Forskrift om endring i forskrift om produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (energilovforskriften).

I

I forskrift 7. desember 1990 nr. 959 om produksjon, omforming, overføring, omsetning og fordeling av energi m.m. (energilovforskriften) gjøres følgende endringer:

EØS-henvisningen i hjemmelsfeltet skal lyde: Jf. EØS-avtalen vedlegg IV nr. 22 (direktiv 2003/54/EF).

§ 4-4 ny bokstav h skal lyde: h) Taushetsplikt

Nettselskap plikter å bevare taushet om opplysninger som nevnt i forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2 som mottas i forbindelse med virksomheten. Det kan gis ytterligere bestemmelser for å sikre at taushetsplikten overholdes.

Ny § 4-10 skal lyde:

Uenighet om vilkår for tilknytning og bruk av nettet kan bringes inn til Norges vassdrags- og energidirektorat, som skal fatte vedtak i saken innen to måneder etter at klagen kom fram til direktoratet. Fristen kan forlenges med to måneder hvis Norges vassdrags- og energidirektorat ønsker ytterligere opplysninger, og kan etter samtykke fra klageren forlenges ytterligere. Fristen kan også forlenges hvis uenigheten gjelder tariffering av nye større produksjonsanlegg.

§ 7-1 første kolon skal lyde:

Norges vassdrags- og energidirektorat kan utferdige forskrifter forsåvidt gjelder:

Behandling av uenighet, saksbehandlingsfrister og utsatt iverksetting av vedtak leveringsplikt, herunder om priser, konsesjonærenes og sluttbrukernes vilkår, gjennomføring, organisering og informasjon overtredelsesgebyr.

Ny § 7-7 skal lyde:

Ved overtredelse av bestemmelsene i § 3-4, § 4-2 annet ledd, § 4-4 bokstav a, § 4-4 bokstav d første ledd første punktum, § 4-4 bokstav e første punktum, § 4-8, § 5-1 første ledd, § 5-3 og § 5B-1 tredje ledd kan det ilegges overtredelsesgebyr, jf. energiloven § 7-7.

II

Endringene trer i kraft 1. januar 2007.

Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 4-4 ny bokstav h – Taushetsplikt

Eldirektiv II artikkel 12 og artikkel 16 innebærer krav om at nettselskaper skal pålegges å bevare taushet om kommersielt sensitive opplysninger de mottar i forbindelse med sin virksomhet.

I henhold til artikkel 12 skal den systemansvarlige pålegges taushetsplikt om forretningsmessig følsomme opplysninger som mottas som ledd i virksomheten. Det følger av forskrift om systemansvaret at forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder i saker hvor den systemansvarlige treffer enkeltvedtak. Forvaltningsloven § 13 nr. 2 oppstiller taushetsplikt om bl.a. forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde.

I konsesjon meddelt Statnett SF for å utøve systemansvaret fremgår det at innhentet informasjon er underlagt forvaltningslovens regler om taushetsplikt, og at NVE skal godkjenne rutiner for utveksling av informasjon. Brudd på konsesjonen kan medføre reaksjoner i henhold til bestemmelsene i energiloven kap. 7. I den grad Statnett SF fatter enkeltvedtak er kravet i artikkel 12 oppfylt. Taushetsplikten til den systemansvarlige når denne ikke fatter enkeltvedtak er imidlertid ikke ivaretatt etter gjeldende rett.

I henhold til artikkel 16 har selskap som driver distribusjon av elektrisk energi taushetsplikt om forretningsmessig følsomme opplysninger som mottas i forbindelse med utøvelsen av selskapets virksomhet. For Norges del omfattes både regional- og distribusjonsnett av direktivets definisjon «distribution». En slik taushetsplikt er heller ikke ivaretatt fullt ut etter gjeldende rett.

Hvilke opplysninger og forhold som omfattes av taushetsplikten følger av definisjonen i forvaltningsloven § 13 nr. 2 og denne bestemmelsens forarbeider. Det gjelder tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den opplysningen angår.

I Ot.prp.nr.61 (2005–2006), jf. punkt 3.4.3, er det lagt til grunn at nødvendige bestemmelser om bl.a. taushetsplikt skal fastsettes i forskrift med hjemmel i energiloven § 7-1 nytt sjette ledd. Bestemmelsen foreslås inntatt som § 4-4 ny bokstav h.

Med «nettselskap» i bestemmelsens forstand menes omsetningskonsesjonær som nevnt i energilovforskriften § 4-2 annet ledd annet punktum.

Til ny § 4-10 Uenighet

Bakgrunnen for forslaget er energiloven § 7-6 nytt annet ledd om NVEs tvisteløsningsfunksjon. Det vises spesielt til Ot.prp.nr.61 (2005–2006) punkt 3.6 hvor det er forutsatt at nærmere bestemmelser om tvisteløsningsfunksjonen skal reguleres i forskrift.

Angivelse av virkeområdet for NVEs funksjon som tvisteløser Tidsfrister for saksbehandlingen Utsatt iverksetting.

Virkeområdet for NVEs funksjon som tvisteløser

forskrift 11. mars 1999 nr. 301 om måling, avregning og samordnet opptreden ved kraftomsetning og fakturering av nettjenester (MAF) forskrift 11. mars 1999 nr. 302 om økonomisk og teknisk rapportering, inntektsramme for nettvirksomheten og tariffer forskrift 7. mai 2002 nr. 448 om systemansvaret i kraftsystemet forskrift 16. desember 2002 nr. 1607 om energiutredninger (energiutredningsforskriften) forskrift 30. november 2004 nr. 1557 om leveringskvalitet i kraftsystemet.

En for spesifikk utformingen av tvisteløsningsbestemmelsen kan lett ekskludere saksforhold som etter direktivets krav skal omfattes eller inkludere saksforhold som ikke skal omfattes. Et annet forhold er at dersom forskriftene endres, vil det fort kunne oppstå feilhenvisninger dersom man i tvisteløsningsbestemmelsen henviser til særskilte forskriftsbestemmelser eller saksforhold hvor NVE skal være tvisteløser. En konkretisering av hvilke typer saksforhold som omfattes av tvisteløsningsfunksjonen til NVE kan og bør skje i retningslinjer. Med en generell forskriftsbestemmelse, og interne retningslinjer om forståelsen av denne, kan en sikre en smidig og dynamisk praksis.

Energilovforskriften hadde tidligere en eksplisitt bestemmelse i § 4-4 bokstav b sjuende ledd som lød:

«Ved uenighet om vilkår eller ved tvist om beregningsmåten for overføringstariffer og kapasitet, treffes avgjørelse av Norges vassdrags- og energiverk.»

Etter departementets vurdering er det nå hensiktsmessig med en generell og lett tilgjengelig bestemmelse på overordnet nivå i energilovforskriften.

Justisdepartementet har som det fremgår av Ot.prp.nr.61 (2005–2006) punkt 3.6 vært kritisk til bruken av uttrykket «tvist» i forbindelse med eldirektivet artikkel 23 nr. 5. Departementet foreslår at man heller bruker uttrykket «uenighet» i forskriftsteksten.

Etter departementets vurdering vil man med formuleringen «Uenighet om vilkår for tilknytning og bruk av nettet...» fange opp de saksforhold hvor det er aktuelt at NVE skal være tvisteløser i henhold til eldirektiv II artikkel 23.

Departementet minner om at tvisteløsningsfunksjonen i direktivet er oppstilt av hensyn til nettselskapenes kunder, og det er kun klager rettet mot nettselskap av den som er part i en sak med slikt selskap som kan bringes inn til NVE. Energilovforskriften kapittel 4 har bestemmelser om omsetning av elektrisk energi, og omfatter typisk nettselskaper. På denne bakgrunn foreslår departementet at det inntas en bestemmelse om behandling av uenighet i energilovforskriften kapittel 4 som ny § 4-10.

Løsningen innebærer at det i utgangspunktet ikke er behov for å oppstille ytterligere bestemmelser i NVEs forskrifter om behandling av tvister, saksbehandlingsfrister og utsatt iverksetting av vedtak. For å kunne fange opp eventuelle uforutsette behov for å regulere disse forholdene ytterligere, foreslås imidlertid inntatt en formulering om at NVE kan gi forskrifter om dette i energilovforskriften § 7-1 ny bokstav p.

Tidsfrister

I henhold til eldirektiv II artikkel 23 nr. 5 skal regulatoren fatte et vedtak i saken innen to måneder etter at klagen ble mottatt. Denne perioden kan forlenges med ytterligere to måneder hvis regulator ønsker ytterligere opplysninger. Perioden kan dessuten forlenges ytterligere med samtykke fra klageren. For tvister vedrørende tariffering av store nye produksjonsanlegg, kan regulator forlenge fristen på to måneder.

I henhold til artikkel 23 nr. 6 oppstilles det en maksimal klagefrist på to måneder, men myndighetene kan eventuelt oppstille en kortere frist. Departementet mener det er hensiktsmessig å legge til grunn en klagefrist på tre uker i samsvar med forvaltningsloven § 29.

Når det gjelder utgangspunktet for beregningen av tidsfristene, legger departementet til grunn at dette skal forstås på samme måte som i forvaltningsloven § 29. Fristen begynner å løpe fra det tidspunkt en avgjørelse eller klage er kommet fram til henholdsvis den aktuelle part (klagefristen på tre uker), eller Norges vassdrags- og energidirektorat (saksbehandlingsfristen). Det vises for øvrig til forskrift 8. september 2000 nr. 899 om beregning av saksbehandlingsfrister.

Utsatt iverksetting

I henhold til eldirektiv II artikkel 23 nr. 6 er det ikke anledning til å gi klage over vedtak utsatt iverksetting; «Such a complaint shall not have suspensive effect.»

I henhold til forvaltningsloven § 42 kan det besluttes at vedtak ikke skal iverksettes før klagefristen er ute eller klagen er avgjort. Det er derfor i utgangspunktet motstrid mellom direktivet og forvaltningsloven. Motstriden er løst ved at energiloven er endret slik at det med hjemmel i energiloven § 7-6 annet ledd nytt annet punktum er gitt hjemmel til blant annet å gi forskrifter om utsatt iverksetting av vedtak. Forståelsen av artikkel 23 nr. 6 og forholdet mellom denne bestemmelsen og artikkel 23 nr. 5 er noe uklar. Justisdepartementet har anført, jf. Ot.prp.nr.61 (2005–2006) punkt 3.6, at artikkel 23 nr. 6 ikke oppstiller spesielle saksbehandlingsregler.

I Ot.prp.nr.61 (2005–2006) s. 57 andre spalte uttrykte departementet at nr. 6 kunne tenkes å få betydning i saker om tvisteløsning etter artikkel 23 nr. 5. Uavhengig av direktivets innhold på dette punktet, mente departementet at det i en del tilfeller uansett kunne være hensiktsmessig at klage på førsteinstansens vedtak i for eksempel tarifftvister i mange tilfeller ikke gis utsatt iverksetting. Det ble presisert at dette måtte tas stilling til i forbindelse med forskriftsarbeidet.

Departementet har etter en nærmere vurdering kommet til at artikkel 23 nr. 6 ikke krever særskilt gjennomføring i norsk rett. NVE fatter ikke enkeltvedtak om for eksempel de enkelte selskapers konkrete tariffer jf. direktivet artikkel 23 nr. 2, men utarbeider generelle forskrifter om hvordan de konkrete tariffene skal utformes. Etter norsk rett kan ikke forskrifter påklages. I enkelte EU-land fatter myndighetene konkrete enkeltvedtak om for eksempel tariffer, og i slike tilfeller er nr. 6 relevant. Departementet legger uansett til grunn at reguleringen i forvaltningsloven kap. VII uansett er tilstrekkelig til å oppfylle hensynene bak art. 23 nr. 6.

Hovedregelen i forvaltningsloven er allerede at vedtak skal gjennomføres når de er fattet, og at klage ikke har oppsettende virkning. Videre oppstiller forvaltningsloven en klagefrist på tre uker. Denne fristen ligger innenfor maksimalfristen på to måneder i direktivet.

Til endringer i § 7-1 Kompetanse

Departementet foreslår å fjerne formuleringen «til gjennomføring og utfylling...» i § 7-1 første ledd.

Etter energilovforskriften § 7-1 første ledd kan det kun gis forskrifter til «gjennomføring og utfylling» av «denne forskrift», og kompetansen er begrenset til bokstavene a)-o). Det kan dermed stilles spørsmål om det kan gis forskrifter til «gjennomføring og utfylling» dersom energilovforskriften ikke selv inneholder materielle bestemmelser om temaene det er aktuelt å forskriftsregulere.

I Ot.prp.nr.61 (2005–2006) er det lagt opp til at det skal gis nærmere bestemmelser om blant annet leveringsplikten. Departementet har kommet til at det er hensiktsmessig at NVE fastsetter forskrifter om blant annet leveringsplikten uten at en samtidig inntar materielle bestemmelser om leveringsplikten i energilovforskriften. Det vises til NVEs forslag av 3. juli 2006 om bestemmelser i MAF om regulering av pris på leveringspliktige kraftleveranser.

Det foreslås på denne bakgrunn at § 7-1 første ledd endres slik at formuleringen «til gjennomføring og utfylling» utgår og at bestemmelsen samtidig suppleres med ny bokstav p om tvisteløsningsfunksjonen, bokstav q om leveringsplikt (jf. energiloven § 3-3 nytt tredje ledd) og bokstav r om overtredelsesgebyr.

Bokstav p inntas for å sikre eventuelle ytterligere suppleringsbehov hva gjelder energilovforskriften ny § 4-10.

Bokstav q inntas blant annet for å sikre hjemmelsgrunnlag for NVE forslag til forskriftsbestemmelser av 3. juli 2006 om endringer i MAF knyttet til kraft levert i henhold til leveringsplikten.

Bokstav r inntas for å sikre hjemmel for NVE til å fastsette bestemmelser i egne forskrifter om hvilke forskriftsbestemmelser som eventuelt skal kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr, jf. NVEs høringsnotat av 3. juli 2006 med forslag om innføring av adgang til å ilegge overtredelsesgebyr.

Til ny § 7-7 Overtredelsesgebyr

Lovendringen medførte en utvidelse av virkeområdet for gjeldende bestemmelser om adgang til å ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på energiloven, samt bestemmelser eller pålegg gitt i medhold av energiloven. Bakgrunnen for lovendringen var dels krav som følge av gjennomføring av forordning (EF) nr. 1228/2003, og dessuten behovet for mer effektive og hensiktsmessige sanksjoner.

For at gebyr skal kunne ilegges ved overtredelse av en materiell bestemmelse må det være «særskilt bestemt at overtredelse kan medføre overtredelsesgebyr», jf. energiloven § 7-7 første ledd nr. 2. Nedenfor følger forslag til hvilke bestemmelser i energilovforskriften som etter departementets vurdering bør kunne sanksjoneres med gebyr ved overtredelse. De handlingsnormer som fremkommer i disse bestemmelsene er av en slik art at overtredelsesgebyr vil være et effektivt og hensiktsmessig reaksjonsmiddel, samtidig som tvangsmulkt, tilbaketrekking av konsesjon eller straff i mange tilfeller vil være lite egnet som reaksjon ved brudd på bestemmelsene. Tvangsmulkt som reaksjonsmiddel er best egnet til å fremtvinge en lovlig tilstand eller positiv handling, mens overtredelsesgebyr er en reaksjon som kan benyttes ved enkelt- og løpende overtredelser av lov og forskrifter.

En utvidet adgang til å bruke overtredelsesgebyr er nødvendig for å sikre en mer effektiv og fleksibel håndheving av energiloven. Bedre reaksjonsmuligheter vil bidra til at eksisterende bestemmelser etterleves av aktørene, og at formålet med bestemmelsene dermed nås. Etterlevelse av eksisterende regelverk vil redusere behovet for nye og eventuelt mer omfattende og kostbare tiltak for å oppnå målsettingen.

En beslutning om ileggelse av overtredelsesgebyr vil være et enkeltvedtak som kan påklages til overordnet forvaltningsmyndighet. Det vil på vanlig måte være anledning til prøving av saken for domstolene. Det vises i denne sammenheng til Sanksjonslovutvalgets gjennomgang og drøftelse av dette i NOU 2003:15 på s. 195 flg.

Departementet har vurdert hvilke av bestemmelsene i energilovforskriften som er av en slik karakter at brudd på bestemmelsene bør kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr. Etter departementets vurdering bør slikt gebyr kunne ilegges ved overtredelse av § 3-4, § 4-2 annet ledd, § 4-4 bokstav a, § 4-4 bokstav d første ledd første punktum, § 4-4 bokstav e første punktum, § 4-8, § 5-1 første ledd, § 5-3 og § 5B-1 tredje ledd.