Forskrift om statlig regional barnevernmyndighets rett til å kreve refusjon fra kommunen for opphold i institusjon.

§ 1 . Virkeområde

Denne forskrift gjelder refusjon for opphold i institusjon, jf. barnevernloven § 5-1 og § 5-8.

§ 2 . Refusjonsadgang

Statlig regional barnevernmyndighet kan kreve refusjon fra kommunen for opphold i institusjoner som nevnt i § 1.

§ 3 . Hva refusjonen dekker

Refusjonen gjelder delvis dekning av oppholdsutgiftene. Oppholdsutgiftene omfatter kost, losji, klær, lommepenger, fritidskostnader, ferieturer, hjemreiser og lignende.

§ 4 . Refusjonenes størrelse og reguleringsmåten

Refusjonssatsene fastsettes og reguleres i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet.

Kommunen refunderer én sats for hvert barn som er plassert i institusjon.

Ved plassering av én foresatt og ett barn i institusjon refunderer kommunen én sats. Ved plassering av to foresatte og ett barn refunderer kommunen én og en halv sats. For hvert av øvrige barn refunderer kommunen halv sats.

Hvis klienten fører egen husholdning i institusjonen eller er under tilbakeføring til kommunen, kan det fastsettes særlige satser.

Det kan også fastsettes særlige satser for flyktningebarn og asylsøkende barn, jf. barnevernloven § 9-8.

Refusjonsplikten løper fra innskrivningsdato til utskrivningsdato, med kvartalsvise terminer som innbetales etterskuddsvis. Statlig regional barnevernmyndighet kan delegere innkrevingen til institusjonen.

§ 5 . Ikrafttredelse

Denne forskriften trer i kraft 1. januar 2004.

Fra samme tidspunkt oppheves forskrift av 21. desember 1992 nr. 1247 om fylkeskommunens rett til å kreve refusjon fra kommunen for opphold i institusjon.