Forskrift om endring i forskrift om sikringstiltak mot brann på skip som omfattes av Sjøsikkerhetskonvensjonen (SOLAS-74).

I

I forskrift av 22. juni 1990 nr. 536 om sikringstiltak mot brann på skip som omfattes av Sjøsikkerhetskonvensjonen (SOLAS-74) er det foretatt endringer. Endringene er ikke materielle, men gjelder forskriftens struktur og språk. Forskriften med vedlegg lyder i sin helhet etter dette:

Denne forskrift gjelder for nye og eksisterende skip som omfattes av Sjøsikkerhetskonvensjonen. § 5A gjelder også for utenlandske passasjerskip som går i fast rutefart ut fra norske havner.

Eksisterende skip som omfattes av Sjøsikkerhetskonvensjonen, skal fortsatt tilfredsstille de krav som gjaldt for skipene på det tidspunkt de ble bygget, samt tilfredsstille eventuelle internasjonale tilleggskrav for eksisterende skip, jf. del F i Sjøsikkerhetskonvensjonen, med mindre annet fremgår av de enkelte bestemmelser.

Reparasjoner, forandringer og ombygninger av omfattende betydning og utrustning i forbindelse med dette skal for øvrig tilfredsstille kravene for nytt skip så langt Sjøfartsdirektoratet anser dette for rimelig og praktisk mulig.

Skip som bygges om til passasjerskip, skal behandles som passasjerskip bygget på den dag da slik ombygning ble påbegynt.

Administrasjon: Uttrykket «administrasjon» i konvensjonen skal forstås som Sjøfartsdirektoratet. Alle skip: Skip bygget før, på eller etter 1. september 1984. Anerkjent klasseinstitusjon: Klasseinstitusjoner som departementet har inngått overenskomst med i medhold av sjødyktighetslovens § 9: Det Norske Veritas (DNV) Lloyd's Register of Shipping (LRS) Bureau Veritas (BV) Germanischer Lloyd (GL) American Bureau of Shipping (ABS). Bruttotonnasje: Den tallverdi som er oppgitt som bruttotonnasje i målebrevet. Dersom det i målebrevet er oppgitt sikkerhetstonnasje i anmerkningsrubrikken, gjelder tallverdien for denne som bruttotonnasje. 1 Eksisterende skip: Skip som ikke er nytt skip. Fiske- og fangstfartøy: Fartøy som ervervsmessig benyttes til å fange fisk, herunder hval, sel, tang og tare eller andre levende ressurser i sjøen. Godkjent, typegodkjent og akseptert: For utstyr som omfattes av skipsutstyrsforskriften: Typegodkjent av teknisk kontrollorgan og merket i henhold til nevnte forskrift. For annet utstyr: Godkjent: Et enkelt utstyr godkjent av Sjøfartsdirektoratet, med unntak av radioutstyr som godkjennes av Post- og teletilsynet. Typegodkjent: Prototype godkjent av Sjøfartsdirektoratet med eller uten stikkprøvekontroll av serieproduksjon. Akseptert: Utstyr akseptert av Sjøfartsdirektoratet på bakgrunn av at det er godkjent eller typegodkjent av anerkjent klasseinstitusjon, annen offentlig eller privat institusjon eller administrasjon i et land som har ratifisert Sjøsikkerhetskonvensjonen. Lasteskip: Ethvert skip som ikke er passasjerskip, fiske- og fangstfartøy, lekter eller fritidsfartøy. Mil: nautisk mil. Nytt skip: Skip hvor kjølen strekkes, eller som er på et liknende byggetrinn på eller etter den dag denne forskrift trer i kraft. Passasjer: Enhver person om bord med unntak av: Skipsføreren og medlemmer av besetningen eller andre personer, ansatt eller beskjeftiget i skipets tjeneste i hvilken som helst stilling om bord, og Barn under ett år. Med uttrykket «andre personer ansatt eller beskjeftiget i skipets tjeneste i hvilken som helst stilling om bord», menes personell for: forsknings- eller vitenskapelig arbeid som havforskning, seismiske målinger o.l., reell yrkesmessig opplæring rettet mot sjøfart eller fiske, opplæring som er organisert som fag i grunnskole eller videregående skole, og rehabiliteringstiltak som er godkjent av offentlig myndighet. Passasjerskip: Skip som skal ha sertifikat i henhold til bestemmelsene i åttende kapittel i lov av 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med Skibes Sjødygtighed m.v. Skip bygget: Skip hvis kjøl er strukket eller som er på et tilsvarende byggetrinn. Sjøsikkerhetskonvensjonen (SOLAS): Den internasjonale konvensjon av 1974 om sikkerhet for menneskeliv til sjøs, med senere endringer. Tankskip: Et lasteskip som er bygget eller innredet for transport av flytende ildsfarlig last i bulk. Tilsvarende byggetrinn: Det byggetrinn hvor: Bygging av et bestemt skip kan fastslås å være påbegynt; og Det som er satt sammen av skipet, består av en bruttotonnasje på minst 50 eller utgjør 1 prosent av den beregnede vekt av alt bygningsmateriale dersom dette er mindre.

For øvrig gjelder de definisjoner som er inntatt i Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel II-2/3.

1 Se § 11 i forskrift av 26. juli 1994 nr. 749 om måling av fartøyer.

Reder og fører skal sørge for at bestemmelsene i denne forskrift blir fulgt.

I enkelttilfeller kan Sjøfartsdirektoratet etter skriftlig søknad fravike forskriftens krav. Spesielle grunner må gjøre fraviket nødvendig og fraviket må være sikkerhetsmessig forsvarlig. Fravik må ikke være i strid med internasjonal overenskomst Norge har sluttet seg til.

Kravene i Sjøsikkerhetskonvensjonens kapittel II-2 skal tilfredsstilles, med mindre annet er bestemt i denne forskrift eller følger av gjeldende lovgivning for øvrig. I tillegg skal Assembly-resolusjonene A.471(XII), A.472(XII), A.517(13), A.563(14), A.567(14), A.602(15), A.652(16), A.653(16), A.654(16) og A.655(16) og de MSC-sirkulærer som er nevnt i Vedlegg II følges.

Alle skip kjølstrukket etter 1. oktober 1994 skal i tillegg følge i Assembly-resolusjonene A.686(17) og A.687(17) og passasjerskip kjølstrukket etter nevnte dato skal i tillegg også følge resolusjon A.123(V) og A.688(17).

Alle henvisninger til Sjøsikkerhetskonvensjonens kapittel II-2 i denne forskrift gjelder den reviderte tekst som ble vedtatt 20. november 1981 ved MSC res. 1(XLV), endring vedtatt 17. juni 1983 ved MSC res. 6(48), samt senere endringer.

Hydrofoil- og flerskrogsfartøy kan vurderes i henhold til Assembly resolusjon A.373(x) «Code of Safety for Dynamically Supported Craft», kap. 7.

Bestemmelsene i denne paragraf gjelder også for utenlandske passasjerskip som går i fast rutefart ut fra norske havner.

Innen 1. oktober 1994: Brannoppdagelsessystem basert på røykdetektorer, (Regel II-2/41-2 nr. 2) 1 Røykdetetektorer (Regel II-2/41-2 nr. 3) for skip som ikke tilfredsstiller kravene i SOLAS-74 vedrørende takplater Fjernkontroll av hengslede dører (Regel II-2/41-2 nr. 4.1) Indikatorpanel som viser om branndører er lukket (Regel II-2/41-2 nr. 4.2) Avtrekk fra bysse (Regel II-2/41-2 nr. 4.3) Lavt plassert belysning (Regel II-2/41-2 nr. 4.7) Generalalarm, lydnivå og kontinuerlig drift (Regel II-2/41-2 nr. 4.8) Oppgradering av interkommunikasjonsanlegg (Regel II-2/41-2 nr. 4.9). Innen 1. juni 1996: For skip som ikke tilfredsstiller kravene i SOLAS-74 Installasjon av sprinkelanlegg (Regel II-2/41-2 nr. 5) Fjernkontroll av brann skyvedører (Regel II-2/41-2 nr. 6.5).

1 For norske skip se § 11 tredje ledd.

Tegninger som viser de bygningstekniske sikringstiltak mot brann og brannslokningsarrangement skal innsendes for godkjennelse i den utstrekning Sjøfartsdirektoratet eller den det har bemyndiget bestemmer for hvert enkelt skip. Melding om utskiftinger, ombygging etc. skal gis i god tid før arbeid settes i gang.

Gasslokningsanlegg som nevnt i Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel II-2/5, skal være godkjent eller akseptert. Komponenter som inngår i systemene skal være typegodkjent eller akseptert.

§ 8 . Brannslokningsapparater

Brannslokningsarrangementer i maskinrom

Brannslokningsapparater skal være typegodkjent eller akseptert. Brannslokningsarrangementer i maskinrom (Sjøsikkerhetskonvensjonens regler II-2/6 og II-2/7) skal være godkjent eller akseptert.

Maskinrom av kategori A med et bruttovolum på mer enn 500 m 3 skal, i tillegg til det faste brannslokkingsanlegget som kreves i Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel II-2/7.1.1, beskyttes av et fastmontert vannbasert eller tilsvarende lokaltvirkende brannslokkingsanlegg. For periodevis ubemannede maskinrom skal det lokaltvirkende brannslokkingsanlegget ha mulighet for både automatisk og manuell utløsning. For fast bemannede maskinrom kreves det utelukkende en mulighet for manuell utløsning. Vannbasert anlegg skal være godkjent. 1 Fastmonterte lokaltvirkende brannslokkingsanlegg skal minst beskytte områdene som er angitt nedenfor, og uten at det er nødvendig med avstenging av maskin, evakuering av personell eller forsegling av rom: de brannfarlige delene av maskineri med forbrenningskamre som benyttes som skipets hovedfremdriftsmiddel og kraftforsyning; fronter på kjeler; de brannfarlige delene av forbrenningsovner; og separatorer for oppvarmet brennolje. Brannslokkingsmiddelet som brukes må ikke sette menneskeliv i fare. Aktivering av et hvilket som helst lokaltvirkende anlegg skal utløse en visuell og tydelig hørbar alarm i det beskyttede rommet og ved fast bemannede stasjoner. Denne alarmen skal indikere hvilket anlegg som er aktivert. Alarmkravene her gjelder i tillegg til branndeteksjons- og brannalarmsystemet som kreves i Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel II-2/11.

1 Det vises til MSC/Circ. 913 4. juni 1999 «on the Guidelines for the approval of fixed water-based local application fixed fire-fighting systems for use in category A machinery spaces».

For hydrofoil- og flerskrogsfartøy kommer bestemmelsene i Assembly Res. A.373(X) «Code of Safety for Dynamically Supported Craft» til anvendelse i den utstrekning bestemmelsene i Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel II-2/11 ikke kan etterkommes.

Ethvert automatisk sprinkler-, brannoppdagelses- og brannalarmsystem (Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel II-2/12) skal være godkjent eller akseptert.

Sjøfartsdirektoratet kan fastsette bestemmelser og retningslinjer om typegodkjennelse av komponenter og om installasjon og godkjennelse av slike anlegg.

Ethvert brannoppdagelses- og brannalarmsystem (Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel II-2/13 og 2/14) skal være godkjent eller akseptert. Komponenter som inngår i systemet, skal være typegodkjent eller akseptert.

Sjøfartsdirektoratet kan fastsette bestemmelser og retningslinjer om typegodkjennelse og om installasjon og godkjennelse av slike anlegg. Disse bestemmelser skal gjelde når Sjøfartsdirektoratet selv står for typegodkjenningen. 1

Brannoppdagelsessystem som omhandlet i Regel II-2/41-2 nr. 2 (jf. § 3 A) skal være av adresserbar type og detektorer (optiske-, ione-) skal velges ut fra kriteriet om hurtigst mulig respons fra det enkelte rom.

1 Bestemmelser om typegodkjenning er inntatt som Vedlegg I.

For hydrofoil- og flerskrogsfartøy gjelder Assembly Res. A.373(X) «Code of Safety for Dynamically Supported Craft» Kap. 7, nr. 7.3.

Bestemmelsen i Sjøsikkerhetskonvensjonen Regel II-2/17 gjelder.

Brannmannsutstyr skal være godkjent.

Innen 1. oktober 1994 skal alle passasjerskip være utstyrt med en kompressor for etterfylling av trykkluftapparatene.

Forsettelig eller uaktsom overtredelse av denne forskriften straffes med bøter i henhold til Almindelig borgerlig Straffelov (Straffeloven) av 22. mai 1902 nr. 10, § 339 nr. 2 hvis ikke strengere straff kommer til anvendelse i henhold til annen lovbestemmelse.

Denne forskrift trer i kraft 1. september 1990.

Forskrift av 17. juni 1986 nr. 1296 om sikringstiltak mot brann på skip som omfattes av Sjøsikkerhetskonvensjonen (SOLAS 74), Bestemmelser om typegodkjenning av fast installerte brannoppdagelses- og brannvarslingsanlegg på skip som omfattes av Sjøsikkerhetskonvensjonen (SOLAS 74), fastsatt av Sjøfartsdirektoratet den 24. november 1988, og Retningslinjer om installasjon og godkjennelse av fast installerte brannoppdagelses- og brannalarmanlegg og røykvarslingsanlegg på skip som omfattes av Sjøsikkerhetskonvensjonen (SOLAS 74), fastsatt av Sjøfartsdirektoratet den 24. november 1988.

For skip som ikke omfattes av Sjøsikkerhetskonvensjonen, kommer den til enhver tid gjeldende forskrift om sikringstiltak mot brann på slike skip til anvendelse.

Vedlegg I. Bestemmelser om typegodkjenning av fast installerte brannoppdagelses og brannvarslingsanlegg på skip som omfattes av Sjøsikkerhetskonvensjonen (SOLAS-74)

1. Generelt

Passasjer- og lasteskip som omfattes av Sjøsikkerhetskonvensjonen, skal ha installert fast brannoppdagelses- og brannalarmanlegg som skal være typegodkjent, jf. § 2, § 8 og § 9 i forskrift av 22. juni 1990 nr. 536 om sikringstiltak mot brann på skip som omfattes av Sjøsikkerhetskonvensjonen.

Typegodkjennelse av slike anlegg foretas i samsvar med fremgangsmåte for godkjennelse av sentralutstyr og fremgangsmåte for godkjennelse av detektorer inntatt i vedlagte bilag 1 og 2 og i samsvar med Sjøsikkerhetskonvensjonens bestemmelser.

Bilag 1. Fremgangsmåte for godkjennelse av sentralutstyr

Bruksanvisning, inklusive fremgangsmåte for rutineprøving om bord. Feilsøkingsprosedyrer med en slik detaljeringsgrad at feil kan lokaliseres til subsystemer. som er utskiftbare for kvalifisert offiser. Opplysninger om strømforsyning. Tilkobling av detektorsløyfer samt ytre hjelpeutstyr som f.eks. eksterne alarmorganer, viftestopp, dørmagnet etc. Monteringsanvisning. Komponentliste med angivelse av fabrikat og type for utskiftbare komponenter. Detaljert funksjons- og konstruksjonsbeskrivelse. Tegninger som viser mekanisk konstruksjon og oppbygging. Miljøspesifikasjon som angir grenseverdiene for det ytre miljø sentralutstyret kan operere i. Rapport fra utførte prøver.

Dokumentasjon avmerket med – skal leveres om bord med anlegget i enkelt skip.

2. Funksjonskrav

Sentralutstyret skal gi optisk og akustisk alarm ved brann. Optisk brannalarm skal gis med rød lampe merket «BRANN» eller «BRANN/FIRE».

Sentralutstyret skal indikere i hvilket område brann har oppstått.

Alarmsignal skal gis som anført i den til enhver tid gjeldende forskrift om redningsredskaper m.m. på passasjer- og lasteskip. Slik alarm skal bare gis til sentralen i styrehuset eller kontrollrom.

Det skal så vidt mulig gis optisk og akustisk feilvarsel ved feil som medfører en reduksjon i evnen til å oppdage eller varsle brann. Feilvarsel skal gis ved jordfeil, kortslutning og sløyfebrudd.

Optisk og akustisk feilvarsel skal gis ved svikt i hoved- eller reserve kraftforsyning. Med «svikt i kraftforsyning» menes at spenningen faller utenfor de grenser som er spesifisert under miljøprøven.

Optisk feilvarsel skal gis med gul lampe merket «FEIL» eller «FEIL/FAULT».

Sentralen skal automatisk gå over til reserve kraftforsyning ved spenningssvikt. Sentralen skal ikke kunne gi feilaktige informasjoner ved overgang fra normal til reserve kraftforsyning.

Brannalarmgiving for alle detektorsløyfer, samt alle arrangementer for feilvarsler skal kunne funksjonsprøves realistisk på en enkel måte.

Det skal gis positiv indikasjon ved frakobling av funksjoner når dette kan skje fra kontrollpanel ved hjelp av bryter e.l.

Det skal gis positiv indikasjon på at kraftforsyningen er intakt. Numerisk angivelse av driftsspenning forlanges ikke.

Akustisk brannvarsel og feilvarsel skal kunne kvitteres ut ved hjelp av en enkelt trykknappbryter e.l. Detektorsløyfer skal fortsatt være i alarmtilstand. Brannalarm, optisk og akustisk, skal ikke blokkeres av eksisterende brannalarm på en annen detektorsløyfe når den eksisterende alarm er kvittert.

Sentralutstyret skal, eventuelt med tilpasningsutstyr, kunne benyttes sammen med følgende detektortyper: Maksimal temperaturdetektor Differensiell temperaturdetektor Strålingsdetektor Ultrafiolett Infrarød Røykdetektor Optisk type Ionisasjonstype Sentralutstyret skal også kunne benyttes sammen med en kombinasjon av disse detektortyper sammenkoblet i den samme detektorsløyfe, eventuelt med tilpasningsutstyr.

3. Konstruksjonskrav

Optiske og akustiske alarmkretser skal utføres slik at en enkelt feil i kretsene ikke setter begge signaltyper ut av funksjon.

Kontrollpanelet skal være arrangert slik at man ikke får forstyrrende lyssignaler under normal drift, og ikke ved uforvarende berøring av alarmsentralen har mulighet for å kunne aktivisere varslingsorganer.

Sentralutstyret skal konstrueres for å tåle de miljøspesifikasjoner som er angitt i IEC publikasjon nr. 92-5-4, (Electrical Installations in Ships Part 5: Special Features – Control and Instrumentation) samt tilfredsstille kravene til kapslingsgrad IP42 i henhold til IEC publikasjon 529.

Sentralutstyret skal ha mulighet for tilkobling av detektorer som er tilfredsstillende med hensyn til å «feile til sikkerhet», dvs. at kortslutning eller brudd på kabelforbindelsen mellom sentral og detektorer, eller mellom detektorer, skal føre til brann- eller feilvarsel.

Sentralutstyret skal ha tilkoblingsklemmer for to separate krafttilførselslinjer.

Sentralutstyret skal ha et tilstrekkelig antall potensialfrie utgangskontakter (eller tilsvarende) arrangert for tilkobling til et hensiktsmessig eksternt varslingssystem. Potensialfri brytekontakt eller tilsvarende skal benyttes for at feiltilstander skal kunne varsles over det generelle maskinromsalarmsystem. Likeledes skal det finnes hjelpekontakter for styresignal til viftemotorer, dørmagnetholdere o.l.

4. Miljøkrav

Sentralutstyret skal tilfredsstille de krav som er spesifisert i IEC publikasjon 92-5-4: Electrical Installations in Ships, Part 5: Special Features – Control and Instrumentation, og skal være konstruert for å tåle de termiske, mekaniske og kjemiske påkjenninger som det kan utsettes for når det er installert i et skip.

Sentralutstyret skal ikke være følsomt for elektrisk støy på signal- og kraftledninger i en størrelsesorden som kan tenkes indusert fra annet elektrisk utstyr om bord i skip.

5. Prøveprogram

Før et sentralutstyr presenteres for godkjennelse, skal det ha gjennomgått miljøprøving ved anerkjent prøvelaboratorium eller ha gjennomgått prøver hvor en representant for Sjøfartsdirektoratet er til stede. Det skal foreligge dokumentasjon med rapport fra prøvene.

Prøvingen foretas i blokkdiagram i fig. 1.

Utløs brannalarm i sløyfe X Avstill eksterne sirener Avstill lokal summer Tilbakestill alarmkrets Tilbakestill lokale og eksterne signaler.

For hvert av disse trinn observeres objektets tilstand for å oppdage feilfunksjoner.

Funksjonsprøve (IEC 68-1).

Temperatur: +15 °C til +35 °C Relativ fuktighet: 45%-75% Lufttrykk: 860-1060 millibar.

De øvrige atmosfæreparametre tillegges ingen betydning. Funksjonsprøve skal foretas mellom hver av de etterfølgende miljøprøver og skal omfatte alle kontroll-, feilvarslings- og alarmfunksjoner.

Variasjon i kraftforsyning.

Driftsspenningen skal varieres innenfor de oppgitte grenser. Det kontrolleres under prøven at ikke feilfunksjon inntreffer.

Nettspenning: +10%/-15%

Batterispenning: ±17%

Temperatur: +55 °C ±3 °C Varighet: 16 timer Absolutt fuktighet: 20 g vann pr. m 3 luft.

Prøveobjektet skal plasseres i et kammer som holder romtemperatur (15 °C til 35 °C). Temperaturen heves så til +55 °C, hvor den skal holdes i minst 16 timer. Deretter senkes temperaturen til romtemperatur igjen.

Sentralen skal være i drift under prøven og skal funksjonsprøves. Funksjonsprøven skal foretas tidligst to timer etter at 55 °C er oppnådd i kammeret.

Vibrasjonsprøve.

2,0 – 13,2 Hz: ±1 mm konst. posisjonsamplitude 13,2 – 80,0 Hz: ±0,7 konst. akselerasjonsamplitude

Prøver i henhold til Random vibrasjonsprøver kan godtas.

Resonans søkeprøve.

Hele frekvensområdet avsøkes med en frekvensendring på maksimalt 1 oktav pr. minutt.

Prøveobjektet skal være i drift under søkeprøven.

Resonans utholdenhetsprøve.

Det skal utføres 90 minutters utholdenhetsprøve ved hver resonansfrekvens. Dersom det i en retning ikke blir funnet resonanser, skal to timers utholdenhetsprøve utføres ved 25 Hz. Prøveobjektet skal være i drift under utholdenhetsprøven.

Sveip utholdenhetsprøve.

Det skal utføres en 90 minutters utholdenhetsprøve hvor frekvensen sveipes automatisk som under resonans søkeprøve.

Avsluttende resonans søkeprøve.

Denne prøven skal gjennomføres for å få undersøkt hvorvidt utholdenhetsprøven har svekket prøveobjektet mekanisk. Hvis så er tilfelle, vil en ha forskyvning av resonansfrekvensene.

Prøveobjektet skal være i drift under denne prøven.

Fuktig varmeprøve, syklisk (IEC 68-2-30).

Prøveobjektet skal utsettes for to sykluser og skal under prøven være spenningsløst for å unngå oppvarming som vil motvirke kondensdannelse. Prøvebetingelser: +55 °C/to sykluser. Funksjonsprøven skal utføres etter utløpet av den andre 24-timers syklusen og etter utløpet av normaliseringsperioden som nevnt i § 5 og § 7 i IEC 68-2-30.

Salttåke

Prøvetemperatur: +35° C ± 2° Varighet: 1 døgn Oppløsning: 50 g ± 1 g NaC1 + dest. eller ionebyttet vann = 1 liter oppløsning ved 20 °C, 6,5 pH 7,2.

Etter prøven blir prøveobjektets enkelte deler visuelt inspisert og funksjonsprøve foretas.

Bilag 2. Fremgangsmåte for godkjennelse av detektorer

Installasjons- og monteringsanvisning. Vedlikeholdsinstruks. Fremgangsmåte ved rutineprøving om bord. Fremgangsmåte ved typeprøving. Opplysninger om sløyfetilkobling. Tegninger som viser mekanisk konstruksjon og oppbygging. Tekniske spesifikasjoner med følsomhetsdata og tidsrespons. Miljøspesifikasjoner som angir grenseverdiene for det ytre miljø detektoren kan operere i.

Dokumentasjon merket – skal leveres om bord med anlegget i hvert skip.

2. Funksjonskrav

Detektoren skal varsle brann og gi signal om dette til sentralutstyr. Detektoren skal ha så god følsomhet at den kan varsle brann på et tidlig stadium. Detektoren bør være konstruert med mulighet for å endre følsomheten. Detektoren skal ha så god selektivitet at den ikke er årsak til stadige uønskede alarmer. Detektor som må tilbakestilles manuelt, skal gi synlig indikasjon når den er utløst. Det skal, såvidt mulig, gis alarm eller feilvarsel ved feil som reduserer evnen til å varsle brann. Detektoren skal enkelt kunne funksjonsprøves.

De eksisterende detektorer er basert på prinsippene: Termisk deteksjon: absolutt differensiell Røykdeteksjon: optisk ionisasjonskammer Strålingsdeteksjon: infrarød ultrafiolett Detektorer basert på andre prinsipper vil bli vurdert individuelt. Alle detektortyper skal tilfredsstille prøvene under nr. 5 – Prøveprogram. UV-detektorer skal ikke være følsomme for lys av større bølgelengde enn 0,29 μm.

Anm.: Denne grense på 0,29 μm er valgt fordi sollys inneholder stråling med større bølgelengde, og vil derfor kunne være en kilde til uønskede alarmer.

3. Konstruksjonskrav

Detektorene skal tåle miljø spesifisert i IEC-publ. 92-5-4, Part 3, og tilfredsstille kravene til kapslingsgrad IP 42 i henhold til IEC publ. 529. Kapslingskravet gjelder ikke de deler av detektoren som på grunn av deteksjonsprinsippet må ha direkte kontakt med omgivende luft.

Detektor som holder alarmtilstanden etter at den er utløst, skal lett kunne skiftes ut eller tilbakestilles.

Termiske detektorer skal være utført med to uavhengige kontaktpunkter.

Signalutgang fra detektor skal være utført slik at den kan kobles sammen med andre detektorer i en sløyfe.

Detektoren skal være utstyrt med innføring for kabler av godkjent type til skipsinstallasjon.

4. Miljøkrav

Detektoren skal tåle de miljøkrav som er spesifisert i IEC publ. 92-5-4, Part 5, og de termiske, mekaniske og kjemiske påkjenninger den utsettes for i installasjon om bord i skip.

Detektoren skal ikke være følsom for elektrisk støy på signal- og strømforsyningsledning i en størrelsesorden som kan tenkes indusert fra øvrig elektrisk utstyr om bord i skip.

Før en detektor presenteres for godkjennelse, skal den ha gjennomgått miljøprøving ved anerkjent prøvelaboratorium eller ha gjennomgått prøver hvor en representant for Sjøfartsdirektoratet er til stede. Det skal foreligge dokumentasjon med rapport fra prøvene. Prøving foretas etter blokkdiagram i fig. 1.

Termiske detektorer skal prøves ifølge CEN 54, Part 5 (EN 54, Part 5) (CEN = CENELEC: Den europeiske komité for utarbeidelse av elektrotekniske normer). Røykdetektorer skal prøves i en røykkanal. De skal da ha en følsomhet i området 0,2 x 0,65. Følsomhetsfaktor x = I0-IA I0 I0 = ionekammerstrøm i normaltilstand IA = ionekammerstrøm ved alarm. Andre typer røykprøver kan godkjennes i hvert enkelt tilfelle. Strålingsdetektorer skal utsettes for stråling fra en «standard prøveflamme» i 5 m avstand. Detektorens tidsrespons og følsomhet skal her registreres. Tidsresponsen skal ikke overstige 5 sek. Videre skal strålingsdetektorenes følsomhet overfor andre lyskilder undersøkes. Disse lyskilder er: Sollys Elektrisk lysbue Lys fra glødelampe Lys direkte fra halogenlampe Lys fra elektrisk lysrør Acetylen-sveiseflamme Lyset skal både være fast og opphakket med en frekvens på ca. 10 Hz. Følsomhet og tidsrespons registreres her for å gi inntrykk av detektorens følsomhet for falske brannsymptomer. Spesifikasjon av standard prøveflamme: Flammen fra et kar med mål 300 x 300 x 150 mm fylt med 1 liter dieselolje og 0,25 kg twist. Oljetemperatur 50 – 60 °C.

For hvert trinn i miljøprøven skal detektoren gjennomgå en funksjonsprøve. Denne prøve skal enkelt kunne gjennomføres, og den skal være reproduserbar slik at man får et kvantitativt mål for hvordan detektorens ytelser endres under prøven. Produsentene skal fremsende forslag til fremgangsmåte for en funksjonsprøve som tilfredsstiller disse krav. Som funksjonsprøve kan også brannprøven i nr. 5.1. benyttes. Under miljøprøven skal detektorens tidsrespons og følsomhet noteres, slik at vesentlige endringer i løpet av prøven skal medføre at detektoren underkastes nærmere undersøkelser og eventuelt forkastes. Termiske detektorer prøves ifølge CEN 54, Part 5 (EN 54, Part 5). Miljøprøven foregår ifølge blokkskjema i fig. 1.

Før miljøprøvene blir utført, skal en funksjonsprøve gjennomføres i standard atmosfæreforhold: Temperatur: +15 °C til +35 °C Relativ fuktighet: 45%-75% Lufttrykk: 860-1060 millibar De øvrige atmosfæreparametre tillegges ingen betydning. Funksjonsprøve skal foretas mellom hver av de etterfølgende miljøprøver og skal omfatte alle kontroll-, feilvarslings- og alarmfunksjoner.

Nettspenning: +10%/-15% Batterispenning: ±17%

Temperatur: +55 °C ±3°C

Varighet: 16 timer

Absolutt fuktighet: 20 g vann pr. m 3 luft.

Prøveobjektet plasseres i et kammer som holder romtemperatur (15 °C -35 °C). Temperaturen heves så til +55 °C, hvor den skal holdes i minst 16 timer. Deretter senkes temperaturen til romtemperatur igjen.

Detektoren skal være i drift under prøven, og skal funksjonsprøves. Funksjonsprøven foretas tidligst to timer etter at 55 °C er oppnådd i kammeret. Detektorer som ikke kan underkastes varmeprøve, vil bli vurdert i hvert enkelt tilfelle.

Montasjen under prøvingen skal være av tilsvarende utførelse som utstyret vil få i praksis. Vibrasjonene tilføres i tre retninger som er orientert vinkelrett på hverandre. Følgende krav skal etterkommes:

2,0 – 13,2 Hz: ±1 mm konst. posisjonsamplitude

13,2 – 80,0 Hz: ±0,7 konst. akselerasjonsamplitude

Prøver i henhold til Random vibrasjonsprøver kan godtas.

Resonans søkeprøve.

Hele frekvensområdet avsøkes med en frekvensendring på maksimalt 1 oktav pr. minutt.

Prøveobjektet skal være i drift under søkeprøven.

Resonans utholdenhetsprøve.

Det skal utføres 90 minutters utholdenhetsprøve ved hver resonansfrekvens. Dersom det i en retning ikke blir funnet resonanser, skal to timers utholdenhetsprøve utføres ved 25 Hz. Prøveobjektet skal være i drift under utholdenhetsprøven.

Sveip utholdenhetsprøve.

Det skal utføres en 90 minutters utholdenhetsprøve hvor frekvensen sveipes automatisk som under resonans søkeprøve.

Avsluttende resonans søkeprøve.

Denne prøven må gjennomføres for å få undersøkt hvorvidt utholdenhetsprøven har svekket prøveobjektet mekanisk. Hvis så er tilfelle vil en ha forskyvning av resonansfrekvensene.

Prøveobjektet skal være i drift under denne prøven.

Prøveobjektet skal utsettes for to sykluser og skal under prøven være spenningsløst for å unngå oppvarming som vil motvirke kondensdannelse. Prøvebetingelser: +55 °C/to sykluser. Funksjonsprøven skal utføres etter utløpet av den andre 24-timers syklusen og etter utløpet av normaliseringsperioden som nevnt i paragrafene 5 og 7 i IEC 68-2-30.

Følgende prøve skal utføres:

Prøvetemperatur: +35 °C ± 2°C

Varighet: 1 døgn

Oppløsning: 50 g ± 1 g NaCl + dest. eller ionebyttet vann = 1 liter oppløsning ved 20 °C, 6,5 pH 7,2.

Etter prøven skal prøveobjektets enkelte deler visuelt inspiseres, og funksjonsprøve foretas.

Vedlegg II. Oversikt over IMO Assembly-resolusjoner og MSC-sirkulærer som kommer til anvendelse, jf. forskriftens § 5

A.655(16) vedtatt 19. oktober 1989 Use of Halons as fire fireextinguishing media on board ships.

A.654(16) vedtatt 19. oktober 1989 Graphical symbols for fire control plans.

A.653(16) vedtatt 19. oktober 1989 Recommendation on improved fire test procedures for surface flammability of bulkhead, ceiling and deck finish materials. (Erstatter Res. A.564(14) og Res. A.166(ES.IV)).

A.652(16) vedtatt 19. oktober 1989 Recommendation on fire test procedure for upholstered furniture.

A.602(15) vedtatt 19. november 1987 Revised guidelines for marine portable fire extinguishingers. (Erstatter Res. A.581(13)).

A.567(14) vedtatt 20. november 1985 Regulation for inert gas systems on chemical tankers.

Res. A.566(14) vedtatt 20. november 1985 Draft Amendments to Regulation II-2/55-5 of the International Convention for the Safety of Life at sea, 1974 as amended.

Res. A.565(14) vedtatt 20. november 1985 Recommended procedures to prevent the illegal or accidental use of low flashpoint cargo as fuel.

Res. A.563(14) vedtatt 20. november 1985 Amendments to the recommendation on test method for determining the resistance to flame of vertically supported textiles and films (Resolution A.471(XII)).

Res. A.519(13) vedtatt 17. november 1983 Standards for devices to prevent the passage of flame into cargo tanks.

Res. A.517(13) vedtatt 17. november 1983 Recommendation on fire test procedure for A, B and F Class Divisions. (Erstatter Res. A.215(VII) og Res. A.163(ES IV)).

Res. A.472(XII) vedtatt 19. november 1981 Improved Recommendation on Test Method for Qualifying Marine Construction Materials as Non-Combustible.

Res. A.471(XII) vedtatt 19. november 1981 Recommendation on Test Method for Determining the Resistance to flame of Vertically Supported Textiles and Films.

MSC/sirkulære 485 av 9. mai 1988 Clarification of inert gas system requirements under SOLAS 1974 as amended.

MSC/sirkulære 474 + Corr. 1 av 19. juni 1987 og 9. mai 1988 Guidelines for bow and stern loading and unloading arrangements in oil tankers.

MSC/sirkulære 451 av 24. september 1986 Guidance concerning the location of fire control plans for the Assistance of shoreside fire-fighting personel.

MSC/sirkulære 406 av 14. juni 1985 Guidelines on interpretation of the IBC Code and the IGC code.

MSC/sirkulære 387 av 4. januar 1985 Revised guidelines for inert gas systems.

MSC/sirkulære 450/Rev. 1 av 10. mai 1988 Revised factors to be taken into consideration when designing cargo tank venting and gas-freeing arrangements.

MSC/sirkulære 373/Rev. 1 av 10. mai 1988 Revised standards for the design, testing and location of devices to prevent the passage of flame into cargo tanks in tankers.

MSC/sirkulære 353 av 4. juli 1983 Revised guidelines for inert gas systems.

MSC/sirkulære 339 av 1. november 1982 Tanker safety inert gas operation and pyrophoric iron sulphide.

II

Endringene trer i kraft straks.