre økt fare for forurensning.

Virksomheten kan settes i gang eller fortsette med mindre forurensningsmyndigheten fastsetter noe annet innen 5 uker etter at meldingen er mottatt. Forurensningsmyndigheten kan på bakgrunn av meldingen pålegge virksomheten å søke om tillatelse i henhold til § 11 i forurensningsloven.

§ 8 . Virksomhet som har utslippstillatelse

For virksomheter som allerede har utslippstillatelse etter forurensningsloven ved ikrafttredelsen av denne forskrift, og som ikke faller inn under § 7 punkt 2 og 3, gjelder bestemmelsene i kapittel 2 i den utstrekning det ikke er satt strengere vilkår i tillatelsen.

Kapittel 4. Generelle bestemmelser

§ 9 . Ansvar

Eier av fyringsanlegg er ansvarlig for at bestemmelsene i forskriften blir fulgt.

§ 10 . Unntak

Forurensningsmyndigheten kan ved enkeltvedtak gjøre unntak fra bestemmelsene i forskriften.

§ 11 . Forurensningsmyndighet/tilsyn

Fylkesmannen eller den Miljøverndepartementet gir myndighet fører tilsyn med fyringsanlegg som har installert mindre enn 50 MW nominell termisk effekt. For øvrig er det Statens forurensningstilsyn, eller den Miljøverndepartementet gir myndighet, som fører tilsyn med at denne forskriften følges.

§ 12 . Klage

Statens forurensningstilsyn avgjør klage over vedtak truffet av Fylkesmannen. Miljøverndepartementet avgjør klage over vedtak fattet av Statens forurensningstilsyn. Statens forurensningstilsyn, eller den Miljøverndepartementet gir myndighet, avgjør klage over vedtak truffet av annet organ.

§ 13 . Tvangsmulkt

For å sikre at bestemmelsene i denne forskriften eller vedtak truffet i medhold av denne forskriften blir gjennomført, kan forurensningsmyndigheten, fastsette tvangsmulkt i medhold av forurensningsloven § 73.

§ 14 . Straff

Ved overtredelse av denne forskriften eller vedtak truffet i medhold av denne forskriften, kommer forurensningsloven kapittel 10, jf. straffelovens kapittel 3a, til anvendelse, dersom forholdet ikke går inn under noen strengere straffebestemmelse.

§ 15 . Ikrafttreden

Denne forskriften trer i kraft straks. Fra samme tidspunkt oppheves forskrift om svovelinnhold i ulike oljeprodukter fastsatt av Miljøverndepartementet 20. juni 1995 nr. 614.

Kommentarer

Til § 1. Formål og virkeområde

Svovel danner svoveldioksid ved forbrenning. Høyt innhold av svoveldioksid i luften kan forekomme i enkelte byer og tettsteder, og kan medføre luftveisplager. Når svoveldioksid reagerer med vann dannes det syre. Høyt innhold av svoveldioksid i luften kan derfor medføre korrosjon og forvitring av konstruksjoner. Når svoveldioksid reagerer med vannet i atmosfæren dannes det sur nedbør. Gjennom siste års begrensning av utslippene av svoveldioksid er problemene med sur nedbør kraftig redusert, men fortsatt er forsuring et problem i store deler av landet. Utslipp av sot og støv fra forbrenning av olje reduseres ved bruk av olje med lavt svovelinnhold.

Kravene i forskriften gjelder all forbrenning av fyringsolje og marin gassolje, fra fyring i små anlegg i private hus til forbrenning på innretninger på kontinentalsokkelen. Fordi kravene er rettet mot den faktiske forbrenningen vil for eksempel ikke olje som skal foredles videre i raffineri bli berørt. Olje som har gjennomgått en prosessering kan bli betraktet som avfall (spillolje) dersom ikke prosessen hadde til hensikt å foredle oljen, forbrenning av spillolje er regulert i forskrift om forbrenning av spillolje. Kravene i forskriften gjelder ikke forbrenning av marin gassolje i sjøfartøy som krysser en grense mellom en EØS-stat og et tredjeland. Tungbunkers til skip er heller ikke omfattet av forskriften, da dette reguleres gjennom den internasjonale maritime organisasjon (IMO).

Kravene til svovelinnholdet i fyringsolje og marin gassolje (kapittel 2) bygger på direktiv 1999/32/EF om svovelinnhold i visse flytende brensler. Forskriften stiller også krav til hvem som må søke om tillatelse for utslipp fra forbrenning av fyringsolje (kapittel 3).

Krav til svovelinnhold i autodiesel er gitt i forskrift om kvaliteten på bensin og autodiesel til bruk i motorvogner.

Til § 2. Definisjoner

Av definisjonene går det frem at det er oljens fysiske egenskaper som er avgjørende. I direktiv 1999/32/EF er oljetypene delvis definert utfra tolltariffnummerne. Mineraloljekapittelet i tolltariffen i Norge og EU, er ikke harmonisert ved fastsettelsesdatoen for denne forskriften. I den norske tolltariffen er tung fyringsolje oppført under 2710 00 91, -93 og -99 og gassolje under tolltariffnummer 2710 00 22, -26 og -27. I EU omfattes tung fyringsolje av tolltariffnummerne (CN-koder) fra og med 2710 00 71 til og med -78 og gassolje under tolltariffnummerne (CN-koder) 2710 00 67 og -68.

Til § 3. Svovelinnhold i tung fyringsolje

Dersom en ønsker å forbrenne tung fyringsolje med mer svovel enn grenseverdien, må det søkes om utslippstillatelse. Se kommentarene til § 6.

Til § 4. Svovelinnhold i gassolje

Dersom en ønsker å forbrenne gassolje med mer svovel enn grenseverdien, må det søkes om utslippstillatelse. Se kommentarene til § 6.

Til § 5. Særregler for Oslo og Drammen

Forbudet mot forbrenning av tung fyringsolje er satt for å begrense utslippene av svoveldioksid, sot og partikler. Dette er nødvendig fordi luftkvaliteten i sentrale byområder i Oslo og Drammen er utilfredstillende. Ved søknader om forbrenning av tung fyringsolje vil det bli lagt vekt på anleggets størrelse, lokalisering, skorsteinshøyde og spredningsberegninger, samt muligheter for begrensning av utslippene i perioder med ugunstige forurensningsforhold, for eksempel ved bruk av alternativ energikilde. Plikten til å søke gjelder også virksomhet som allerede har tillatelse etter forurensningslovens § 11, men som ikke har forbrenning av tung fyringsolje som et av vilkårene.

Til § 6. Virksomhet som skal søke om utslippstillatelse

For forbrenningsanlegg med kapasitet til å forbrenne mer olje enn 500 kg/time, vil forurensningsmyndigheten stille krav om overvåkning og eventuelle utslippsreduserende tiltak, gjennom en utslippstillatelse.

Ønsker en å forbrenne olje med et høyere innhold av svovel enn det som er gitt kapittel 2, må det foreligge en utslippstillatelse. Før nye tillatelser til forbrenning av olje med et høyere innhold av svovel kan gis, må virksomheten dokumentere at fyringsanlegget ligger i et område som er lite forurenset, og at utslippet ikke medfører at grenseverdiene for luftkvalitet eller andre internasjonalt avtalte grenseverdier overskrides i tilgrensende områder, eller i en annen stat i EØS-området. Eventuell slik tillatelse må meldes til EFTA/ESA senest 12 måneder før tillatelsen trer i kraft.

Kriteriene i § 6 gjelder bare ved forbrenning av produkttyper nevnt i denne forskriften, for andre typer olje eller annet brensel kan det gjelde andre regler.

Til § 7. Meldeplikt

Opplysninger om virksomheten, tilsvarende en firmaattest Kjelens maksimale nominelle termiske effekt Svovelinnholdet i oljen Planlagt skorsteinshøyde og spredningsberegninger Kartskisse, med beskrivelse av lokaltopografi Opplysninger om nærliggende bebyggelse.

Til § 8. Virksomhet som har utslippstillatelse

Med mindre annet fremgår av vilkår i utslippstillatelsen, gjelder kravene i denne forskriftens kapittel 2. Virksomheten må likevel være oppmerksom på meldeplikten som er gitt i § 7.

Til § 9. Ansvarlig for fyringsanlegget

Eier av virksomheten plikter å bidra til at forurensningsmyndigheten lett kan utføre tilsyn, og vedkommende må kunne dokumentere at anlegget drives i henhold til kravene i denne forskriften (jf. § 49 i forurensningsloven). Tekniske spesifikasjoner for anleggets dimensjonering og annen aktuell dokumentasjon bør kunne fremvises ved kontroll, og faktura eller annen dokumentasjon av innkjøpte kvanta, oljetype og svovelinnhold bør oppbevares i 3 år.

Til § 10. Unntak

Eventuelle unntak fra kravene som er gitt i denne forskriften skal normalt gis som vilkår til en utslippstillatelse. Forurensningsmyndigheten kan likevel i enkeltvedtak gjøre unntak fra kravene om utslippstillatelse og melding, dersom utslipp fra virksomheten ikke medfører nevneverdig forurensning. For bruk av olje med høyere svovelinnhold enn det som følger av forskriften kreves det alltid utslippstillatelse.

Virksomheter med lavere utslipp av svoveldioksid enn det svovelinnholdet i oljeproduktet skulle tilsi, kan få refundert deler av innbetalt mineraloljeavgift i henhold til særskilt forskrift. Virksomheten må i så fall registrere seg hos Toll- og avgiftsdirektoratet.

Forurensningsmyndigheten kan be om at det sendes inn søknad om utslippstillatelse også i andre tilfeller enn det som følger av § 6 og § 7.

Til § 11. Forurensningsmyndighet/tilsyn

Fylkesmannen eller den Miljøverndepartementet gir myndiget har ansvaret for å føre kontroll med at forskriften blir fulgt for små og mellomstore fyringsanlegg, mens SFT fører tilsynet med de største anleggene. I enkelte tilfeller kan Miljøverndepartementet gi Fylkesmannen fullmakt til å overlate til andre instanser å utføre kontrollen, for eksempel lokal helsemyndighet.

Til § 12. Klage

Klageretten følger av bestemmelsene i kapittel 6 i forvaltningsloven, jf. forurensningslovens § 85. Eventuell klage sendes innen 3 uker fra underretningen om vedtaket kom frem. Klagen må angi hva det klages over og bør være begrunnet. Klagen sendes først til det organet som fattet vedtaket, som enten tar klagen til følge, eller sender klagen videre til nærmeste overordnede forvaltningsorgan for endelig avgjørelse.

Til § 13. Tvangsmulkt

Tvangsmulkt betraktes ikke som straff, men brukes av miljøvernmyndighetene til å sørge for at pålegg blir fulgt opp. Slikt gebyr er særlig aktuelt i de tilfellene der et forhold ikke blir rettet opp til tross for gitte pålegg.

Til § 14. Straff

Som regel vil det være eieren eller bestyreren som vil være ansvarlig i henhold til straffebestemmelsene i forurensningsloven. Dersom eieren er et selskap eller annen sammenslutning, vil også bøtestraff kunne ilegges virksomheten som sådan, etter reglene om selskapsstraff i straffelovens § 48a. I de tilfeller hvor det er oppnådd en økonomisk vinning ved å bryte forskriftens bestemmelser, kan vinningen inndras i medhold av straffelovens § 34.