Forskrift om sammensetning og bruk av dispergeringsmidler og strandrensemidler for bekjempelse av oljeforurensning.

§ 1 . Formål

Formålet med forskriften er å redusere skadevirkningene på miljøet ved akutt oljeforurensning.

§ 2 . Saklig virkeområde

Forskriften gjelder sammensetning og bruk av dispergeringsmidler og strandrensemidler for bekjempelse av akutt oljeforurensning.

§ 3 . Definisjoner

Med dispergeringsmiddel menes flytende, kjemisk løsning som under påføring på olje på vann, fremskynder oppdelingen av oljeflak og løser opp oljen til små dråper som spres, fortynnes og brytes ned i vannmassene.

Med strandrensemiddel menes flytende, kjemisk løsning som løsner oljen fra underlaget, og eventuelt også løser opp oljen i vannmassene når den spyles av stranden.

§ 4 . Krav til dispergerings- og strandrensemidler

Produkt som skal brukes som dispergerings- eller strandrensemiddel, skal testes for akutt giftighet og tilfredsstille kravene i vedlegg 1 pkt. 1 til denne forskriften. Effektiviteten av dispergerings- eller strandrensemidlene skal testes, og det mest effektive midlet skal benyttes, jf. vedlegg 1 pkt. 2 til denne forskriften.

Bruker av dispergeringsmiddel eller strandrensemiddel har ansvaret for å påse at midlene som benyttes, til enhver tid tilfredsstiller kravene i henhold til første ledd.

§ 5 . Bruk av dispergerings- og strandrensemidler

Bruk av dispergerings- eller strandrensemidler som ikke omfattes av § 6, krever særskilt tillatelse fra Statens forurensningstilsyn før dispergerings- eller strandrensemidlet blir tatt i bruk.

Dersom det ved oljeforurensning oppstår uakseptabel fare for liv og helse, kan dispergeringsmidler benyttes uten at det foreligger særskilt tillatelse. Slik bruk skal rapporteres til Statens forurensningstilsyn snarest mulig etter hendelsen. Rapporten skal inneholde en beskrivelse av hendelsen, samt mengde og type dispergeringsmidler brukt.

Bruk av dispergerings- eller strandrensemidler skal velges når dette, sammenliknet med andre metoder, totalt sett gir minst miljøskade og samtidig ikke medfører urimelige kostnader for beredskapspliktig virksomhet.

Dersom bruk av dispergerings- og strandrensemidler ikke har forventet effekt, har brukeren ansvaret for at bruken stanses så raskt som mulig.

§ 6 . Bruk av dispergerings- og strandrensemidler i henhold til beredskapsplan

Beredskapspliktig virksomhet i medhold av forurensningsloven § 40, § 43 første og andre ledd og i medhold av forskrift om vern av naturmiljøet på Svalbard § 13, kan benytte dispergerings- og strandrensemidler når dette følger av virksomhetens beredskapsplan.

§ 7 . Planlegging og dokumentasjon

Vurdering av potensiell miljøskade og effektivitet skal være foretatt før bruk av dispergerings- og strandrensemidler.

Brukeren må sørge for at nødvendig dokumentasjon om dispergerings- og strandrensemidlets effektivitet og bruk er tilgjengelig, jf. vedlegg 2.

§ 8 . Krav til påføringsutstyret

Alt påføringsutstyr for dispergerings- og strandrensemiddel som planlegges benyttet under en oljevernaksjon, skal være praktisk prøvet for å sikre at påføringsutstyr og påføringsprosedyrer fungerer etter sin hensikt.

§ 9 . Unntak og endring

Statens forurensningstilsyn eller den Miljøverndepartementet bemyndiger, kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra forskriften.

Statens forurensningstilsyn kan gjøre endringer i vedleggene til forskriften.

§ 10 . Tilsyn

Statens forurensningstilsyn eller den Miljøverndepartementet bemyndiger, fører tilsyn med at denne forskriften og vedtak fattet i medhold av forskriften, følges.

§ 11 . Klage

Enkeltvedtak truffet av Statens forurensningstilsyn i medhold av denne forskriften, kan påklages til Miljøverndepartementet.

§ 12 . Straff

Overtredelse av denne forskriften eller vedtak truffet i medhold av denne forskriften, kan straffes etter produktkontrolloven § 12 og forurensningsloven § 78 dersom forholdet ikke går inn under strengere straffebestemmelser.

§ 13 . Ikrafttreden og overgangsregler

Denne forskriften trer i kraft 1. januar 2002. Fra samme tidspunkt oppheves forskrift av 2. februar 1980 nr. 1 for sammensetning og bruk av dispergeringsmidler for bekjempelse av oljeforurensning.

Fram til 1. januar 2003 kan det benyttes midler godkjent etter reglene som oppheves ved denne forskriften.

Vedlegg til forskriften

Vedlegg 1: Akutt giftighet og effektivitet – tester og krav

Alle tester skal utføres på akkreditert laboratorium og i henhold til god laboratoriepraksis (GLP).

1. Akutt giftighet

Planktonalger: Testprosedyren er nærmere beskrevet i OSPAR Guidelines for Completing the Harmonised Offshore Chemical Notification Format (HOCNF) og er gitt i prosedyren ISO/DIS 10253 ( Skeletonema costatum ).

Krav:

Det er forbudt å bruke dispergeringsmidler dersom EC 50 < 10 mg/l.

Det er forbudt å bruke strandrensemidler dersom EC 50 < 100 mg/l.

2. Effektivitet

A. For virksomheter som produserer eller behandler olje Tester:

Det skal benyttes en IFP-test (Institute Francais du Petrole) for sammenlikning av egnede dispergeringsmidler som står beskrevet i Bocard et el. (1984): Chemical oil dispersion in trials at sea and in laboratory tests; the key role of dilution processes. In: Oil Spill Chemical Dispersants: Research, Experience and Recommendations, STP 840, Tom E. Allen, Ed., American Society for Testing and Materials, Philadelphia, pp. 125-142, 1984.

Ved testing av oljens dispergerbarhet ved ulike forvitringsgrader skal IFP-testen benyttes i kombinasjon med en MNS-test (Mackay, Nadeau and Steelmann) beskrevet i Mackay, D., Szeto, F. 1981: Effectiveness of oil spill dispersants – development of a laboratory method and results for selected commercial products. Institute of Environmental Studies, University of Toronto, Publ. no. EE -165.

Testprosedyrer er beskrevet i vedlegg 2.

B. For virksomheter som ikke produserer eller behandler olje Test:

Det skal benyttes en WSL-test (Warren Spring Laboratory) beskrevet i Martinelli, F.N., 1984: The status of the Warren Spring Laboratorys Rolling flask test. In: Oil Spill Chemical Dispersants: Research, Experience and Recommendations. STP 840. Tom E. Allen, Ed. American Society for Testing and Materials, Philadelphia, pp. 55-68, 1984.

Testprosedyrer er beskrevet i vedlegg 2.

Både for 2A og 2B gjelder følgende:

Det skal gå klart fram av testdokumentasjonen for begge typer tester om dispergerings- eller strandrensemidlet er testet for normal- eller lavsalinitetsforhold. Det er ikke satt noen bestemt grenseverdi for midlets effektivitet, da denne varierer med oljetypen.

Vedlegg 2: Prosedyrer for testing av dispergeringsmidlers/strandrensemidlers effektivitet

A. Virksomheter som produserer eller behandler olje

For de virksomhetene som produserer, behandler eller lagrer definerte oljetyper, og som samtidig planlegger bruk av dispergeringsmidler i sin beredskap, skal effektivitetstesten utføres med denne eller disse oljene. Dersom antall oljetyper ved samme virksomhet er så stort at det ved effektivitetstesting av samtlige oljer vil påføre virksomheten en urimelig stor kostnad, skal det testes på et utvalg av de oljetypene som mest sannsynlig blir gjenstand for dispergering. For å optimalisere virksomhetens dispergeringsmiddelberedskap utføres først en utvelgelse av egnede dispergeringsmidler med virksomhetens aktuelle oljetype, og under aktuelle betingelser på stedet (temperatur, salinitet og påføringsteknologi).

Testprogram for produktoptimalisering

Utvelgelse av produkter som kan vise til høy effektivitet etter prosedyrene beskrevet i B («Virksomheter som ikke produserer eller behandler olje»). De utvalgte produktene testes på en 200 °C/50% syntetisk forvitret emulsjon 1 av den aktuelle oljen med IFP-testen. Det skal gjennomføres tre parallelle tester for hvert enkelt produkt, med doseringsforhold 1:25. De tre beste produktene testes i forskjellige doseringsforhold (for eksempel; 1:25, 1:50 og 1:100) på en 200 °C/50% emulsjon av den aktuelle oljen. Det skal gjennomføres tre paralleller. De tre beste produktene testes ved alternativ temperatur og salinitet. De samme produktene testes på en 200 °C/50% emulsjon av oljen med IFP-testen. Det skal gjennomføres tre parallelle tester for hvert enkelt produkt, med doseringsforhold 1:25.

En endelig fastsetting av doseringsforholdet er oljespesifikk og kan først gjennomføres når oljetypen er kjent.

Testprogram for kartlegging av oljens dispergerbarhet ved ulike forvitringsgrader.

Det skal benyttes to ulike testmetoder (IFP og MNS) for å teste dispergerbarhet på forskjellige prøver av oljen, hvor prøvene representerer ulike forvitringsgrader.

1 Med 200 °C/50% emulsjon, menes en olje som gjennom standardiserte forvitringsprosedyrer har avdampet alle komponenter med kokepunkt under 200 °C, samt er innblandet 50% sjøvann. Denne syntetisk forvitrede oljeprøven/emulsjonen tilsvarer 0,5 til 1 dags forvitring på sjøen.

B. Virksomheter som ikke produserer eller behandler olje

Virksomheter som har beredskapsplikt, men som ikke kan knytte beredskapen opp mot en eller flere oljetyper, skal kunne planlegge en beredskap med dispergeringsmiddel dersom man har gjennomgått en «standard» testprosedyre.

I denne standard testprosedyren skal WSL-testen benyttes. Testprosedyren skal gjennomføres under følgende betingelser: Testolje Betingelser 1 Sture Blend 200 °C/50% 10 °C, 3.5% salinitet 2 Medium Fuel Oil (2000 cP ved 10 °C) 10 °C, 3.5% salinitet 3 Sture Blend 200 °C/50% 10 °C, 0.5% salinitet

De to første testene skal benyttes for alle produktene. Den tredje testen trenger kun å gjennomføres dersom produktet planlegges for bruk under betingelser med lav salinitet. Alle tester gjennomføres med doseringsforhold (DOR) = 1:25.