Forskrift om endring i forskrift om redningsredskaper m.m. på passasjer- og lasteskip.

I

I forskrift av 15. september 1992 nr. 700 om redningsredskaper m.m. på passasjer- og lasteskip er det foretatt endringer.

Forskriftens tittel skal lyde:

Forskrift om redningsredskaper m.m. på passasjer- og lasteskip (redningsredskaper).

Endringene er ikke materielle, men gjelder forskriftens struktur og språk. Forskriften lyder i sin helhet etter dette:

Kapittel 1. Generelle bestemmelser

(1) Denne forskrift gjelder for nye og eksisterende konvensjonsskip og for nye og eksisterende ikke-konvensjonsskip uansett størrelse slik det fremgår av de enkelte paragrafer.

(2) Forskriften gjelder også for nye og eksisterende bemannete lektere.

(3) Ved utskifting, forandring mv. av redningsutstyr på eksisterende skip skal bestemmelsene i Sjøsikkerhetskonvensjonens regel III/1.4.3 følges.

(4) Denne forskriften gjelder ikke fiske- og fangstfartøyer eller fritidsbåter.

Alle skip: Alle skip/lektere innen denne forskriftens virkeområde. Anerkjent klasseinstitusjon: Klasseinstitusjoner som departementet har inngått overenskomst med i medhold av sjødyktighetslovens § 9: Det Norske Veritas (DNV) Lloyd's Register of Shipping (LRS) Bureau Veritas (BV) Germanischer Lloyd (GL) American Bureau of Shipping (ABS). Bemannet lekter: Lekter som har fått fastsatt bemanning etter den til enhver tid gjeldende forskrift om bemanning av norske skip. Bemyndiget: Bemyndiget av Sjøfartsdirektoratet. Bruttotonnasje: Den tallverdi som er oppgitt som bruttotonnasje i målebrevet. Dersom det i målebrevet er oppgitt sikkerhetstonnasje i anmerkningsrubrikken, gjelder tallverdien for denne som bruttotonnasje. Det største tillatte personantall: Det høyeste antall passasjerer et skip etter sitt sertifikat kan føre, med tillegg av besetning eller andre personer ansatt og beskjeftiget på skipet. Eksisterende skip: Skip som ikke er nytt skip. Godkjent, typegodkjent og akseptert: For utstyr som omfattes av skipsutstyrsforskriften: Typegodkjent av teknisk kontrollorgan og merket i henhold til nevnte forskrift. For annet utstyr: Godkjent: Et enkelt utstyr godkjent av Sjøfartsdirektoratet, med unntak av radioutstyr som godkjennes av Post- og teletilsynet. Typegodkjent: Prototype godkjent av Sjøfartsdirektoratet med eller uten stikkprøvekontroll av serieproduksjon. Akseptert: Utstyr akseptert av Sjøfartsdirektoratet på bakgrunn av at det er godkjent eller typegodkjent av anerkjent klasseinstitusjon, annen offentlig eller privat institusjon eller administrasjon i et land som har ratifisert Sjøsikkerhetskonvensjonen. Hurtigbåt: Fartøy som bygges i henhold til IMO res. A.373(x) «Code of safety for dynamically supported craft». Ikke-konvensjonsskip: Skip som ikke omfattes av sjøsikkerhetskonvensjonen. Konvensjonsskip: Skip som omfattes av sjøsikkerhetskonvensjonen. Lasteskip: Ethvert skip som ikke er passasjerskip, fiske- og fangstfartøy, lekter eller fritidsfartøy. Lengde (L): 96 prosent av den hele lengde på en vannlinje ved en dybde svarende til 85 prosent av den minste dybde i risset målt fra overkanten av kjølen, eller lengden fra forkant av forstevnen til rorstammens akse på samme vannlinje, hvis denne lengde er større. På fartøy konstruert med styrlast skal vannlinjen som denne lengde er målt på være parallell med konstruksjonsvannlinjen. Mil: Nautisk mil = 1852 m. Nytt skip: Skip hvis kjøl strekkes, eller som er på et liknende byggetrinn, på eller etter den dag denne forskrift trer i kraft (1. november 1992). Passasjerskip: Et skip som skal ha passasjersertifikat eller sikkerhetssertifikat for passasjerskip i henhold til bestemmelsene i åttende kapittel i lov av 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med Skibes Sjødygtighed m.v. Redningsfarkost: Livbåt, mann-overbord-båt, redningsbåt, lettbåt, redningsflåter mv. Regel III: Sjøsikkerhetskonvensjonens kapittel III. Roro passasjerskip: Passasjerskip med roro lasterom eller rom av særskilt kategori som definert i SOLAS-74 Regel II-1/2.13 eller passasjerskip med innretninger som tillater vegtrafikkerende kjøretøy eller skinnegående materiell å rulle om bord på og av skipet. Rutetrafikk: En rekke seilinger med passasjerskip for å sikre forbindelsen mellom de to samme eller flere havner, eller en rekke seilinger til og fra samme havn uten mellom liggende anløp, enten i henhold til en offentliggjort rutetabell, eller med slik regelmessighet eller hyppighet at de fremstår som en systematisk rekke seilinger. Sjøsikkerhetskonvensjonen (SOLAS): Den internasjonale konvensjon av 1974 om sikkerhet for menneskeliv til sjøs, med senere endringer. Tankskip: Et lasteskip som er bygd eller innredet for transport i bulk av flytende last. Vertsstat: En EØS-stat til eller fra hvis havner et roro passasjerskip uansett flagg går i rutetrafikk.

(2) Forøvrig gjelder de definisjoner som finnes i kapittel I regel 2 og kapittel III regel 3 i Sjøsikkerhetskonvensjonen for alle skip.

Endret ved rettelse 16. desember 2002. Se Norsk Lovtidend 17/2002.

Reder og fører skal sørge for at bestemmelsene i denne forskrift blir fulgt.

I enkelttilfeller kan Sjøfartsdirektoratet etter skriftlig søknad fravike forskriftens krav. Spesielle grunner må gjøre fraviket nødvendig og fraviket må være sikkerhetsmessig forsvarlig. Fravik må ikke være i strid med internasjonal overenskomst Norge har sluttet seg til.

Kapittel 2. Tegninger, godkjenning og kontroll

(1) Ved bygging eller ombygging av lasteskip og passasjerskip med største lengde på 15 m og derover, skal tegninger og spesifikasjoner i minst 3 eksemplarer forelegges Sjøfartsdirektoratet eller den det bemyndiger i god tid før bygging eller ombygging tar til.

Spesifisert fortegnelse over redningsutstyr med angivelse av type, fabrikat, størrelse og serie- eller typebetegnelse. Tegninger i målestokk minst 1:50 som viser redningsutstyrets plassering og utsetting i relasjon til skipssiden og avstanden til propell, jf. regel III/13. Tegninger og beregninger vedrørende utsettingsarrangementet for redningsutstyret. Tegninger over utvendige og innvendige atkomstveier til redningsstasjonene, herunder mønstrings- og innskipningssteder. Redningsstasjonenes størrelse og plassering skal være angitt.

(1) Redningsredskaper og redningsutstyr som er påbudt i denne forskriften, skal være godkjent, typegodkjent eller akseptert.

(2) For redningsutstyr som skal typegodkjennes av Sjøfartsdirektoratet skal produsenten fremlegge for Sjøfartsdirektoratet eller den det bemyndiger, tilfredsstillende dokumentasjon.

(3) Dokumentasjonen skal vise at det foregår en produksjonskontroll som gir garanti for at det utstyr som produseres ved bedriften, har samme standard som typegodkjente prototyper.

(1) Bestemmelsene i regel III/19 skal følges. I tillegg gjelder følgende:

(2) For alle skip: Redningsflåter og oppblåsbare båter utover det antall som er påbudt, og flåter som finnes om bord på skip hvor flåter ikke er påbudt, skal etterses i samsvar med de til enhver tid gjeldende bestemmelser (forskrifter og relevante IMO-bestemmelser) om ettersyn og reparasjon etc. av oppblåsbare redningsflåter.

Det skal være opprettet stasjoner for utførelse av kontroll, service, vedlikehold og reparasjoner av redningsdrakter, redningsflåter og oppblåsbare båter og evakueringssklier med oppblåselige flytekamre på de steder Sjøfartsdirektoratet bestemmer. For slikt utstyr er produsent/hovedagent ansvarlig for at servicepersonellet har fått nødvendig opplæring i å utføre ettersyn og service før de tillates å utføre dette arbeidet. Når nødvendig opplæring er gitt, og produsent/hovedagent har forvisset seg om at servicepersonellet har de nødvendige kunnskaper, skal produsenten eller hans representant utstede et bevis som bekreftes av Sjøfartsdirektoratet. På beviset skal angis hvilke flåtetyper vedkommende kan foreta ettersyn og service på. Så lenge en person er ansatt ved en servicestasjon, er produsent/hovedagent ansvarlig for at vedkommende holder seg orientert med hensyn til utførelse av servicearbeid, teknisk informasjon, oppfølging av rutiner mv. Etter fullført kontroll utsteder servicestasjonen et dokument på grunnlag av data fra kontrollisten. Dokumentet skal ha egnet formular og undertegnes av vedkommende som har utført kontrollen. Original oppbevares om bord på vedkommende skip. En kopi oppbevares ved servicestasjonen.

Endret ved rettelse 21. mai 2003, se Lovtidend 7/2003.

(1) Kravene i Sjøsikkerhetskonvensjonens kapittel III skal følges for alle skip og lektere innen denne forskriftens virkeområde med de tillegg og unntak som følger av de enkelte paragrafer.

(2) Eksisterende konvensjonsskip skal forøvrig tilfredsstille kravene i henholdsvis kapittel III i Sjøsikkerhetskonvensjonen 1960 og kapittel III i Sjøsikkerhetskonvensjonen som var i kraft før 1. juli 1986 og ellers oppfylle senere endringer i kapittel III i Sjøsikkerhetskonvensjonen slik det fremgår av de enkelte bestemmelser i denne forskrift.

(3) Kravene i Sjøsikkerhetskonvensjonens kapittel II-1, Regel 43 skal følges.

(4) IMO res. A.852(20) og IMO res. A.534(13) Kapittel 8 skal følges slik det fremgår av § 24A og § 25 annet ledd.

(5) For hurtigbåter skal kravene om redningsutstyr i IMO res. A.373(x) følges.

(6) For konstruksjon og prøving m.m. av redningsutstyr skal IMO Resolusjonene A.520(13), A.656(16), A.657(16), A.658(16), A.689(17), A.693(17) og A.760(18) samt MSC sirkulærer nr. 508, 509, 534 og 699 følges.

Kapittel 3. Generelle krav for passasjerskip og lasteskip

Konvensjonsskip kjølstrukket etter 1. februar 1992, skal oppfylle bestemmelsene i regel III/6.2, jf. SOLAS-endring av 9. november 1988. Konvensjonsskip kjølstrukket før 1. februar 1992, inkludert lasteskip med en bruttotonnasje mellom 300 og 500 i internasjonal fart, skal senest 1. februar 1995 oppfylle bestemmelsene i regel III/6.2, jf. SOLAS endring av 9. november 1988. Inntil slike konvensjonsskip oppfyller bestemmelsene i regel III/6.2, jf. SOLAS-endring av 9. november 1988, skal slike skip, unntatt lasteskip med en bruttotonnasje på mellom 300 og 500 i internasjonal fart, oppfylle alle relevante krav til kommunikasjonsutstyr i regel III/6, jf. SOLAS-endring av 1. juli 1983, som angitt nedenfor: Regel III/6.2.1, jf. SOLAS-endring av 1. juli 1983, skal oppfylles. Utstyret skal være plassert på skipets bro eller i et rom nær broen som aldri er avlåst under seilas. Utstyret skal ikke være plassert i radiorommet. Regel III/6.2.2, jf. SOLAS-endring av 1. juli 1983, gjelder kun passasjerskip i internasjonal fart, slik det fremgår av regelen. Passasjerskip, som i henhold til denne regel skal ha «Radiotelegrafiinstallasjon for livbåter» kan alternativt installere «Bærbart radioutstyr for redningsfarkost» fastmontert i de livbåter som omfattes av nevnte krav. Utstyret skal kunne drives fra batterier, og ut styret skal omfatte en antenne som kan fastgjøres i livbåten. Regel III/6.2.3, jf. SOLAS-endring av 1. juli 1983, om krav til 2 stk. «nødradiopeilesender for redningsfarkost», kan alternativt oppfylles ved anskaffelse av 2 stk. radartranspondere. For skip kjølstrukket før 1. juli 1986 gis dessuten alternative muligheter for oppfyllelse av regel III/6.2.3, som fremgår av nr. 4 og 5: Konvensjonsskip som er kjølstrukket før 1. juli 1986, som er utstyrt med fri-flyt satellitt nødpeilesender for 406 MHz og 121,5 MHz, trenger ikke å anskaffe tilleggsutstyr for å oppfylle kravet i regel III/6.2.3 om 2 stk. «nødradiopeilesender for redningsfarkost». Konvensjonsskip som er kjølstrukket før 1. juli 1986, som er utstyrt med fri-flyt nødpeilesender for 121,5 og 243 MHz, må enten skifte denne ut med fri-flyt satellittnødpeilesender for 406 MHz og 121,5 MHz, eller beholde nåværende fri-flyt samt anskaffe følgende tilleggsutstyr: En radartransponder eller en «nødradiopeilesender for redningsfarkost» for 121,5 og 243 MHz. Kravet i regel III/6.2.4, jf. SOLAS-endring av 1. juli 1983 om minst 3 stk. «toveis radiotelefonapparat» (for VHF eller UHF) skal oppfylles av konvensjonsskip. På skip hvor det må anskaffes nytt utstyr for å oppfylle dette krav, skal det anskaffes 3 stk. «toveis VHF-radiotelefonapparater» som oppfyller de krav som er gitt i regel III/6.2.1, jf. SOLAS-endring av 9. november 1988.

(1) Ikke-konvensjonsskip i liten kystfart og større fart, skal være utstyrt med to stk. «toveis radiotelefonapparater» som minst oppfyller de krav som er gitt i regel III/6.2.4, jf. SOLAS-endring av 1. juli 1983. På skip hvor det må anskaffes nytt utstyr for å oppfylle dette krav, skal det anskaffes 2 stk. «toveis VHF-radiotelefonapparater» som oppfyller de krav som er gitt i regel III/6.2.3, jf. SOLAS-endring av 9. november 1988.

(2) Lasteskip med en bruttotonnasje på mellom 300 og 500 i internasjonal fart skal, inntil de oppfyller det krav som er angitt i § 9 første ledd bokstav b, første punkt oppfylle de krav som er gitt til ikke-konvensjonsskip i første ledd ovenfor.

Helt innelukket farvann: 3 røde håndbluss. Innaskjærs fart hvor åpne havstrekninger på over 25 nautiske mil ikke passeres: 3 fallskjermlys og 3 røde håndbluss. Liten kystfart: 6 fallskjermlys og 6 røde håndbluss. Stor kystfart og større fart: 12 fallskjermlys.

(2) Nødblussene skal være plassert på et forsvarlig og hensiktsmessig sted om bord i nærheten av broen. De skal oppbevares i lufttett pakning og utskiftes i henhold til den utskiftingsdato som er angitt på pakningene.

(3) For alle skip gjelder følgende: fallskjermlys og håndbluss skal være plassert på et forsvarlig og hensiktsmessig sted om bord. De skal oppbevares i lufttett pakning og utskiftes iht. den utskiftingsdato som er angitt på pakningene.

(4) For intern kommunikasjon og alarmsystemer gjelder følgende: for konvensjonsskip og for ikke-konvensjonsskip i liten kystfart og større fart, skal regel III/6.4 følges.

(1) Bestemmelsene i regel III/7 skal følges.

(2) På passasjerskip i mindre fart enn liten kystfart, men større enn helt innelukket farvann, skal minst halvdelen av det samlede antall livbøyer være forsynt med selvtennende bøyelys som oppfyller gjeldende internasjonale krav. Om det bare føres en livbøye, kan dette lys sløyfes.

(3) På passasjerskip i innaskjærs fart eller mindre fart, (fartsområde 1-3) som skal føre minst 5 livbøyer, skal minst en av livbøyene på hver side være utstyrt med flytende redningsline. På skip som skal føre minst 4 livbøyer, skal minst en av livbøyene være utstyrt med slik redningsline. Om det bare føres 2 livbøyer, kan redningslinen sløyfes.

(4) På lasteskip med en bruttotonnasje under 200 i liten og stor kystfart, godtas at røyksignaler har en brenntid på 7 minutter. På lasteskip i mindre fart og på lasteskip med en bruttotonnasje under 50 godtas to røyksignaler som har en brenntid på 2,5 minutter.

(5) Flytende røyksignaler skal utskiftes iht. den utskiftingsdato som er angitt på pakningene.

minst 4 livbøyer hvorav 2 skal være utstyrt med bøyelys og line, og redningsvester og redningsdrakter for alle om bord.

(1) Bestemmelsene i regel III/8 skal følges. Forøvrig gjelder følgende:

(2) På passasjerskip i internasjonal fart, og på passasjerskip som fører 300 passasjerer og derover i nasjonal fart, skal alarminstruks med tilhørende instrukser være forelagt Sjøfartsdirektoratet til behandling. På andre passasjerskip skal det utarbeides alarminstruks jf. § 36, uten at den gis særskilt behandling.

(3) Ikke-konvensjonsskip, med unntak av åpne passasjerskip med sertifikat for maksimum 10 passasjerer, skal tilfredsstille bestemmelsene i regel III/8 så langt dette passer på det enkelte skip.

(4) På skip med en bruttotonnasje under 500 kan det unnlates å sette opp alarminstruks i maskinrommet.

(1) Bestemmelsene i regel III/10 skal følges.

(2) Personer som er utpekt til å ha kommandoen over redningsfarkoster under utsettingsarrangement skal, dersom vedkommende ikke er dekksoffiser, ha særskilt sertifikat («båtmannssertifikat») utstedt av Sjøfartsdirektoratet eller instans utpekt av Sjøfartsdirektoratet.

(3) Vilkårene er som angitt i Internasjonal konvensjon om normer for opplæring, sertifikater og vakthold for sjømenn 1978.

(4) Personer som skal bemanne redningsfarkoster eller annet redningsutstyr, skal ha fått nødvendig opplæring.

(5) For ikke-konvensjonsskip får bestemmelsene i Sjøsikkerhetskonvensjonen tilsvarende anvendelse i den utstrekning det er rimelig og nødvendig for å kunne betjene det utstyr som er om bord på det enkelte skip. Regel III//10.6 kommer ikke til anvendelse.

(1) Konvensjonsskip skal følge bestemmelsene i regel III/11.

(2) Mønstringsstasjonene om bord i passasjerskip skal merkes slik at det er mulig å avgjøre hvilken mønstringsstasjon en er kommet til.

(3) For ikke-konvensjonsskip får regel III/11 tilsvarende anvendelse så langt det passer. På skip med en bruttotonnasje under 300, men over 100 som anvendes i liten kystfart eller større fart, kan bestemmelsene i regel II-1/43 anvendes når det gjelder nødkraftkilden for nødbelysningen.

(1) Bestemmelsene i regel III/15 skal følges. I tillegg gjelder følgende:

(2) På passasjerskip skal det anordnes porter i rekkverk eller skansekledning på innskipningsstedene. Portene må kun svinge innover.

(3) For skip med en bruttotonnasje mindre enn 300 kan bestemmelsene i regel II-I/43 anvendes både på passasjer- og lasteskip for så vidt angår nødkraftkilden for nødbelysningen.

(1) Bestemmelsene i Regel III/17 skal følges.

(2) For ikke-konvensjonsskip gjelder følgende: Passasjerskip med en bruttotonnasje på 300 og derover og lasteskip med en bruttotonnasje på 50 og derover skal være utstyrt med et linekastende apparat som tilfredsstiller kravene i regel III/49. Det behøver ikke være mer enn 2 liner og 2 prosjektiler om bord.

Kapittel 4. Spesielle tilleggskrav for passasjerskip

(1) Bestemmelsene i regel III/20 og regel III/39 skal følges.

Det skal anbringes om bord et slikt antall utsettingsarrangement for redningsflåter at det maksimalt blir 6 flåter eller maksimum 150 personer til hvert utsettingsarrangement forutsatt at evakueringstiden angitt i regel III/20.1.4 kan oppfylles. Passasjerskip på kort internasjonal reise som under henvisning til regel III/2.1, er gitt dispensasjon fra regel III/20.1.2, skal minst føre livbåter og redningsflåter med samlet kapasitet for minst 110% av det største tillatte personantall. I tillegg skal det føres en akseptert mann-overbord-båt anbrakt under utsettingsarrangement som er akseptert.

Skip i liten kystfart skal føre: Livbåter anbrakt under daviter, tilstrekkelig til minst 20% av det største tillatte personantall. Dog skal det alltid være minst to slike båter utstyrt med typegodkjent diesel motor, fordelt på hver side, og som hver skal kunne ta opp minst 15 personer. Redningsbåter eller redningsflåter, faste eller oppblåsbare tilstrekkelig til, sammen med de båter som er nevnt i underpunkt 1. ovenfor, å ta opp minst 60% av det største tillatte personantall. Oppblåsbare redningsflåter til ytterligere minst 40% av det største tillatte personantall. En eller flere mann-overbord-båter. Antallet livbåter og mann-overbord-båter som føres, skal være slik at det ikke er nødvendig at hver livbåt eller mann-overbord-båt samler mer enn 9 redningsflåter. Skip i mindre fart enn liten kystfart skal føre: Redningsbåter eller mann-overbord-båter anbrakt under godkjent utsettingsarrangement og redningsflåter med tilstrekkelig kapasitet til sammen med båtene å ta opp minst 100% av det største tillatte personantall. Antallet redningsbåter og mann-overbord-båter som føres, skal være slik at det ikke er nødvendig at hver båt samler mer enn 9 redningsflåter. Når skip nevnt i bokstav b nr. 1 ikke kan føre redningsbåter eller mann-overbord-båter, skal det føre redningsflåter for det største tillatte personantall. Når skipets lengde er på 20 m og derover eller dekket er 1,5 m eller mer over vannet i lett tilstand, skal det dessuten føre en godkjent lettbåt anbrakt under utsettingsarrangement som påbudt av Sjøfartsdirektoratet, jf. § 34 annet ledd. Skip som skal anvendes i fart på elver eller på innsjøer, skal føre redningsflåter med kapasitet for alle de ombordværende. Helt åpne båter som kun anvendes i slik fart i sommerhalvåret, skal være utstyrt med minst en livbøye og redningsvester for alle om bord.

(4) Riksveiferjer i fartsområde 1-3 kan benytte redningsbåt eller lettbåt i stedet for typegodkjent/akseptert mann-overbord-båt.

Endret ved rettelse 16. desember 2002. Se Norsk Lovtidend 17/2002.

(1) Sjøfartsdirektoratet kan tillate å fravike Sjøsikkerhetskonvensjonens regel III/39, jf. 16, under følgende forutsetninger:

Den skal gi samme beskyttelse og ha samme egenskaper uansett hvilken side den flyter på. Den skal være utstyrt med to oppblåsbare entringsplattformer anbrakt slik at de er på motsatt side av hverandre, skal kunne benyttes uansett hvilken side den flyter på. Mellom entringsplattform og flytekammer skal det være anordnet en ventil som åpnes ved 1/2 arbeidstrykk. Flåten skal være selvlensende med en kapasitet på minst 200 l pr. minutt. Service og vedlikehold skal utføres på samme måte og følge samme tidsintervall som anført i regel III/19.8.

(1) Bestemmelsene i regel III/48.5 skal følges. Evakueringssklier med tilhørende arrangement skal være godkjent. I tillegg gjelder følgende:

(2) Skip som er pålagt å ha oppblåsbare flåter, kan benytte oppblåsbare evakueringssklier i forbindelse med evakueringen.

(3) Duk og limsammenføyninger i evakueringssklien skal oppfylle samme krav som i de til enhver tid gjeldende bestemmelser om oppblåsbare redningsflåter.

(4) Evakueringssklien skal være konstruert slik at selv om ett av kamrene i dens sider eller midtseksjon punkteres, skal den likevel være så stiv at punkteringen ikke har betydning for dens anvendelse som evakueringssklie.

(5) Service og vedlikehold på oppblåsbare evakueringssklier skal utføres på samme måte og følge samme tidsintervall som for oppblåsbare redningsflåter.

(1) Bestemmelsene i regel III/21 skal følges.

Redningsvester skal oppbevares på lett tilgjengelige og godt merkede steder om bord i tydelig merkede og godt ventilerte kasser eller skap i nærheten av redningsbåtene og redningsflåtene. For skip som nyttes i dagsseilas, skal redningsvestene oppbevares på dekk i nærheten av redningsfarkostene. På hurtigbåter kan redningsvestene plasseres under hvert stolsete. Barnevester som føres i tillegg til vester for voksne, skal oppbevares atskilt fra disse og være lett tilgjengelig for barn. Redningsvester på passasjerskip skal ha arrangement eller konstruksjon som gjør at redningsvesten er enkel å ta korrekt på. Vestene skal ha festestropper som ikke behøver tres gjennom løkker e.l. og som ikke er basert på knyting. Redningsvestene skal dessuten ha skrittstropp eller annen likeverdig løsning som sikrer at de sitter på ved bruk. Redningsvestene skal være utstyrt med lys i henhold til SOLAS regel III/22.3.1 (1996 Amendments) og skal gi termisk beskyttelse som tilfredsstiller kravene i IMO MSC/Circ. 922. Kravet om termisk beskyttelse gjelder ikke for skip som kun opererer i farvann mellom 30° S og 30° N.

På skip som skal ha sertifikat for liten kystfart, skal føres: Minst 8 livbøyer hvis skipets største lengde er større enn 46 m. Minst 7 livbøyer hvis skipets største lengde er mellom 30 m og 46 m. Minst 5 livbøyer hvis skipets største lengde er mindre enn 30 m. På skip som skal ha sertifikat for mindre fart enn liten kystfart skal føres: Minst 6 livbøyer hvis skipets største lengde er større enn 46 m. Minst 5 livbøyer hvis skipets største lengde er mellom 30 m og 46 m. Minst 4 livbøyer hvis skipets største lengde er mellom 15 m og 30 m. Minst 2 livbøyer hvis skipets største lengde er mindre enn 15 m. Helt åpne båter som skal ha sertifikat for helt innelukket farvann, skal føre minst 1 livbøye. Bestemmelsene i regel III/21.2 skal følges. For ikke-konvensjonsskip hvor det kreves livbåter/redningsbåter eller mann-overbord-båter, skal bestemmelsene i regel III/21.4 følges.

(1) Bestemmelsene i regel III/22 skal følges. I tillegg gjelder følgende:

(2) Innskipningen i redningsfarkostene i stuet posisjon skal ikke kunne foregå med mindre utsettingsarrangement er typegodkjent eller akseptert for utsetting og låring av farkostene fra stuet posisjon med fullt personantall om bord.

(1) Bestemmelsene i regel III/24 skal følges.

(2) For Konvensjonsskip gjelder i tillegg følgende: Mønstring av passasjerene kan foregå i salonger eller tilsvarende oppholdsrom for passasjerene under forutsetning av at disse rom har tilstrekkelig størrelse og har direkte atkomst til innskipningsstedet.

(3) For ikke-konvensjonsskip gjelder i tillegg: På passasjerskip i hurtigrutefart på Nord-Norge får bestemmelsene ovenfor tilsvarende anvendelse. På andre passasjerskip skal det ved innskipningsstasjonene for redningsfarkostene være tilstrekkelig plass til at innskipningen kan foregå på forsvarlig måte. Innskipningsstasjonene og atkomsten til disse må ikke blokkeres eller belemres med last eller utstyr.

(1) Bestemmelsene i Regel III/18 og Regel III/25 skal følges.

(2) For Konvensjonsskip gjelder i tillegg følgende: Ved fornyelsesbesiktelser for sikkerhetssertifikat for passasjerskip skal båt- og brannøvelse foretas under tilsyn av Sjøfartsdirektoratets stasjon.

På passasjerskip skal besetningen mønstre til rednings- og brannøvelser minst en gang hver annen uke. Ved øvelsene skal alarminstruksen følges, og hele skipets besetning skal delta. Ved fornyelsesbesiktelser for passasjersertifikat, samt ved årlige besiktelser, skal rednings- og brannøvelser foretas under tilsyn av Sjøfartsdirektoratets stasjon.

Endret ved rettelse 21. mai 2003, se Lovtidend 7/2003.

(1) For roro passasjerskip i rutetrafikk i utenriks fart fra havner i en EØS-stat gjelder regel III/29 (1996 Amendments). Beredskapsplaner skal være i samsvar med IMO res. A.852(20).

(2) Dersom to eller flere EØS-stater er berørt av rutetrafikken som vertsstater, skal de i fellesskap utarbeide en plan for de ulike rutene.

Kapittel 5. Spesielle tilleggskrav for lasteskip

(1) Bestemmelsene i regel III/26 skal følges.

(2) For Konvensjonsskip og ikke-konvensjonsskip gjelder i tillegg følgende: Skip som driver seismiske undersøkelser, dykkervirksomhet, forskningsvirksomhet eller driver liknende aktiviteter og som har et stort antall personer om bord engasjert i den spesielle virksomheten som skipet anvendes til, kan føre livbåter og mann-overbord-båter i samsvar med § 18, jf. Kapittel 8 i «IMO Resolution A.534(13) Code of safety for special purpose ships», dog slik at det føres helt overbygde livbåter med en slik samlet kapasitet på hver side av skipet at de kan ta opp minst 50% av det samlede antall personer om bord.

Skip med en bruttotonnasje under 300 i liten kystfart og mindre fart skal føre en godkjent eller typegodkjent redningsbåt eller mann-overbord-båt som har kapasitet for alle om bord. Redningsbåten skal være anbrakt under et godkjent utsettingsarrangement. På motsatt side av redningsbåten skal det være anbrakt en oppblåsbar redningsflåte som har kapasitet for alle om bord. Redningsflåten skal kunne settes ut på begge sider av skipet. Skip med en bruttotonnasje under 100 i innaskjærs fart kan i stedet for det redningsutstyr som er anført i bokstav a ovenfor, føre en redningsflåte på hver side som hver har kapasitet for alle om bord. Skip med en bruttotonnasje under 50, men med lengde på 15 m og derover og som anvendes i større fart enn innaskjærs fart, skal føre redningsflåte og godkjent lettbåt hver med kapasitet til alle om bord. På andre skip med bruttotonnasje under 50 skal det føres redningsflåte eller lettbåt med kapasitet for alle om bord. Bemannete lektere med en bruttotonnasje på 500 og derover skal utstyres med minst en oppblåsbar redningsflåte med tilstrekkelig kapasitet til å ta opp alle om bord. Bemannete lektere med en bruttotonnasje under 500 skal utstyres med minst en godkjent lettbåt eller godkjent redningsflåte for alle om bord. En redningsflåte for mindre enn 6 personer tillates kun benyttet på skip og lektere i liten kystfart eller mindre fart og hvor det er under 6 personer om bord. Ingen redningsflåte godkjennes hvis bæreevnen er mindre enn for 4 personer. Antall livbøyer skal være i samsvar med § 21 tredje ledd.

Endret ved rettelse 16. desember 2002. Se Norsk Lovtidend 17/2002.

(1) Bestemmelsene i regel III/27 skal følges. I tillegg gjelder følgende:

(2) Skip som ikke fører overbygde livbåter på hver side med kapasitet til å oppta alle personer om bord, skal være utstyrt med en redningsdrakt som oppfyller regel III/33.2.2., til hver person om bord.

(3) Antall livbøyer skal være i samsvar med § 21 tredje ledd.

(1) Bestemmelsene i regel III/33 skal følges.

(2) En redningsdrakt skal være typegodkjent eller akseptert. 1

1 For redningsdrakter som skal anvendes i offshorenæringen vises det til den enhver tid gjeldende forskrift om evakuerings- og redningsmidler på flyttbare innretninger.

Kapittel 6. Redningsfarkoster, utsettings- og innskipningsarrangement mv.

(1) Bestemmelsene i regel III/38 og regel III/39 skal følges.

(2) For ikke-konvensjonsskip og lektere kan redningsflåter med bæreevne for 4 personer godkjennes etter nærmere retningslinjer, jf. § 25 tredje ledd bokstav e.

(1) Bestemmelsene i regel III/41, III/44, III/45 og III/46 skal følges. Livbåtene skal være akseptert eller typegodkjent.

Helt overbygde livbåter skal ha et ventilasjonsarrangement som med luker og vinduer lukket gir tilstrekkelig frisk luft til det antall personer livbåten har kapasitet for. Ventilasjonsarrangementet skal i tillegg gi tilstrekkelig luft til drift av motoren ved full ytelse. Ventilasjonsarrangementet skal være slik at innstrømming av vann hindres ved kantring.

(1) Bestemmelsene i regel III/47 skal følges.

(2) Mann-overbord-båter skal være typegodkjent eller akseptert av Sjøfartsdirektoratet.

Båtens mobilitet og manøvrerbarhet skal være tilstrekkelig til at en kan ta opp personer fra sjøen i vindstyrke 6-7 i åpen sjø. Under samme forhold skal båten være i stand til å slepe den største godkjente redningsflåte med full last. For at livbåt skal anses egnet til mann-overbord-båt, skal det være fri dekksplass som er tilstrekkelig stor til at 2 personer har plass til å berge en person fra sjøen, samt til å anbringe personer på båre. For oppblåsbare gummibåter skal materialene i flytekamre og eventuelt i bunn ha en strekkstyrke på min. 450 kp/5 cm og rivestyrke på 40 kp i renning og innslag. Armeringen skal bestå av syntetiske materialer. Limsammenføyninger av duk skal ha et vedheft på minst 15 kp/5 cm.

(1) Redningsbåter skal tilfredsstille samme krav som anført i Regel III/47 med unntak av punktene 1.2.2 og 1.4.

(2) Redningsbåter behøver ikke utstyres med kroker som muliggjør utløsing under belastning.

(3) Redningsbåter som skal brukes utenfor fartsområde 1-3 skal utstyres med kalesje som skal anordnes slik at den kan trekkes over båten og gi full beskyttelse for personer i båten. En del av kalesjen skal være gjennomsiktig slik at det er mulig å kjøre og manøvrere redningsbåten med kalesjen oppslått.

En lettbåt skal tilfredsstille de samme krav som en redningsbåt jf. § 31, men behøver ikke være utstyrt med kalesje. Den skal minst kunne ta opp 4 personer.

For livbåter som Sjøfartsdirektoratet godkjenner, og som er nevnt i Sjøsikkerhetskonvensjonens kapittel III, skal også innfesting av utløserkroker i båten være konstruert med samme sikkerhetsfaktor (6) som selve kroken.

(1) Bestemmelsene i regel III/48 skal følges.

(2) For ikke-konvensjonsskip som er påbudt å føre lettbåt, skal utsettingsarrangementet for lettbåten prøvebelastes med en vekt på minst 2,5 ganger vekt av båt med utstyr og utsettingsmannskap. Har utsettingsarrangementet motordrift, skal det monteres endebryter eller annen sikkerhetsanordning som hindrer overbelastning.

Kapittel 7. Andre bestemmelser mv.

(1) Bestemmelsene i regel III/50 skal følges for konvensjonsskip, men nærmere bestemmelser om typegodkjennelse av alarmsystem kan fastsettes av Sjøfartsdirektoratet.

(2) For ikke-konvensjonsskip får bestemmelsene i første ledd tilsvarende anvendelse, unntatt på skip med en bruttotonnasje under 200, hvor det istedenfor alarmsystem kan godtas et alarmsignal som gis med skipets fløyte eller sirene.

(3) Se forøvrig gjeldende forskrifter om sikringstiltak mot brann.

(1) Bestemmelsene i regel III/51/52/53 skal følges.

(2) Bestemmelsene om alarminstrukser gjelder ikke for åpne båter som skal anvendes til passasjerbefordring, og fører mindre enn 10 passasjerer.

(3) Påkrevde instrukser, manualer etc. skal også være på engelsk.

Kapittel 8. Avsluttende bestemmelser

Forsettelig eller uaktsom overtredelse av denne forskriften straffes med bøter i henhold til Almindelig borgerlig Straffelov (straffeloven) av 22. mai 1902 nr. 10 § 339 nr. 2 jf. § 48a og § 48b hvis ikke strengere straff kommer til anvendelse i henhold til annen lovbestemmelse.

(1) Denne forskrift trer i kraft 1. november 1992.

Forskrift av 28. mai 1986 nr. 1160 om redningsredskaper m.m. på passasjer og lasteskip. Forskrift av 30. november 1964 nr. 1 om redningsredskaper m.m. på passasjerskip. Forskrift av 3. desember 1964 nr. 3783 om redningsredskaper mm på lasteskip. Forskrift av 23. juni 1977 nr. 4 om utsettingsarrangement for redningsmidler og for båter som fires og heises med personer om bord. Forskrift av 27. april 1984 nr. 3053 om nærmere vilkår for oppnåelse av dyktighetsbevis vedrørende betjening av overlevelsesfarkoster («båtmannssertifikat»).

(3) Redningsutstyr som erstattes eller installeres etter denne forskriftens ikrafttredelse om bord i eksisterende skip skal være typegodkjent i samsvar med § 6 med unntak av bestemmelsen om redningsfarkoster og utsettingsarrangement som følger av regel III/1.4.3 siste setning, eller være akseptert av Sjøfartsdirektoratet.

(4) Innen denne forskriftens ikrafttredelse skal eksisterende konvensjonsskip tilfredsstille regel III/1.6 med unntak av henvisningen til regel III/21.3 som ikke skal gjelde for passasjerskip i liten kystfart og mindre fart. Innen samme dato skal fallskjermlys, håndbluss og flytende røyksignaler om bord i eksisterende skip tilfredsstille konvensjonens krav. For øvrig skal eksisterende passasjer- og lasteskip i nasjonal fart innen samme dato så langt det er rimelig og praktisk mulig tilfredsstille kravene i denne forskrift.

II

Endringene trer i kraft straks.