Forskrift om endring i forskrift om fordeling av jernbaneinfrastrukturkapasitet og innkreving av avgifter for bruk av det nasjonale jernbanenettet (fordelingsforskriften).

I

I forskrift 5. februar 2003 nr. 135 om fordeling av jernbaneinfrastrukturkapasitet og innkreving av avgifter for bruk av det nasjonale jernbanenettet (fordelingsforskriften) gjøres følgende endringer:

§ 1-2 skal lyde:

fordeling: en infrastrukturforvalters tildeling av jernbaneinfrastrukturkapasitet, infrastrukturforvalter: ethvert organ eller foretak som er ansvarlig særlig for å opprette og vedlikeholde jernbaneinfrastrukturen. Dette kan også omfatte forvaltning av systemene for styring av trafikken på infrastrukturen, infrastrukturkapasitet: muligheten for å planlegge ruteleier det søkes om, på en bestemt del av infrastrukturen i en viss periode, jernbaneforetak: ethvert offentlig eller privat foretak med lisens hvis hovedvirksomhet er transport av gods og/eller passasjerer med jernbane, der foretaket forplikter seg til å sørge for trekkraften, herunder foretak som bare sørger for trekkraften, jernbaneinfrastruktur: alle punktene oppført i vedlegg I del A til forordning (EØF) nr. 2598/70 av 18. desember 1970 om fastsettelse av innholdet av de ulike poster i regnskapsskjemaene i vedlegg I til forordning (EØF) nr. 1108/70 (med endringer) unntatt siste strekpunkt som bare for formålet med forskriften her skal lyde: «Bygninger som benyttes til betjening av infrastrukturen», jernbanenett: hele jernbaneinfrastrukturen som eies av og/eller forvaltes av en infrastrukturforvalter, kapasitetsforbedringsplan: et tiltak eller en rekke tiltak med en tidsplan for gjennomføringen som tar sikte på å avhjelpe kapasitetsbegrensningene som fører til at en del av infrastrukturen blir erklært som «overbelastet infrastruktur», nettveiledning: en detaljert oversikt over alminnelige regler, tidsfrister, framgangsmåter og kriterier for avgifts- og kapasitetsfordelingsordningene. Den skal også inneholde annen informasjon som kreves for å kunne søke om infrastrukturkapasitet, overbelastet infrastruktur: en del av en infrastruktur der etterspørselen etter infrastrukturkapasitet ikke kan dekkes fullstendig i visse perioder, selv ikke etter en samordning av de ulike søknadene om kapasitet, rammeavtale: en rettslig bindende generell avtale inngått på offentlig- eller privatrettslig grunnlag som fastsetter rettighetene og pliktene til en søker og infrastrukturforvalteren eller fordelingsorganet med hensyn til den infrastrukturkapasitet som skal fordeles, og de avgifter som skal innkreves i et tidsrom som er lengre enn en ruteplanperiode, ruteleie: den infrastrukturkapasitet som er nødvendig for å kjøre et tog mellom to steder innenfor et gitt tidsrom, ruteplan: de data som fastlegger alle planlagte bevegelser av tog og rullende materiell i den relevante infrastrukturen, i tidsperioden da ruteplanen er gyldig, samordning: framgangsmåte der infrastrukturforvalteren og søkerne forsøker å finne en løsning på situasjoner der det finnes innbyrdes motstridende søknader om infrastrukturkapasitet, søker: et jernbaneforetak med lisens og/eller en internasjonal sammenslutning av jernbaneforetak med lisens.

§ 2-1 annet ledd skal lyde:

Den som driver sidespor, havnespor, terminalspor o.l. som er tilknyttet det nasjonale jernbanenettet og som stilles til rådighet for den som har tilgang til det nasjonale jernbanenettet, plikter å gi infrastrukturforvalteren på det nasjonale jernbanenettet de opplysninger denne trenger for å kunne utgi informasjon om tilgang til den aktuelle kjøreveien og informasjon om tilhørende tjenester.

tidsplanen for søke- og fordelingsprosessen,

§ 3-3 skal lyde:

Dersom infrastrukturforvalteren yter noen av tjenestene beskrevet som tilleggstjenester i vedlegg I punkt 3 og 4, skal den yte dem til alle som søker om dette.

Kapittel 4 skal lyde:

Departementet fastsetter satser for infrastrukturavgifter og de spesifikke regler for slike avgifter. I infrastrukturavgiften inngår avgifter for tilgangstjenester som nevnt i § 3-1.

Infrastrukturforvalteren fastsetter priser for bruk av prioriterte tjenester som nevnt i § 3-2.

Infrastrukturforvalteren fastsetter priser for bruk av de tilleggstjenester den yter som nevnt i § 3-3.

Departementet fastsetter vilkår, herunder eventuell forskuddsbetaling, for under normale forretningsforhold og i et rimelig tidsrom å sikre balanse i infrastrukturforvalterens regnskaper, slik at inntekter fra infrastrukturavgifter, overskudd fra annen forretningsvirksomhet og statlig finansiering i det minste utligner infrastrukturutgiftene.

Infrastrukturforvalteren skal, idet det tas hensyn til sikkerheten og til opprettholdelse og forbedring av kvaliteten på infrastrukturtjenesten, oppmuntres til å redusere kostnadene ved å stille infrastruktur til rådighet samt nivået på adgangsavgiftene.

Departementet sikrer gjennomføringen av bestemmelsene i andre ledd ved innføring av hensiktsmessige regelverksmessige tiltak som fastsetter nødvendig myndighet.

Infrastrukturforvalteren fastsetter en metode for avregning av kostnader. Metoden kan kreves forhåndsgodkjent av departementet. Metoden bør ajourføres fra tid til annen ut fra beste internasjonale praksis.

Avgifter for bruk av jernbaneinfrastruktur skal betales til infrastrukturforvaltningen, som skal benytte dem til å finansiere sin virksomhet.

Uten at tredje til sjette ledd eller § 4-6 berøres, skal avgiftene for den minste pakken med adgangstjenester og adgang via jernbanenettet til serviceanlegg, fastsettes til den kostnad som oppstår som en direkte følge av å drive jernbanetjenesten.

Infrastrukturavgiften kan omfatte en avgift som gjenspeiler kapasitetsmangelen i en identifiserbar del av infrastrukturen i perioder med overbelastning.

Infrastrukturavgiften kan endres for å ta hensyn til kostnadene ved miljøvirkningene som følger av togdriften. En slik endring skal differensieres ut fra virkningens omfang.

Avgifter pålagt for miljøkostnader som fører til en økning av infrastrukturforvaltningens samlede inntekter, skal imidlertid bare være tillatt dersom en tilsvarende avgift på et sammenlignbart nivå også gis anvendelse for konkurrerende transportmåter.

Dersom det ikke forekommer en avgift på grunn av miljøkostnader på et sammenlignbart nivå for konkurrerende transportmåter, må ikke slike endringer totalt sett føre til en endring av infrastrukturforvaltningens samlede inntekter. Dersom et sammenlignbart nivå for avgifter på grunn av miljøkostnader er innført for jernbanetransport og konkurrerende transportmåter og dette fører til økte inntekter, kan departementet avgjøre hvordan inntektene skal brukes.

For å unngå uønskede uforholdsmessige variasjoner kan de avgifter som nevnes i andre til sjette ledd, uttrykkes som et beregnet gjennomsnitt for en rimelig spredning av jernbanetransport og tider. Den relative størrelsen på infrastrukturavgiftene skal imidlertid stå i forhold til de kostnader som kan tilskrives transporttjenestene.

Levering av tjenestene nevnt i vedlegg I nr. 2 skal ikke omfattes av bestemmelsene i denne paragrafen. Uten at det foregående berøres, skal det ved fastsettelsen av prisene for tjenestene nevnt i vedlegg I nr. 2 tas hensyn til konkurransesituasjonen innenfor jernbanetransport.

Dersom de tjenester som i vedlegg I nr. 3 og 4 er oppført som tilleggstjenester eller tilknyttede tjenester bare tilbys av én leverandør, skal avgiften som pålegges en slik tjeneste stå i forhold til kostnaden ved å levere den, beregnet på grunnlag av det faktiske bruksomfang av tjenesten.

For å oppnå full dekning for infrastrukturforvalterens kostnader, kan departementet hvis markedet tåler det, fastsette prisforhøyelser på grunnlag av prinsipper om effektivitet, innsyn og likebehandling, samtidig med at det særlig for internasjonal godstransport med jernbane sikres størst mulig konkurranseevne. Avgiftsordningen skal respektere de produktivitetsøkninger som jernbaneforetakene oppnår.

Avgiftsnivået må imidlertid ikke utelukke fra å bruke infrastrukturen i de markedssegmenter som kan betale i det minste kostnaden som oppstår som en direkte følge av jernbanedriften, samt en avkastningsprosent som markedet kan bære.

For særskilte fremtidige investeringsprosjekter, eller som er fullført høyst 15 år før 15. mars 2001, kan infrastrukturforvalteren etter fremlegg for departementet, jf. § 4-1, fastsette eller fortsette å fastsette høyere avgifter på grunnlag av den langsiktige kostnaden ved slike prosjekter, dersom de øker effektiviteten og/eller kostnadseffektiviteten og ellers ikke kan eller ikke kunne iverksettes. En slik avgiftsordning kan også omfatte avtaler om deling av risikoen knyttet til nye investeringer.

For å unngå forskjellsbehandling skal det sikres at hver infrastrukturforvalters gjennomsnittlige og marginale avgifter for tilsvarende bruk av infrastrukturen er forenlige og at sammenlignbare tjenester innenfor samme markedssegment pålegges de samme avgiftene. Infrastrukturforvalteren skal i netterklæringen vise at avgiftsordningen oppfyller disse kravene så langt det er mulig uten å avsløre forretningshemmeligheter.

Dersom infrastrukturforvalteren har til hensikt å endre de grunnleggende elementene i avgiftsordningen nevnt i første ledd, skal endringene offentliggjøres senest tre måneder i forveien.

Infrastrukturavgiftsordninger skal gjennom en ordning for bedring av ytelse oppmuntre jernbaneforetak og infrastrukturforvalteren til å redusere forstyrrelser på jernbanenettet til et minimum, og til å forbedre ytelsen til jernbanenettet. Dette kan omfatte bøter for virksomhet som forstyrrer driften av jernbanenettet, kompensasjon til foretak som lider tap som følge av forstyrrelser og bonuser som belønner ytelser som overstiger de planlagte.

Grunnprinsippene for ordningen for bedring av ytelse får anvendelse på hele jernbanenettet.

Infrastrukturforvalteren skal uten forskjellsbehandling beregne og innkreve infrastrukturavgifter fra den som har fått tildelt infrastrukturkapasitet.

§ 6-1 annet ledd skal lyde:

Rammeavtalen skal normalt gjelde for en periode på fem år. Infrastrukturforvalteren kan i særlige tilfeller godta en kortere eller lengre periode. Enhver periode på mer enn fem år skal være begrunnet ved at det foreligger en forretningsavtale, særlige investeringer eller risikoer. En periode på mer enn ti år tillates bare i unntakstilfeller, og skal være begrunnet med omfattende og langsiktige investeringer, særlig dersom disse er knyttet til avtalemessige forpliktelser.

§ 7-2 skal lyde:

Infrastrukturforvalteren skal samarbeide med andre infrastrukturforvaltere for å oppnå en effektiv drift av jernbanetransporttjenester som benytter flere enn ett infrastrukturnett. De skal særlig ta sikte på å sikre størst mulig konkurranseevne for internasjonal godstransport med jernbane og en effektiv utnytting av jernbanenettet for godstransport. Det skal fastsettes nødvendige framgangsmåter for å gjøre dette mulig. Framgangsmåtene skal offentliggjøres.

Senest 11 måneder før ruteplanen trer i kraft, skal infrastrukturforvalteren sikre at foreløpige ruteleier for internasjonal trafikk er opprettet i samarbeid med andre relevante infrastrukturforvaltere eller fordelingsorganer som fastsatt i direktiv 2001/14/EF artikkel 15. Infrastrukturforvalteren skal sikre at disse så langt som mulig respekteres videre i prosessen.

§ 7-4 nytt tredje ledd skal lyde:

Infrastrukturforvalteren skal treffe de nødvendige tiltak for å løse eventuelle problemer som påpekes.

§ 7-7 skal lyde:

Dersom det oppstår interessekonflikter under ruteplanleggingen skal infrastrukturforvalteren gjennom en samordning av alle søknadene forsøke å tilgodese alle søknader så langt det er mulig. Infrastrukturforvalteren har innenfor rimelige grenser rett til å foreslå infrastrukturkapasitet som er forskjellig fra den det ble søkt om. Infrastrukturforvalteren skal tilstrebe å finne en løsning på eventuelle konflikter gjennom samråd med de berørte søkerne.

Prinsippene for samordningen skal fastsettes av infrastrukturforvalteren, og skal fremgå av nettveiledningen. Prinsippene skal særlig gjenspeile vanskelighetene ved å lage ruteleier for internasjonal trafikk og hvilke konsekvenser endringer kan få for andre infrastrukturforvaltere.

§ 7-15 første ledd skal lyde:

Søknader om infrastrukturkapasitet med henblikk på å utføre vedlikehold skal inngis under ruteplanleggingen.

§ 8-1 skal lyde:

Den som tildeles infrastrukturkapasitet på det nasjonale jernbanenettet skal inngå de nødvendige administrative, tekniske og finansielle avtaler med infrastrukturforvalteren for den jernbaneinfrastruktur som benyttes, herunder avtale som gir infrastrukturforvalteren nødvendige trafikkdata for å kunne ivareta sine oppgaver som planlegger og forvalter av infrastrukturen. Vilkårene for slike avtaler skal sikre innsyn og adgang uten forskjellsbehandling i samsvar med denne forskrift.

§ 8-2 annet ledd skal lyde:

Enhver handel med infrastrukturkapasitet er forbudt og fører til utelukkelse fra ytterligere fordeling av kapasitet i inneværende og/eller neste ruteplanperiode.

§ 8-3 annet ledd skal lyde:

I en nødssituasjon og når det er absolutt nødvendig på grunn av en driftsstans som gjør infrastrukturen midlertidig ubrukelig, kan de tildelte ruteleier trekkes tilbake uten forvarsel for den tid det tar å reparere systemet.

§ 9-2 skal lyde:

Dersom det oppstår forstyrrelser i togtrafikken på grunn av tekniske feil eller ulykker, skal infrastrukturforvalteren treffe alle nødvendige tiltak for å gjenopprette den normale situasjonen. Med henblikk på dette skal infrastrukturforvalter i beredskapsplanen ha en liste over ulike offentlige organ og andre berørte som skal underrettes ved ulykker og hendelser eller alvorlige forstyrrelser av togtrafikken, jf. sikkerhetsforskriften og varslingsforskriften.

I en nødssituasjon eller dersom det er absolutt nødvendig på grunn av en driftsstans, kan infrastrukturforvalteren forlange at den som har fått tildelt infrastrukturkapasitet stiller til rådighet de ressurser som infrastrukturforvalteren anser som mest hensiktsmessige for å normalisere situasjonen så raskt som mulig.

§ 9-4 og nye § 9-5, § 9-6 og § 9-7 skal lyde:

Nettveiledningen og kriteriene i denne, fordeling av infrastrukturkapasitet, inklusive ordninger med hensyn til tilgang i samsvar med lisensforskriften § 2-1, avgiftsordningen, nivået på eller strukturen til infrastrukturavgifter som søkeren må eller kan komme til å måtte betale, inngåtte rammeavtaler eller andre forhold der søkeren mener å ha fått sine rettigheter etter denne forskriften krenket, kan påklages til Statens jernbanetilsyn, med mindre det gjelder prinsippene for avgiftsordningen, som kan påklages til departementet. Klagen skal være avgjort innen to måneder etter at alle nødvendige opplysninger er framlagt.

Klagen avgjøres i samsvar med reglene i forvaltningsloven 10. februar 1967.

Statens jernbanetilsyn utøver tilsyn og kontroll, og skal gis adgang til innsyn i nødvendige dokumenter for å påse at vilkårene i forskriften er oppfylt. Enhver plikter å gi Statens jernbanetilsyn de opplysninger det krever for å utføre sine oppgaver, samt for samme formål å gi tilsynsmyndigheten adgang til anlegg, herunder lokaler, utstyr og annet materiell knyttet til jernbanevirksomheten. Statens jernbanetilsyn skal herunder sikre at avgiftene som er fastsatt av infrastrukturforvalteren er i samsvar med bestemmelsene i kapittel 4, og ikke innebærer forskjellsbehandling.

Statens jernbanetilsyn kan gi pålegg om korrigerende tiltak.

Statens jernbanetilsyn kan i pålegg fastsette en løpende tvangsmulkt for hver dag som går etter utløpet av den frist som er satt for oppfylling av pålegget, og frem til pålegget er oppfylt. Statens jernbanetilsyn kan frafalle påløpt tvangsmulkt.

Tvangsmulktens størrelse skal fastsettes under hensyn til hvor viktig det er at pålegget blir gjennomført og hvilke kostnader det antas å medføre.

Tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg.

Samferdselsdepartementet kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra forskriften her når dette ikke er i strid med internasjonale avtaler som Norge har inngått.

Nåværende § 9-5 blir ny § 9-8.

II

Endringene trer i kraft straks.