Forskrift om endring i forskrift om fullbyrding av nordiske dommer på straff m.v.

I

I forskrift 12. desember 1963 nr. 1 om fullbyrding av nordiske dommer på straff m.v. gjøres følgende endringer:

Innledningen tredje ledd skal lyde:

En vil nedenfor kort omtale de enkelte punkter innenfor dette samarbeid. En vil imidlertid først peke på at de nordiske land gjennom denne lovregulering ikke har forpliktet seg til i hvert enkelt tilfelle å etterkomme begjæring om fullbyrding i henhold til loven. Loven fastsetter at avgjørelsesmyndigheten skal prøve om begjæringen fyller lovens krav og om den i det enkelte tilfelle bør etterkommes, se lovens § 17. I de fleste tilfelle vil nok en begjæring av den art som loven nevner bli etterkommet, men det kan forekomme tilfelle hvor det kan bli spørsmål om å nekte å etterkomme en begjæring. Avgjørelsen av endel saker hvor det som regel kan reises tvil om begjæringen bør etterkommes, er etter reglene lagt til departementet (se reglenes § 41), mens avgjørelsesmyndigheten ellers i vidt omfang, i medhold av lovens § 24 annet ledd, er overlatt til andre organer. I reglene er det for øvrig tatt inn en generell bestemmelse om at saker hvor det kan være tvil om begjæringen bør etterkommes, skal forelegges for departementet. En vil videre bemerke at det etter reglenes § 40 må foreligge samtykke fra departementet når myndighetene her i landet vil sette frem begjæring for myndighet i annet nordisk land om fullbyrding i sak som angår en politisk lovovertredelse.

Kapittel 2 tredje ledd skal lyde:

Hefte- og fengselsstraff som er fastsatt her i landet, kan i de tilfelle som er omhandlet i reglenes § 15 og § 16, søkes fullbyrdet i annet nordisk land. Sitter domfelte fengslet på det tidspunkt straffen skal fullbyrdes, forutsetter en at fengselsbestyreren uten opphold tar opp med påtalemyndigheten spørsmålet om å la straffen fullbyrde i annet nordisk land. Er domfelte ikke fengslet, forutsetter en at påtalemyndigheten så snart råd er tar opp spørsmålet om å søke straffen fullbyrdet i det annet land. En finner grunn til å understreke bestemmelsen i reglenes § 14 nr. 8, om at domfelte skal ha hatt adgang til å uttale seg om spørsmålet om å utholde straffen i det annet land.

Kapittel 4 første ledd skal lyde:

Loven hjemler også adgang til i annet land enn der hvor frihetsstraffen er utholdt, å sette i verk tilsyn med personer som er løslatt på prøve fra vanlig frihetsstraff. I disse tilfelle hører det under kriminalomsorgen å sette frem begjæring til annet land og å avgjøre begjæringer fra andre nordiske land.

II

Endringene trer i kraft straks.