Forskriftsendring

Moderniseringsdepartementet

Forskrift om endring i forskrift om prosessuelle konkurranseregler i EØS-avtalen m.v.

LTI/forskrift/2005-05-19-479·Kunngjort 31. mai 2005·Journalnr. 2005-0389

I kraft fra: 2005-05-19

Endrerforskrift/1992-12-04-966

HjemmelEØS-konkurranseloven § 5 Deleg. til AAD etter EØS-konkurranseloven

I

I forskrift 4. desember 1992 nr. 966 om prosessuelle konkurranseregler i EØS-avtalen m.v. gjøres følgende endringer:

Del I kapittel II skal lyde:

1 EØS-avtalens artikler er gjennomført i norsk rett ved lov 27. november 1992 nr. 109 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i Avtale om Det økonomiske samarbeidsområde (EØS) m.v. Bestemmelsene i dette kapittel svarer til overvåknings- og domstolsavtalen protokoll 4 del I kapittel II og rådsforordning (EF) nr. 1/2003 av 16. desember 2002, kunngjort i EFT L 1 av 4. januar 2003 s. 1, jf. avtale av 24. september 2004 mellom EFTA-statene om endring av overvåknings- og domstolsavtalen protokoll 4 og EØS-komiteens beslutning nr. 130/2004 av 24. september 2004 om endring av EØS-avtalen vedlegg XIV, protokoll 21 og protokoll 23. Forordning (EF) nr. 1/2003 er endret ved rådsforordning (EF) nr. 411/2004 av 26. februar 2004, kunngjort i EFT L 68 av 6. mars 2004, jf. avtale av 11. mars 2005 mellom EFTA-statene om endring av overvåknings- og domstolsavtalen protokoll 4 og EØS-komiteens beslutning nr. 40/2005 av 11. mars 2005.

[I henhold til EØS-avtalen protokoll 1 punkt 1 er EF-forordningens innledning ikke tilpasset med sikte på EØS-avtalen. Innledningen er imidlertid relevant i den utstrekning den er nødvendig for en riktig fortolkning og anvendelse av forskriftens bestemmelser innenfor EØS-avtalens ramme. Innledningen gjengis derfor nedenfor:

RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR –

under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap, særlig artikkel 83,

under henvisning til forslag fra Kommisjonen, 1

under henvisning til uttalelse fra Europaparlamentet, 2

under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité 3 og

For å opprette en ordning som sikrer at konkurransen i det felles marked ikke vris, må traktatens artikkel 81 og 82 anvendes på en effektiv og ensartet måte i Fellesskapet. Rådsforordning nr. 17 av 6. februar 1962, første forordning om anvendelse av traktatens artikkel 81 og 82, * , 4 har gjort det mulig å utvikle en fellesskapspolitikk på konkurranseområdet som har bidratt til å spre en konkurransekultur i Fellesskapet. På bakgrunn av de erfaringer som er gjort, bør nevnte forordning likevel erstattes av regelverk som er utformet for å møte utfordringene ved et integrert marked og en framtidig utvidelse av Fellesskapet. Det er særlig behov for å vurdere på nytt ordningene for anvendelse av unntaket fra forbudet mot konkurransebegrensende avtaler, fastsatt i traktatens artikkel 81 nr. 3. I henhold til traktatens artikkel 83 nr. 2 bokstav b) må det tas hensyn til at det er nødvendig på den ene siden å sikre en effektiv overvåking og på den andre siden i størst mulig utstrekning å forenkle den administrative kontroll. Den sentraliserte ordning som ble innført ved forordning nr. 17, sikrer ikke lenger likevekt mellom disse to målene. Den gjør det vanskeligere for domstoler og konkurransemyndigheter i medlemsstatene å anvende Fellesskapets konkurranseregler, og det meldingssystemet den innebærer hindrer Kommisjonen i å konsentrere seg om å bekjempe de alvorligste overtredelsene. Den medfører også betydelige kostnader for foretak. Den nåværende ordning bør derfor erstattes med en unntaksordning som kan anvendes direkte, der konkurransemyndighetene og domstolene i medlemsstatene har myndighet til å anvende ikke bare traktatens artikkel 81 nr. 1 og artikkel 82, som får direkte anvendelse i henhold til rettspraksis ved De europeiske fellesskaps domstol, men også traktatens artikkel 81 nr. 3. For å sikre en effektiv håndheving av Fellesskapets konkurranseregler og samtidig respekten for den grunnleggende retten til å forsvare seg, bør det i denne forordning fastsettes regler for bevisbyrden i henhold til traktatens artikkel 81 og 82. Det bør påhvile den part eller myndighet som påstår at det har skjedd en overtredelse av traktatens artikkel 81 nr. 1 og artikkel 82, å bevise dette i samsvar med gjeldende beviskrav. Når det er fastslått at det foreligger en overtredelse, bør det påhvile det foretak eller den sammenslutning av foretak som påberoper seg retten til å forsvare seg, å bevise, i samsvar med gjeldende beviskrav, at vilkårene for å anvende et slikt forsvar er oppfylt. Denne forordning berører verken nasjonale regler for krav til bevisstyrke eller de forpliktelser medlemsstatenes konkurransemyndigheter og domstoler har til å fastslå de relevante faktiske forhold i en sak, forutsatt at slike regler og forpliktelser er forenlige med fellesskapsrettens alminnelige prinsipper. For å sikre at Fellesskapets konkurranseregler anvendes på en effektiv måte, bør medlemsstatenes konkurransemyndigheter gjøres mer delaktige i anvendelsen av dem. For dette formål bør de få myndighet til å anvende fellesskapsretten. Nasjonale domstoler spiller en avgjørende rolle ved anvendelsen av Fellesskapets konkurranseregler. De ivaretar borgernes rettigheter i henhold til fellesskapsretten ved løsning av tvister mellom privatpersoner, for eksempel ved å tilkjenne skadeserstatning til personer som er blitt skadelidende på grunn av en overtredelse. De nasjonale domstolenes rolle utfyller i denne forbindelse rollen til medlemsstatenes konkurransemyndigheter. De bør derfor kunne anvende traktatens artikkel 81 og 82 fullt ut. For å sikre en effektiv anvendelse av Fellesskapets konkurranseregler og at samarbeidsordningene fastsatt i denne forordning virker på en tilfredsstillende måte, er det nødvendig å pålegge konkurransemyndighetene og domstolene i medlemsstatene også å anvende traktatens artikkel 81 og 82 når de anvender nasjonal konkurranselovgivning på avtaler og opptreden som kan påvirke handelen mellom medlemsstater. For å skape like konkurransevilkår for avtaler, beslutninger truffet av sammenslutninger av foretak og samordnet opptreden innenfor det indre marked, er det også nødvendig i henhold til traktatens artikkel 83 nr. 2 bokstav e) å fastlegge forholdet mellom nasjonal lovgivning og Fellesskapets konkurranseregelverk. Det er derfor nødvendig å fastsette at anvendelsen av nasjonal konkurranselovgivning på avtaler, beslutninger eller samordnet opptreden i henhold til traktatens artikkel 81 nr. 1, ikke kan føre til forbud mot slike avtaler, beslutninger og former for samordnet opptreden dersom de ikke også er forbudt i henhold til Fellesskapets konkurranseregelverk. Begrepene avtaler, beslutninger og samordnet opptreden er selvstendige begreper i Fellesskapets konkurranseregelverk som dekker samordning av foretaks atferd på markedet i samsvar med fortolkningen til Fellesskapets domstoler. Medlemsstatene bør i henhold til denne forordning ikke hindres i å vedta og anvende strengere nasjonal konkurranselovgivning på sitt territorium, som forbyr eller ilegger sanksjoner for foretaks ensidige atferd. Denne strengere nasjonale lovgivning kan omfatte bestemmelser som forbyr eller ilegger sanksjoner for utilbørlig atferd mot økonomisk avhengige foretak. Videre får denne forordning ikke anvendelse på nasjonal lovgivning som ilegger fysiske personer strafferettslige sanksjoner, med mindre dette er den måten konkurranseregler som får anvendelse på foretak, håndheves på. Traktatens artikkel 81 og 82 har som mål å beskytte konkurransen på markedet. Denne forordning, som er vedtatt for å gjennomføre disse traktatbestemmelsene, hindrer ikke medlemsstatene i å gjennomføre nasjonal lovgivning på sitt territorium som beskytter andre berettigede interesser, forutsatt at denne lovgivning er forenlig med de alminnelige prinsipper og andre bestemmelser i fellesskapsretten. I den utstrekning slik nasjonal lovgivning hovedsakelig har et annet mål enn å beskytte konkurransen på markedet, kan medlemsstatenes konkurransemyndigheter og domstoler anvende slik lovgivning på sitt territorium. Medlemsstatene kan følgelig i henhold til denne forordning gjennomføre på sitt territorium nasjonal lovgivning som forbyr eller ilegger sanksjoner for urimelig handelspraksis, enten den er ensidig eller i henhold til avtale. Slik lovgivning har et særskilt mål uavhengig av den faktiske eller antatte innvirkning slik praksis har på konkurransen på markedet. Dette gjelder særlig lovgivning som forbyr foretak å påtvinge, avkreve eller forsøke å avkreve sine handelspartnere vilkår som er uberettigede, uforholdsmessige eller uten vederlag. Forordninger som 19/65/EØF, 5 (EØF) nr. 2821/71, 6 (EØF) nr. 3976/87, 7 (EØF) nr. 1534/91, 8 eller (EØF) nr. 479/92 9 gir Kommisjonen myndighet til å anvende traktatens artikkel 81 nr. 3 på visse grupper av avtaler, beslutninger truffet av sammenslutninger av foretak og samordnet opptreden. På områder som er definert ved slike forordninger, har Kommisjonen vedtatt og kan fortsatt vedta såkalte gruppeunntaksforordninger der den erklærer at traktatens artikkel 81 nr. 1 ikke får anvendelse på grupper av avtaler, beslutninger og samordnet opptreden. Når avtaler, beslutninger og samordnet opptreden som slike forordninger får anvendelse på, likevel har virkninger som ikke er forenlige med traktatens artikkel 81 nr. 3, bør Kommisjonen og medlemsstatenes konkurransemyndigheter i særskilte tilfeller ha myndighet til å trekke tilbake fordelen gitt ved gruppeunntaksforordningen. For å sikre at traktatens bestemmelser anvendes bør Kommisjonen ved vedtak rettet til foretak eller sammenslutninger av foretak kunne pålegge dem å bringe overtredelsene av traktatens artikkel 81 og 82 til opphør. Kommisjonen bør også, dersom den har en berettiget interesse av det, kunne gjøre vedtak som fastslår at det tidligere har skjedd en overtredelse, selv om den ikke ilegger bot. Den myndighet Domstolen har gitt Kommisjonen til å gjøre vedtak om midlertidige tiltak, bør også fastsettes uttrykkelig i denne forordning. Det bør fastsettes uttrykkelig i denne forordning at Kommisjonen har myndighet til å pålegge ethvert atferdsmessig eller strukturelt tiltak som er nødvendig for effektivt å bringe overtredelsen til opphør, idet det tas hensyn til forholdsmessighetsprinsippet. Strukturelle tiltak bør pålegges bare dersom det ikke finnes like effektive atferdsmessige tiltak, eller dersom like effektive atferdsmessige tiltak ville være mer tyngende for det berørte foretak enn det strukturelle tiltaket. Endringer av et foretaks struktur slik den var før overtredelsen fant sted, vil stå i rimelig forhold til overtredelsen bare dersom det er betydelig fare for en vedvarende eller gjentatt overtredelse som kommer av selve strukturen til foretaket. Når foretak som ledd i en saksbehandling som kan føre til at en avtale eller en opptreden forbys, tilbyr Kommisjonen å gi forpliktende tilsagn som tar hensyn til dens betenkeligheter, bør Kommisjonen ved vedtak kunne gjøre disse forpliktende tilsagnene bindende for de berørte foretak. I vedtak om forpliktende tilsagn bør det fastsettes at det ikke lenger er grunnlag for at Kommisjonen griper inn uten at det fastslås om det har skjedd eller fortsatt skjer en overtredelse. Vedtak om forpliktende tilsagn berører ikke den myndighet medlemsstatenes konkurransemyndigheter og domstoler har til å fastslå dette og treffe en avgjørelse i saken. Vedtak om forpliktende tilsagn er ikke egnet i saker der Kommisjonen har til hensikt å ilegge en bot. I unntakstilfeller der allmenne fellesskapsinteresser krever det, kan det dessuten være hensiktsmessig for Kommisjonen å gjøre et vedtak av deklaratorisk art der det fastslås at forbudet i traktatens artikkel 81 eller 82 ikke får anvendelse, for å klargjøre regelverket og sikre en enhetlig rettsanvendelse i hele Fellesskapet, særlig med hensyn til nye typer avtaler eller opptreden som ikke er blitt avgjort i eksisterende rettspraksis og administrativ praksis. Kommisjonen og medlemsstatenes konkurransemyndigheter bør sammen danne et nettverk av offentlige myndigheter som anvender Fellesskapets konkurranseregler i nært samarbeid. For dette formål er det nødvendig å innføre ordninger for informasjon og samråd. Kommisjonen vil i nært samarbeid med medlemsstatene fastsette og revidere nærmere regler for samarbeid i nettverket. Uansett om det i nasjonale bestemmelser er fastsatt noe annet, bør medlemmene av nettverket ha adgang til å utveksle opplysninger og bruke slike opplysninger som bevismateriale, selv om de er fortrolige. Disse opplysningene kan brukes ved anvendelse av traktatens artikkel 81 og 82 og i forbindelse med parallell anvendelse av nasjonal konkurranselovgivning, forutsatt at sistnevnte anvendelse gjelder samme sak og ikke fører til et annet resultat. Når de utvekslede opplysninger brukes av mottakermyndigheten til å ilegge foretak sanksjoner, bør det ikke være andre begrensninger for bruken av opplysningene enn en forpliktelse til å bruke dem til det formål de ble innhentet for, på bakgrunn av at de sanksjoner som ilegges foretak er av samme type i alle systemer. Foretakenes rett til å forsvare seg i de ulike systemene kan regnes som tilstrekkelig likeverdig. Fysiske personer kan imidlertid ilegges svært ulike typer sanksjoner i de ulike systemene. I slike tilfeller bør det sikres at opplysningene kan brukes bare dersom de er samlet inn på en måte som sikrer samme vern av fysiske personers rett til å forsvare seg som det som er fastsatt i mottakermyndighetens nasjonale regler. For å sikre en ensartet anvendelse av konkurransereglene og at nettverket samtidig virker på best mulig måte, er det nødvendig å beholde regelen om at medlemsstatenes konkurransemyndigheter automatisk fratas sin myndighet dersom Kommisjonen innleder sin egen behandling av saken. Når en medlemsstats konkurransemyndighet allerede behandler en sak og Kommisjonen akter å innlede behandling av saken, bør den søke å gjøre det snarest mulig. Før den innleder behandlingen bør Kommisjonen rådføre seg med vedkommende nasjonale myndighet. For å sikre at sakene blir behandlet av de best egnede myndigheter innenfor nettverket, bør det innføres en alminnelig bestemmelse som gjør det mulig for en konkurransemyndighet å avbryte eller avslutte en sak på det grunnlag at en annen myndighet behandler den eller allerede har behandlet den, ettersom målet er at hver sak skal behandles av bare én myndighet. Denne bestemmelsen bør ikke hindre Kommisjonens mulighet til, i henhold til Domstolens rettspraksis, å avvise en klage fordi den mangler fellesskapsinteresse, selv om ingen annen konkurransemyndighet har tilkjennegitt at den akter å behandle saken. Den rådgivende komité for konkurransesaker nedsatt ved forordning nr. 17 har virket på en svært tilfredsstillende måte. Den vil passe godt i det nye systemet for desentralisert anvendelse. Det er derfor nødvendig å ta utgangspunkt i de regler som er fastsatt i forordning nr. 17, samtidig som arbeidet organiseres mer effektivt. For dette formål bør uttalelser kunne gis skriftlig. Den rådgivende komité bør også kunne tjene som forum for drøfting av saker som blir behandlet av konkurransemyndighetene i medlemsstatene, og dermed bidra til en ensartet anvendelse av Fellesskapets konkurranseregler. Den rådgivende komité bør være sammensatt av representanter for medlemsstatenes konkurransemyndigheter. Til møter der generelle spørsmål blir drøftet bør medlemsstatene kunne utpeke ytterligere en representant. Dette berører ikke komitémedlemmenes mulighet til å få bistand fra andre sakkyndige fra medlemsstatene. En ensartet anvendelse av konkurransereglene krever også at det blir innført ordninger for samarbeid mellom medlemsstatenes domstoler og Kommisjonen. Dette gjelder alle domstoler i medlemsstatene som anvender traktatens artikkel 81 og 82, enten de anvender disse reglene ved tvister mellom privatpersoner, fungerer som offentlig myndighet eller som klageinstanser. Nasjonale domstoler bør særlig kunne anmode Kommisjonen om opplysninger eller uttalelser om anvendelsen av Fellesskapets konkurranseregelverk. Kommisjonen og medlemsstatenes konkurransemyndigheter bør også kunne inngi skriftlige eller muntlige innlegg til de domstoler som skal anvende traktatens artikkel 81 eller 82. Disse innleggene bør inngis i samsvar med nasjonale rettergangsregler og nasjonal praksis, herunder regler som ivaretar partenes rettigheter. For dette formål bør det sikres at Kommisjonen og medlemsstatenes konkurransemyndigheter holdes tilstrekkelig underrettet om rettssaker som pågår ved nasjonale domstoler. For å sikre overholdelse av prinsippene om rettssikkerhet og en ensartet anvendelse av Fellesskapets konkurranseregler i en ordning med parallell myndighet, må motstridende vedtak unngås. Det må derfor i samsvar med Domstolens rettspraksis klargjøres hvilke virkninger Kommisjonens vedtak og saksbehandling har på medlemsstatenes domstoler og konkurransemyndigheter. Vedtak om forpliktende tilsagn gjort av Kommisjonen berører ikke den myndighet medlemsstatenes domstoler og konkurransemyndigheter har til å anvende traktatens artikkel 81 og 82. Kommisjonen bør ha myndighet til i hele Fellesskapet å kreve de opplysninger som er nødvendige for å påvise hvilke avtaler, beslutninger og former for samordnet opptreden som er forbudt i henhold til traktatens artikkel 81, og enhver utilbørlig utnytting av en dominerende stilling som er forbudt i henhold til traktatens artikkel 82. Når foretak etterkommer Kommisjonens vedtak, kan de ikke tvinges til å innrømme at de har begått en overtredelse, men de er uansett forpliktet til å svare på spørsmål om faktiske forhold og framlegge dokumenter, selv om disse opplysningene kan bli brukt mot dem eller mot et annet foretak for å fastslå at det har skjedd en overtredelse. Kommisjonen bør også ha myndighet til å foreta de kontroller som er nødvendige for å påvise hvilke avtaler, beslutninger og former for samordnet opptreden som er forbudt i henhold til traktatens artikkel 81, og enhver utilbørlig utnytting av en dominerende stilling som er forbudt i henhold til traktatens artikkel 82. Medlemsstatenes konkurransemyndigheter bør samarbeide aktivt ved utøvelsen av denne myndighet. Det blir stadig vanskeligere å påvise brudd på konkurransereglene, og for å beskytte konkurransen på en effektiv måte må Kommisjonens undersøkelsesmyndighet utvides. Kommisjonen bør særlig ha myndighet til å innhente uttalelser fra enhver person som kan ha nyttige opplysninger, og protokollføre vedkommendes uttalelser. Ved en kontroll bør tjenestemenn som har fullmakt fra Kommisjonen, ha myndighet til å foreta forsegling i det tidsrom som er nødvendig for å utføre kontrollen. Forseglinger bør vanligvis ikke brukes i mer enn 72 timer. Tjenestemenn som har fullmakt fra Kommisjonen, bør også ha myndighet til å anmode om alle opplysninger som er relevante for kontrollens gjenstand og formål. Erfaring har vist at forretningsdokumenter i visse tilfeller oppbevares hjemme hos medlemmer av ledelsen eller andre personer som arbeider for et foretak. For å sikre effektive kontroller bør derfor tjenestemenn og andre personer som har fullmakt fra Kommisjonen, ha tilgang til alle lokaler der forretningsdokumenter kan være oppbevart, herunder private hjem. Utøvelsen av sistnevnte myndighet bør imidlertid være underlagt tillatelse fra en rettsmyndighet. Med forbehold for Domstolens rettspraksis er det hensiktsmessig å fastsette rekkevidden av den kontroll som den nasjonale rettsmyndighet kan utføre, når den i henhold til nasjonal lovgivning og som et forebyggende tiltak tillater at ordensmakten tilkalles ved eventuell motstand fra foretakets side, eller for å gjennomføre en beslutning om kontroll av andre lokaler enn forretningslokaler. Det følger av rettspraksis at den nasjonale rettsmyndighet særlig kan anmode Kommisjonen om ytterligere opplysninger som den trenger for å utføre kontrollen, og at den uten disse kan nekte tillatelsen. Rettspraksis bekrefter også de nasjonale domstolers myndighet til å kontrollere anvendelsen av nasjonale regler for bruk av tvangsmidler. For å gjøre det lettere for medlemsstatenes konkurransemyndigheter å anvende traktatens artikkel 81 og 82 effektivt, bør det være mulig for dem å bistå hverandre med gjennomføring av kontroller og andre former for undersøkelser. Overholdelsen av traktatens artikkel 81 og 82 og oppfyllelsen av de forpliktelser foretak og sammenslutninger av foretak er pålagt i henhold til denne forordning, bør kunne sikres ved hjelp av bøter og tvangsmulkter. For dette formål bør det også fastsettes passende bøter for overtredelse av saksbehandlingsreglene. For å sikre en effektiv inndrivelse av bøter ilagt sammenslutninger av foretak for overtredelser de har begått, er det nødvendig å fastsette på hvilke vilkår Kommisjonen kan kreve betaling av boten fra medlemmene av sammenslutningen dersom sammenslutningen er insolvent. I denne forbindelse bør Kommisjonen ta hensyn til den relative størrelsen på de foretak som tilhører sammenslutningen, og særlig til de små og mellomstore bedriftenes situasjon. Betaling av bøter foretatt av ett eller flere medlemmer av sammenslutningen berører ikke bestemmelser i nasjonal lovgivning om adgangen til å kreve regress for det betalte beløpet hos andre medlemmer av sammenslutningen. Reglene for foreldelsesfrist for ilegging av bøter og tvangsmulkter ble fastsatt i rådsforordning (EØF) nr. 2988/74, 10 som også gjelder økonomiske sanksjoner på transportområdet. I en ordning med parallell myndighet bør de handlinger som kan avbryte foreldelsen, omfatte selvstendig saksbehandling innledet av en medlemsstats konkurransemyndighet. For å klargjøre den rettslige rammen bør derfor forordning (EØF) nr. 2988/74 endres slik at den ikke anvendes på det område som omfattes av denne forordning, og foreldelsesregler bør fastsettes i denne forordning. De berørte foretak bør ha rett til å bli hørt av Kommisjonen, tredjemenn hvis interesser kan bli påvirket av et vedtak bør ha mulighet til å framlegge sine merknader på forhånd, og de vedtak som gjøres, bør offentliggjøres i vidt omfang. Samtidig som de berørte foretaks rett til å forsvare seg, og særlig retten til dokumentinnsyn sikres, er det nødvendig å beskytte forretningshemmeligheter. Det bør også sikres at opplysninger som utveksles i nettverket, blir behandlet fortrolig. Siden alle vedtak gjort av Kommisjonen i henhold til denne forordning er underlagt Domstolens kontroll i samsvar med traktaten, bør Domstolen i samsvar med traktatens artikkel 229 tildeles full domsmyndighet med hensyn til vedtak der Kommisjonen ilegger bøter eller tvangsmulkter. Prinsippene fastsatt i traktatens artikkel 81 og 82, som gjennomført ved forordning nr. 17, har gitt fellesskapsorganene en sentral rolle. Denne sentrale rollen bør opprettholdes, samtidig som medlemsstatene knyttes nærmere til anvendelsen av Fellesskapets konkurranseregler. I samsvar med nærhetsprinsippet og forholdsmessighetsprinsippet som fastsatt i traktatens artikkel 5, går denne forordning ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå sitt mål, nemlig en effektiv anvendelse av Fellesskapets konkurranseregler. For å oppnå en riktig anvendelse av Fellesskapets konkurranseregelverk, bør medlemsstatene utpeke og bemyndige myndigheter til å anvende traktatens artikkel 81 og 82 som offentlig myndighet. De bør kunne utpeke forvaltnings- og rettsmyndigheter som skal utføre de ulike oppgavene som konkurransemyndighetene tillegges i denne forordning. I denne forordning erkjennes de store ulikheter som finnes mellom medlemsstatenes systemer for offentlig håndheving av reglene. Virkningene av artikkel 11 nr. 6 i denne forordning bør gjelde for alle konkurransemyndigheter. Som et unntak fra denne hovedregel, og med forbehold for vilkårene i artikkel 35 nr. 4 i denne forordning, bør artikkel 11 nr. 6 få anvendelse på den myndighet som reiser sak når den bringer en sak inn for en særskilt rettsmyndighet. Dersom disse vilkårene ikke er oppfylt, skal hovedregelen få anvendelse. Artikkel 11 nr. 6 bør uansett ikke få anvendelse på domstoler når de fungerer som klageinstanser. Ettersom rettspraksis har gjort det klart at konkurransereglene får anvendelse på transport, bør den sektoren være underlagt saksbehandlingsbestemmelsene i denne forordning. Rådsforordning nr. 141 av 26. november 1962 om unntak fra anvendelsen av rådsforordning nr. 17 for transportsektoren 11 bør derfor oppheves, og forordning (EØF) nr. 1017/68, 12 (EØF) nr. 4056/86 13 og (EØF) nr. 3975/87 14 bør endres for å oppheve de særlige saksbehandlingsbestemmelsene som de inneholder. I denne forordning respekteres de grunnleggende rettigheter og overholdes de prinsipper som er anerkjent særlig i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter. Denne forordning bør følgelig fortolkes og anvendes i henhold til disse rettigheter og prinsipper. Rettssikkerhet for foretak som driver virksomhet i henhold til Fellesskapets konkurranseregler, bidrar til å fremme nyskaping og investering. Når en sak skaper virkelig usikkerhet fordi den medfører nye eller uløste spørsmål med hensyn til anvendelsen av disse reglene, kan de enkelte foretak ha behov for å be om uformell veiledning fra Kommisjonen. Denne forordning berører ikke Kommisjonens mulighet til å gi slik uformell veiledning –]

1 EFT C 365 E av 19.12.2000, s. 284.

2 EFT C 72 E av 21.3.2002, s. 305.

3 EFT C 155 av 29.5.2001, s. 73.

* Tittelen på forordning nr. 17 er tilpasset for å ta hensyn til den nye nummereringen av artiklene i EF-traktaten, i samsvar med Amsterdam-traktatens artikkel 12. Den opprinnelige henvisningen var til traktatens artikkel 85 og 86.

4 EFT 13 av 21.2.1962, s. 204/62. Forordningen sist endret ved forordning (EF) nr. 1216/1999 (EFT L 148 av 15.6.1999, s. 5).

5 Rådsforordning nr. 19/65/EØF av 2. mars 1965 om anvendelse av traktatens artikkel 81 nr. 3 (titlene på forordningene er tilpasset for å ta hensyn til den nye nummereringen av artiklene i EF-traktaten, i samsvar med Amsterdam-traktatens artikkel 12. Den opprinnelige henvisningen var til traktatens artikkel 85 nr. 3) på visse grupper av avtaler og samordnet opptreden (EFT 36 av 6.3.1965, s. 533/65). Forordningen sist endret ved forordning (EF) nr. 1215/1999 (EFT L 148 av 15.6.1999, s. 1).

6 Rådsforordning (EØF) nr. 2821/71 av 20. desember 1971 om anvendelse av traktatens artikkel 81 nr. 3 (titlene på forordningene er tilpasset for å ta hensyn til den nye nummereringen av artiklene i EF-traktaten, i samsvar med Amsterdam-traktatens artikkel 12. Den opprinnelige henvisningen var til traktatens artikkel 85 nr. 3) på visse grupper av avtaler, beslutninger og samordnet opptreden (EFT L 285 av 29.12.1971, s. 46). Forordningen sist endret ved tiltredelsesakten av 1994.

7 Rådsforordning (EØF) nr. 3976/87 av 14. desember 1987 om anvendelse av traktatens artikkel 81 nr. 3 (titlene på forordningene er tilpasset for å ta hensyn til den nye nummereringen av artiklene i EF-traktaten, i samsvar med Amsterdam-traktatens artikkel 12. Den opprinnelige henvisningen var til traktatens artikkel 85 nr. 3) på visse grupper av avtaler, beslutninger og samordnet opptreden innen lufttransport (EFT L 374 av 31.12.1987, s. 9). Forordningen sist endret ved tiltredelsesakten av 1994.

8 Rådsforordning (EØF) nr. 1534/91 av 31. mai 1991 om anvendelse av traktatens artikkel 81 nr. 3 (titlene på forordningene er tilpasset for å ta hensyn til den nye nummereringen av artiklene i EF-traktaten, i samsvar med Amsterdam-traktatens artikkel 12. Den opprinnelige henvisningen var til traktatens artikkel 85 nr. 3) på visse grupper av avtaler, beslutninger og samordnet opptreden i forsikringssektoren (EFT L 143 av 7.6.1991, s. 1).

9 Rådsforordning (EØF) nr. 479/92 av 25. februar 1992 om anvendelse av traktatens artikkel 81 nr. 3 (titlene på forordningene er tilpasset for å ta hensyn til den nye nummereringen av artiklene i EF-traktaten, i samsvar med Amsterdam-traktatens artikkel 12. Den opprinnelige henvisningen var til traktatens artikkel 85 nr. 3) på visse grupper av avtaler, beslutninger og samordnet opptreden mellom rederier som driver linjefart (konsortier) (EFT L 55 av 29.2.1992, s. 3). Forordningen endret ved tiltredelsesakten av 1994.

10 Rådsforordning (EØF) nr. 2988/74 av 26. november 1974 om foreldelse av adgangen til å ilegge økonomiske sanksjoner innen Det europeiske økonomiske fellesskaps transport- og konkurranserett og av adgangen til tvangsfullbyrdelse av sanksjonene (EFT L 319 av 29.11.1974, s. 1).

11 EFT 124 av 28.11.1962, s. 2751/62. Forordningen sist endret ved forordning nr. 1002/67/EØF (EFT 306 av 16.12.1967, s. 1).

12 Rådsforordning (EØF) nr. 1017/68 av 19. juli 1968 om anvendelse av konkurransereglene innen transport med jernbane, på vei og innlands vannvei (EFT L 175 av 23.7.1968, s. 1). Forordningen sist endret ved tiltredelsesakten av 1994.

13 Rådsforordning (EØF) nr. 4056/86 av 22. desember 1986 om anvendelse av traktatens artikkel 81og 82 (titlene på forordningene er tilpasset for å ta hensyn til den nye nummereringen av artiklene i EF-traktaten, i samsvar med Amsterdam-traktatens artikkel 12. Den opprinnelige henvisningen var til traktatens artikkel 85 og 86) på sjøtransport (EFT L 378 av 31.12.1986, s. 4). Forordningen sist endret ved tiltredelsesakten av 1994.

14 Rådsforordning (EØF) nr. 3975/87 av 14. desember 1987 om fastsettelse av framgangsmåten ved anvendelse av konkurransereglene på foretak innen lufttransport (EFT L 374 av 31.12.1987, s. 1). Forordningen sist endret ved forordning (EØF) nr. 2410/92 (EFT L 240 av 24.8.1992, s. 18).

1. Avtaler, beslutninger og samordnet opptreden som omfattes av EØS-avtalen artikkel 53 nr. 1, og som ikke oppfyller vilkårene i EØS-avtalen artikkel 53 nr. 3, skal være forbudt, uten at det kreves vedtak om dette på forhånd.

2. Avtaler, beslutninger og samordnet opptreden som omfattes av EØS-avtalen artikkel 53 nr. 1, og som oppfyller vilkårene i EØS-avtalen artikkel 53 nr. 3, skal ikke være forbudt, uten at det kreves vedtak om dette på forhånd.

3. Utilbørlig utnytting av en dominerende stilling som nevnt i EØS-avtalen artikkel 54 skal være forbudt, uten at det kreves vedtak om dette på forhånd.

Ved alle nasjonale framgangsmåter eller EØS-rettslige framgangsmåter for anvendelse av EØS-avtalen artikkel 53 og 54 skal bevisbyrden for overtredelse av EØS-avtalen artikkel 53 nr. 1 eller artikkel 54 påhvile den part eller myndighet som hevder at det har skjedd en overtredelse. Det foretak eller de sammenslutninger av foretak som påberoper seg EØS-avtalen artikkel 53 nr. 3, skal ha bevisbyrden for at vilkårene i nevnte nummer er oppfylt.

1. Når EFTA-statenes konkurransemyndigheter eller nasjonale domstoler anvender nasjonal konkurranselovgivning på avtaler, beslutninger truffet av sammenslutninger av foretak og samordnet opptreden i henhold til EØS-avtalen artikkel 53 nr. 1, som kan påvirke handelen mellom partene i EØS-avtalen i henhold til nevnte bestemmelse, skal de også anvende EØS-avtalen artikkel 53 på slike avtaler, beslutninger eller former for samordnet opptreden. Når EFTA-statenes konkurransemyndigheter eller nasjonale domstoler anvender nasjonal konkurranselovgivning på utilbørlig utnytting som er forbudt i henhold til EØS-avtalen artikkel 54, skal de også anvende EØS-avtalen artikkel 54.

2. Anvendelsen av nasjonal konkurranselovgivning kan ikke føre til forbud mot avtaler, beslutninger truffet av sammenslutninger av foretak eller samordnet opptreden som kan påvirke handelen mellom partene i EØS-avtalen, men som ikke begrenser konkurransen i henhold til EØS-avtalen artikkel 53 nr. 1, eller som oppfyller vilkårene i EØS-avtalen artikkel 53 nr. 3 eller som er omfattet av en rettsakt om anvendelse av EØS-avtalen artikkel 53 nr. 3. Denne rettsakt skal ikke hindre EFTA-statene i å vedta og anvende strengere nasjonal lovgivning på sitt territorium som forbyr eller ilegger sanksjoner for foretaks ensidige atferd.

3. Med forbehold for alminnelige prinsipper og andre bestemmelser i EØS-retten får nr. 1 og 2 ikke anvendelse når EFTA-statenes konkurransemyndigheter og domstoler anvender nasjonal lovgivning om kontroll med sammenslutninger av foretak, og de hindrer heller ikke anvendelsen av bestemmelser i nasjonal lovgivning som hovedsakelig har et annet mål enn formålet med EØS-avtalen artikkel 53 og 54.

Ved anvendelsen av EØS-avtalen artikkel 53 og 54 skal EFTAs overvåkningsorgan ha den myndighet som er fastsatt i dette kapittel.

kreve at en overtredelse bringes til opphør, midlertidige vedtak, godta tilbud om avhjelpende tiltak, ilegge bøter, tvangsmulkter eller andre sanksjoner som er fastsatt i deres nasjonale lovgivning.

Dersom de på grunnlag av de opplysninger de har, anser at vilkårene for forbud ikke er oppfylt, kan de også bestemme at det ikke er noe grunnlag for å gripe inn.

Nasjonale domstoler skal ha myndighet til å anvende EØS-avtalen artikkel 53 og 54.

1. Dersom EFTAs overvåkningsorgan på grunnlag av en klage eller av eget tiltak fastslår at det har skjedd en overtredelse av EØS-avtalen artikkel 53 eller 54, kan det ved vedtak pålegge vedkommende foretak og sammenslutninger av foretak å bringe overtredelsen til opphør. For dette formål kan det pålegge dem ethvert atferdsmessig eller strukturelt tiltak som står i forhold til den overtredelse som har skjedd, og som er nødvendig for effektivt å bringe overtredelsen til opphør. Strukturelle tiltak kan pålegges bare dersom det ikke finnes like effektive atferdsmessige tiltak, eller dersom like effektive atferdsmessige tiltak ville være mer tyngende for det berørte foretak enn det strukturelle tiltaket. Dersom EFTAs overvåkningsorgan har en berettiget interesse av det, kan det også fastslå at det tidligere har skjedd en overtredelse.

2. Fysiske eller juridiske personer som kan godtgjøre en berettiget interesse, samt EFTA-statene, kan inngi klage i henhold til nr. 1.

1. I hastesaker der det er fare for alvorlige og uopprettelige skader på konkurransen, kan EFTAs overvåkningsorgan på eget initiativ ved vedtak gjøre midlertidige vedtak dersom det umiddelbart kan fastslås at det har skjedd en overtredelse.

2. Et vedtak i henhold til nr. 1 får anvendelse i et bestemt tidsrom og kan fornyes i det omfang dette er nødvendig og hensiktsmessig.

1. Når EFTAs overvåkningsorgan har til hensikt å gjøre et vedtak som krever at en overtredelse bringes til opphør, og de berørte foretak tilbyr å foreta avhjelpende tiltak som tar hensyn til de betenkeligheter EFTAs overvåkningsorgan har underrettet dem om i sin foreløpige vurdering, kan EFTAs overvåkningsorgan ved vedtak gjøre disse tilbudene om avhjelpende tiltak bindende for foretakene. Et slikt vedtak kan gjøres for et bestemt tidsrom, og det skal fastslå at det ikke lenger er grunnlag for at EFTAs overvåkningsorgan griper inn.

dersom de faktiske forhold som lå til grunn for vedtaket, er blitt endret, dersom de berørte foretak handler i strid med sine tilbud om avhjelpende tiltak, eller dersom vedtaket ble gjort på grunnlag av ufullstendige, uriktige eller villedende opplysninger fra partene.

Når allmenne EØS-interesser med hensyn til anvendelse av EØS-avtalen artikkel 53 og 54 krever det, kan EFTAs overvåkningsorgan av eget tiltak ved vedtak fastslå at EØS-avtalen artikkel 53 ikke får anvendelse på en avtale, en beslutning truffet av en sammenslutning av foretak eller en samordnet opptreden, enten fordi vilkårene i EØS-avtalen artikkel 53 nr. 1 ikke er oppfylt, eller fordi vilkårene i EØS-avtalen artikkel 53 nr. 3 er oppfylt.

EFTAs overvåkningsorgan kan også gjøre et slikt vedtak med hensyn til EØS-avtalen artikkel 54.

1. EFTAs overvåkningsorgan og EFTA-statenes konkurransemyndigheter skal anvende EØS-konkurransereglene i nært samarbeid.

2. EFTAs overvåkningsorgan skal oversende EFTA-statenes konkurransemyndigheter kopier av de viktigste dokumentene det har innhentet med sikte på anvendelse av artikkel 7, 8, 9, 10 og artikkel 29 nr. 1. EFTAs overvåkningsorgan skal etter anmodning fra en EFTA-stats konkurransemyndighet oversende den en kopi av eksisterende dokumenter som er nødvendige for å vurdere saken.

3. Når EFTA-statenes konkurransemyndigheter anvender EØS-avtalen artikkel 53 eller 54, skal de underrette EFTAs overvåkningsorgan skriftlig før eller umiddelbart etter at de har iverksatt de første formelle undersøkelsene. Disse opplysningene kan også gjøres tilgjengelige for de andre EFTA-statenes konkurransemyndigheter.

4. EFTA-statenes konkurransemyndigheter skal underrette EFTAs overvåkningsorgan senest 30 dager før det gjøres et vedtak om at en overtredelse skal bringes til opphør, at tilbud om avhjelpende tiltak skal godtas eller at fordelen gitt ved et gruppeunntak skal trekkes tilbake. I denne forbindelse skal de framlegge for EFTAs overvåkningsorgan et sammendrag av saken, det planlagte vedtaket, eller i mangel av dette, ethvert annet dokument med opplysninger om de planlagte tiltakene. Disse opplysningene kan også gjøres tilgjengelige for de andre EFTA-statenes konkurransemyndigheter. Etter anmodning fra EFTAs overvåkningsorgan skal den berørte konkurransemyndighet stille til rådighet for EFTAs overvåkningsorgan andre dokumenter den har i sin besittelse som er nødvendige for å vurdere saken. De opplysningene som er gitt til EFTAs overvåkningsorgan, kan gjøres tilgjengelige for de andre EFTA-statenes konkurransemyndigheter. Nasjonale konkurransemyndigheter kan også seg imellom utveksle de opplysninger som er nødvendige for å vurdere en sak de behandler i henhold til EØS-avtalen artikkel 53 eller 54.

5. EFTA-statenes konkurransemyndigheter kan rådføre seg med EFTAs overvåkningsorgan i enhver sak som gjelder anvendelsen av EØS-retten.

6. Når EFTAs overvåkningsorgan innleder saksbehandling med sikte på å gjøre vedtak i henhold til avsnitt III, bør EFTA-statenes konkurransemyndigheter fratas sin myndighet til å anvende EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Dersom en EFTA-stats konkurransemyndighet allerede behandler en sak, skal EFTAs overvåkningsorgan innlede saksbehandling først etter å ha rådført seg med den nasjonale konkurransemyndigheten.

7. EFTAs overvåkningsorgan skal straks oversende til vedkommende myndigheter i EFTA-statene opplysninger de har mottatt fra EF-kommisjonen i henhold til artikkel 2, artikkel 3 nr. 1 første strekpunkt, artikkel 4, artikkel 7, artikkel 8 nr. 1 og artikkel 11 i protokoll 23 til EØS-avtalen. EFTAs overvåkningsorgan kan også oversende andre opplysninger i henhold til protokoll 23 til EØS-avtalen.

1. EFTA-statenes konkurransemyndigheter kan ikke bruke de opplysninger som er nevnt i artikkel 11 nr. 7, som grunnlag for å innlede en undersøkelse på egne vegne i saker der EFTAs overvåkningsorgan mottok disse opplysningene fra EF-kommisjonen i samsvar med artikkel 2 nr. 1 eller 2 i protokoll 23 til EØS-avtalen, og opplysningene gjelder en sak som er innledet på grunnlag av en anmodning om lempning. Dette berører ikke den myndighet EFTA-statenes konkurransemyndigheter har til å innlede en undersøkelse på grunnlag av opplysninger mottatt fra andre kilder.

2. De begrensninger og vilkår som er fastsatt i artikkel 9 nr. 4 og artikkel 9 nr. 5 i protokoll 23 til EØS-avtalen, får tilsvarende anvendelse mellom EFTAs overvåkningsorgan og EFTA-statenes konkurransemyndigheter med hensyn til oversending av opplysninger i samsvar med artikkel 11 nr. 7.

1. Når EFTAs overvåkningsorgan eller en EFTA-stats konkurransemyndighet behandler en sak som er iverksatt som følge av en anmodning om lempning, kan opplysninger oversendt til andre myndigheter i henhold til artikkel 11 nr. 1 til 6 ikke brukes av disse myndighetene som grunnlag for å iverksette en undersøkelse på egne vegne, verken i henhold til EØS-avtalens konkurranseregler eller, med hensyn til EFTA-statenes konkurransemyndigheter, i henhold til deres nasjonale konkurranselovgivning eller annen lovgivning. Dette berører ikke en myndighet myndigheten måtte ha til å iverksette en undersøkelse på grunnlag av opplysninger mottatt fra andre kilder, eller, med forbehold for nr. 2 og 3 nedenfor, til å anmode om, å få oversendt og bruke opplysninger i henhold til artikkel 12 fra enhver av de andre myndighetene, herunder den myndighet søknaden om lempning ble framsatt for.

2. Unntatt som fastsatt i nr. 3, kan opplysninger som er frivillig oversendt av en som anmoder om lempning, oversendes en annen myndighet i henhold til artikkel 12 bare med samtykke fra anmoderen. På lignende måte kan andre opplysninger som er innhentet under eller som følge av en kontroll eller annen form for undersøkelse som for hvert tilfelle bare hadde blitt foretatt som følge av anmodningen om lempning, oversendes til en annen myndighet i henhold til artikkel 12 bare dersom anmoder har samtykket i at sistnevnte myndighet mottar opplysninger vedkommende frivillig har gitt i forbindelse med anmodningen om lempning. Når en som anmoder om lempning har samtykket i at opplysninger kan oversendes en annen myndighet, kan dette ikke trekkes tilbake. Uavhengig av dette nummer har imidlertid hver anmoder et ansvar for å oversende sin anmodning til de myndigheter vedkommende anser for relevante.

Det kreves ikke samtykke når den myndighet som mottar opplysningene også har mottatt en anmodning om lempning i forbindelse med samme lovovertredelse fra den samme anmoder som den myndighet som oversender opplysningene, forutsatt at det på tidspunktet da opplysningene ble oversendt ikke er mulig for anmoder å trekke tilbake opplysningene vedkommende har gitt til den myndighet som mottar opplysningene. Det kreves ikke samtykke når den myndighet som mottar opplysningene har gitt en skriftlig erklæring om at verken opplysningene den har mottatt eller andre opplysninger den måtte motta etter tidspunktet for oversendelsen som notert av den myndighet som oversendte opplysningene, vil bli brukt av denne eller av noen andre myndigheter som senere får oversendt opplysningene, med det formål å ilegge sanksjoner: overfor den som anmoder om lempning, overfor noen annen juridisk eller fysisk person som omfattes av den fordelaktige behandlingen den myndighet som oversender opplysningene har tilbudt i henhold til sin lempningsadgang, eller overfor enhver nåværende eller tidligere ansatt hos de rettssubjekter som kommer inn under i) eller ii).

En kopi av erklæringen fra den myndighet som mottar opplysningene, skal oversendes anmoder.

Når opplysningene er innhentet av en EFTA-stats konkurransemyndighet i henhold til artikkel 22 nr. 1 på vegne av den myndighet som har mottatt anmodningen om lempning, og på dennes regning, kreves det ikke samtykke for oversending av slike opplysninger til den myndighet som har mottatt anmodningen og for dens bruk av opplysningene.

1. Ved anvendelse av EØS-avtalen artikkel 53 og 54 skal EFTAs overvåkningsorgan og EFTA-statenes konkurransemyndigheter ha myndighet til å utveksle og bruke som bevismateriale alle faktiske eller juridiske opplysninger, herunder fortrolige opplysninger.

2. De utvekslede opplysningene skal brukes som bevismateriale bare med henblikk på anvendelse av EØS-avtalen artikkel 53 eller 54 og i forbindelse med den sak de er innhentet for av den myndighet som overfører opplysningene. Når nasjonal konkurranselovgivning anvendes i samme sak og parallelt med konkurranseregelverket i EØS og ikke fører til et annet resultat, kan de opplysninger som utveksles i henhold til denne artikkel også brukes ved anvendelse av nasjonal konkurranselovgivning.

det i den lov som gjelder for den myndighet som overfører opplysningene, er fastsatt lignende sanksjoner i forbindelse med overtredelse av EØS-avtalen artikkel 53 eller 54, eller dersom dette ikke er tilfellet, når opplysningene er innhentet på en måte som sikrer samme vern av fysiske personers rett til å forsvare seg som det som er fastsatt i mottakermyndighetens nasjonale regler. I dette tilfelle kan de utvekslede opplysninger imidlertid ikke brukes av mottakermyndigheten til å ilegge frihetsstraff.

1. Når konkurransemyndighetene i to eller flere EFTA-stater har mottatt en klage eller handler av eget tiltak i henhold til EØS-avtalen artikkel 53 eller 54 med hensyn til samme avtale, beslutning truffet av en sammenslutning av foretak eller opptreden, skal det faktum at en myndighet behandler saken være tilstrekkelig grunn for de øvrige myndigheter til å utsette saksbehandlingen eller avvise klagen. EFTAs overvåkningsorgan kan også avvise en klage på det grunnlag at en EFTA-stats konkurransemyndighet behandler saken.

2. Når en EFTA-stats konkurransemyndighet eller EFTAs overvåkningsorgan har mottatt en klage på en avtale, på en beslutning truffet av en sammenslutning av foretak eller på en opptreden, som allerede er behandlet av en annen konkurransemyndighet, kan den avvise klagen.

1. EFTAs overvåkningsorgan skal rådspørre en rådgivende komité for konkurransesaker før den gjør vedtak i henhold til artikkel 7, 8, 9, 10, 23, artikkel 24 nr. 2 og artikkel 29 nr. 1.

EF-kommisjonen og EF-medlemsstatene skal ha rett til å være representert og uttale seg i den rådgivende komité. Representantene deres skal imidlertid ikke ha stemmerett.

3. Samrådet kan finne sted på et møte som EFTAs overvåkningsorgan innkaller til og leder, og som tidligst kan holdes 14 dager etter at innkallingen samt et sammendrag av saken, en angivelse av de viktigste dokumentene og et foreløpig utkast til vedtak, er sendt ut. Når det gjelder vedtak i henhold til artikkel 8, kan møtet holdes sju dager etter at den dispositive delen av utkastet til vedtak er sendt ut. Når EFTAs overvåkningsorgan sender ut en møteinnkalling med kortere frist enn dem som er nevnt ovenfor, kan møtet finne sted på den foreslåtte datoen dersom ingen av EFTA-statene har noen innvendinger. Den rådgivende komité skal avgi en skriftlig uttalelse om EFTAs overvåkningsorgans foreløpige utkast til vedtak. Den kan avgi en uttalelse selv om noen av medlemmene ikke er til stede og ikke er representert. Etter anmodning fra ett eller flere medlemmer skal standpunktene i uttalelsen begrunnes.

4. Samrådet kan også holdes skriftlig. Dersom en EFTA-stat anmoder om det, skal EFTAs overvåkningsorgan likevel innkalle til et møte. Ved skriftlig framgangsmåte skal EFTAs overvåkningsorgan fastsette en frist for EFTA-statene på minst 14 dager til å framlegge sine merknader, som skal sendes til alle de andre EFTA-statene. Ved vedtak som skal gjøres i henhold til artikkel 8, endres fristen fra 14 dager til sju dager. Når EFTAs overvåkningsorgan fastsetter en frist for den skriftlige framgangsmåten som er kortere enn dem som er nevnt ovenfor, skal den foreslåtte fristen gjelde dersom ingen EFTA-stater har innvendinger.

5. EFTAs overvåkningsorgan skal i størst mulig grad ta hensyn til den rådgivende komités uttalelse. EFTAs overvåkningsorgan skal underrette komiteen om på hvilken måte den har tatt hensyn til uttalelsen.

6. Når den rådgivende komité avgir en skriftlig uttalelse, skal denne uttalelsen vedlegges utkastet til vedtak. Dersom den rådgivende komité anbefaler at uttalelsen offentliggjøres, skal EFTAs overvåkningsorgan foreta slik offentliggjøring samtidig som det tar hensyn til foretakenes berettigede interesse av å bevare sine forretningshemmeligheter.

En EFTA-stats konkurransemyndighet kan framsette en anmodning særlig i saker der EFTAs overvåkningsorgan har til hensikt å innlede saksbehandling i henhold til artikkel 11 nr. 6.

Den rådgivende komité skal ikke avgi uttalelser i saker som blir behandlet av EFTA-statenes konkurransemyndigheter. Den rådgivende komité kan også drøfte generelle spørsmål innenfor EØS-avtalen konkurranseregler.

8. Med sikte på den deltakelse som er fastsatt i nr. 2 annet ledd, skal EF-kommisjonen motta invitasjon til å delta i samråd i samsvar med nr. 3 og 4, samt de relevante opplysninger som fastsatt i artikkel 6 i protokoll 23 til EØS-avtalen.

1. I saker der EØS-avtalen artikkel 53 eller 54 anvendes, kan EFTA-statenes domstoler anmode EFTAs overvåkningsorgan om å oversende de opplysninger det har i sin besittelse, eller uttalelser om spørsmål som gjelder anvendelsen av EØS-konkurransereglene.

2. EFTA-statene skal oversende EFTAs overvåkningsorgan en kopi av alle skriftlige dommer fra nasjonale domstoler som gjelder anvendelsen av EØS-avtalen artikkel 53 eller 54. En slik kopi skal sendes umiddelbart etter at den fullstendige skriftlige dommen er forkynt for partene.

Bare med henblikk på utarbeiding av sine innlegg kan EFTA-statenes konkurransemyndigheter og EFTAs overvåkningsorgan anmode den relevante domstol i EFTA-staten om å oversende eller sørge for at de får oversendt alle dokumenter som er nødvendige for å vurdere saken.

4. Denne artikkel berører ikke den utvidede myndighet EFTA-statenes konkurransemyndigheter kan ha til å inngi innlegg til domstolene i henhold til sin EFTA-stats lovgivning.

1. Når nasjonale domstoler treffer avgjørelser om avtaler, beslutninger eller opptreden i henhold til EØS-avtalen artikkel 53 eller 54 som allerede er gjenstand for et vedtak fra EFTAs overvåkningsorgan, kan de ikke gjøre vedtak som er i strid med vedtaket fra EFTAs overvåkningsorgan. De må også unngå å gjøre vedtak som vil stride mot et vedtak EFTAs overvåkningsorgan har til hensikt å gjøre i forbindelse med saksbehandling det har innledet. I denne forbindelse kan den nasjonale domstol vurdere om det er nødvendig å utsette saken. Denne forpliktelsen berører ikke rettighetene og forpliktelsene i henhold til overvåknings- og domstolsavtalen artikkel 34.

2. Når EFTA-statenes konkurransemyndigheter treffer avgjørelser om avtaler, beslutninger eller opptreden i henhold til EØS-avtalen artikkel 53 eller 54 som allerede er gjenstand for et vedtak fra EFTAs overvåkningsorgan, kan de ikke gjøre vedtak som vil stride mot vedtaket fra EFTAs overvåkningsorgan.

EFTAs overvåkningsorgan kan særlig pålegge de berørte foretak eller sammenslutninger av foretak å underrette om alle avtaler, beslutninger og former for samordnet opptreden.

EFTAs overvåkningsorgan kan offentliggjøre en rapport om resultatene av sin undersøkelse av bestemte bransjer eller bestemte typer avtaler i ulike bransjer og oppfordre berørte til å framlegge sine merknader.

2. Artikkel 14, 18, 19, 20, 22, 23 og 24 får tilsvarende anvendelse.

1. For å utføre de oppgaver det er pålagt ved EØS-avtalen artikkel 55 og 58, bestemmelsene fastsatt i protokoll 23 og vedlegg XIV til EØS-avtalen eller overvåknings- og domstolsavtalen protokoll 4 del I kapittel II, kan EFTAs overvåkningsorgan, ved en enkel anmodning eller ved vedtak, kreve at foretak og sammenslutninger av foretak framlegger alle nødvendige opplysninger.

2. Når EFTAs overvåkningsorgan sender en enkel anmodning om opplysninger til et foretak eller en sammenslutning av foretak, skal det angi det rettslige grunnlag for og formålet med anmodningen, angi hvilke opplysninger som kreves og fastsette fristen for framlegging av opplysningene. Det skal også vise til sanksjonene fastsatt i artikkel 23 for framlegging av uriktige eller villedende opplysninger.

3. Når EFTAs overvåkningsorgan ved vedtak krever at foretak og sammenslutninger av foretak framlegger opplysninger, skal det angi det rettslige grunnlag for og formålet med anmodningen, angi hvilke opplysninger som kreves og fastsette fristen for framlegging av opplysningene. Det skal også vise til sanksjonene fastsatt i artikkel 23 samt vise til eller ilegge sanksjonene fastsatt i artikkel 24. Det skal videre vise til retten til å bringe vedtaket inn for EFTA-domstolen.

4. Foretakenes eiere eller deres representanter og, når det gjelder juridiske personer, selskaper eller sammenslutninger som ikke er juridiske personer, de personer som i henhold til lov eller vedtekter har fullmakt til å representere dem, skal gi de ønskede opplysninger på vegne av foretaket eller sammenslutningen av foretak. Advokater med behørig fullmakt kan gi de ønskede opplysninger på vegne av sine klienter. Klientene har det fulle ansvar dersom opplysningene som gis er ufullstendige, uriktige eller villedende.

5. EFTAs overvåkningsorgan skal umiddelbart sende kopi av den enkle anmodningen eller vedtaket til konkurransemyndigheten i den EFTA-stat på hvis territorium foretaket eller sammenslutningen av foretak har sitt hovedkontor og til konkurransemyndigheten i den EFTA-stat hvis territorium er berørt.

6. På EFTAs overvåkningsorgans anmodning skal EFTA-statenes regjeringer og konkurransemyndigheter gi EFTAs overvåkningsorgan alle opplysninger som er nødvendige for å utføre de oppgaver det er pålagt ved overvåknings- og domstolsavtalen protokoll 4 del I kapittel II.

1. For å utføre de oppgaver det er pålagt ved dette kapittel, kan EFTAs overvåkningsorgan innhente muntlige uttalelser fra enhver fysisk eller juridisk person som samtykker i det, for å samle inn opplysninger som gjelder gjenstanden for en undersøkelse.

2. Når uttalelsen i henhold til nr. 1 innhentes i et foretaks lokaler, skal EFTAs overvåkningsorgan underrette konkurransemyndigheten i den EFTA-stat på hvis territorium uttalelsen innhentes. Dersom konkurransemyndigheten i denne EFTA-stat anmoder om det, kan dens tjenestemenn bistå de tjenestemenn og andre ledsagende personer som har fullmakt fra EFTAs overvåkningsorgan til å innhente uttalelsen.

1. EFTAs overvåkningsorgan kan, for å utføre de oppgaver det er pålagt ved dette kapittel, foreta all nødvendig kontroll i foretak og sammenslutninger av foretak.

å få adgang til alle lokaler, eiendommer og transportmidler til foretak og sammenslutninger av foretak, å kontrollere bøker og andre forretningsdokumenter, uansett hvilket medium de er lagret på, å ta eller få alle former for kopier eller utdrag av slike bøker eller forretningsdokumenter, å forsegle alle forretningslokaler og bøker eller forretningsdokumenter i det tidsrom og i det omfang det er nødvendig for kontrollen, å anmode representanter for eller medarbeidere i foretaket eller sammenslutningen av foretak om forklaringer om faktiske forhold eller dokumenter tilknyttet kontrollens gjenstand og formål, og protokollføre svarene deres.

EFTAs overvåkningsorgan skal gi fullmakt som nevnt i første ledd til representanter for EF-kommisjonen som skal delta i kontrollen i samsvar med artikkel 8 nr. 3 i protokoll 23 til EØS-avtalen.

4. Foretak og sammenslutninger av foretak har plikt til underkaste seg de kontroller som EFTAs overvåkningsorgan har pålagt ved vedtak. Vedtaket skal angi kontrollens gjenstand og formål, fastsette hvilken dag kontrollen skal innledes og vise til sanksjonene fastsatt i artikkel 23 og 24 samt til retten til å bringe vedtaket inn for EFTA-domstolen. EFTAs overvåkningsorgan skal gjøre slike vedtak etter å ha rådspurt konkurransemyndigheten i den EFTA-stat på hvis territorium kontrollen skal foretas.

5. Tjenestemenn ved og personer som har fullmakt fra eller er utpekt av konkurransemyndigheten i den EFTA-stat på hvis territorium kontrollen skal foretas, skal etter anmodning fra denne myndighet eller EFTAs overvåkningsorgan, aktivt bistå tjenestemennene og andre ledsagende personer som har fullmakt fra EFTAs overvåkningsorgan. For dette formål skal de ha den myndighet som er fastsatt i nr. 2.

6. Når de tjenestemenn og andre ledsagende personer som har fullmakt fra EFTAs overvåkningsorgan fastslår at et foretak motsetter seg en kontroll som er pålagt i henhold til denne artikkel, skal den berørte EFTA-stat yte den bistand som er nødvendig for at de skal kunne gjennomføre kontrollen, og ved behov anmode om bistand fra ordensmakten eller en tilsvarende myndighet.

7. Dersom bistanden nevnt i nr. 6 i henhold til nasjonal lovgivning krever tillatelse fra en rettsmyndighet, skal det søkes om slik tillatelse. Det kan også søkes om slik tillatelse på forhånd.

8. Når det søkes om tillatelse som nevnt i nr. 7, skal den nasjonale rettsmyndighet prøve om vedtaket fra EFTAs overvåkningsorgan er autentisk og at de planlagte tvangsmidler verken er vilkårlige eller går for langt i forhold til kontrollens gjenstand. Når den prøver om tvangsmidlene er forholdsmessige, kan den nasjonale rettsmyndighet direkte eller gjennom EFTA-statens konkurransemyndighet anmode EFTAs overvåkningsorgan om nærmere forklaringer, særlig om hvilke grunner EFTAs overvåkningsorgan har til å mistenke at det foreligger en overtredelse av EØS-avtalen artikkel 53 og 54, hvor alvorlig den antatte overtredelsen er og på hvilken måte det berørte foretak har medvirket. Den nasjonale rettsmyndighet kan likevel verken prøve nødvendigheten av kontrollen eller kreve å få de opplysninger som finnes i EFTAs overvåkningsorgans saksdokumenter. Det er EFTA-domstolens oppgave å prøve lovligheten av vedtaket fra EFTAs overvåkningsorgan.

1. Dersom det foreligger rimelig mistanke om at bøker eller andre forretningsdokumenter som gjelder kontrollens gjenstand, og som kan være av betydning for å bevise en alvorlig overtredelse av EØS-avtalen artikkel 53 eller 54, oppbevares i andre lokaler, på andre eiendommer og i andre transportmidler, herunder hjemme hos medlemmer av ledelsen, direktører og andre medarbeidere i de berørte foretak og sammenslutninger av foretak, kan EFTAs overvåkningsorgan ved vedtak pålegge at det skal foretas en kontroll av slike lokaler, eiendommer og transportmidler.

2. Vedtaket skal angi kontrollens gjenstand og formål, fastsette hvilken dag kontrollen skal innledes og vise til retten til å bringe vedtaket inn for EFTA-domstolen. Det skal særlig angi grunnene til at EFTAs overvåkningsorgan har fastslått at det foreligger mistanke i henhold til nr. 1. EFTAs overvåkningsorgan skal gjøre slike vedtak etter å ha rådspurt konkurransemyndigheten i den EFTA-stat på hvis territorium kontrollen skal foretas.

Den nasjonale rettsmyndighet kan likevel verken prøve nødvendigheten av kontrollen eller kreve å få de opplysninger som finnes i EFTAs overvåkningsorgans saksdokumenter. Det er EFTA-domstolens oppgave å prøve lovligheten av vedtaket fra EFTAs overvåkningsorgan.

4. De tjenestemenn og andre ledsagende personer som har fullmakt fra EFTAs overvåkningsorgan til å gjennomføre en kontroll i henhold til nr. 1 i denne artikkel, skal ha den myndighet som er fastsatt i artikkel 20 nr. 2 bokstav a), b) og c). Artikkel 20 nr. 5 og 6 får tilsvarende anvendelse.

1. En EFTA-stats konkurransemyndighet kan på vegne av en annen EFTA-stats konkurransemyndighet, og for dennes regning, foreta kontroller eller andre former for undersøkelser på sitt eget territorium i henhold til nasjonal lovgivning for å fastslå om det har skjedd en overtredelse av EØS-avtalen artikkel 53 eller 54. Enhver utveksling og bruk av de innhentede opplysningene skal skje i samsvar med artikkel 12.

På anmodning fra EFTAs overvåkningsorgan eller konkurransemyndigheten i den EFTA-stat på hvis territorium kontrollen skal foretas, kan tjenestemenn og andre ledsagende personer som har fullmakt fra EFTAs overvåkningsorgan, bistå den berørte myndighets tjenestemenn.

gir uriktige eller villedende opplysninger som svar på en anmodning i henhold til artikkel 17 eller artikkel 18 nr. 2, som svar på en anmodning i henhold til artikkel 17 eller artikkel 18 nr. 3 gir uriktige, ufullstendige eller villedende opplysninger, eller ikke gir opplysninger innen den fastsatte fristen, ikke framlegger i sin helhet de bøker eller andre forretningsdokumenter som kreves framlagt ved kontroller i henhold til artikkel 20, eller nekter å underkaste seg en kontroll pålagt ved vedtak i henhold til artikkel 20 nr. 4, som svar på et spørsmål som er stilt i samsvar med artikkel 20 nr. 2 bokstav e) gir et uriktig eller villedende svar, unnlater å rette et uriktig, ufullstendig eller villedende svar gitt av en medarbeider innen den fristen EFTAs overvåkningsorgan har fastsatt, eller unnlater eller nekter å gi et fullstendig svar med hensyn til faktiske forhold tilknyttet gjenstanden for og formålet med en kontroll som er pålagt ved et vedtak gjort i henhold til artikkel 20 nr. 4, har brutt forseglinger foretatt i samsvar med artikkel 20 nr. 2 bokstav d) av tjenestemenn eller andre ledsagende personer som har fullmakt fra EFTAs overvåkningsorgan.

overtrer bestemmelsene i EØS-avtalen artikkel 53 eller 54, eller handler i strid med et midlertidig vedtak i henhold til artikkel 8, eller handler i strid med et tilbud om avhjelpende tiltak som er gjort bindende ved vedtak i henhold til artikkel 9.

Boten skal ikke overstige 10 % av den samlede omsetning i foregående regnskapsår for hvert foretak og hver sammenslutning av foretak som har deltatt i overtredelsen.

Dersom en sammenslutnings overtredelse er knyttet til medlemmenes virksomhet, skal boten ikke overstige 10 % av den samlede omsetning til hvert medlem som er aktivt på det marked som er berørt av sammenslutningens overtredelse.

3. Ved fastsettelse av botens størrelse skal det tas hensyn til overtredelsens grovhet og varighet.

Når slike bidrag ikke innbetales til sammenslutningen innen en frist fastsatt av EFTAs overvåkningsorgan, kan EFTAs overvåkningsorgan kreve at boten betales direkte av hvilket som helst av de foretak hvis representanter var medlemmer av sammenslutningens berørte beslutningsorganer.

Etter at EFTAs overvåkningsorgan har krevd betaling i henhold til annet ledd, kan det når det er nødvendig for å sikre full innbetaling av boten, kreve at det utestående beløp betales av hvilken som helst av sammenslutningens medlemmer som var aktive på det marked der overtredelsen fant sted.

EFTAs overvåkningsorgan kan imidlertid ikke kreve betaling i henhold til annet eller tredje ledd fra foretak som viser at de ikke har gjennomført sammenslutningens ulovlige beslutning, og enten ikke var klar over at den fantes eller aktivt tok avstand fra den før EFTAs overvåkningsorgan innledet undersøkelsen av saken.

Hvert foretaks økonomiske ansvar med hensyn til betaling av boten skal ikke overstige 10 % av dets samlede omsetning i foregående regnskapsår.

5. Bot som ilegges ved vedtak i henhold til nr. 1 og 2, er ikke straff.

å bringe til opphør en overtredelse av EØS-avtalen artikkel 53 eller 54 i samsvar med et vedtak gjort i henhold til artikkel 7, å overholde et midlertidig vedtak i henhold til artikkel 8, å overholde et tilbud om avhjelpende tiltak som er gjort bindende ved vedtak i henhold til artikkel 9, å gi fullstendige og riktige opplysninger som EFTAs overvåkningsorgan har anmodet om ved vedtak i henhold til artikkel 17 eller artikkel 18 nr. 3, å underkaste seg en kontroll EFTAs overvåkningsorgan har pålagt ved vedtak i henhold til artikkel 20 nr. 4.

2. Når foretakene eller sammenslutningene av foretak har oppfylt den forpliktelse som tvangsmulkten ble ilagt for, kan EFTAs overvåkningsorgan fastsette den endelige tvangsmulkten til et lavere beløp enn det som ville følge av det opprinnelige vedtak. Artikkel 23 nr. 4 får tilsvarende anvendelse.

etter tre år ved overtredelse av bestemmelser om anmodninger om opplysninger eller gjennomføring av kontroll, etter fem år ved andre overtredelser.

2. Foreldelsesfristen regnes fra den dag overtredelsen fant sted. Ved vedvarende eller gjentatte overtredelser regnes imidlertid fristen fra den dag overtredelsen opphørte.

at EFTAs overvåkningsorgan eller en EFTA-stats konkurransemyndighet skriftlig anmoder om opplysninger, at EFTAs overvåkningsorgan eller en EFTA-stats konkurransemyndighet gir sine tjenestemenn skriftlig fullmakt til å gjennomføre kontroll, at EFTAs overvåkningsorgan eller en EFTA-stats konkurransemyndighet innleder sin saksbehandling, at EFTAs overvåkningsorgan eller en EFTA-stats konkurransemyndighet meddeler sine innsigelser.

4. Avbrytelse av foreldelsen skal gjelde for alle foretak eller sammenslutninger av foretak som har deltatt i overtredelsen.

5. Ny foreldelsesfrist regnes fra hver avbrytelse. Foreldelse skal imidlertid inntre senest den dagen et tidsrom som er dobbelt så langt som foreldelsesfristen har utløpt uten at EFTAs overvåkningsorgan har ilagt bøter eller tvangsmulkter. Dette tidsrom skal forlenges med et tidsrom som tilsvarer utsettelsen av foreldelsesfristen i samsvar med nr. 6.

6. Foreldelsesfristen for ilegging av bøter eller tvangsmulkter skal utsettes så lenge EFTAs overvåkningsorgans vedtak behandles av EFTA-domstolen.

1. EFTAs overvåkningsorgans myndighet til å tvangsfullbyrde vedtak som er gjort i henhold til artikkel 23 og 24 foreldes etter fem år.

2. Foreldelsesfristen regnes fra den dag vedtaket er endelig.

ved underretning om vedtak der botens eller tvangsmulktens opprinnelige beløp blir endret, eller der en anmodning om slik endring blir avslått, ved tiltak som EFTAs overvåkningsorgan eller en EFTA-stat på anmodning fra EFTAs overvåkningsorgan treffer for å tvangsinndrive boten eller tvangsmulkten.

4. Ny foreldelsesfrist regnes fra hver avbrytelse.

så lenge betalingsutsettelse er gitt, så lenge tvangsfullbyrdelsen er utsatt i henhold til beslutning av EFTA-domstolen.

1. Før EFTAs overvåkningsorgan gjør vedtak i henhold til artikkel 7, 8, 23 og artikkel 24 nr. 2, skal det gi foretakene og sammenslutningene av foretak som er gjenstand for EFTAs overvåkningsorgans saksbehandling, mulighet til å uttale seg om de innsigelser EFTAs overvåkningsorgan har reist. EFTAs overvåkningsorgan skal bygge sitt vedtak bare på innsigelser som partene har hatt mulighet til å uttale seg om. Klagerne skal knyttes nært til saksbehandlingen.

2. De berørte parters rett til å forsvare seg skal sikres fullt ut under saksbehandlingen. De skal ha rett til innsyn i EFTAs overvåkningsorgans saksdokumenter, med forbehold for foretakenes berettigede interesse av å bevare sine forretningshemmeligheter. Retten til dokumentinnsyn skal ikke omfatte fortrolige opplysninger og de interne dokumentene til EFTAs overvåkningsorgan eller EFTA-statenes konkurransemyndigheter. Særlig skal retten til innsyn ikke omfatte korrespondanse mellom EFTAs overvåkningsorgan og EFTA-statenes konkurransemyndigheter, eller mellom EFTA-statenes konkurransemyndigheter, herunder de dokumenter som er utarbeidet i henhold til artikkel 11 og 14. Dette nummer skal ikke hindre EFTAs overvåkningsorgan i å oppgi og bruke de opplysninger som er nødvendige for å bevise en overtredelse.

3. Dersom EFTAs overvåkningsorgan finner det nødvendig, kan det også la andre fysiske eller juridiske personer uttale seg. Når fysiske eller juridiske personer som kan godtgjøre at de har tilstrekkelig interesse, anmoder om å få uttale seg, skal deres anmodning etterkommes. EFTA-statenes konkurransemyndigheter kan også anmode EFTAs overvåkningsorgan om å la andre fysiske eller juridiske personer uttale seg.

4. Når EFTAs overvåkningsorgan har til hensikt å gjøre et vedtak i henhold til artikkel 9 eller 10, skal det offentliggjøre et kort sammendrag av saken og hovedinnholdet i tilbudet om avhjelpende tiltak eller den foreslåtte framgangsmåten. Berørte tredjemenn kan framlegge sine merknader innen en frist som EFTAs overvåkningsorgan fastsetter ved offentliggjøringen, og som skal være på minst én måned. Ved offentliggjøringen skal det tas hensyn til foretakenes berettigede interesse av å bevare sine forretningshemmeligheter.

1. Med forbehold for artikkel 9 i protokoll 23 til EØS-avtalen og artikkel 12 og 15 i dette kapittel, skal opplysninger som er innhentet i henhold til artikkel 17 til 22 eller EØS-avtalen artikkel 58 og protokoll 23 til nevnte avtale, brukes bare til det formål de er innhentet for.

Denne forpliktelse får også anvendelse på representanter for EF-kommisjonen og EF-medlemsstatene som deltar i den rådgivende komité i henhold til artikkel 14 nr. 8 og i høringen i henhold til artikkel 8 nr. 2 i kapittel IV.

1. Når det følger av rettsakter innlemmet i vedlegg XIV til EØS-avtalen at EØS-avtalen artikkel 53 nr. 1 ikke får anvendelse på visse grupper av avtaler, beslutninger og samordnet opptreden, kan EFTAs overvåkningsorgan av eget tiltak eller på grunnlag av en klage, trekke tilbake fordelen gitt ved et gruppeunntak når det i et bestemt tilfelle fastslår at en avtale, beslutning eller samordnet opptreden som gruppeunntaket får anvendelse på, har virkninger som ikke er forenlige med EØS-avtalen artikkel 53 nr. 3.

2. Når avtaler, beslutninger truffet av sammenslutninger av foretak eller samordnet opptreden som en av rettsaktene i nr. 1 får anvendelse på, i et bestemt tilfelle har virkninger som ikke er forenlige med EØS-avtalen artikkel 53 nr. 3 på en EFTA-stats territorium, eller en del av det, som har alle kjennetegn på et særskilt geografisk marked, kan EFTA-statens konkurransemyndighet trekke tilbake fordelen gitt ved rettsakten for dette territoriet.

1. EFTAs overvåkningsorgan skal offentliggjøre vedtak gjort i henhold til artikkel 7 til 10, 23 og 24.

2. Ved offentliggjøring skal partenes navn og vedtakets hovedinnhold oppgis, herunder enhver sanksjon som er ilagt. Ved offentliggjøringen skal det tas hensyn til foretakenes berettigede interesse av å bevare sine forretningshemmeligheter.

EFTA-domstolen skal ha full domsmyndighet til å prøve EFTAs overvåkningsorgans vedtak om fastsettelse av bot eller tvangsmulkt. Den kan oppheve, redusere eller forhøye boten eller tvangsmulkten.

internasjonal trampfart som definert i artikkel 1 nr. 3 bokstav a) i forskrift 4. desember 1992 nr. 964 om materielle konkurranseregler i EØS-avtalen del II kapittel XI (forordning (EØF) nr. 4056/86), sjøtransport utelukkende mellom havner i en og samme EFTA-stat som fastsatt i artikkel 1 nr. 2 i rettsakten nevnt i forskrift 4. desember 1992 nr. 964 om materielle konkurranseregler i EØS-avtalen del II kapittel XI (forordning (EØF) nr. 4056/86).

form, innhold og andre enkeltheter i forbindelse med klager i henhold til artikkel 7, og framgangsmåten for avvisning av klager, praktiske ordninger for utveksling av opplysninger og samråd fastsatt i artikkel 11, praktiske ordninger for høringene fastsatt i artikkel 27.

2. Før EFTAs overvåkningsorgan vedtar tiltak i henhold til nr. 1, skal det offentliggjøre et utkast til disse tiltakene og oppfordre alle berørte til å framlegge sine merknader innen en frist som det fastsetter, og som skal være på minst én måned. Før EFTAs overvåkningsorgan offentliggjør utkastet til tiltak, og før det vedtar det, skal EFTAs overvåkningsorgan rådspørre Den rådgivende komité for konkurransesaker.

For formålene i dette avsnitt skal henvisninger til tidligere artikler og kapitler forstås som henvisninger til artiklene og kapitlene slik de ble anvendt før ikrafttredelsen av avtalen om endring av protokoll 4 til Avtalen mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol, undertegnet 24. september 2004.

1. Anmodninger som er sendt til EFTAs overvåkningsorgan i henhold til tidligere artikkel 2 i del I kapittel II, meldinger som er gitt i henhold til tidligere artikkel 4 og 5 i nevnte kapittel samt tilsvarende anmodninger og meldinger i henhold til tidligere del II kapittel VI, del II kapittel IX og del II kapittel XI, skal bortfalle.

2. Saksbehandling som er innledet i henhold til del I kapittel II og del II kapittel VI, IX og XI, skal fortsatt ha virkning med hensyn til anvendelsen av dette kapittel.

EFTAs overvåkningsorgan kan tilbakekalle eller endre sitt vedtak eller forby partene bestemte handlinger: når de faktiske forhold er endret på et punkt som var av vesentlig betydning for vedtaket, når partene ikke overholder en forpliktelse knyttet til vedtaket, når vedtaket er basert på uriktige opplysninger eller er oppnådd ved svik, eller når partene misbruker det unntak fra bestemmelsene i artikkel 2 i nevnte rettsakt, som er innrømmet dem i vedtaket. I tilfeller som kommer inn under bokstav b), c) eller d), kan vedtaket tilbakekalles med tilbakevirkende kraft.

EFTAs overvåkningsorgan kan tilbakekalle eller endre sitt vedtak eller forby partene bestemte handlinger: når de faktiske forhold er endret på et punkt som var av vesentlig betydning for vedtaket, når partene ikke overholder en forpliktelse knyttet til vedtaket, når vedtaket er basert på uriktige opplysninger eller er oppnådd ved svik, eller når partene misbruker det unntak fra bestemmelsene i artikkel 53 nr. 1 som er innrømmet dem i vedtaket. I tilfeller som kommer inn under bokstav b), c) eller d), kan vedtaket tilbakekalles med tilbakevirkende kraft.

Følgende bestemmelse får fortsatt anvendelse på vedtak om anvendelse av EØS-avtalen artikkel 53 nr. 3 på lufttransportsektoren i samsvar med tidligere kapittel XI i del II før anvendelsesdatoen for disse vedtak utløper:

når de faktiske forhold er endret på et punkt som var av vesentlig betydning for vedtaket, når partene ikke overholder en forpliktelse knyttet til vedtaket, når vedtaket er basert på uriktige opplysninger eller er oppnådd ved svik, eller når partene misbruker det unntak fra bestemmelsene i artikkel 53 nr. 1 som er innrømmet dem i vedtaket.

I tilfeller som kommer inn under bokstav b), c) eller d), kan vedtaket tilbakekalles med tilbakevirkende kraft.

Følgende bestemmelse får fortsatt anvendelse på vedtak om anvendelse av EØS-avtalen artikkel 53 nr. 3 i samsvar med tidligere kapittel II i del I før anvendelsesdatoen for disse vedtak utløper:

I tilfeller som kommer inn under bokstav b), c) eller d), kan vedtaket tilbakekalles med tilbakevirkende kraft.

1. EFTA-statene skal utpeke den konkurransemyndighet eller de konkurransemyndigheter som skal ha ansvar for anvendelsen av EØS-avtalen artikkel 53 og 54 på en slik måte at bestemmelsene i dette kapittel blir overholdt effektivt. De utpekte myndighetene kan omfatte domstoler.

2. Når gjennomføringen av EØS-konkurranseregelverket er betrodd nasjonale forvaltnings- og rettsmyndigheter, kan EFTA-statene tildele disse ulike nasjonale forvaltnings- og rettsmyndighetene ulik myndighet og ulike oppgaver.

3. Virkningene av artikkel 11 nr. 6 får anvendelse på de myndigheter som er utpekt av EFTA-statene, herunder domstoler som ivaretar oppgaver i forbindelse med utarbeiding og vedtakelse av de typer vedtak som er fastsatt i artikkel 5. Virkningene av artikkel 11 nr. 6 får ikke anvendelse på domstoler når de fungerer som klageinstanser med hensyn til de typer vedtak som er fastsatt i artikkel 5.

4. I EFTA-statene der en myndighet med henblikk på å gjøre visse typer vedtak fastsatt i artikkel 5 bringer en sak inn for en rettsmyndighet som er atskilt og forskjellig fra den myndighet som reiser sak, skal virkningene av artikkel 11 nr. 6, med forbehold for nr. 3 og forutsatt at vilkårene i dette nummer oppfylles, begrenses til den myndighet som reiser sak, som skal trekke tilbake saken fra rettsmyndigheten når EFTAs overvåkningsorgan innleder en saksbehandling, og denne tilbaketrekking skal gjøre det lettere å avslutte den nasjonale saksbehandlingen på en effektiv måte.

Fyrstedømmet Liechtenstein plikter ikke å utpeke en konkurransemyndighet eller andre myndigheter som skal ha ansvar for anvendelsen av EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Når fyrstedømmet Liechtenstein bemyndiger en konkurransemyndighet eller en annen myndighet til å anvende EØS-avtalen artikkel 53 og 54, skal det melde fra til de andre EFTA-statene og EFTAs overvåkningsorgan om dette.

EFTAs overvåkningsorgan kan framlegge for EFTA-statene for samråd innen Den faste komité i samsvar med artikkel 2 i avtalen om EFTA-statenes faste komité forslag med hensyn til anvendelsen av EØS-avtalen artikkel 53 nr. 3 på visse grupper avtaler, beslutninger eller samordnet opptreden.

EØS-avtalens artikler er gjennomført i norsk rett ved lov 27. november 1992 nr. 109 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i Avtale om Det økonomiske samarbeidsområde (EØS) m.v. Bestemmelsen i dette kapittel svarer til overvåknings- og domstolsavtalen protokoll 4 del I kapittel V og rådsforordning (EØF) nr. 2988/74 av 26.11.1974. Endringene i dette kapittel ved forskrift 19. mai 2005 nr. 479 svarer til endringene i EØS-avtalen protokoll 21 artikkel 3(1) pkt. 10, inntatt ved EØS-komiteens beslutning nr. 130/2004 av 24. september 2004 og rådsforordning (EF) nr. 1/2003 av 16. desember 2002, kunngjort i EFT L av 4.1.2003 og avtale av 24. september 2004 mellom EFTA-statene om endring av overvåknings- og domstolsavtalen protokoll 4.

Del I kapittel V ny artikkel 7 skal lyde:

Dette kapittel får ikke anvendelse på tiltak som er truffet i henhold til nytt kapittel II etter ikrafttredelsen av forskrift 19. mai 2005 nr. 479 om endring i forskrift om prosessuelle konkurranseregler i EØS-avtalen m.v.

Del II kapittel VI og IX oppheves.

Del II kapittel XI artikkel 13 til 19 oppheves.

II

Endringene trer i kraft straks.