Forskrift om regnskapsføring av finansielle instrumenter.

§ 1 . Finansielle instrumenter og varederivater som ikke kan vurderes til virkelig verdi

Finansielle instrumenter som etter regnskapsloven § 5-17, § 5-18 eller § 10-3 sjette ledd skal vurderes etter egenkapitalmetoden, bruttometoden eller generelle vurderingsregler. Egenkapitalinstrumenter utstedt av den regnskapspliktige. Utlån og fordringer etablert av foretaket og som ikke inngår i handelsporteføljen. Investeringer som holdes til forfall. Finansiell gjeld med unntak av gjeld som inngår i handelsporteføljen og derivater som er gjeld. Kontrakter om betinget vederlag i forbindelse med sammenslåing av virksomheter. Finansielle instrumenter som på grunn av særlige egenskaper ved instrumentet, etter god regnskapsskikk, skal gis en annen regnskapsmessig behandling enn andre finansielle instrumenter. Andre finansielle instrumenter og varederivater der virkelig verdi ikke kan måles pålitelig.

§ 2 . Beregning av virkelig verdi

For de finansielle instrumenter og varederivater hvor det finnes et velfungerende marked anvendes instrumentets markedsverdi. For de finansielle instrumenter og varederivater hvor et velfungerende marked ikke finnes, utledes virkelig verdi av markedsverdien for instrumentets komponenter dersom det finnes velfungerende markeder for disse komponentene. Tilsvarende gjelder der velfungerende markeder finnes for liknende finansielle instrumenter. For de finansielle instrumenter og varederivater hvor velfungerende markeder ikke kan identifiseres, kan virkelig verdi beregnes ved hjelp av generelt aksepterte verdsettelsesmodeller og teknikker. Slike verdsettelsesmetoder skal sikre en forsvarlig tilnærming til markedsverdien.

§ 3 . Varederivater

er inngått for å oppfylle og fortsatt oppfyller foretakets forventede behov for kjøp, salg eller anvendelse, ble utformet på bakgrunn av en slik hensikt, og forventes å bli avregnet ved levering av varen.

§ 4 . Ikrafttredelse

Denne forskriften trer i kraft 1. januar 2004.