Forskrift til åndsverkloven (lov av 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v.).

Kapittel I – Eksemplarfremstilling i arkiv, bibliotek, museer og til bruk for funksjonshemmede

Bestemmelser om eksemplarfremstilling i arkiv, bibliotek o.l., jf. åndsverkloven § 16

§ 1-1 .

Arkiv under arkivverket, bibliotek under universiteter og høgskoler og andre vitenskapelige og faglige bibliotek som drives av det offentlige, fylkesbibliotekene og folkebibliotekene kan til bruk i sin virksomhet fremstille eksemplar av åndsverk, når det skjer i samsvar med formål som angitt i bestemmelsene i § 1-2 til § 1-9. Kulturdepartementet kan bestemme at også andre nærmere angitte arkiv, bibliotek og museer skal være omfattet av kapitlet her.

§ 1-2 .

Når ikke annet er særskilt angitt, gir bestemmelsene i dette kapittel adgang til å fremstille eksemplar i samme format som originaleksemplaret. Reglene gir likevel adgang til å fremstille papirutskrift fra maskinlesbare eksemplar, overføre åndsverk til mikroformer der dette av plass- eller konserveringshensyn er nødvendig og overføre eksemplar av åndsverk til nye lagringssystemer dersom dette på grunn av ukurant utstyr er nødvendig for å benytte verket.

Kulturdepartementet kan gi tillatelse til at institusjon som nevnt i § 1-1 for konserverings-, sikrings- og forskningsformål overfører eksemplar av offentliggjort åndsverk som de har i sine samlinger til maskinlesbare eksemplar.

§ 1-3 .

Eksemplar fremstilt i samsvar med § 1-1 til § 1-9 må, med unntak for eksemplar fremstilt på papir, kun brukes i vedkommende institusjons egne lokaler. På særskilt bestilling kan likevel slike eksemplar gjennom fjernlån, herunder ved overføring til dataterminal, stilles til rådighet for en bestemt låner i lokaler til andre institusjoner omfattet av § 1-1. Slike eksemplar må tilbakeføres, slettes eller tillintetgjøres når bestillerens bruk er opphørt. Departementet kan gi forskrifter om kontroll med institusjoners praksis etter bestemmelsen her.

§ 1-4 .

Bestemmelsene i dette kapittel gir ikke adgang til uten samtykke fra rettighetshaver å fremstille maskinlesbare eksemplar av datamaskinprogrammer.

Med mindre annet er særskilt bestemt, gjelder adgangen til eksemplarfremstilling etter dette kapittel kun for offentliggjorte verk.

Det som i dette kapittel sies om åndsverk, gjelder tilsvarende for arbeider som nevnt i åndsverkloven kapittel 5 (nærstående rettigheter).

§ 1-5 .

For konserverings- eller sikringsformål, kan institusjon som nevnt i § 1-1 fremstille eksemplar av åndsverk som den har eksemplar av i sine samlinger. Adgangen til eksemplarfremstilling for konserveringsformål gjelder også for åndsverk som ikke er offentliggjort.

§ 1-6 .

For utlån kan institusjon som nevnt i § 1-1 fremstille eksemplar av åndsverk som den har eksemplar av i sine samlinger, dersom eksemplaret er særlig utsatt for skade ved utlån eller vanskelig kan erstattes hvis det går tapt. Det kan ikke fremstilles flere eksemplar enn det som er nødvendig for at institusjonen skal ha et begrenset antall eksemplar til rådighet for utlån.

§ 1-7 .

For kompletteringsformål kan institusjon som nevnt i § 1-1 fremstille eksemplar av manglende partier av et åndsverk den har et ufullstendig eksemplar av i sine samlinger når de manglende partier utgjør en mindre del i forhold til hele verket, og komplettering ikke er mulig gjennom anskaffelse av verket eller delen av verket på utsalgssted eller fra utgiver, importør eller produsent.

§ 1-8 .

For formål som angitt i lov av 9. juni 1989 nr. 32 om avleveringsplikt for allment tilgjengelige dokument, kan mottaksinstitusjon som der angitt fremstille eksemplar av åndsverk som er avleveringspliktig og som de ikke har i sine samlinger, når slikt eksemplar ikke kan skaffes på utsalgssted eller fra utgiver, importør eller produsent.

§ 1-9 .

For særskilt forsknings- eller studieformål kan institusjon som nevnt i § 1-1, ved fotokopiering eller lignende fremgangsmåte, fremstille eksemplar av enkelte artikler i samleverk, avis eller tidsskrift, eller korte avsnitt i andre verk for utlevering til eie. Det kan ikke utleveres mer enn ett eksemplar til hver bruker. Bestemmelsen gir ikke adgang til å ta utskrift fra maskinlesbart eksemplar.

Bestemmelser om eksemplarfremstilling til bruk for funksjonshemmede, jf. åndsverkloven § 17

§ 1-10 .

For vederlagsfritt utlån til syns- og lesehemmede, hørsels- og talehemmede og personer med nedsatt førlighet, kan institusjon som nevnt i § 1-1 og nærmere angitt organisasjon som Kulturdepartementet bestemmer, fremstille eksemplar av utgitt litterært eller vitenskapelig verk gjennom opptak på innretning som kan gjengi det. I tilslutning til teksten kan offentliggjort kunstverk og fotografisk verk gjengis på opptaket.

Adgangen til opptak etter første ledd gjelder ikke for verk hvor opptak av tilsvarende egnethet kan skaffes fra vanlig utsalgssted. Opptak kan bare danne grunnlag for ytterligere eksemplarfremstilling for disse formål. Bestemmelsen i § 1-2 gjelder ikke.

Opphavsmannen har krav på vederlag som utredes av staten.

§ 1-11 .

Bibliotek og organisasjon som gjør opptak i medhold av § 1-10, skal føre register over fremstilte opptak.

Bestemmelsene i åndsverkloven om plikt til å navngi opphavsmann og utøvende kunstner, og bestemmelsene om forbud mot endring av verk, gjelder på vanlig måte.

§ 1-12 .

Kulturdepartementet kan gi utfyllende forskrifter, herunder sette vilkår for adgang til eksemplarfremstilling etter dette kapitlet.

Kapittel II – Opptak av kringkastingsprogram mv.

Opptak for tidsforskutt bruk i visse døgninstitusjoner, jf. åndsverkloven § 15, og bruk av opptak etter åndsverkloven § 13

§ 2-1 .

For bruk i egen institusjon innen èn uke, kan sykehus, alders- og pleiehjem, fengsler og andre døgninstitusjoner innen helse-, sosial- eller kriminalomsorg vederlagsfritt gjøre opptak av verk og arbeider som inngår i kringkastingssending. Opptak etter denne bestemmelse kan bare gjøres når institusjonens beboere vanskelig kan følge kringkastingsprogram på det tidspunkt det sendes.

Opptak gjort med hjemmel i denne bestemmelse må ikke oppbevares ut over èn uke etter at de ble gjort.

Kulturdepartementet kan gi bestemmelser om kontroll med institusjoners praksis etter denne bestemmelse.

§ 2-2 .

Adgangen til å gjøre opptak med hjemmel i åndsverkloven § 13, gjelder ikke for bruk som musikkakompagnement ved undervisning i dans, musikk, gymnastikk og lignende.

Opptak gjort med hjemmel i åndsverkloven § 13, første og andre ledd og § 15, jf. § 2-1 ovenfor, kan ikke utleveres eller utlånes til studenter eller elever til selvstudium. Heller ikke kan slike opptak brukes utenfor undervisningsvirksomhetens eget område med mindre det skjer som ledd i undervisning som normalt drives på annet sted.

§ 2-3 .

Kulturdepartementet kan gi bestemmelser om adgangen til å oppbevare og fremstille eksemplar av opptak gjort i medhold av åndsverkloven § 13, jf. § 36.

Efemære opptak til bruk i kringkastingssendinger, jf. åndsverkloven § 31

§ 2-4 .

Med opptak forstås i § 2-5 til § 2-8 fremstilling av eksemplar med hjemmel i åndsverkloven § 31, ved overføring av åndsverk til innretning som kan gjengi verket for kringkasting.

§ 2-5 .

opptaket gjøres ved kringkastingsforetakets egne hjelpemidler, og opptaket gjøres til bruk ved kringkastingsforetakets egne sendinger, og kringkastingsforetaket for øvrig har rett til å ta verket med i sine programmer, det vil si at kringkastingsforetaket i henhold til lov eller avtale har rett til å kringkaste verket.

§ 2-6 .

Opptak som er gjort med hjemmel i åndsverkloven § 31 første ledd (jf. § 2-5 ovenfor) kan kringkastingsforetaket bruke under egne sendinger i programmer for kringkasting. Under bruk for egne sendinger går også programmer som samtidig sendes over utenlandske stasjoner. Når kringkastingsforetaket bruker et opptak etter § 2-5, er det forutsetningen at betingelsen etter § 2-5 bokstav c hver gang er til stede, og at det ytes vederlag for fremføringen til opphavsmannen i samsvar med lov eller avtale.

Opptak kan likevel ikke brukes til sending etter utløpet av ett år etter at opptaket er gjort, og heller ikke kan opptaket i løpet av året brukes i mer enn fire sendinger. Disse begrensninger kommer ikke til anvendelse på åndsverk skapt av norsk statsborger.

§ 2-7 .

Opptak som er gjort med hjemmel i åndsverkloven § 31 første ledd (jf. § 2-5 ovenfor) kan oppbevares i ett år etter at opptak er gjort. Med mindre opptaket gjelder verk av norsk statsborger eller annet blir avtalt med opphavsmannen, skal opptaket ved utløpet av denne tid ødelegges eller slettes. Opptak som har dokumentarisk karakter, kan likevel oppbevares i kringkastingsforetakets arkiv ut over ett år i nødvendig antall eksemplarer.

§ 2-8 .

Bestemmelsene i § 2-4 til § 2-7 gjelder bare for opptak som er gjort etter 1. juli 1961, og for verk som er gjenstand for opphavsrett etter åndsverkloven.

Bestemmelsene har tilsvarende anvendelse for utøvende kunstnere eller andre i samsvar med vedkommendes rettigheter etter åndsverkloven kapittel 5.

Overføring av kringkastingssending i kafeer etc., jf. åndsverkloven § 45a

§ 2-9 .

En kringkastingssending kan uten særskilt samtykke fra kringkastingsforetaket overføres direkte gjennom mottaker i pensjonater, hoteller, restauranter, kafeer og liknende, i forretningsrom, møterom og forsamlingslokaler som det er gratis adgang til, og gjennom mottaker som brukes til å distribuere kringkastingsprogrammer til ansatte i arbeidstiden.

§ 2-10 .

Den adgang til overføring av kringkastingssending som er gitt i § 2-9 berører ikke de rettigheter opphavsmenn, utøvende kunstnere, fotografer eller andre måtte ha i et kringkastingsprogram i henhold til åndsverklovens bestemmelser for øvrig. Heller ikke berører den avgiftsplikten etter lov av 14. desember 1956 nr. 4 om avgift på offentlig fremføring av utøvende kunstneres prestasjoner m.v. (fondsloven).

Kapittel III – Bestemmelser om organisasjoner godkjent etter åndsverkloven § 38a og § 45b

Organisasjoner godkjent etter åndsverkloven § 38a

§ 3-1 .

Kulturdepartementet kan bestemme at organisasjoner godkjent etter åndsverkloven § 38a og fond som mottar avtalelisensmidler til videre fordeling, skal gi slikt innsyn som er nødvendig for å kontrollere at vederlagsmidler forvaltes på tilfredsstillende måte. For samme formål kan departementet fastsette eller endre vilkår for godkjenning som nevnt.

Organisasjon godkjent etter åndsverkloven § 45b

§ 3-2 .

Organisasjon som representerer en vesentlig del av de vederlagsberettigede, kan godkjennes av Kulturdepartementet som oppkrevings- og fordelingsorganisasjon etter åndsverkloven § 45b. Departementet skal godkjenne organisasjonens vedtekter og eventuelle endringer i disse. Årsrapport og revidert regnskap skal oversendes departementet innen 1. mai det påfølgende år.

§ 3-3 .

Vederlagsberettigede norske fonogramprodusenter og utøvende kunstnere som er medlem av norsk rettighetshaverorganisasjon på området, kan opptas som ordinære medlemmer av oppkrevings- og fordelingsorganisasjonen.

Ikke-organiserte og utenlandske produsenter og utøvere samt personer og juridiske personer som har fått overdratt rettigheter ved livsdisposisjon eller arv, kan opptas som tilsluttede medlemmer av organisasjonen.

§ 3-4 .

Organisasjonen skal også oppkreve vederlag for utenlandske og norske ikke-organiserte rettighetshavere, som ikke er tilsluttede medlemmer av organisasjonen.

Organisasjonen overtar de vederlagspliktiges forpliktelser overfor disse rettighetshavere.

§ 3-5 .

Organisasjonen kan kreve de opplysninger som er nødvendige for å avgjøre om vederlagsplikt foreligger og for beregning av vederlagets størrelse.

Vederlagspliktige kringkastingsforetak skal rapportere til organisasjonen om hvilke opptak og fonogrammer som kringkastes og om hvilke utøvere som deltar.

Tvist om opplysningsplikt og rapportering kan bringes inn for departementet for endelig avgjørelse.

§ 3-6 .

Brutto oppkrevd vederlag fordeles likt mellom de to rettighetshavergruppene.

Individuelt årlig beløp som utgjør mindre enn 0,5 pst. av folketrygdens grunnbeløp avrundet oppad til nærmeste hele tikrone, utbetales ikke. Beløp under denne grensen disponeres av organisasjonen til formål som organisasjonen fastsetter.

Ikke-medlemmer må selv fremsette krav på vederlag overfor organisasjonen. Krav på vederlag foreldes etter tre år fra det tidspunkt rettighetshaveren tidligst kan kreve vederlag utbetalt. Foreldede vederlag disponeres på samme måte som nevnt i andre ledd.

Organisasjonen kan beregne seg et administrasjonsgebyr av de beløp som utbetales til andre enn ordinære medlemmer.

§ 3-7 .

Avregnede vederlag til rettighetshavere fra andre land som er tilsluttet Romakonvensjonen, skal overføres til lignende oppkrevings- og fordelingsorganisasjoner i samsvar med inngåtte gjensidighetsavtaler. Det kan også avtales at overføring ikke skal skje og at midlene skal forbli i inntjeningslandet og disponeres av organisasjonen.

Rettighetshavere fra land som ikke har tilsvarende oppkrevings- og fordelingsorganisasjon, må selv kreve vederlag for å få utbetalt avregnede beløp.

Kapittel IV – Tvisteløsning mv. for avtale- eller tvangslisenssituasjoner

Behandling av tvist om vederlag etter åndsverkloven § 17 tredje ledd, § 18, § 23, § 30, § 37 og § 45b, jf. § 35 første ledd

§ 4-1 .

Tvist om vederlag etter åndsverkloven § 17 tredje ledd, § 18, § 23, § 30, § 37 og § 45b kan enhver av partene bringe inn for Kulturdepartementet. Tvist om vederlag for videresending av kringkastingssending etter lovens § 45b behandles likevel av nemnda etter § 4 – § 5 flg., jf. lovens § 35, andre ledd.

Vederlaget fastsettes av Kulturdepartementet hvis ikke saken behandles av den nemnd som opprettes i henhold til § 4-3.

§ 4-2 .

Dersom vederlagspliktig unnlater å betale avtalt vederlag eller vederlag fastsatt med hjemmel i bestemmelsene her, kan Kulturdepartementet på begjæring av vederlagsberettiget i henhold til åndsverklovens bestemmelser som nevnt i § 4-1, nedlegge forbud mot fortsatt bruk. Bestemmelsene i § 4-3 og § 4-4 nedenfor får tilsvarende anvendelse.

Berettiget til å fremme begjæring etter denne bestemmelse er den enkelte rettighetshaver hvis verk eller arbeider er gjenstand for bruk etter nevnte bestemmelser i åndsverkloven eller organisasjon som etter avtale med rettighetshaver forvalter vederlagsrett for bruk som nevnt. Forbud mot bruk som nevnt i åndsverkloven § 45b kan likevel bare begjæres av organisasjon som er godkjent for innkreving av vederlag etter nevnte bestemmelse.

Med mindre annet er avtalt, er et forbudsvedtak ikke til hinder for at rettighetshaver samtykker til fortsatt bruk av sine verk eller arbeider. Dette gjelder likevel ikke for bruk etter åndsverkloven § 45b.

§ 4-3 .

Når et statlig organ er part i saken, skal den behandles av en nemnd.

Departementet kan også overføre saken til denne nemnd i andre tilfeller hvor departementet finner det ønskelig. En part kan også selv velge å reise saken for nemnda, eller kreve at departementet overfører saken til nemnda. Kravet om dette må fremsettes samtidig med at han bringer saken inn for departementet. Den annen part kan innen en frist som departementet fastsetter, kreve at saken overføres til nemnda. I de tilfeller der nemnda skal avgjøre saken, forestår nemnda selv forberedelse av saken.

Nemnda består av en leder og to andre medlemmer, oppnevnt av justitiarius i Oslo byrett for 5 år om gangen. Lederen skal være jurist. For hvert av medlemmene oppnevnes personlige vararepresentanter. Utgiftene til nemndas virksomhet bæres for hver enkelt saks vedkommende av partene etter nærmere bestemmelse av nemnda. Når særlige grunner taler for det, kan nemnda bestemme at utgiftene skal bæres av staten.

Forhandlingene i nemnda opprettet etter første ledd, administreres av nemndas leder. Alle medlemmene skal delta i avgjørelsen. I tilfelle av uenighet, treffes avgjørelsen med stemmeflerhet.

§ 4-4 .

For saksbehandlingen gjelder reglene i forvaltningsloven tilsvarende. Bestemmelsene i forvaltningsloven kapittel VI om klage, gjelder likevel ikke.

I sak om nedleggelse av forbud etter § 4-2 skal saksbehandlingen være skriftlig, med mindre særlige grunner tilsier noe annet.

Vedtak om forbud etter § 4-2 skal inneholde angivelse av forbudets omfang med hensyn til verk, arbeider og rettighetshavere samt om nødvendig inneholde vilkår for bortfall av det forbud som er nedlagt.

Nemndas vedtak føres inn i protokoll. Departementet eller nemnda kan forsøke mekling mellom partene. Kommer forlik i stand, skal også forliket føres inn i protokollen.

Nemndsbehandling av tvister vedrørende videresending av kringkastingsprogram, jf. åndsverkloven § 34, § 36, § 45a fjerde ledd og § 45b

§ 4-5 .

Kulturdepartementet oppnevner en nemnd til å behandle saker som nevnt i åndsverkloven § 36 andre ledd, jf. § 34 og 45a fjerde ledd, samt tvist om vederlag for videresending av kringkastingssending etter åndsverkloven § 45b. Nemnda skal bestå av en leder og to andre medlemmer oppnevnt for fire år av gangen. Det oppnevnes personlige vararepresentanter for hvert av medlemmene. Nemndas leder og dennes vararepresentant skal fylle de alminnelige vilkår for å være dommer.

§ 4-6 .

Nemnda skal etter begjæring fra en organisasjon av norske rettighetshavere godkjent etter åndsverkloven § 38a, jf. § 36 og § 34, eller fra kringkastingsforetak som nevnt i åndsverkloven § 45a, eller fra den som forestår videresending av kringkastingssendinger i kabelnett eller trådløst, fastsette tillatelse til og vilkår for videresending. Flere kabelnett som er knyttet sammen slik at videresending til disse skjer fra en felles mottakerantenne, betraktes som ett kabelnett.

Nemndas kompetanse omfatter ikke tvist mellom kringkastingsforetak og den som forestår trådløs videresending.

For videresending etter lovens § 45b er nemndas kompetanse begrenset til fastsettelse av vederlagets størrelse.

§ 4-7 .

Sak kan bringes inn for nemnda dersom avtaleforhandlinger nektes eller avtale ikke er inngått innen 6 måneder etter at forhandlinger ble innledet. En part som nekter avtaleforhandlinger, plikter å informere den annen part om adgangen til nemndsbehandling.

Påstand om at videresendingen ikke omfattes av enerettsbestemmelsene i åndsverkloven, kan begge parter straks bringe inn for nemnda.

Nemnda skal avvise saken hvis vilkårene for nemndsbehandling ikke er til stede, herunder at videresendingen ikke omfattes av enerettsbestemmelsene i åndsverkloven.

§ 4-8 .

Etter at det er bedt om forhandlinger eller etter at saken er bragt inn for nemnda etter § 4-7, har nemnda når en part krever det, kompetanse til å treffe avgjørelse om videresending skal tillates inntil avtale er inngått eller vedtak etter § 4-6 er fattet, og fastsette vilkår for en slik tillatelse.

§ 4-9 .

Forhandlingene i nemnda administreres av nemndas leder. Alle medlemmene skal delta i avgjørelsen. I tilfelle av uenighet, treffes avgjørelsen ved vanlig flertall.

Utgiftene til nemndas virksomhet bæres for hver enkelt saks vedkommende av partene etter nærmere bestemmelse av nemnda.

Når særlige grunner taler for det, kan nemnda bestemme at utgiftene skal bæres av staten.

§ 4-10 .

Nemnda er bundet av partenes påstander og avgjør saken på grunnlag av muntlig forhandling for nemnda, med mindre en av partene begjærer skriftlig behandling, og nemnda, etter at spørsmålet er forelagt for den annen part, finner det ubetenkelig. Denne bestemmelse omfatter også behandling av spørsmålet om avvisning.

For saksbehandlingen gjelder for øvrig forvaltningslovens regler, likevel slik at tvistemålsloven § 155 – § 158, § 160, § 461 og § 462 gjelder så langt de passer.

Nemndas vedtak er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, men bestemmelsene i kapittel VI om klage og omgjøring gjelder ikke. Nemndas vedtak skal føres inn i protokoll, og kopi av vedtaket sendes departementet.

Nemnda kan samlet eller ved ett av medlemmene forsøke mekling mellom partene. Kommer forlik i stand, skal også forliket føres inn i protokollen.

§ 4-11 .

Nemnda kan forene tvist som bringes inn etter åndsverkloven § 36 andre ledd med tvist som bringes inn etter § 45a og som gjelder sendinger fra samme kringkastingsforetak. Nemnda kan i slike tilfelle også utsette behandlingen av tvist etter § 36 andre ledd i påvente av at avtale blir inngått eller sak innbragt etter § 45a eller omvendt. I disse tilfellene skal nemnda fastsette vederlaget særskilt for den del som gjelder vederlag for rettigheter etter åndsverkloven § 34 henholdsvis etter åndsverkloven § 45a.

Dersom nemnda finner det hensiktsmessig, kan den behandle spørsmål om tillatelse til og vilkår for videresending i flere kabelnett samlet. På tilsvarende måte kan nemnda forene saker som gjelder sendinger fra ulike kringkastingsselskaper. Det må fastsettes særskilt vederlag for hvert kabelnett som er part i saken eller som omfattes av den. Bestemmelsen gjelder også for tvist om vederlag for videresending etter § 45b.

§ 4-12 .

Nemnda kan treffe avgjørelse i saker som gjelder fordeling av vederlag mellom rettighetshaverkategorier representert ved den felles organisasjon, og i saker som gjelder fordeling mellom denne organisasjon og kringkastingsforetak når dette begjæres av samtlige parter i saken og nemnda finner å kunne påta seg oppgaven.

For saker som nemnda behandler i medhold av denne bestemmelse gjelder ikke § 4-9 siste ledd.

Megling i avtaleforhandlinger om eksemplarfremstilling av åndsverk mv. i henhold til avtalelisens, jf. åndsverkloven § 13 og § 14

§ 4-13 .

Ved forhandlinger om avtale i medhold av åndsverkloven § 13 og § 14, jf. § 36, § 38 og § 38a, har hver av partene rett til å kreve megling dersom den ene part ikke etterkommer krav fra den annen part om å oppta forhandlinger om avtale som nevnt, eller dersom slike forhandlinger ikke fører til enighet.

§ 4-14 .

Meglingen skal begynne innen 14 dager etter at krav er kommet inn til Riksmeglingsmannen. Meglingen ledes av Riksmeglingsmannen eller av en særskilt meglingsmann som oppnevnes av Kongen, og som skal være knyttet til Riksmeglingsmannens kontor.

Om ugildhet og meglerløfte gjelder tilsvarende bestemmelse i lov av 5. mai 1927 nr. 1 om arbeidstvister § 30 første ledd og § 32.

Under meglingen får bestemmelsene i lov av 18. juli 1958 nr. 2 om offentlige tjenestetvister § 17 og § 18, første ledd og andre ledd, første punktum tilsvarende anvendelse. Det samme gjelder bestemmelsene i arbeidstvistlovens § 31, nr. 3 første ledd, første punktum og andre ledd og § 35 nr. 1, første, andre og tredje ledd og nr. 2. Kommer forlik i stand, skal avtale i samsvar med det opprettes under medvirkning av meglingsmannen og undertegnes av partene eller deres representanter.

Kapittel V – Det sakkyndige råd for åndsverker, jf. åndsverkloven § 53

§ 5-1 .

Det sakkyndige råd for åndsverker oppnevnes av Kulturdepartementet for fire år om gangen. Rådet er sammensatt av det antall representanter for den åndelige produksjon, de til denne knyttede ervervsgrener og sentrale brukergrupper, som departementet bestemmer, samt to jurister som skal være rådets leder og nestleder.

Dersom det i særlige tilfelle anses påkrevd, kan rådet med departementets samtykke supplere seg med særlig sakkyndige, tilkalt for den enkelte sak.

§ 5-2 .

Rådet arbeider dels samlet, dels i følgende tre avdelinger:

Avdelingen for litterære, mimiske, koreografiske og kinematografiske verker mv. Avdelingen for musikkverker mv. Avdelingen for bildende kunst, arkitektur, brukskunst mv. Rådets leder og nestleder deltar i behandlingen og avgjørelsen i alle avdelinger. For øvrig bestemmer rådet selv hvordan medlemmene skal fordeles i de forskjellige avdelinger.

§ 5-3 .

Et utvalg, sammensatt av lederen, nestlederen og tre rådsmedlemmer, utpekt av departementet, forbereder innkomne saker for råds- eller avdelingsbehandling.

Utvalget kan avvise saker som ikke hører inn under åndsverkloven eller som på annen måte klart faller utenom rådets kompetanse. Utvalget kan også avvise sak om forbud etter åndsverkloven § 48, såfremt det ikke er rettslig adgang til å nedlegge forbud.

Utvalget kan videre avvise sak som nevnt i § 5-7 såfremt saken ikke er reist av departementet, og den anses lite egnet til behandling i rådet. Er vedtak om avvisning ikke enstemmig, kan mindretallet kreve avvisningsspørsmålet forelagt for rådet eller vedkommende avdeling.

Utvalget avgjør om en sak skal fremmes for avdelingene eller for det samlede råd. Forbudssak etter åndsverkloven § 48 og sak om saksanlegg etter åndsverkloven § 49 skal alltid behandles av det samlede råd.

§ 5-4 .

Rådet, avdelingene og utvalget er vedtaksført når minst halvparten av medlemmene, herunder lederen eller nestlederen, er til stede. I voldgiftssaker (jf. § 5-6) gjelder denne regel ikke.

Forvaltningslovens regler om inhabilitet gjelder for saksbehandlingen i rådet, avdelingene og utvalget (jf. § 5-3).

I saker som hovedsakelig gjelder interesseavveiningsspørsmål der medlemmer av rådet er representanter for berørte interessegrupper, skal inhabilitetsreglene forsåvidt ikke gjelde. Dette skal i så fall gå frem av rådets uttalelse.

§ 5-5 .

Når rådet etter anmodning av en domstol skal avgi uttalelse i rettsspørsmål vedkommende åndsverkloven, bestemmer utvalget (jf. § 5-3) om saken skal behandles i fellesmøte, avdeling eller i et særskilt utpekt utvalg.

Godtgjørelse for uttalelser av denne art fastsettes av vedkommende domstol på grunnlag av arbeidsoppgaver som inngis av rådets leder. Bestemmelsene om godtgjørelse til sakkyndige kommer til anvendelse.

§ 5-6 .

I voldgiftssaker skal det, såfremt ikke annet er avtalt mellom partene, nedsettes en voldgiftsdomstol innen rådet. Voldgiftsdomstolen består av lederen, nestlederen og tre av fem rådsmedlemmer som utvalget (jf. § 5-3) har pekt ut for den aktuelle sak. Partene skyter hver ut en av de fem.

Rådsmedlem plikter å la seg oppnevne som voldgiftsdommer.

Dersom lederen eller nestlederen er inhabil, oppnevner departementet en annen jurist, fortrinnsvis et rådsmedlem.

Ellers gjelder reglene i tvistemålsloven kapittel 32.

Voldgiftsdomstolen fastsetter selv sin godtgjørelse.

§ 5-7 .

Etter anmodning av departementet eller av en annen institusjon eller organisasjon kan rådet også utenom de lovbestemte tilfelle avgi uttalelse om forhold som hører inn under åndsverklovgivningen.

§ 5-8 .

Departementet oppnevner sekretær for rådet. Sekretæren skal være jurist.

Kapittel VI – Bestemmelser om åndsverklovens anvendelse i forhold til verk og arbeider med tilknytning til andre land mv.

Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS-avtalen)

§ 6-1 .

en person som er statsborger av eller bosatt i et land innenfor Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), eller et selskap som har sitt sete i et land innenfor EØS.

Bestemmelsene i åndsverkloven § 42 og § 45 om spredningsrett skal også gjelde for lyd- og filmopptak som er gjort i et land innenfor EØS.

Bestemmelsene i denne paragraf utvider ikke vernet for eget bilde etter åndsverkloven § 45c, jf. § 58 tredje ledd.

Bernkonvensjonen (Bernunionen), WTO/TRIPS

§ 6-2 .

Bestemmelsene i åndsverkloven skal, med unntak av § 41a, femte kapittel og § 45c, gjelde verk som ikke har den tilknytning til Norge som er fastsatt i lovens § 57, såfremt verket har tilsvarende tilknytning til et land som er medlem av Den internasjonale union til vern av litterære og kunstneriske verk (Bernunionen) eller til et land som har tiltrådt Avtale om opprettelse av Verdens Handelsorganisasjon (WTO), herunder Avtalen om handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter (TRIPS).

§ 6-3 .

Vernet etter § 6-2 varer ikke ut over den vernetid som gjelder for vedkommende kategori verk i verkets hjemland.

Som hjemland etter denne paragraf anses det land hvor verket første gang ble utgitt, dersom dette land er medlem av Bernunionen eller WTO. For verk som utgis samtidig i flere medlemsland, er hjemlandet det land som har den korteste vernetiden. Er verket utgitt samtidig i et medlemsland og i et land som ikke er medlem, er bare medlemslandet hjemland. Likestilt med samtidig utgivelse er utgivelse innen 30 dager etter at verket første gang ble utgitt i et annet land.

For ikke-utgitte verk og for verk som første gang er utgitt i et land som ikke er medlem av Bernunionen eller WTO, anses det medlemsland hvor opphavsmannen er hjemmehørende som hjemland, med mindre annet fremgår av fjerde eller femte ledd.

For kinematografiske verk hvis produsent har sitt hovedsete eller er bosatt i et medlemsland, anses dette som verkets hjemland.

For byggverk som er oppført i et medlemsland, og for kunstverk og fotografiske verk som er innføyd i en bygning i et medlemsland, skal dette land anses som verkets hjemland.

§ 6-4 .

Bestemmelsene i åndsverkloven § 39f andre og tredje ledd om overdragelse av rett til innspilling av et verk for film, får anvendelse på filmverk som vernes etter § 6-2 ovenfor. Dersom lovgivningen i det land hvor filmprodusenten har sitt hovedsete eller er bosatt bestemmer at avtale om slik overdragelse skal være skriftlig for å ha den virkning som åndsverkloven § 39 f andre ledd fastsetter, skal dette legges til grunn. Bestemmelsen i åndsverkloven § 57 tredje ledd gjelder tilsvarende.

Verdenskonvensjonen

§ 6-5 .

verk som er utgitt første gang i et land som er tilsluttet Verdenskonvensjonen om opphavsrett (Verdenskonvensjonen), verk av opphavsmann som er statsborger av et land tilsluttet Verdenskonvensjonen, verk av opphavsmann som har bopel i et land tilsluttet Verdenskonvensjonen, dersom bopel etter vedkommende lands egen lovgivning er likestilt med statsborgerskap ved gjennomføring av Verdenskonvensjonen, og verk av statsløs eller flyktning som har sitt vanlige oppholdssted i et land tilsluttet tilleggsprotokoll 1 til Verdenskonvensjonen.

§ 6-6 .

Vernet etter § 6-5 varer ikke ut over den vernetid som gjelder for vedkommende kategori verk i verkets hjemland.

Som hjemland etter denne paragraf anses det land hvor verket første gang er utgitt, dersom dette land er tilsluttet Verdenskonvensjonen. Utgis verket samtidig eller innen 30 dager i to eller flere slike land som har ulik vernetid, er hjemlandet det land som har den korteste vernetiden. For verk som første gang er utgitt bare i et land som ikke er tilsluttet Verdenskonvensjonen, og for verk som ikke er utgitt, er hjemlandet det land hvor opphavsmannen er hjemmehørende.

Vernet etter § 6-5 gjelder ikke verk som er frembrakt før konvensjonen trådte i kraft for vedkommende fremmede land, med mindre dette land verner norske verk som er frembrakt før dette tidspunkt.

§ 6-7 .

Bestemmelsene i § 6-5 og § 6-6 gjelder ikke for verk som er omfattet av bestemmelsene i § 6-2 eller verk fra et land som er trådt ut av Bernunionen etter 1. januar 1951 med mindre dette land har rettigheter som utviklingsland etter Verdenskonvensjonens bestemmelser.

§ 6-8 .

Bestemmelsene i åndsverkloven skal, med unntak av § 41a, femte kapittel og § 45c gjelde verk som første gang er utgitt av De Forente Nasjoner (FN), FNs særorganisasjoner eller av Organisasjonen av amerikanske stater, samt ikke-utgitte verk av noen av disse organisasjoner.

Romakonvensjonen, jf. WTO/TRIPS

§ 6-9 .

Åndsverkloven § 42 skal, med unntak av den der nevnte spredningsrett, gjelde uten hensyn til den utøvende kunstners nasjonalitet for fremføring som finner sted i et land som er tilsluttet Konvensjonen av 21. oktober 1961 om vern for utøvende kunstnere, fonogramprodusenter og kringkastingsvirksomheter (Romakonvensjonen) eller til et land som har tiltrådt Avtale om opprettelse av Verdens Handelsorganisasjon (WTO), herunder Avtalen om handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter (TRIPS).

Det samme gjelder når det er gjort lydopptak av fremføringen og lydopptakets tilvirker er hjemmehørende i et annet Romakonvensjonsland eller WTO-land, eller når det første opptak av lyden ble gjort i et annet slikt land, eller når den første utgivelse av lydopptaket ble gjort i et annet slikt land.

Det samme gjelder også når fremføringen, uten at det er gjort lydopptak av den, er tatt med i en kringkastingssending som er vernet i henhold til Romakonvensjonen art. 6, forutsatt, i henhold til det norske forbehold til artikkelen, at kringkastingsinstitusjonen både har sitt sete i et annet konvensjonsland og kringkastingssendingen ble foretatt fra sender i det samme konvensjonsland.

Bestemmelsen i paragrafen her gjelder tilsvarende for utøvende kunstner, når det foreligger tilknytning som her nevnt i et land som har tiltrådt WTO-avtalen.

§ 6-10 .

Bestemmelsene i åndsverkloven § 42 om utleie av lydopptak kommer til anvendelse når lydopptaket gjengir en fremføring av en utøvende kunstner, som har slik tilknytning som angitt i § 6-9 til et land som har tiltrådt WTO-avtalen.

Bestemmelsene i åndsverkloven § 45 om utleie av lydopptak, kommer til anvendelse når tilvirkeren av lydopptaket er hjemmehørende i et land som har tiltrådt WTO-avtalen.

§ 6-11 .

Åndsverkloven § 45a skal omfatte kringkastingssending fra kringkastingsinstitusjon som har sitt sete i et land som er tilsluttet Romakonvensjonen eller WTO-avtalen når sending skjer fra sender i samme land. Denne bestemmelsen omfatter ikke videresending ved tråd.

§ 6-12 .

Bestemmelsene i åndsverkloven § 45b skal gjelde for alle lydopptak som er tilvirket av noen som er hjemmehørende i et land som er tilsluttet Romakonvensjonen såfremt dette land tilstår utøvende kunstnere eller tilvirkere av lydopptak vederlagsrett etter bestemmelsene i Romakonvensjonens art. 12. Retten til vederlag for videresending av kringkastingssending omfattes ikke av denne bestemmelse.

Retten til vederlag etter første ledd varer ikke ut over den tid norske lydopptak gis tilsvarende vederlagsrett i det land der tilvirkeren er hjemmehørende.

Den europeiske overenskomst om vern av fjernsynsprogrammer

§ 6-13 .

fjernsynssending fra kringkastingsinstitusjon som har sitt sete i et land som er tilsluttet Den europeiske overenskomst av 22. juni 1960 om vern av fjernsynssendinger, og fjernsynssending som sendes fra territoriet til et land som er tilsluttet Den europeiske overenskomst av 22. juni 1960 om vern av fjernsynssendinger.

Import av lyd- og filmopptak, jf. åndsverkloven § 54 bokstav e

§ 6-14 .

Bestemmelsen i åndsverkloven § 54 første ledd bokstav e gjelder ikke innførsel av eksemplar av opptak som lovlig er brakt i handelen i og innføres fra en stat tilsluttet Avtalen om det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS-avtalen).

Kapittel VII – Ikrafttredelse m.m.

§ 7-1 .

Forskrift av 27. november 1964 nr. 1 om opphavsrett til åndsverk og fotografi Forskrift av 2. april 1965 nr. 4 om opptak av åndsverk Forskrift av 29. august 1969 nr. 1 om sentralbibliotekenes adgang til fotokopiering Forskrift av 28. januar 1972 nr. 4 om opphavsrett til åndsverk m.v. Forskrift av 10. april 1978 nr. 3789 for Det sakkyndige råd for åndsverker Forskrift av 2. mai 1980 nr. 4 om mekling i avtaleforhandlinger om fotokopiering o.l. av vernete verk til bruk i undervisningsvirksomhet Forskrift av 18. september 1981 nr. 8951 om adgang til opptak av undervisningsprogram Forskrift av 2. mai 1986 nr. 1010 om nemndsbehandling av tvister vedrørende videresending av kringkastingsprogram Forskrift av 6. mai 1988 nr. 346 om direkte overføring av kringkastingssendinger i kafeer, bedrifter m.v. Forskrift av 22. desember 1989 nr. 1286 om oppkreving og fordeling av vederlag til utøvende kunstnere og produsenter for bruk av grammofonplater eller andre lydopptak i kringkastingssending Forskrift av 3. januar 1994 nr. 2 om import av fonogrammer m.v. Forskrift av 25. april 1997 nr. 383 om åndsverklovens anvendelse i forhold til verk og arbeider med tilknytning til andre land m.v.