Forskrift om endring i forskrift om høsting på Svalbard.

I

I forskrift av 24. juni 2002 nr. 712 om høsting på Svalbard er det fastsatt merknader som lyder:

Merknader til de enkelte bestemmelser i forskrift om høsting på Svalbard

Til kapittel I. Innledende bestemmelser

Kapitlet inneholder generelle bestemmelser om formål, virkeområde, definisjoner og om hvem som er forvaltningsmyndighet etter forskriften. Bestemmelsene viderefører i stor grad tilsvarende bestemmelser i svalbardmiljøloven.

Til § 1 (formål)

Paragrafen viderefører svalbardmiljøloven (lov om miljøvern på Svalbard av 15. juni 2001 nr. 79) § 24, som angir det overordnede prinsipp for forvaltning av flora og fauna på Svalbard. Svalbardmiljøloven lovfester fredningsprinsippet for flora og fauna på Svalbard, og forskriften åpner for en begrenset høsting innenfor lovens rammer. Forskriften har som formål å bidra til å sikre villmarksnaturen på Svalbard for fremtidige generasjoner gjennom forvaltningen av fauna.

Formålbestemmelsen er grunnleggende for tolkningen av de øvrige bestemmelser i forskriften og særlig for praktiseringen av det forvaltningsskjønn (fullmakter) som de andre paragrafene i forskriften inneholder.

Til § 2 (virkeområde)

Forskriftens saklige virkeområde er i henhold til paragrafens første ledd høsting, og sanking av egg og dun, av vill fauna. Forskriften omfatter all fauna med unntak av saltvannsfisk, krepsdyr og sjøpattedyr som ikke er stedegne på Svalbard. De sjøpattedyr som i all hovedsak er hjemmehørende på Svalbard og anses som stedegne er hvithval, hvalross, svalbardsteinkobbe, ringsel og storkobbe. Avgrensingen mot saltvannsfisk, krepsdyr og sjøpattedyr som ikke er stedegne på Svalbard er i tråd med svalbardmiljølovens avgrensing mot disse artene, jf. lovens § 23.

Annet ledd angir forskriftens stedlige virkeområde til Svalbards landområder med sjøområdet ut til territorialgrensen, jf. svalbardmiljøloven § 2. Svalbards landområder omfatter alle øyer, holmer og skjær mellom 10 og 35 grader østlig lengde og 74 og 81 grader nordlig bredde, jf. svalbardloven (lov om Svalbard av 17. juli 1925 nr. 11) § 1 annet ledd. Dette inkluderer blant annet Spitsbergen, Nordaustlandet, Barentsøya, Edgeøya, Prins Karls Forland, Kong Karls Land, Kvitøya, Hopen og Bjørnøya.

Territorialgrensen – yttergrensen for sjøterritoriet – går 4 nautiske mil fra grunnlinjene, jf. forskrift av 1. juni 2001 nr. 556 om grensen for det norske sjøterritorium ved Svalbard.

Til § 3 (definisjoner)

Paragrafen definerer sentrale begreper som benyttes i forskriften.

Bokstav a definerer fastboende som den som fyller vilkårene for å være gyldig innført i register over befolkningen på Svalbard, jf. forskrift av 4. februar 1994 nr. 111 om register over befolkningen på Svalbard. I medhold av befolkningsregisterforskriften § 2 tredje ledd vil personer som er innført i befolkningsregisteret, men som f.eks. avtjener militærtjeneste eller som er under utdanning, regnes som fastboende, til tross for at de for tiden ikke oppholder seg på Svalbard.

Definisjonen av høsting i bokstav b er gjentatt fra svalbardmiljøloven § 3 bokstav c, hvor høsting er et artsnøytralt samlebegrep for jakt, fangst og fiske.

Svalbardmiljøloven skiller mellom høsting og sanking. Sanking av egg og dun omfattes ikke av lovens generelle høstingsbegrep.

Definisjonen av fauna i bokstav c er hentet fra svalbardmiljøloven § 3 bokstav e. Ut fra sammenhengen i økosystemet er begrepet gitt en vid betydning, slik at det også omfatter encellede organismer. Faunabegrepet er vesentlig videre enn begrepet vilt etter viltforskriften (forskrift av 24. mai 1996 nr. 516 om forvaltning av vilt på Svalbard) § 2, sjøpattedyrforskriften (forskrift av 11. august 1978 nr. 3765 om forvaltning av vilt og ferskvannsfisk på Svalbard og Jan Mayen) § 2 eller viltloven (lov av 29. mai 1981 nr. 38 om viltet ) § 2, idet ingen av dem omfatter for eksempel insekter eller fisk og annen marin fauna (likevel slik at sjøpattedyr omfattes av viltbegrepet i 1978-forskriften).

Fauna omfatter kun de arter som lever naturlig i vill tilstand på Svalbard. Det dekker imidlertid en innført art som kan sies å ha etablert seg, uansett om det er tale om en levedyktig bestand på sikt (for eksempel smågnagere i bosettingene). Hunder og andre husdyr faller utenfor begrepet slik det er brukt her.

Definisjonen av sjøpattedyr i bokstav d er ny. Definisjonen er hentet fra Fiskeridepartementets forslag til forskrift om forvaltning av sjøpattedyr på Svalbard, som ble sendt på høring i 1999. Med sjøpattedyr menes alle arter av sel og hval som er stedegne på Svalbard, jf. merknaden til forskriftens § 2. Isbjørn omfattes ikke av definisjonen av sjøpattedyr. De arter som ikke omfattes av forskriften er særskilt unntatt fra det saklige virkeområde i forskriftens § 2, første ledd.

Definisjonen av vassdrag i bokstav e er i hovedsak videreført fra røyeforskriften (forskrift av 31. januar 1997 nr. 101 om forvaltning av røye og ferskvannsorganismer på Svalbard) § 4. Med vassdrag menes innsjø, vann, tjern, elv, elvearm, bekk eller kanal. Ferskvannslaguner og strengsjøer regnes også som vassdrag. Definisjonen av vassdrag omfatter etter dette ikke de store lagunene med brakkvann

Til § 4 (forvaltningsmyndighet)

Forskriftens saklige virkeområde omfatter arter innenfor flere departementers myndighetsområde. Bestemmelsen angir forvaltningsmyndighetene for høsting på Svalbard. For alle arter, med unntak av sjøpattedyr, er forvaltningsmyndighet etter forskriften Miljøverndepartementet, Direktoratet for naturforvaltning og Sysselmannen på Svalbard. Sjøpattedyrene er fiskerimyndighetenes ansvarsområde, og når det gjelder forvaltning av disse etter forskriften er Fiskeridepartementet, Fiskeridirektoratet og Sysselmannen på Svalbard forvaltningsmyndighet.

Til kapittel II. Generelle bestemmelser om høsting og sanking

Kapitlet åpner for en viss høsting og sanking på Svalbard, og angir hvilke arter og innenfor hvilket tidsrom høsting og sanking kan skje. I tillegg oppstilles vilkår for høsting og sanking i form av krav om kort og rapportering. Det gis også bestemmelser om kvoter og områdebegrensninger, og om høsting forbeholdt fastboende. Reglene er i stor grad en videreføring av gjeldende regelverk, men bestemmelsene er gjort mer generelle for å passe både til jakt, fangst og fiske.

Til § 5 (fredningsprinsippet)

Fredningsprinsippet innebærer at all fauna på Svalbard med egg, reir og bo er fredet, og at høsting og sanking kun kan skje etter reglene i denne forskriften. Prinsippet er gjentatt fra svalbardmiljøloven § 25. Svalbardmiljølovens prinsipp om at høsting ikke skal påvirke bestandenes sammensetning og utvikling nevneverdig, jf. lovens § 31 siste ledd, er inntatt. Dette prinsippet legger føringer for i hvor stor grad høsting kan tillates på Svalbard.

Til § 6 (human høsting og sanking)

Bestemmelsen er en videreføring av viltforskriften § 15 om human jakt. Bestemmelsen er gjort generell og omfatter nå all form for høsting og sanking.

Kravet om human høsting og sanking innebærer at selve utøvelsen må være aktsom. Det kreves ikke at høstingen/sankingen faktisk medfører skade eller lidelse for at den skal rammes av bestemmelsen.

Til § 7 (høstbare arter og høstingstider)

Svalbardmiljøloven lovfester fredningsprinsippet for all flora og fauna i svalbardmiljøloven § 25. Paragrafen her åpner for at det kan skje en begrenset høsting på visse arter i form av jakt, fangst og fiske.

Overordnete prinsipper for høsting på Svalbard er at artene skal gis anledning til å utvikle seg mest mulig upåvirket av menneskelig virksomhet, og at artenes naturlige produktivitet og mangfold skal bevares. Derfor tillates kun en begrenset høsting av de arter hvor høstingen ikke påvirker bestandenes sammensetning og utvikling nevneverdig, jf. svalbardmiljøloven § 31 siste ledd.

Paragrafen åpner for høsting og angir høstingstiden for de enkelte arter.

Bestemmelsens første ledd om jakt er i all hovedsak en videreføring av forskrift av 26. mai 1997 nr. 531 om jaktbare arter og jakttidsrammer på Svalbard og Jan Mayen, forskrift av 18. juni 1997 nr. 623 om alminnelige jakttider på Svalbard for jaktsesongene fra 1. mai 1997 til og med 30. april 2002 og forskrift av 11. august 1978 nr. 3765 om forvaltning av vilt og ferskvannsfisk på Svalbard og Jan Mayen.

Adgangen til å jakte på fjellrev, svalbardrein, svalbardrype, kortnebbgås, havhest, polarlomvi, teist, polarmåke, ringsel og storkobbe videreføres. Jakttidene for disse artene videreføres, med unntak av jakttiden for polarmåke. Jakttiden for denne innskrenkes slik at den avsluttes 31. oktober, samtidig med at jakttiden for de øvrige sjøfuglartene på Svalbard avsluttes.

Bestemmelsens annet ledd om fangst er en videreføring av forskrift av 18. juni 1997 nr. 622 om jakt- og fangstutøvelse på Svalbard § 23, som åpnet for fangst av fjellrev. Nærmere bestemmelser om redskaper og utøvelse av fangsten er gitt i kapittel VII.

Bestemmelsens tredje ledd om åpning for fiske er en videreføring av røyeforskriftens § 12 om tillatelse til fiske. Fiske etter røye er tillatt utenfor naturreservatene. Det gjelder ingen generell høstingstid for fiske etter røye, men for fiske med garn gjelder en fredningstid som fremgår av § 23 om garnfiske. Fiske må følge bestemmelsene i § 11 og kapittel V.

Til § 8 (egg- og dunsanking)

Egg- og dunsanking var tidligere regulert i viltforskriftens § 9. Etter denne bestemmelsen kunne dunsanking foregå fritt utenom verneområdene i perioden fra og med 16. august til og med 31. oktober. Fredningsprinsippet innebærer at det er nødvendig å åpne spesielt også for egg- og dunsanking.

Sysselmannen er i bestemmelsen gitt hjemmel til å gi tillatelse til dunsanking fra ærfugl, hvitkinngås og kortnebbgås, og til eggsanking fra ærfugl, polarmåke og svartbak. All egg- og dunsanking krever særskilt tillatelse i det enkelte tilfelle.

Til § 9 (jakt-, fangst- og fiskekort)

Som vilkår for all høsting på Svalbard kreves at man løser kort for jakt, fangst eller fiske. Kravet om å løse kort fremgår også av svalbardmiljøloven § 32 annet ledd, og tidligere av § 1 i forskrift om jakt- og fangstutøvelse og § 13 i røyeforskriften. Kortet angir hvilke arter man har rett til å høste, eventuell kvotebegrensning som er fastsatt i medhold av § 10, hvilket tidsrom og i hvilke områder høstingen kan foregå.

Kortet vil gjelde for et nærmere angitt tidsrom, og fristen for rapportering er knyttet opp mot kortets gyldighetstid, jf. § 12. Det skal betales et gebyr ved løsning av kort for jakt, fangst eller fiske, når gebyrsats er fastsatt av departementet, jf. § 35. Salg av kort og innkreving av gebyr administreres av Sysselmannen.

Kortet skal medbringes under høsting slik at det skal kunne kontrolleres at den som driver høsting har løst kort.

Til § 10 (kvoter og områdebegrensning)

Sysselmannen gis en generell hjemmel til å fastsette kvoter for felling og fangst, og til å begrense høsting i visse områder. Kvotene skal fastsettes ved forskrift.

Slike kvoter er særlig aktuelle for jakt, og det kan fastsettes ulike kvoter for fastboende og for tilreisende til Svalbard. Kvotene kan fastsettes for flere år, men når det gjelder felling av svalbardrein skal det fastsettes årlig kvote.

Til § 11 (høsting forbeholdt fastboende)

Det følger av svalbardmiljøloven § 32 at enhver har rett til å høste fauna og sanke egg og dun i samsvar med lovens regler. For enkelte arter kan høsting forbeholdes fastboende, jf. lovens § 32 tredje ledd.

Bestemmelsen her forbeholder jakt på svalbardrein, jakt og fangst på fjellrev, samt fiske etter røye med garn for fastboende på Svalbard. Når det gjelder garnfiske er dette en videreføring av røyeforskriftens § 12 om tillatelse til fiske. For felling av svalbardrein fulgte dette tidligere av § 18 i forskrift om jakt- og fangstutøvelse på Svalbard.

Jakt på svalbardrein, jakt og fangst på fjellrev, samt garnfiske etter røye krever dessuten særskilt tillatelse fra Sysselmannen. Dette gjelder i tillegg til kravet om løsning av kort, men tillatelsen kan tas inn som del av jakt-, fangst- eller fiskekortet. Tillatelsen er personlig og skal gjelde for et nærmere angitt område og tidsrom. Vilkår om utøvelse av jakten, fangsten eller fisket kan stilles i den enkelte tillatelse.

Når det gjelder tildeling av fellingstillatelse for svalbardrein er det gitt egne regler i kapittel VIII.

Til § 12 (rapporteringsplikt)

Tilsvarende bestemmelser om rapporteringsplikt fremgikk tidligere av røyeforskriftens § 18 og forskrift om jakt- og fangstutøvelse § 2.

Det er rapporteringsplikt for all høsting og for sanking av egg.

Fristen for rapportering er knyttet opp mot gyldighetstiden for jakt-, fangst- og fiskekortet, da høstingstiden for de ulike arter har ulik sluttdato. Rapporteringsfristen er 10 dager etter utløpet av kortets gyldighetstid. Tilsvarende frist gjelder også på fastlandet.

Til § 13 (data til vitenskap og forvaltning)

Bestemmelsen er en videreføring av viltforskriften § 27, men omfatter nå all form for høsting og sanking.

Sysselmannen kan i medhold av paragrafen gi enhver som høster eller sanker på Svalbard pålegg om å gi opplysninger om byttet eller pålegg om å avgi byttet, eller deler av det, til vitenskapelige formål. Dersom avgivelsen omfatter store deler av byttet kan Sysselmannen bestemme at det skal ytes vederlag for avgivelsen.

Til kapittel III. Særskilte vilkår for jakt og fangst

Kapitlet inneholder en del særskilte vilkår for jakt- og fangstutøvelse i form av bestemmelser om aldersgrense og krav om jegerprøve og skyteprøve. Bestemmelsene gjelder kun for utøvelse av jakt og fangst, og er av den grunn skilt ut i et eget kapittel for å skille disse vilkårene fra de generelle vilkårene som gjelder all form for høsting. Bestemmelser om gjennomføring av jegerprøve og skyteprøve er gitt i kapittel IV.

Til § 14 (aldersgrense for jakt og fangst)

Bestemmelsen er en videreføring av viltforskriften § 16.

Aldersgrensen for jakt og fangst er 16 år, med unntak av jakt på svalbardrein og sjøpattedyr, hvor man må være fylt 18 år.

I tråd med gjennomførte endringer på fastlandet er aldersgrensen for å delta i jakt på fjellrev, fuglevilt og fangst i opplæringsøyemed senket til 14 år, med tilsvarende rett til å delta i opplæringsjakt på svalbardrein og sjøpattedyr fra fylte 16 år.

For å delta i jakt og fangst i opplæringsøyemed kreves det at man har samtykke fra foreldre/foresatte og at man er under forsvarlig tilsyn av jeger som minst har fylt 20 år og som har utøvd jakt og fangst i minst 3 sesonger.

Til § 15 (krav om jegerprøve)

Bestemmelsen er en videreføring av § 1 i forskrift om jegerprøve på Svalbard.

Krav om jegerprøve er et vilkår for å drive jakt og fangst på Svalbard, og er derfor tatt inn i et eget kapittel om særskilte vilkår for jakt og fangst.

Kravet om jegerprøve gjelder ikke for personer som fra før er registrert i Norsk jegerregister. Det vil derfor i praksis kun være de som skal utøve jakt og fangst for første gang som må avlegge jegerprøven på Svalbard. Tilsvarende er personer som oppfyller vilkårene for å drive tilsvarende jakt i sitt bostedsland, fritatt fra kravet om jegerprøve.

Til § 16 (krav om skyteprøve)

Bestemmelsen er en videreføring av § 12 i forskrift om jakt- og fangstutøvelse på Svalbard.

Bestemmelsen oppstiller krav om å avlegge skyteprøve for å kunne drive jakt på svalbardrein og sjøpattedyr. Skyteprøven må avlegges årlig etter reglene i forskriftens § 20. Prøven er gyldig i ett år etter at den er avlagt. Tilsvarende som for jegerprøven kan jegere fritas for krav om skyteprøve dersom de tilfredsstiller kriteriene for storviltjakt i sitt bostedsland.

Til kapittel IV. Nærmere om jegerprøve og skyteprøve

Kapitlet er i stor grad en samling av reglene i forskrift av 27. juli 1999 nr. 872 om jegerprøve på Svalbard og kapittel V om skyteprøve i forskrift om jakt- og fangstutøvelse på Svalbard. Bestemmelsene er slått sammen til et færre antall paragrafer, og innholdet i forskriften er forenklet i tråd med forslag til ny forskrift om utøvelse av jakt og fangst på fastlandet. Forenklingen innebærer imidlertid ikke endringer når det gjelder selve avleggelsen av jegerprøven, men en rekke detaljer er utelatt fra selve forskriftsteksten.

Til § 17 (aldersgrense for jegerprøve)

Bestemmelsen er en videreføring av § 1 annet og tredje ledd i forskrift om jegerprøve på Svalbard.

Jegerprøven kan avlegges fra fylte 14 år. Personer under 16 år trenger ikke avlegge jegerprøven før deltakelse i opplæringsjakt som skjer i samsvar med bestemmelsene i § 14. Sysselmannen kan etter søknad gi personer over 16 år inntil ett års utsettelse med å ta det obligatoriske kurset.

Til § 18 (gjennomføring av jegerprøve, gebyr og kursavgift)

Bestemmelsen er en videreføring av forskrift om jegerprøve § 2, § 3, § 4, § 5 og § 6. Innholdet er noe forenklet i tråd med endringer på fastlandet.

Jegerprøven består av et praktisk kurs og en skriftlig teoretisk eksamen. Direktoratet for naturforvaltning bestemmer hvem som skal arrangere praktisk kurs og teoretisk eksamen.

Det skal betales gebyr for avleggelse av teoretisk eksamen, når gebyrsats er fastsatt av departementet, jf. § 35.

Det praktiske kurset skal følge et opplegg godkjent av Direktoratet for naturforvaltning. Kurset skal være på 30 timer fordelt over 9 samlinger. Dette er i tråd med endringer i forskrift om jegerprøve på fastlandet, som trådte i kraft i 2001.

Bestemmelsen i lov av 9. juni 1961 nr. 1 om skytevåpen og ammunisjon § 29 innebærer at det kreves samtykke fra den som har forelderansvaret for at personer under 18 år skal kunne gjennomføre praktisk kurs. Bestemmelsen oppstiller forbud mot å overlate skytevåpen, våpendeler eller ammunisjon til personer under 18 år uten særskilt samtykke. Dersom bruken er kortvarig og skjer under forsvarlig tilsyn kan slikt samtykke gis av den som har forelderansvaret.

Til § 19 (jegerprøvebevis)

Bestemmelsen er en videreføring av forskrift om jegerprøve § 7 og § 8.

Til § 20 (gjennomføring av skyteprøve)

Bestemmelsen er en videreføring av § 13, § 14 og § 15 i kapittel V om skyteprøve i forskrift om jakt- og fangstutøvelse på Svalbard, med tillegg av jakt på sjøpattedyr. Innholdet er forenklet i forhold til tidligere, og tilsvarer bestemmelser om skyteprøve for jakt på storvilt på fastlandet.

Til kapittel V. Utøvelse av fiske

Kapitlet er en videreføring av røyeforskriftens bestemmelser om redskapsbruk. En rekke av bestemmelsene i røyeforskriften er tatt inn i svalbardmiljøloven, og krav om tillatelse, bestemmelser om fiskekort og rapporteringsplikt er gjort generelle for all form for høsting og fremgår av forskriftens kapittel II.

Til § 21 (forbud mot bruk av levende agn)

Bestemmelsen er en videreføring av røyeforskriftens § 14, og setter forbud mot bruk av levende agn under fiske.

Til § 22 (desinfeksjon av fiskeredskap)

Bestemmelsen oppstiller forbud mot å benytte fiskeredskaper og annet fiskeutstyr som har vært brukt utenfor Svalbard, med mindre fiskeredskapen desinfiseres før fisket. Som fiskeutstyr regnes også for eksempel vadere og båter som brukes i forbindelse med fiske. Kravet om desinfeksjon vil også gjelde for fiskeutstyr som benyttes i forbindelse med prøvefiske/forskning.

Bestemmelsen er en videreføring av røyeforskriftens § 16, men er utvidet til å omfatte alt fiskeutstyr. Bestemmelsen er begrunnet i faren for smittespredning og introduksjon av fremmede organismer til Svalbard.

Til § 23 (garnfiske)

Bestemmelsen er en videreføring av røyeforskriftens § 15 om bruk av garnredskap, men fredningstiden er gjort generell for alt garnfiske i perioden 20. juni til og med 10. august, og ikke bare for vassdrag hvor røye kan gå opp fra sjøen. Dersom det er nødvendig kan Sysselmannen innføre ytterligere begrensninger i fisket.

Bestemmelsen regulerer også utøvelse av garnfiske. I vassdrag er det kun tillatt med garnfiske i innsjøer, men det oppstilles begrensninger ved innløps- og utløpsos. I sjøen gjelder en fredningssone ved elvemunning på 100 meter. Dersom det er nødvendig er Sysselmannen gitt hjemmel til å fastsette nærmere restriksjoner for alt fiske i en sone inntil 1 km fra elvemunningen.

Definisjonen av vassdrag i § 3 bokstav e avgrenser mot laguner med brakkvann. Mye av garnfisket i sjøen etter sjørøye på Svalbard skjer i disse brakkvannslagunene. Slikt fiske er fortsatt tillatt.

Tredje ledd oppstiller merkeplikt ved garnfiske, og setter begrensninger for garnenes størrelse, maskevidde og settemåte.

Til kapittel VI. Utøvelse av jakt

Kapitlet er en samling av bestemmelser fra forskrift om jakt- og fangstutøvelse, og inneholder både bestemmelser om våpen og ammunisjon og om motordrevne fremkomstmidler.

Til § 24 (forbud mot kunstig lys)

Bestemmelsen er en videreføring av viltforskriftens § 17 som regulerer bruk av våpen under jakt.

Til § 25 (forbud mot bruk av motorkjøretøy og luftfartøy)

Bestemmelsen er en videreføring av viltforskriftens § 19, og bygger på prinsippene i tilsvarende bestemmelse i viltloven.

Det er forbudt å løsne skudd fra luftfartøy eller motorkjøretøy, eller bruke disse til lokalisering eller forfølgning av fauna eller til avledning av dyrets oppmerksomhet fra jegeren.

Til § 26 (regulering av bruk av motorbåt)

Bestemmelsen er en videreføring av viltforskriftens § 20.

Bestemmelsen gir Sysselmannen myndighet til å innføre forbud og begrensninger mot bruk av motorbåt til jakt. Forbudet vil kunne omfatte jakt på bestemte arter, eller gis innenfor bestemte områder eller tidsrom.

Til § 27 (generelle våpen- og ammunisjonskrav)

Bestemmelsen er en videreføring av § 3, § 5, § 6 og § 11 i forskrift om jakt- og fangstutøvelse, men med et forenklet innhold.

Det følger av fredningsprinsippet at det positivt må åpnes for jakt på Svalbard. § 27 og § 28 angir hvilke våpen som det er tillatt å bruke på jakt generelt og for de enkelte arter. Alle andre våpen enn de som det positivt er åpnet for vil det være forbudt å bruke på jakt på Svalbard.

Av paragrafen fremgår de generelle våpen- og ammunisjonskrav som gjelder for all bruk av våpen til jakt på Svalbard. Spesielle regler for enkelte arter fremgår av § 28.

Det er kun tillatt å bruke skytevåpen med kruttladning til felling av fauna under jakt. Det er ikke tillatt å bruke selvskudd. Helautomatisk rifle og haglgevær for mer enn to skudd er forbudt. Bestemmelsen oppstiller regler om haglstørrelse og antall skudd som tillates.

Til § 28 (våpen- og ammunisjonskrav for de enkelte arter)

Bestemmelsen er en videreføring av § 7, § 8 og § 10 i forskrift om jakt- og fangstutøvelse, men reglene er forenklet og slått sammen til en bestemmelse.

Til jakt på fugl og fjellrev kan det benyttes både haglgevær og rifle. Det oppstilles i tillegg spesielle krav til ammunisjon for jakt på polarmåke, svalbardrype, kortnebbgås og fjellrev.

Når det gjelder jakt på svalbardrein og sjøpattedyr skal det kun brukes rifle og jaktammunisjon med ekspanderende prosjektil. Også for disse artene oppstilles det krav til ammunisjon.

Til kapittel VII. Utøvelse av fangst

Kapitlet inneholder bestemmelser om utøvelse av fangst, og viderefører bestemmelsene i kapittel VII om fangst og fangstredskaper i forskrift om jakt- og fangstutøvelse.

Til § 29 (registrering ved fangstutøvelse)

Bestemmelsen er en videreføring av § 22 i forskrift om jakt- og fangstutøvelse.

Bestemmelsen stiller krav om at alle som vil drive med fangst på forhånd må la seg registrere hos Sysselmannen med opplysning om type fangst, omfang og område. Bestemmelsen er begrunnet i kontrollhensyn, og gjelder i tillegg til kravet om å løse kort for utøvelse av fangst i § 9.

Sysselmannens hjemmel til å kreve godtgjort kunnskaper om fangst, som tidligere fulgte av § 22, annet ledd, er tatt ut. Kunnskaper om fangstutøvelse inngår nå i jegerprøven, og krav om jegerprøve gjelder generelt for både jakt og fangst. Tilsvarende bestemmelse er fjernet også på fastlandet.

Til § 30 (tillatte fangstredskaper)

Bestemmelsen er en videreføring av § 23 i forskrift om jakt- og fangstutøvelse, men er noe omformulert da den generelle bestemmelsen om høstbare arter i § 7 åpner for fangst av fjellrev.

Tillatte fangstredskaper er som tidligere slagfelle og fallem, men Sysselmannen er gitt en hjemmel til å tillate andre fangstredskaper og fastsette nærmere regler for bruken av disse.

Til § 31 (bruk av fangstredskaper)

Bestemmelsen er en videreføring av § 24 i forskrift om jakt- og fangstutøvelse.

Det er en plikt for den som driver fangst å innrette fangstredskapen på en slik måte at ikke annet enn fjellrev kan fanges. I tillegg oppstilles forbud mot plassering av fangstredskaper i områder hvor alminnelig ferdsel medfører at det kan oppstå fare for mennesker og husdyr. Fangstredskaper skal merkes, og det skal så vidt mulig føres tilsyn med redskapen hver uke.

Til kapittel VIII. Fellingstillatelse for svalbardrein

Kapitlet er delvis en videreføring av tidligere regler i kapittel VI i forskrift om jakt- og fangstutøvelse. Bestemmelsen om oppgaveplikt er fjernet. Oppgaveplikten vil reguleres av den generelle regel om rapportering i § 12, og det er hensiktsmessig at det gjelder de samme regler om blant annet frister for rapportering for alle arter. Bestemmelsen i § 11 om rett til høsting sier at tildeling av tillatelse til felling av svalbardrein skjer etter reglene i kapittel VII.

Til § 32 (tildeling av fellingstillatelse)

Bestemmelsen er en videreføring av § 17 og § 18 i forskrift om jakt- og fangstutøvelse på Svalbard.

Bestemmelsen regulerer søknad om og tildeling av fellingstillatelse for svalbardrein. Reglene om aldersgrense og at fellingstillatelse kun kan gis til fastboende følger av generelle bestemmelser om høsting i kapittel II.

Det skal betales et gebyr pr. dyr ved tildeling av fellingstillatelse for svalbardrein, når gebyrsats er fastsatt av departementet, jf. § 35. Størrelsen på gebyret vil variere avhengig av om det skal felles kalv eller voksent dyr.

Til § 33 (om fellingstillatelsen)

Bestemmelsen er en videreføring av § 20 og § 21 i forskrift om jakt- og fangstutøvelse.

Bestemmelsen gir nærmere regler om fellingstillatelsen og om utfylling av kontrollkort ved felling av svalbardrein. Fellingstillatelsen som utstedes skal gjelde for en nærmere angitt kategori av dyr, og for hvert dyr som tillates felt skal det medbringes et kontrollkort. Bestemmelsen oppstiller en plikt for jegeren til å følge de direktiver som er trykt på kontrollkortet. Straks jegeren har felt dyr skal han skjære av kontrolldelen og feste den til dyrets nakke.

Til kapittel IX. Avsluttende bestemmelser

Til § 34 (straff)

Bestemmelsen viderefører straffebestemmelsen i svalbardmiljøloven § 99.

Strafferammen er bøter eller fengsel inntil ett år. Er det voldt betydelig miljøskade eller fare for det, øker den øvre strafferamme til fengsel i tre år. For øvrig gjelder generalklausulen for miljøkriminalitet i straffeloven § 152b for de alvorligste tilfellene. Er overtredelsen begått av noen som har handlet på vegne av et foretak (selskaper, sammenslutninger, stiftelser, enkeltpersonsforetak, boer eller offentlig virksomhet) kan foretaket alltid straffes med bøter etter straffeloven § 48a § 48b.

Også svalbardmiljølovens øvrige sanksjonsbestemmelser, som f.eks. bestemmelsene om gjenoppretting og erstatning, kan gjøres gjeldende ved overtredelse av forskriftens bestemmelser.

Til § 35 (gebyr)

Departementet er gitt hjemmel til å fastsette gebyr for løsning av kort for jakt, fangst eller fiske, for fellingstillatelse for svalbardrein og for teoretisk eksamen ved avleggelse av jegerprøven.

Det følger av svalbardmiljøloven § 98 at gebyrer som kreves inn vil gå inn i Svalbards miljøvernfond.

Til § 36 (klage)

Bestemmelsen presiserer at enkeltvedtak fattet med hjemmel i denne forskriften kan påklages etter forvaltningslovens regler til overordnet forvaltningsmyndighet. Hvem som er overordnet forvaltningsmyndighet fremgår av forskriftens § 4.

I tråd med forvaltningsloven § 32 første ledd bokstav a sendes klagen til det organ som har fattet avgjørelsen. Dette vil oftest være Sysselmannen. Sysselmannen foretar så de undersøkelser klagen gir grunn til, jf. forvaltningsloven § 33, og kan oppheve eller endre sitt vedtak dersom han finner klagen begrunnet, jf. forvaltningsloven § 33 annet ledd. Dersom vedtaket opprettholdes forberedes saken for klageinstansen, og oversendes klageinstansen for behandling så snart som mulig, jf. forvaltningsloven § 33 fjerde ledd.

Til § 37 (ikrafttreden)

Forskriften vil tre i kraft samtidig med svalbardmiljøloven, dvs. 1. juli 2002.

Når det gjelder bestemmelsene om gebyr vil disse innføres når Svalbards miljøvernfond er opprettet.

Ved ikrafttredelse vil samtidig alle tidligere forskrifter om jakt, fangst og fiske på Svalbard oppheves.

II

Endringen trer i kraft 1. juli 2002.