Forskrift om deponering av avfall.

§ 1 . Formål

Formålet med denne forskriften er å sikre at deponering av avfall skjer på en forsvarlig og kontrollert måte slik at skadevirkninger på miljøet og menneskers helse forebygges eller reduseres så langt det er mulig.

§ 2 . Definisjoner

Avfall; kasserte løsøregjenstander eller stoffer. Som avfall regnes også overflødige løsøregjenstander og stoffer fra tjenesteyting, produksjon og renseanlegg m.v. Avløpsvann og avgasser regnes ikke som avfall, jf. forurensningsloven § 27. Spesialavfall; avfall som ikke hensiktsmessig kan håndteres sammen med forbruksavfall fordi det kan medføre alvorlige forurensninger eller fare for skade på mennesker eller dyr, jf. forskrift av 19. mai 1994 nr. 362 om spesialavfall. Eksplosivt avfall; avfall som kan eksplodere ved flammepåvirkning, og som er mer følsomt for støt eller gnidning enn dinitrobenzen. Radioaktivt avfall; avfall som reguleres av bestemmelser i medhold av lov av 12. mai 2000 nr. 36 om strålevern og bruk av stråling. Smittefarlig avfall; avfall som inneholder levedyktige mikroorganismer eller deres toksiner som er kjent for eller er antatt å kunne forårsake sykdom på mennesker eller andre levende organismer. Ordinært avfall; ethvert avfall som ikke er omfattet av bokstav b – e. Inert avfall; avfall som ikke gjennomgår noen betydelig fysisk, kjemisk eller biologisk omdanning. Inert avfall vil ikke oppløses, brenne eller på annen måte reagere fysisk eller kjemisk, det er ikke biologisk nedbrytbart og skader ikke andre stoffer det kommer i kontakt med på en måte som kan medføre forurensning av miljøet eller være til skade for menneskers helse. Avfallets totale utlekkingsegenskaper og innhold av forurensende stoffer og sigevannets økotoksisitet må være ubetydelige, og framfor alt ikke representere noen fare for kvaliteten på overflatevann og/eller grunnvann. Deponi; et permanent disponeringssted for avfall ved deponering av avfallet på eller under bakken. Behandling; de fysiske, termiske, kjemiske eller biologiske prosesser, herunder sortering, som endrer avfallets egenskaper med formål å redusere dets volum eller den fare det representerer, gjøre det lettere å håndtere eller enklere å gjenvinne. Biologisk nedbrytbart avfall; ethvert avfall som kan gjennomgå en anaerob eller aerob nedbrytning, for eksempel mat- og hageavfall, papir, kartong og trevirke. Våtorganisk avfall; organisk avfall som er biologisk lett nedbrytbart. Flytende avfall; avfall i væskeform. Sigevann; enhver væske som siver ut fra det deponerte avfallet og slippes ut fra et deponi eller blir liggende i det. Deponigass; all gass som dannes i det deponerte avfallet. Avfallsbesitter; avfallsprodusenten eller den fysiske eller juridiske person som er i besittelse av avfallet. Driftsansvarlig; den fysiske eller juridiske person som er ansvarlig for deponiet. Forurensningsmyndigheten; Statens forurensningstilsyn, Fylkesmannen eller den Miljøverndepartementet bemyndiger. Sluttbehandling; deponering eller forbrenning uten energiutnyttelse.

§ 3 . Virkeområde

Forskriften gjelder for alle deponier, herunder interne deponier hvor en avfallsprodusent selv står for avfallsdisponeringen på produksjonsstedet.

Forskriften gjelder også for lagerplasser for avfall dersom lagringstiden er mer enn ett år før avfallet går til sluttbehandling eller mer enn tre år før avfallet går til gjenvinning eller behandling.

bruk av egnet inert avfall i forbindelse med terrengregulering og -rehabilitering, utfylling eller byggeformål, deponering av ikke-forurenset jord eller ordinært inert gruve- og steinbruddsavfall, deponering av muddermasser langs elver, innsjøer, fjorder og sund der de er hentet ut. Dette forutsetter at massene ikke kan karakteriseres som spesialavfall, redeponering og isolering av forurenset jord på samme lokalitet som de er gravd opp.

§ 4 . Forbud mot deponering av visse avfallstyper

våtorganisk avfall, med unntak av rester av slikt avfall som det ikke er praktisk mulig å skille ut gjennom utsorteringsordninger. Forurensningsmyndigheten kan i særlige tilfeller, gjøre unntak for det enkelte deponi, flytende avfall, avfall som under forholdene i et deponi må anses som eksplosivt, radioaktivt eller etsende, oksiderende, meget brannfarlig eller brannfarlig, jf. forskrift av 19. mai 1994 nr. 362 om spesialavfall vedlegg 3, smittefarlig avfall fra sykehus og annen medisinsk eller veterinærmedisinsk virksomhet, og avfall fra forskning og utvikling eller undervisning som inneholder kjemiske stoffer som er ukjente og/eller er nye og der effektene på mennesker og miljø ikke er kjent, hele kasserte dekk og kvernede kasserte dekk, med unntak av sykkeldekk, enhver annen type avfall som ikke oppfyller forurensningsmyndighetens kriterier for mottak av avfall.

Det er forbudt å uttynne eller blande avfallet utelukkende i den hensikt å oppfylle kriteriene for mottak.

§ 5 . Kategorier av deponier

Kategori 1: Deponier for spesialavfall Kategori 2: Deponier for ordinært avfall Kategori 3: Deponier for inert avfall

§ 6 . Avfall som tillates deponert på de ulike deponikategoriene

Alt avfall skal behandles før deponering, jf. § 2 bokstav i, med mindre behandling ikke kan fremme samfunnsøkonomisk lønnsomme gjenvinningstiltak og redusere helse- og miljøskadene knyttet til avfallet.

Bare spesialavfall og avfall som oppfyller forurensningsmyndighetene kriterier for deponering av spesialavfall tillates deponert på deponier for spesialavfall.

ordinært avfall som oppfyller forurensningsmyndighetens kriterier for mottak av avfall på deponier for ordinært avfall, stabilt, ikke-reaktivt spesialavfall med utlekkingsegenskaper tilsvarende de ordinære avfallstypene som er nevnt under bokstav a. Dette spesialavfallet skal ikke deponeres sammen med biologisk nedbrytbart avfall.

Deponier beregnet på inert avfall skal bare benyttes for inert avfall.

§ 7 . Krav om tillatelse

Den som skal drive deponi for avfall må ha tillatelse etter forurensningsloven.

Tillatelse til deponering skal ikke gis med mindre deponiet kan tilfredsstille alle relevante krav i denne forskriften med vedlegg.

§ 8 . Søknad om tillatelse

søkers, grunneiers og den driftsansvarliges identitet, angivelse av de typer og den totale årlige mengden avfall som skal deponeres, anslått totalt fyllingsvolum for deponiet, beskrivelse av lokaliteten og berørte eiendommer, kart og kartangivelse, samt opplysninger om hydrogeologiske og geologiske forhold, foreslåtte metoder for forebygging og reduksjon av forurensning, forslag til plan for drift, overvåking og kontroll, forslag til plan for avslutning og etterdrift, vurdering av behov for konsekvensutredning, jf. forskrift av 21. mai 1999 nr. 502 om konsekvensutredninger etter plan- og bygningslovens kap. VII-a, søkerens finansielle garanti eller tilsvarende sikkerhet, jf. § 10 første ledd.

§ 9 . Tillatelsens innhold

deponiets kategori, jf. § 5, en liste over de typer og den totale mengden avfall som tillates deponert, de kravene deponiet må oppfylle med hensyn til forarbeider, drift og prosedyrer for kontroll og overvåking, jf. vedlegg I og III, samt foreløpige krav vedrørende avslutning og etterdrift av deponiet, nærmere informasjon om søkerens plikt til å rapportere til forurensningsmyndigheten jf. § 13. krav om tilfredsstillende finansiell garanti eller tilsvarende sikkerhet jf. § 10 første ledd.

§ 10 . Finansiell garanti og kostnadsdekning

Ethvert deponi skal ha tilfredsstillende finansiell garanti eller tilsvarende sikkerhet for å sikre at forpliktelsene som følger av tillatelsen, herunder avslutnings- og etterdriftsprosedyren som kreves etter § 15, kan oppfylles.

Samtlige kostnader til anlegg og drift av et deponi, skal dekkes ved den prisen som den driftsansvarlige krever for deponering av avfall på deponiet. Dette gjelder også kostnaden ved finansgarantien eller tilsvarende sikkerhet som nevnt i første ledd og anslåtte kostnader ved avslutning og etterdrift av deponiet i en periode på minst 30 år.

§ 11 . Mottak av avfall

Når avfall mottas på et deponi, skal det foreligge nødvendig dokumentasjon på at avfallet oppfyller de kriteriene for avfallskvalitet som framgår av deponiets tillatelse.

kontroll av avfallsdokumentasjonen, visuell inspeksjon av avfallet ved innkjørselen og på tømmestedet, og eventuelt kontrollere samsvar med beskrivelsen i dokumentene som avfallsbesitteren har framlagt. Dersom det må tas prøver av avfallet for å håndheve nivå 3 i vedlegg II, skal analyseresultatene oppbevares og prøvetakingen utføres i samsvar med vedlegg II nr. 3. Disse prøvene skal oppbevares i minst én måned.

§ 12 . Registrering

Det skal føres register over de mengder avfall som deponeres og dets egenskaper, med angivelse av opprinnelse, leveringsdato, produsentens eller for forbruksavfalls vedkommende, innsamlerens identitet, og nøyaktig deponeringssted dersom det dreier seg om spesialavfall. Disse opplysningene skal stilles til disposisjon for de nasjonale statistikkmyndighetene og EU dersom det anmodes om dette til statistikkformål.

§ 13 . Rapportering

Den driftsansvarlige plikter å rapportere til forurensningsmyndigheten minst én gang i året om typer og mengder av deponert avfall og om resultatet av overvåkingsprogrammet fastsatt i henhold til § 14 og § 15 og vedlegg III.

§ 14 . Kontroll og overvåking i driftsfasen

I driftsfasen skal det gjennomføres et kontroll- og overvåkingsprogram som spesifisert i tillatelsen, jf. vedlegg III.

Den driftsansvarlige skal underrette forurensningsmyndigheten om enhver betydelig skadevirkning på miljøet som avsløres av kontroll- og overvåkingsprosedyrene.

Prøvetaking og analyse skal foretas etter anerkjente metoder.

§ 15 . Avslutning og etterdrift

Ved avslutning av et deponi, eller en avgrenset del av dette, inntrer meldeplikt mv. i samsvar med forurensningsloven § 20.

Et deponi, eller en del av det, kan bare anses som endelig avsluttet dersom forurensningsmyndigheten har gjennomført en sluttinspeksjon på stedet, og har funnet at vilkårene for avslutning er oppfylt. Dette reduserer ikke den driftsansvarliges ansvar i forhold til vilkårene for tillatelsen.

Når et deponi er endelig avsluttet, skal den driftsansvarlige sørge for vedlikehold, overvåking og kontroll i etterdriftsfasen i samsvar med vedlegg III. Den driftsansvarlige skal underrette forurensningsmyndigheten om enhver betydelig skadevirkning på miljøet som avsløres ved kontroll- og overvåkingsprosedyrene.

§ 16 . Eksisterende deponier

Den driftsansvarlige skal innen ett år etter forskriftens ikrafttredelse legge fram for forurensningsmyndigheten en plan for avslutning eller en oppgraderingsplan for deponiet i form av en ny søknad, jf. § 8. Det må framgå hvilke tiltak som kreves for å bringe deponiet i samsvar med forskriftens krav, samt en tidsplan for gjennomføring.

Forurensningsmyndigheten skal avgjøre om et eksisterende deponi tillates drevet videre på grunnlag av framlagt oppgraderingsplan, eller om det skal avsluttes så snart som mulig i samsvar med § 8 bokstav g og § 15. Senest innen 16. juli 2009 skal alle deponier drives i henhold til denne forskriftens krav.

Innen 16. juli 2003 skal bestemmelsene i § 4, § 5 og § 11 samt vedlegg II komme til anvendelse på deponier for spesialavfall.

Innen 16. juli 2004 skal bestemmelsen i § 6 komme til anvendelse på deponier for spesialavfall.

§ 17 . Unntak

I særlige tilfeller og forutsatt at det ikke strider mot EØS-avtalens vedlegg XX pkt. 32d (direktiv 1999/31/EF) om deponering av avfall eller internasjonale avtaler som Norge har inngått, kan Statens forurensningstilsyn, eller den Miljøverndepartementet bemyndiger, gjøre unntak fra denne forskriften.

§ 18 . Klage

Vedtak truffet av Statens forurensningstilsyn i medhold av denne forskriften kan påklages til Miljøverndepartementet. Vedtak truffet av Fylkesmannen i medhold av denne forskriften kan påklages til Statens forurensningstilsyn.

§ 19 . Tvangsmulkt

For å sikre at bestemmelsene i denne forskriften eller vedtak truffet i medhold av denne forskriften blir gjennomført, kan Statens forurensningstilsyn eller Fylkesmannen fastsette tvangsmulkt etter reglene i forurensningsloven § 73.

§ 20 . Straff

Overtredelse av denne forskriften eller vedtak truffet i medhold av forskriften kan straffes med bøter, jf. forurensningsloven § 79 annet ledd. For øvrig kommer bestemmelsene i forurensningsloven kap. 10 til anvendelse, dersom forholdet ikke går inn under strengere straffebestemmelser.

§ 21 . Ikrafttreden

Forskriften trer i kraft 1. mai 2002.

Vedlegg I. Generelle krav for alle kategorier deponier

For å tilfredsstille kravet om prosedyrer for kontroll og overvåking ved et deponi skal det som hovedregel stilles krav til vekt, dersom dette ikke anses som urimelig eller åpenbart unødvendig.

ha kontroll med inntrenging av nedbørsvann i deponiet, forhindre innsig av grunn- eller overflatevann i deponiet, samle opp forurenset vann og sigevann, behandle forurenset vann og sigevann som samles opp dersom det er nødvendig for å oppnå påkrevd utslippskvalitet.

Disse bestemmelsene kan fravikes på deponier for inert avfall.

3. Beskyttelse av jord og vann

Ethvert deponi må være plassert og utformet på en slik måte at forurensning av jord, grunnvann og overflatevann forebygges, og at det sikres en effektiv oppsamling av sigevann i tilfeller der dette er påkrevd. Beskyttelsen av jord, grunnvann og overflatevann kan sikres med en kombinasjon av geologisk barriere og bunnmembran i driftsfasen, og med en kombinasjon av geologisk barriere og toppmembran i etterdriftsfasen.

Det foreligger en geologisk barriere når de geologiske og hydrogeologiske forhold under og i nærheten av et deponi har tilstrekkelig tilbakeholdelseskapasitet til at faren for forurensning av jord og grunnvann forebygges.

deponi beregnet på spesialavfall: K 1 ≤ 1,0 x 10 -9 m/s; tykkelse ≥ 5 m, deponi beregnet på ordinært avfall: K ≤ 1,0 x 10 -9 m/s; tykkelse ≥ 1 m, deponi beregnet på inert avfall: K ≤ 1,0 x 10 -7 m/s; tykkelse ≥ 1 m,

eller på annen måte gir tilsvarende beskyttelse av jord, grunnvann og overflatevann.

Dersom den naturlige geologiske barrieren på stedet ikke oppfyller ovennevnte vilkår, kan den suppleres kunstig eller styrkes på annen måte som gir tilsvarende beskyttelse. En konstruert geologisk barriere må ha en tykkelse på minst 0,5 m.

På deponier for spesialavfall og ordinært avfall skal det etableres en kunstig tetningsmembran og et dreneringslag med tykkelse på minst 0,5 m i tillegg til den geologiske barrieren nevnt i pkt. 3.2 for i størst mulig grad å samle opp og begrense opphopning av sigevann i deponiet.

Det kan settes krav om topptetting dersom det anses nødvendig å forebygge sigevannsdannelse.

Dersom en miljørisikovurdering, jf. direktiv 80/68/EØF, 2 tilsier at det ikke er nødvendig å samle opp og behandle sigevannet, eller at deponiet ikke medfører noen mulig fare for jord, grunnvann og overflatevann, kan det lempes tilsvarende på kravene i nr. 2 bokstav c, 3.2 og 3.3 ovenfor.

4. Gasskontroll

Det skal treffes tiltak for å ha kontroll med opphopning og utlekking av deponigass.

Deponigass skal samles opp på alle deponier som tar imot biologisk nedbrytbart avfall, og gassen må behandles. Dersom gassen ikke energiutnyttes, må den fakles. Oppsamling, behandling og utnyttelse av deponigass skal utføres på en måte som ikke medfører helse- eller miljøfare.

lukt- og støvutslipp, flygeavfall, støy og trafikk, fugler, skadedyr og insekter, aerosoldannelse.

Plasseringen av avfallet på deponiet skal skje på en slik måte at stabiliteten i avfallsmassen og tilknyttede strukturer sikres, særlig for å forebygge utglidninger. Dersom det etableres en kunstig barriere, må det sikres at en unngår setningsskader i denne.

Deponiet skal sikres tilstrekkelig til å hindre fri adgang og ulovlig dumping på plassen.

1 K = mineralsjiktets hydrauliske ledningsevne målt i m pr. sekund (m/s).

2 EFT L 20 av 26. januar 1980, s. 43. Direktivet ble sist endret ved direktiv 91/692/EØF (EFT L 377 av 31. desember 1991, s. 48).

Vedlegg II. Prosedyrer for mottak av avfall

Avfallets sammensetning, utlekkingsegenskaper, miljøvirkninger, opptreden (kvalitetsendring) i deponiet på lang sikt samt øvrige egenskaper må i størst mulig grad være kjent før deponering.

Nivå 1. Basiskarakterisering. En utfyllende dokumentasjon av avfallets sammensetning, utlekkingsegenskaper, og mulige miljøvirkninger på kort og lang sikt basert på kjemiske, biologiske eller økotoksikologiske målinger på avfallet. Nivå 2. Verifikasjon. På grunnlag av basiskarakteriseringen velges det ut noen parametere som følges med periodiske målinger for å verifisere at avfallet oppfyller tillatelseskriteriene. Som sammenligningsgrunnlag kan spesifikke referansekriterer avdekket i basiskarakteriseringen benyttes. Nivå 3. Kontroll på stedet. Hurtigkontroll for å fastslå om avfallet er identisk med det som har vært gjenstand for verifikasjon og det som er beskrevet i følgedokumentene. Kontrollen kan bestå i en enkel visuell inspeksjon av en last med avfall før og etter lossing på deponiet.

En gitt type avfall må vanligvis være karakterisert på nivå 1 før det kan oppføres på en referanseliste eller en deponispesifikk liste og tillates deponert. For å være oppført på en deponispesifikk liste over tid, må en avfallstype prøves på nivå 2 med jevne mellomrom. Hver avfallslast som kommer til deponiet, må kontrolleres på nivå 3.

Visse typer avfall kan fritas varig eller midlertidig fra prøving på nivå 1 dersom prøvingen ikke lar seg gjennomføre i praksis, eller det ikke foreligger passende prøvingsprosedyrer og mottakskriterier.

Inntil en helhetlig prosedyre for klassifisering og mottak av avfall er ferdig utarbeidet, er det bare prøving på nivå 3 som er obligatorisk, mens nivå 1 og 2 skal anvendes i den utstrekning det er mulig. På dette foreløpige stadiet må avfall som skal mottas på en spesiell kategori deponi, enten stå oppført på en restriktiv nasjonal liste eller en deponispesifikk liste, utarbeidet i samsvar med § 4 og § 6 i denne forskriften.

Prøvetaking av avfallet skal i størst mulig grad sikre representativitet, og skal følge prosedyrer fastlagt i relevante standarder for prøvetaking av avfall, dersom slike finnes.

Vedlegg III. Kontroll- og overvåkingsprosedyrer i drifts- og etterdriftsfasen

Prøvetaking av sigevann og gassutslipp og overvåking i resipient skal foretas i relevante og representative punkter og på tidspunkt og med frekvenser som reflekterer faktiske utslipp og miljøpåvirkninger. Overvåkingsprogrammet skal tilpasses for det enkelte deponi med grunnlag i dets lokalisering, innhold og utforming. Overvåking i resipient vil kunne foregå i overflatevann og/eller grunnvann avhengig av deponiets lokalisering.

at prosessene i fyllingen forløper som ønsket, at systemene for vern av miljøet fullt ut fungerer som planlagt, at vilkårene i tillatelsen for deponiet er oppfylt.

Dersom det vurderes som hensiktsmessig, for eksempel som et ledd i kontrollen av vannbalansen i deponiet, kan det i tillatelsen settes krav om at meteorologiske data skal samles inn på deponiet eller fra en nærliggende meteorologisk stasjon.

Alle deponier med krav om sigevannsoppsamling, jf. vedlegg I pkt. 2, jf. pkt. 3.4, skal ha et overvåkingsprogram for sigevann. Prøvetaking og måling av sigevannets mengde og sammensetning må foretas på hvert punkt der det er utslipp av sigevann fra deponiet. 1

Overvåking av overflatevann skal utføres på minst to punkter, ett oppstrøms og ett nedstrøms i forhold til deponiet, og ved bruk av metoder og parametre som fanger opp utlekking over tid.

Overvåkingen av grunnvann må rettes mot grunnvann som kan bli påvirket av deponiet, med minst ett målepunkt i grunnvannets innstrømmingsområde og to i utstrømmingsområdet. Antall prøvepunkter kan økes på grunnlag av en spesifikk hydrogeologisk undersøkelse og graden av behov for en rask konstatering av eventuelle utslipp av sigevann i grunnvannet som følge av uhell. Før deponiet settes i drift, må det tas prøver på minst tre steder for å fastsette referanseverdier for framtidige prøvetakinger. 2 I den grad det er mulig, skal det etableres tiltaksgrenser for grunnvann som definerer når en betydelig skadevirkning på miljøet er oppstått og som utløser meldeplikt etter forskriftens § 14 og § 15.

Overvåkingen av gassdannelse er avhengig av deponiets innhold av biologisk nedbrytbart avfall, og må være representativ for hver seksjon av deponiet.

Prøvetakings- og analysefrekvens skal vurderes i det enkelte tilfelle. Veiledende hyppighet er angitt i nedenstående tabell. 1.1.1.1.1 Driftsfasen 1.1.1.1.2 Etterdriftsfasen Sigevannsmengde Månedlig Hver sjette måned Sigevannets sammensetning Kvartalsvis Hver sjette måned Overflatevannets mengde og sammensetning Kvartalsvis Hver sjette måned Grunnvannsnivå Hver sjette måned Hver sjette måned Grunnvannets sammensetning Deponispesifikk hyppighet Deponispesifikk hyppighet Deponigass Månedlig Hver sjette måned

For sigevann og overflatevann skal det for overvåkingsformål tas blandprøver som er representative for den gjennomsnittlige sammensetningen i perioden siden forrige prøvetaking.

De parametrene som skal måles og de stoffene som skal analyseres i overvåkingsprogrammet, vil variere med deponiets sammensetning. De må være angitt i tillatelsen og gjenspeile avfallets egenskaper.

For deponier i driftsfasen skal det årlig lages en statusoversikt over deponiets utvikling som viser det arealet som avfallet opptar, avfallsvolum og -sammensetning, deponeringsmetoder, varighet av deponeringen og gjenværende kapasitet. Eventuelle setninger i fyllingen skal registreres for alle deponier både i drifts- og etterdriftsfasen.

1 Referanse: Generelle retningslinjer for prøvetakingsmetoder, ISO 5667-2 (1991).

2 Referanse: Prøvetaking av grunnvann, ISO 5667, del 11, 1993.

1. Kommentarer til forskrift om deponering av avfall

Til § 2 Definisjoner § 2 bokstav k: Våtorganisk avfall omfatter avfallstyper som matavfall fra private husholdninger og fra storhusholdninger (storkjøkken, restaurant- og hotellbransjen, mv.), fiskeavfall fra fiskeri- og oppdrettsnæringen, lett nedbrytbart organisk avfall fra næringsmiddelindustri og annen virksomhet som bearbeider eller omsetter næringsmidler, deler av hage- og parkavfall, biologisk slam fra renseanlegg for industriavløp samt avløpsslam (jf. forskrift av 2. januar 1995 nr. 5 om avløpsslam). § 2 bokstav p: «Driftsansvarlig» vil være den juridiske (firma etc.) eller fysiske personen som innehar utslippstillatelsen for deponiet. Det framgår av utslippstillatelsen hvem som er driftsansvarlig. Den driftsansvarlige har et overordnet ansvar for at utslippstillatelsen, deponiforskriften og annet relevant regelverk overholdes. Dersom deponiet overdras til ny eier skal forurensningsmyndigheten varsles. § 2 bokstav q: Statens forurensningstilsyn (SFT) er forurensningsmyndighet for bedriftsinterne avfallsdeponier når bedriftens primære virksomhet krever tillatelse fra SFT etter forurensningsloven, og for nasjonale deponier for spesialavfall. Fylkesmannen er forurensningsmyndighet for bedriftsinterne deponier når bedriftens primære virksomhet krever tillatelse fra Fylkesmannen etter forurensningsloven, for kommunale/interkommunale avfallsdeponier og for andre privateide deponier for ordinært avfall som ikke er bedriftsinterne. Til § 3 Virkeområde Forskriften gjelder for alle deponier som er i drift ved forskriftens ikrafttredelse. Det vises for øvrig til forskriften § 15 om eksisterende deponier. For deponier som allerede er nedlagt ved forskriftens ikrafttredelse, er vilkår satt i eventuell utslippstillatelse fortsatt gjeldende. § 3 andre ledd: Når det gjelder lagerplasser for avfall til sluttbehandling (lagring i mindre enn ett år) eller gjenvinning (lagring i mindre enn tre år), må behovet for tillatelse til dette vurderes i henhold til forurensningsloven § 11 og § 29. Lagring av spesialavfall vil alltid kreve tillatelse etter forurensningsloven. § 3 tredje ledd bokstav a: Som grunnlag for vurderingen om avfall er å anse som inert, vises det til definisjonen i forskriftens § 2 bokstav g og de kriterier og lister for mottak av inert avfall som forurensningsmyndigheten vil utarbeide. Det må også gjøres en egnethetsvurdering av avfallet i forhold til den aktuelle bruken. Selve bruken av inert avfall til utfyllingsformål mv. krever i tillegg tillatelse fra kommunen eller fylkesmannen, jf. plan- og bygningsloven, eventuelt også etter bakkeplaneringsforskriften 1 ved utfylling av område avsatt til landbruk. Eksempler på avfallsmasser som kan være aktuelt til utfyllingsformål mv. er sortert og knust betong, betongvarer og tegl, forutsatt at avfallet ikke inneholder komponenter som kan være til skade eller ulempe for miljøet. § 3 tredje ledd bokstav b: Med ikke-forurenset jord menes naturlige jord- og løsmasser som for eksempel graves ut i forbindelse med bygg- og anleggsvirksomhet. Ved tvil om massene er å anse som ikke-forurenset, må de vurderes i forhold til normverdier for mest følsom arealbruk, jf. SFT veiledning 99:01. § 3 tredje ledd bokstav c: Forskriften gjelder ikke deponering av muddermasser i sjø og vassdrag. Mudring og dumping av slike masser krever tillatelse etter forskrift av 4. desember 1997 nr. 1442 om regulering av mudring og dumping i sjø og vassdrag. Deponering av muddermasser på land som medfører fare for forurensning krever tillatelse etter forurensningsloven § 11 selv om tiltaket ikke er omfattet av forskriftens virkeområde. § 3 tredje ledd bokstav d: Oppgraving, redeponering og isolering av forurenset jord er unntatt fra denne forskriftens virkeområde, men krever tillatelse av forurensningsmyndigheten etter forurensningsloven § 11.

1 Forskrift av 3. april 1989 nr. 249 om anlegg, drift og vedlikehold av planeringsfelt.

Til § 4 Forbud mot deponering av visse avfallstyper § 4 bokstav a: Forbudet mot deponering av våtorganisk avfall innebærer at våtorganisk avfall skal sorteres ut før deponering i den grad det er praktisk mulig, og disponeres på annen måte. Restavfall fra sortert husholdningsavfall vil alltid inneholde en viss andel våtorganisk avfall. Denne andelen skal søkes minimalisert, og skal ikke inneholde mer enn om lag 20 prosent våtorganisk avfall, målt i vekt. Rene våtorganiske avfallstyper må disponeres på annen måte enn deponering, fortrinnsvis ved gjenvinning. Forurensningsmyndigheten kan i særlige tilfeller tillate deponering av våtorganisk avfall eller usortert husholdningsavfall. Avgjørende for denne vurderingen vil være hvorvidt annen disponering er uforholdsmessig kostbar i forhold til nytten eller svært vanskelig praktisk gjennomførbar. Slike forhold vil for eksempel kunne foreligge i tilfeller med små, isolerte bosettinger som produserer små mengder våtorganisk avfall. Tilsvarende gjelder for situasjoner hvor det er tale om svært lange transportstrekninger i forhold til mengden våtorganisk avfall. Ved uforutsette enkelthendelser, kan det også oppstå situasjoner som åpner for bruk av unntaksbestemmelsen. Dette kan f.eks. være ved nedslakting av oppdrettsfisk, bortskaffelse av dyreskrotter eller annet våtorganisk avfall etter brann, trafikkulykker eller lignende hendelser. Unntaket kan også brukes dersom nytt regelverk på andre områder, f.eks. helse- eller veterinærområdet, i vesentlig grad vanskeliggjør alternativ avfallsdisponering. Muligheten for å gi unntak skal praktiseres strengt. § 4 bokstav b: Dersom det oppstår tvil om hva som er å anse som flytende avfall, avgjøres dette av forurensningsmyndigheten. Slam regnes normalt ikke som flytende avfall. Til § 6 Avfall som tillates deponert på de ulike deponikategoriene Forurensningsmyndigheten vil utarbeide referanselister og kriterier for mottak av avfall for de ulike deponikategoriene. Disse skal brukes til å sette opp deponispesifikke lister over hvilke avfallstyper som kan mottas på det enkelte deponi, spesifisert i tillatelsen i samsvar med § 9 i denne forskriften. Inntil referanselister og kriterier er utarbeidet skal kun spesialavfall deponeres på deponier for spesialavfall, og kun ordinært avfall deponeres på deponier for ordinært avfall. På deponier for inert avfall skal bare inert avfall deponeres. Til § 10 Kostnadsdekning Kravet om full kostnadsdekning gjennom den prisen som tas fra avfallsbesitter kommer ikke til anvendelse for bedriftsinterne deponier som utelukkende mottar avfall fra egen virksomhet. Forurensningsmyndigheten kan kreve fullt innsyn i alle nødvendige kostnadsopplysninger, jf. forurensningsloven § 49. Til § 12 registrering Med registrering av nøyaktig deponeringssted for spesialavfall menes at spesialavfallet skal kunne lokaliseres og eventuelt fjernes dersom dette skulle bli nødvendig, både mens deponiet er i drift og etter at det er avsluttet. Til § 14 Kontroll og overvåking i driftsfasen Prøvetaking og analyse skal utføres etter Norsk Standard. Dersom Norsk Standard ikke finnes, kan annen, utenlandsk eller internasjonal standard benyttes. Forurensningsmyndigheten kan akseptere at annen metode brukes også der standard finnes, dersom det kan dokumenteres tilfredsstillende at den er minst like formålstjenlig. Deponieier er ansvarlig for at prøvetakings- og analysemetoder og utførelse er kvalitetssikret. Dersom deponieier bruker eksterne laboratorier eller konsulenter for prøvetaking og/eller analysering, skal akkrediterte laboratorier/tjenester benyttes der dette er mulig. Til § 15 Avslutning og etterdrift Når den driftsansvarlige har sendt melding i samsvar med forurensningsloven § 20, kan forurensningsmyndigheten fastsette nærmere hvilke tiltak som er nødvendig for å motvirke forurensning, jf. forurensningsloven § 7 fjerde ledd og § 20. Til § 16 Eksisterende deponier Med eksisterende deponier menes deponier som har fått tillatelse eller som allerede er i drift når denne forskriften trer i kraft. Andre ledd innebærer at forurensningsmyndigheten på grunnlag av framlagt søknad med eventuell oppgraderingsplan skal fatte vedtak om endring eller tilbakekalling av eksisterende tillatelse etter forurensingsloven § 18, eller at det gis ny tillatelse etter forurensningsloven § 11. Reglene i forskrift om saksbehandling etter forurensningsloven av 11. juli 1983 nr. 1328 kommer til anvendelse. Til § 17 Unntak For unntak som gjelder våtorganisk avfall, gjelder § 4 første ledd bokstav a.