Forskrift om endring i forskrift om habilitering og rehabilitering.

I

I forskrift 28. juni 2001 nr. 765 om habilitering og rehabilitering gjøres følgende endringer:

§ 11 skal lyde:

Kommunen skal sørge for formidling av nødvendige hjelpemidler og for å tilrettelegge miljøet rundt den enkelte. Kommunen skal vurdere hjelpemidler som ett av flere alternative tiltak på grunnlag av brukerens samlede behov. Om nødvendig skal kommunen be om bistand fra Arbeids- og velferdsetaten eller fra andre relevante instanser.

Bistanden må bestå av mer enn ett tiltak, der flere aktører samarbeider. For å oppnå større selvstendighet og sosial deltakelse, og for å utvikle eller gjenvinne mestring og funksjon, må en ofte samarbeide og søke etter løsninger utenfor helsetjenesten f.eks. sosialtjenesten, Arbeids- og velferdsetaten og utdanningsfeltet. I slike tilfelle vil begrepet «aktører» stå for ulike sektoretater. Når det ikke synes nødvendig å involvere etater utenfor helsetjenesten kan « aktører » bety ulike fagpersoner innad i samme etat. I prinsippet trenger samarbeidet ikke utelukkende å dreie seg om offentlige aktører. Dette kan være ulike private eller frivillige tilbud f.eks. brukerstyrte tiltak gjennom brukerorganisasjonenes likemannsarbeid.

Merknad til § 3 første ledd tredje avsnitt skal lyde:

Et hjemmelsgrunnlag i helselovgivningen innebærer ikke en begrensning av ansvar for andre etater i å ta del i re-/habiliteringsoppgaver når dette ansvaret følger av særlovgivningen. Eksempler på dette kan være oppgaver tillagt Arbeids- og velferdsetaten eller tjenester etter folketrygdloven, sosialtjenesteloven og opplæringsloven. Det er det tverretatlige aspektet ved re-/habilitering som ligger til grunn for at departementet ikke bruker uttrykket medisinsk habilitering og rehabilitering i denne forskriften.

Merknad til § 6 tredje ledd skal lyde:

Samarbeid på tvers av etater, for eksempel er samarbeid mellom helsetjenesten, sosialtjenesten og Arbeids- og velferdsetaten viktig for et helhetlig re-/habiliteringsopplegg. Informasjonsformidling av pasientopplysninger fra helsetjenesten til sosialtjenesten og andre etater, er underlagt strengere regler enn samarbeidet innad i helsetjenesten. Dersom pasientopplysninger/brukeropplysninger skal kommuniseres fra helsetjenesten til personell som ikke er helsepersonell, skal pasientens/brukerens samtykke som hovedregel innhentes.

Merknad til § 8 tredje ledd første avsnitt skal lyde:

Med samarbeidende etater menes her bl.a. Arbeids- og velferdsetaten, skole/barnehageetat, barnevern, kultur- og teknisk sektor m.m.

Merknad til § 11 tredje og fjerde ledd skal lyde:

Når det gjelder hjelpemidler ved vesentlige og varige behov, skal disse skaffes til veie av Arbeids- og velferdsetaten, som bl.a. har ansvar for oversikt over aktuelle hjelpemidler og for valg av hjelpemiddel på bakgrunn av en funksjonsvurdering foretatt av kommunen. Disse hjelpemidlene finansieres fullt ut over folketrygden.

Kommunens ansvar omfatter alle ledd i formidlingsprosessen. Ansvaret omfatter avdekking og utredning av behovet for hjelpemidler, nødvendig utprøvning av hjelpemidler, bistand til brukerens søknad om hjelpemiddel, tilpasning, montering og enklere service og reparasjon, samt motivasjon og opplæring av bruker i hjelpemiddelets funksjon. Kommunen har også et ansvar for evaluering av brukernytte og nødvendig justering i forhold til dette. Kommunen skal melde fra til Arbeids- og velferdsetaten om hjelpemidler som ikke lenger dekker brukerens behov. Kommunen er ikke ansvarlig for kostnader ifm. større reparasjoner og service av folketrygdfinaniserte hjelpemidler utført av Arbeids- og velferdsetaten.

Merkand til § 11 sjette ledd skal lyde:

I de tilfellene arbeidsplassen ikke har bedriftshelsetjeneste, eller når kommunen gjennom sin helsetjeneste blir kjent med forhold som berører arbeidsmiljøloven, følger det likevel av kommunehelsetjenesteloven § 1-4, et ansvar for helsetjenesten å underrette de berørte fagmyndigheter. Dette kan være arbeidsmiljømyndighet eller Arbeids- og velferdsetaten. Dersom den enkelte har et arbeidsforhold, bør arbeidsgiver også underrettes.

Merknad til § 11 åttende og niende ledd skal lyde:

Det framgår av tredje punktum at kommunen om nødvendig skal be om bistand fra Arbeids- og velferdsetaten eller fra andre relevante instanser. Med uttrykket «om nødvendig» tenkes på saker som er kompliserte og som samtidig er sjeldne i kommunen. Arbeids- og velferdsetaten vil være hovedsamarbeidspartner for bistand til kommunene. Andre relevante samarbeidsinstanser vil kunne være Landsdekkende bilsenter, Sunnaas Informasjonsteknologiske enhet (SUITE), Landsdekkende døvblindetjeneste, enkelte statlige spesialpedagogiske kompetansesentra, hørselssentralene i spesialisthelsetjenesten m.m.

Det er inngått samarbeidsavtale mellom de fleste kommuner og Arbeids- og velferdsetaten om formidling av hjelpemidler. Selv om kommunene ikke er forpliktet til å inngå slike samarbeidsavtaler, anser departementet denne type avtaler som svært viktige, ikke minst for å unngå uklare ansvarsforhold. Dersom det likevel oppstår uklarhet i fordeling av ansvar, må dette ikke føre til forsinkelser for brukerne.

Merknad til § 16 siste ledd skal lyde:

Det følger av forskriften § 16 nr. 4 at det regionale helseforetaket skal sørge for samarbeid med andre tjenesteytere når det er nødvendig for utredning, tilrettelegging og gjennomføring av tilbudet til den enkelte. Andre etater henspiller både på etater og instanser på nasjonalt nivå og på regionalt nivå, f.eks. landsdekkende/nasjonale sentra og Arbeids- og velferdsetaten og på private aktører som opptrenings- og spesielle helseinstitusjoner.

II

Endringene trer i kraft 1. juli 2006.