Forskrift om endring i forskrift om undersøkelse og behandling uten eget samtykke mfl.

I

I forskrift 24. november 2000 nr. 1172 om undersøkelse og behandling uten eget samtykke gjøres følgende endringer:

§ 5 første ledd nytt tredje og fjerde punktum skal lyde:

Før det treffes vedtak om ernæring uten eget samtykke skal pasienten undersøkes av lege. Legeundersøkelsen må foretas i direkte tilknytning til at vedtaket skal fattes.

§ 5 fjerde ledd første punktum skal lyde:

Undersøkelsen skal alltid skje ved observasjon i godkjent institusjon, med mindre det av hensyn til forsvarlig helsehjelp bør skje i annen institusjon, jf. § 9 fjerde ledd og psykisk helsevernloven § 3-5 andre ledd.

Ny § 9 skal lyde:

Ernæring uten eget samtykke kan bare brukes dersom det fremstår som et strengt nødvendig ledd i et helhetlig behandlingsopplegg. Det kreves ikke at det foreligger en nødrettssituasjon. Det er tilstrekkelig at ikke andre frivillige behandlingsmetoder gir utsikter til bedring av pasientens alvorlige tilstand. Behandlingen må være klart i overensstemmelse med forsvarlig klinisk praksis.

Behandling må gjennomføres på en så lite inngripende måte som mulig.

Valg av behandlingsmetode må avgjøres etter en konkret vurdering av hva som fremstår som mest forsvarlige og minst inngripende i forhold til den aktuelle pasienten. Pasienten må gis anledning til å medvirke ved valg mellom ulike tilgjengelige og forsvarlige behandlingsmetoder, jf. pasientrettighetsloven § 3-1.

Pasienten skal ikke tilføres ernæring uten å bli informert, jf. pasientrettighetsloven § 3-2. Herunder skal det opplyses om den faktiske dosering. Informasjon til pasienten kan unnlates dersom det er påtrengende nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade for pasienten, jf. pasientrettighetsloven § 3-2 tredje ledd.

Hvis det er nødvendig av hensyn til forsvarlig helsehjelp, kan ernæringstilførsel gis ved midlertidig døgnopphold i institusjon som ikke er godkjent for bruk av tvang. I slike tilfeller er den godkjente institusjonen ansvarlig for det tvungne vernet.

Nåværende § 9, § 10, § 11, § 12 og § 13 blir nye § 10, § 11, § 12, § 13 og § 14.

II

I forskrift 24. november 2000 nr. 1173 om bruk av tvangsmidler for å avverge skade i institusjoner for døgnopphold innenfor det psykiske helsevernet gjøres følgende endringer:

§ 3 skal lyde:

mekaniske tvangsmidler som hindrer pasientens bevegelsesfrihet, herunder belte, sengebelte, håndrem, fotrem, spesialtrøye samt skadeforebyggende spesialklær, kortvarig anbringelse bak låst eller stengt dør uten personale til stede (isolering) og enkeltstående bruk av korttidsvirkende legemidler i beroligende eller bedøvende hensikt kortvarig fastholding.

§ 6 skal lyde:

Vedtak om bruk av mekaniske tvangsmidler, isolering eller kortvarig fastholding, jf. § 3 bokstav a, b og d skal treffes av den faglig ansvarlige.

Hvis en akutt nødssituasjon gjør at umiddelbar kontakt med den faglig ansvarlige ikke er mulig, kan ansvarshavende ved avdelingen vedta bruk av mekaniske tvangsmidler, isolering eller kortvarig fastholding. I slike tilfeller skal den faglig ansvarlige så snart som mulig underrettes. Dersom situasjonen gjør fortsatt bruk av tvangsmidler nødvendig, skal den faglig ansvarlige ta standpunkt til om bruken av tvangsmidler skal opprettholdes.

Vedtak om enkeltstående bruk av korttidsvirkende legemidler i beroligende eller bedøvende hensikt jf. § 3 bokstav c, treffes av lege.

Vedtaket skal nedtegnes uten opphold og meddeles pasienten, og hans eller hennes nærmeste pårørende med mindre pasienten motsetter seg dette. Det skal samtidig opplyses om adgangen til klage.

Tvangsmidlets art og begrunnelsen for bruken skal føres inn i pasientens journal.

§ 7 andre ledd andre punktum skal lyde:

Anbringelse bak låst eller stengt dør uten personale til stede (isolering) skal maksimalt anvendes i inntil to timer om gangen.

III

I forskrift 1. desember 2000 nr. 1219 om den faglig ansvarlige for vedtak i det psykiske helsevernet gjøres følgende endringer:

§ 3, § 4 og § 5 oppheves.

Ny § 3 skal lyde:

I psykisk helsevern skal det faglige ansvar for å treffe vedtak samt beslutte nærmere angitte tiltak i henhold til psykisk helsevernloven, innehas av lege som er spesialist i psykiatri eller barne- og ungdomspsykiatri, eller klinisk psykolog med fordypningsområde klinisk voksenpsykologi eller barne- og ungdomspsykologi som tilfredsstiller kravene i annet ledd.

Klinisk psykolog med fordypningsområde klinisk voksenpsykologi eller barne- og ungdomspsykologi må dokumentere minst to års relevant praksis fra aktuell institusjon eller avdeling som er godkjent for å ha ansvar for tvungent psykisk helsevern. Nedre grense for godkjenning av et arbeidsforhold vil være 6 måneder.

Faglig ansvar for vedtak etter lovens § 4-4 annet ledd bokstav a og § 4-8 annet ledd bokstav c, om behandling med legemidler, kan ikke innehas av klinisk psykolog som nevnt i første og andre ledd.

Ny § 4 skal lyde:

Den enkelte institusjon skal sørge for en forsvarlig organisering av vedtakskompetent personell. Institusjonen utpeker en eller flere faglig ansvarlige og legger til rette for opplæring i henhold til § 2.

Nåværende § 6 og § 7 blir nye § 5 og § 6.

IV

I forskrift 23. desember 2004 nr. 1837 om individuell plan etter helselovgivningen og sosialtjenesteloven gjøres følgende endringer:

§ 5 andre ledd oppheves.

§ 6 første ledd skal lyde:

Kommunens helse- og sosialtjeneste og helseforetaket har plikt til å sørge for at individuell plan etter § 1 utarbeides for tjenestemottakere med behov for langvarige og koordinerte tjenester jf. kommunehelsetjenesteloven § 6-2a, spesialisthelsetjenesteloven § 2-5, psykisk helsevernloven § 4-1 og sosialtjenesteloven § 4-3a. Har tjenestemottakeren behov for tjenester fra andre tjenesteytere eller etater, skal kommunens helse- og sosialtjeneste og helseforetaket samarbeide med disse. Den del av kommunens helse- eller sosialtjeneste som tjenestemottakeren henvender seg til, har en selvstendig plikt til å sørge for at arbeidet igangsettes uavhengig av om tjenestemottaker mottar eller har mottatt bistand fra andre deler av tjenesteapparatet.

V

I forskrift 21. desember 2000 nr. 1408 om kontrollkommisjonens virksomhet gjøres følgende endringer:

oppgave over pasienter som er overført til opphold i institusjon, eller til andre tiltak under ansvar av institusjon, jf. psykisk helsevernloven § 4-10 og § 5-4, jf. § 3-5,

protokoll for bruk av skjerming, jf. psykisk helsevernloven § 4-3,

Nåværende § 1-8 første ledd bokstav f) blir ny bokstav g).

§ 2-1 første ledd andre punktum skal lyde:

Ved behandling av klage i sak om tvungen observasjon, etablering eller opphør av tvungent psykisk helsevern, samt sak om overføring, kommer også bestemmelsene i psykisk helsevernloven § 6-4 til anvendelse.

§ 3-1 overskrift og første ledd skal lyde:

Når noen er undergitt tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern skal kontrollkommisjonen så snart som mulig gjennom kontroll av dokumentene i saken forvisse seg om at riktig framgangsmåte er fulgt, og at vedtaket bygger på en vurdering av de grunnleggende kravene i psykisk helsevernloven § 3-2 eller § 3-3.

§ 3-2 første ledd nytt tredje punktum skal lyde:

I denne forbindelse skal kontrollkommisjonen også kontrollere at pasienten har fått individuell plan jf. psykisk helsevernloven § 4-1.

§ 3-4 overskriften skal lyde:

§ 3-4 . Frivillig psykisk helsevern for barn som har fylt 12 år, jf. psykisk helsevernloven § 2-1 annet ledd

§ 3-5 overskriften skal lyde:

§ 3-5 . Begjæring om samtykke til å være undergitt reglene om tvungent psykisk helsevern etter psykisk helsevernloven § 3-5, jf. psykisk helsevernloven § 2-2

§ 4-2 første ledd andre punktum skal lyde:

Kontrollkommisjonen skal under sine besøk gjennomgå protokollene hvor opplysninger om bruk av skjerming, tvangsmidler og behandling uten eget samtykke er ført inn.

§ 4-2 fjerde ledd første punktum skal lyde:

Kontrollkommisjonen skal varsle Helsetilsynet i fylket om alvorlige forhold ved institusjonen.

VI

I forskrift 24. november 2000 nr. 1174 om tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon gjøres følgende endringer:

Hjemmelsfeltet første punktum skal lyde:

Fastsatt ved kgl.res. 24. november 2000 med hjemmel i lov av 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) § 3-5.

§ 2 første og andre ledd skal lyde:

Forskriften regulerer tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon. Tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon kan bare gis i form av pålegg om fremmøte til dagbehandling eller poliklinisk behandling på institusjon. Slikt vern kan ikke omfatte tvangstiltak på pasientens bopel.

Tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon kan bare skje under ansvar av institusjon som er godkjent for dette formålet etter psykisk helsevernloven § 3-10 annet ledd, jf. forskrift 3. november 2000 nr. 1098 om godkjenning av institusjoner som skal ha ansvar for tvungent psykisk helsevern.

§ 3 annet ledd skal lyde:

Ved vurderingen av hva som er til det beste for pasienten, skal den faglig ansvarlige for vedtak, jf. psykisk helsevernloven § 1-4, foreta en grundig helhetsvurdering av om pasienten behøver den døgnkontinuerlige omsorg og behandling som et institusjonsopphold vil kunne gi, eller om vernet bedre kan ivaretas uten et slikt døgnopphold, for eksempel mens pasienten bor i egen bolig eller har opphold på institusjon i kommunehelsetjenesten eller spesialisthelsetjenesten. I denne vurderingen må den faglig ansvarlige for vedtak også se hen til om det kan etableres et samarbeid med det lokale behandlingsapparatet som gjør det forsvarlig at pasienten ikke har opphold i godkjent institusjon, jf. § 6. Tvunget vern uten døgnopphold kan ikke etableres eller gjennomføres dersom pasienten er bostedsløs.

VII

I forskrift 3. november 2000 nr. 1098 om godkjenning av institusjoner som skal ha ansvar for tvungent psykisk helsevern gjøres følgende endringer:

Hjemmelsfeltet første punktum skal lyde:

Fastsatt ved kgl.res. 3. november 2000 med hjemmel i lov av 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) § 3-10.

Overskriften til kapittel II skal lyde:

VIII

Endringene trer i kraft 1. januar 2007.

Merknader til endringene i forskrift 24. november 2000 nr. 1172 om undersøkelse og behandling uten eget samtykke

Til § 5 første ledd:

I første ledd er kravet til legeundersøkelse ved vedtak om tvangsernæring presisert. Legeundersøkelsen må foretas direkte i tilknytning til at slikt vedtak skal fattes. I tilfeller hvor faglig ansvarlig er lege kan vedkommende selv forestå undersøkelsen.

Til § 5 fjerde ledd:

Etter endringene i psykisk helsevernloven § 3-5 andre ledd åpner loven nå for at tvunget psykisk helsevern kan gis ved midlertidig døgnopphold i institusjon som ikke er godkjent for dette formålet dersom dette er nødvendig slik at pasienten kan få forsvarlig helsehjelp. Dette omfatter også behandling med ernæringstilførsel uten eget samtykke. En naturlig konsekvens av dette er at også undersøkelsen forut for vedtak om slik behandling skal kunne skje ved slik institusjon.

Til § 9:

Bestemmelsen er ny. I første ledd er det foreslått en presisering av det som allerede følger av lovgivningen. Skranken for å iverksette ernæring uten eget samtykke ligger høyt ved at det stilles krav til at behandlingen må være «strengt nødvendig». Likevel er det ikke et krav at det må være tale om en nødrettssituasjon. Det er tilstrekkelig at ikke andre frivillige behandlingsmetoder gir utsikter til bedring av pasientens alvorlige tilstand.

I andre ledd er det presisert at behandlingen skal gjennomføres på minst inngripende måte. Behandlingen skal gjennomføres på den måten som etter en konkret vurdering fremstår som mest forsvarlige og minst inngripende i forhold til den aktuelle pasienten.

Det er også sentralt at pasienten gis anledning til å medvirke i forhold til hvordan ernæringen skal gjennomføres. Pasienten har rett til å medvirke ved valg av behandlingsmetode, jf. pasientrettighetsloven § 3-1. Pasienten kan ha erfaringer fra tidligere behandling som bør vektlegges ved valget av gjennomføringsmåte. Pasienten har rett til informasjon, og denne skal være tilpasset vedkommendes individuelle forutsetninger, jf. pasientrettighetsloven § 3-2 og § 3-5. God informasjon om ulike mulige gjennomføringsmåter vil være en viktig forutsetning for at pasienten skal kunne benytte sin rett til medvirkning.

Pasienten har rett til informasjon etter reglene i pasientrettighetsloven § 3-2, § 3-4 og § 3-5. I tredje ledd i forskriften er det presisert at pasienten skal informeres om at ernæringen tilføres, herunder den faktiske dosering. Dette er i tråd med reguleringen av tvungen medisinering, jf. forskriften § 8. Etter pasientrettighetsloven § 3-5 første ledd skal informasjonen være tilpasset vedkommendes individuelle forutsetninger. Helsepersonellet skal så langt som mulig sikre seg at pasienten har forstått innholdet og betydningen av informasjonen, jf. pasientrettighetsloven § 3-5 andre ledd. Reglene i pasientrettighetsloven innebærer også at informasjon til pasienten kan unnlates dersom dette er påtrengende nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade for pasienten, jf. pasientrettighetsloven § 3-2 tredje ledd.

I fjerde ledd er innarbeidet en lovendring som åpner for at pasienten kan ha opphold utenfor institusjon godkjent for bruk av tvang. Dette unntaket i loven er utformet generelt, men vil være særlig aktuelt for pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser. Dersom ernæringstilførselen gis ved midlertidig døgnopphold i en annen institusjon er den godkjente institusjonen ansvarlig for det tvungne vernet. Institusjonene må da etablere et samarbeid som gjør det mulig å ivareta dette ansvaret.

Vedtak om ernæringstilførsel uten eget samtykke (psykisk helsevernloven § 4-4) må som kjent treffes av en faglig ansvarlige for vedtak ved en psykiatrisk avdeling (jf. psykisk helsevernloven § 1-4). Denne vil være ansvarlig for vedtaket også i tilfeller der behandlingen gjennomføres på somatisk avdeling. Dette innebærer at det er den faglig ansvarlige for vedtaket som må foreta den løpende vurderingen av om lovens vilkår for bruk av tvang er oppfylt. Vedkommende har også ansvar for at pasienten får nødvendig psykiatrisk behandling og oppfølgning mens vedkommende er innlagt på somatisk avdeling.

Behandlingsansvaret for selve den medisinske gjennomføringen av næringstilførsel og øvrige somatiske komplikasjoner vil derimot på vanlig måte ligge hos den somatiske avdelingen der pasienten er inneliggende. Den somatiske avdelingens ansvar vil således omfatte de somatiske sidene av behandlingen (det vil si ernæringstilførselen), som for eksempel plassering av sonde, veneflon, bruk av drypp, overvåkning, blodprøvetaking og så videre.

Den somatiske avdelingen er ikke underlagt den faglig ansvarlige for vedtakets instruksjonsmyndighet. Pasienten må således henvises til behandling ved den somatiske avdelingen på vanlig måte, og den somatiske avdelingen må foreta en selvstendig vurdering av om gjennomføring av den behandling som den faglig ansvarlige for vedtak tar initiativ til kan skje i overensstemmelse med lovverkets krav til forsvarlighet, (jf. helsepersonelloven § 4 og § 16, samt spesialisthelsetjenesteloven § 2-2).

Opphold på somatisk avdeling i forbindelse med tvangsernæring forutsetter et nært samarbeid med den psykiatriske avdelingen. Avdelingene bør derfor ligge i geografisk nærhet til hverandre, og aller helst ligge innenfor samme sykehusområde. Videre må det i forhold til hver enkelt pasient settes klare rammer for samarbeidet, og den nærmere gjennomføringen av samarbeidet må tilpasses den enkelte pasients tilstand og behov.

Når det gjelder forholdet mellom klinisk psykolog som faglig ansvarlig for vedtaket og legen som foretar den forutgående undersøkelsen (jf. forskriftens § 9) bemerkes det at disse begge har et selvstendig ansvar for å sikre at deres vurdering foretas i samsvar med helsepersonellovens krav om faglig forsvarlighet (jf. helsepersonelloven § 4). Dette innebærer at de selv må vurdere om de har tilstrekkelige kvalifikasjoner til henholdsvis å foreta en undersøkelse og å treffe avgjørelse om tvangsbruk.

Den kliniske psykologens ansvar omfatter også at de somatiske sidene av avgjørelsen er vurdert. En faglig ansvarlig psykolog må derfor overlate vurderingen til en faglig ansvarlig psykiater i de tilfeller der vedkommende ikke finner det forsvarlig å gjøre vurderingen selv.

Merknader til endringene i forskrift 24. november 2000 nr. 1173 om bruk av tvangsmidler for å avverge skade i institusjoner for døgnopphold innenfor det psykiske helsevernet

Til § 3:

Bokstav b er endret i tråd med endringene i psykisk helsevernloven § 4-8 b, hvor det nå er presisert at isolering ikke bare omfatter anbringelse bak låst dør, men også dersom døren på annen måte er stengt. For eksempel ved at døren holdes av personalet eller ved bruk av kloss eller liknende.

Bokstav d er ikke ment å omfatte ethvert tiltak som innebærer at pasienten holdes. For det første omfattes bare de tilfeller der formålet med fastholdingen er å avverge at pasienten utgjør en fare for seg selv eller andre, eller for å avverge betydelig materiell skade, jf. psykisk helsevernloven § 4-8 første ledd. Det vil likevel ikke være slik at all hold der skadeavverging er en del av hensikten med tiltaket, skal ansees som fastholding i lovens forstand.

Det vil i mange situasjoner være naturlig å vurdere holding som en naturlig del av omsorgen for pasienten, og ikke som et tvangstiltak. For eksempel hvor helsepersonell holder rundt en pasient for å trygge eller trøstet vedkommende. Dette vil også kunne være tilfelle selv om skadeavverging i en viss grad er en del av hensikten bak tiltaket. Det samme kan gjelde holding i grensesettingssituasjoner. I den grad hovedformålet er omsorg og grensesetting og ikke skadeavverging, tiltaket er mindre inngripende og pasienten ikke motsetter seg det, vil tiltaket falle utenfor bestemmelsen. Det vil imidlertid være en glidende overgang mot situasjoner hvor elementet av tvang blir mer fremtredende på grunn av pasientens motstand og graden av inngripen og aspektet av omsorg blir mindre sentralt.

Det skal en del til for at et tiltak skal regnes som fastholding i lovens forstand, slik at det forutsetter et vedtak. Hvorvidt bruk av holding vil kreve vedtak, må avgjøres på bakgrunn av en konkret vurdering av den enkelte situasjon der sentrale momenter vil være formålet med tiltaket, hvordan pasienten forholder seg til tiltaket, hvor lenge det opprettholdes og hvor inngripende det er.

Hvis pasienten motsetter seg tiltaket og tiltaket likevel opprettholdes, vil dette tilsi at det regnes som fastholding i lovens forstand. Samtidig kan et tiltak i seg selv være så inngripende at det faller inn under bestemmelsen uten at pasienten gjør motstand, for eksempel hvis en pasient blir holdt fast i lengre tid for å hindre selvskading. Situasjoner der holdingen er mindre inngripende, for eksempel der en pasient blir holdt i armen og ledet til sitt rom uten å gjøre motstand, vil derimot kunne falle utenfor.

Fastholding er særlig aktuelt overfor barn på grunn av forbudet mot bruk av mekaniske tvangsmidler overfor barn under 16 år, jf. psykisk helsevernloven § 4-8 tredje ledd.

Betegnelsen «kortvarig» er tatt inn for å understreke at bruken av tiltaket ikke skal opprettholdes i lengre tid enn det som er strengt nødvendig, jf. § 7.

Til § 6:

Bestemmelsen i § 6 første og andre ledd er endret i tråd med endringen i phvl. § 4-8 femte ledd. Etter denne lovendringen er det nå den faglig ansvarlige for vedtak som har kompetansen til å vedta bruk av tvangsmidler. Dette gjelder så langt ikke noe annet er fastsatt i forskrift. I § 6 første og andre ledd er kravet om at det er faglig ansvarlig som skal treffe vedtak om bruk av tvangsmidler begrenset slik at dette bare gjelder ved bruk av mekanisk tvangsmidler, isolering eller fastholding.

Det vil kunne oppstå situasjoner hvor faglig ansvarlig ikke er i umiddelbar nærhet. I slike unntakstilfeller vil det være hensiktsmessig å overlate beslutning om bruk av mekaniske tvangsmidler, isolering eller kortvarig fastholding til den av det tilstedeværende personalet som er ansvarshavende, for eksempel lege, avdelingssykepleier eller psykolog.

Etter bestemmelsen i § 3 nytt tredje ledd skal vedtak om enkeltstående bruk av korttidsvirkende legemidler i beroligende eller bedøvende hensikt jf. § 3 bokstav c treffes av lege. Det kreves ikke at legen også er faglig ansvarlig. Det er tilstrekkelig at vedkommende er lege. Dersom faglig ansvarlig er lege, vil det imidlertid være naturlig at det er vedkommende som treffer vedtak også om bruk av denne type tvangsmidler.

Begrepet «nærmeste» i fjerde ledd er endret til «nærmeste pårørende» i tråd med opphevelsen av definisjonene i phvl. § 1-3 første til tredje ledd. Hvem som er pårørende er nå regulert av reglene i pasientrettighetsloven. Der brukes begrepet nærmeste pårørende.

Til § 7:

Første ledd:

Mindre inngripende tiltak bør forsøkes i den grad det er mulig.

Før et tvangsmiddel tas i bruk, skal pasienten i den grad det er mulig, informeres om at tiltaket vil bli iverksatt og hvorfor dette blir gjort.

Fastholding skal gjennomføres på en så lite inngripende måte som mulig. Dette kan overfor enkelte pasienter innebære at tiltaket bør gjennomføres av personale av samme kjønn som pasienten. I noen tilfeller kan det være grunn til at fastholding bør unngås brukt overfor en pasient som har vært utsatt for seksuelt misbruk. Hva som er minst inngripende gjennomføringsmåte må vurderes konkret for den enkelte pasient.

Andre ledd første punktum:

Bruk av tvangsmidler kan bare opprettholdes så lenge vilkårene for slik bruk er tilstede, jf. psykisk helsevernloven § 4-8.

Merknader til endringene i forskrift 1. desember 2000 nr. 1219 om den faglig ansvarlige for vedtak i det psykiske helsevernet

Til § 3:

Her er det foreslått en tilpasning til ny lovtekst. Lovteksten bruker ikke begrepet «spesialist i klinisk psykologi», da dette ikke er en godkjent offentlig spesialitet etter helsepersonelloven.

Det er videre foreslått en felles bestemmelse for voksne og barn/ungdom som erstatter dagens § 3 og § 4. Dette er en følge av at forskjellen i bestemmelsenes andre ledd, hvor kliniske psykologer kun kan være faglig ansvarlig i henhold til sitt fordypningsområde, mens legespesialister kan være faglig ansvarlig for både voksne og barn/ungdom uavhengig av spesialitet, ikke videreføres.

Videre er praksiskravene til kliniske psykologer, som i dag fremgår av forskriften § 5 andre ledd, inntatt i bestemmelsens andre ledd. Kompetansekravene er nå uttømmende regulert i bestemmelsen.

Bestemmelsen angir minstekrav til kompetanse for den som skal treffe vedtak, men unntar ikke fra ledelsens ansvar for en forsvarlig organisering av vedtaksfunksjonen. Kompetanse som faglig ansvarlig følger således ikke automatisk av å tilfredsstille kompetansekravene i bestemmelsen. En eller flere må utpekes særskilt.

Til § 5:

Delegeringsbestemmelsen i dagens § 5 er foreslått opphevet og erstattet av en ny bestemmelse som regulerer institusjonenes systemansvar når det gjelder organiseringen av vedtakskompetansen. Kravet til at det tilrettelegges for opplæring i aktuelt regelverk, jf. forskriften § 2, er særskilt presisert.

Merknader til endringene i forskrift 23. desember 2004 nr. 1837 om individuell plan etter helselovgivningen og sosialtjenesteloven

Til § 5:

Andre ledd i bestemmelsen er fjernet som følge av lovendringen. Her er det i gjeldende forskrift en særregulering av samtykke etter psykisk helsevernloven. Samtykke skal etter lovendringen innhentes før det utarbeides individuell plan for pasienter under frivillig eller tvungen psykisk helsevern.

Til § 6:

I første ledd er særreguleringen av hvem institusjonen har plikt til å utarbeide individuell plan for, foreslått fjernet som følge av lovendringen.

Merknader til endringene i forskrift 21. desember 2000 nr. 1408 om kontrollkommisjonens virksomhet

Til § 3-2:

Når kontrollkommisjonen skal vurdere behovet for tvungent vern etter tre måneder etter denne bestemmelsen skal den etter endringen i lov om psykisk helsevern § 3-8 også kontrollere at det foreligger en individuell plan for pasienten, i samsvar med lovens § 4-1. Tilleggsbestemmelsen presiserer at denne kontrollen har sammenheng med kontrollen av behovet for tvungent vern, i samsvar med loven § 3-8.

Mangel på individuell plan vil ikke alene være grunnlag for å oppheve det tvungne vernet. Men det vil kunne være en indikasjon på manglende planlegging av pasientens behandling og videre oppfølgning. Dette kan sammen med andre momenter tilsi opphør av det tvungne vernet etter hensiktsmessighetsvurderingen som skal foretas.

Kontrollkommisjonen skal sjekke hvorvidt individuell plan er opprettet. Det nærmere tilsyn med planens innhold skal foretas av Helsetilsynet. Dersom kontrollkommisjonen imidlertid mener planen er åpenbart mangelfull og det kan reises tvil om det i realiteten foreligger en individuell plan, vil dette også være forhold som kan danne grunnlag for å varsle helsemyndighetene etter den generelle varslingsplikten etter § 4-2 fjerde ledd.

Øvrige endringsforslag innebærer kun en teknisk tilpasning til lovendringene.

Merknader til endringene i forskrift 24. november 2000 nr. 1174 om tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon

Til § 2:

Det er vedtatt en endring i ny § 3-5 tredje ledd som innebærer at det ikke lenger er et krav etter lovens ordlyd til at pasienten skal bo på «egen bopel» i forbindelse med tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold. Dette vilkåret foreslås fjernet fra forskriften som følge av lovendringen.

Endringen innebærer at pasienter under tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold som utgangspunkt kan ha opphold på institusjon i kommune- eller spesialisthelsetjenesten, uavhengig av om institusjonen er godkjent for ansvar for tvunget psykisk helsevern. Herunder er det adgang til at pasienten kan ha opphold på institusjon som tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a første ledd nr. 5.

Det presiseres imidlertid at det er en forutsetning for etablering og opprettholdelse av tvunget psykisk helsevern uten døgnopphold at dette fremstår som den beste løsningen for pasienten, jf. psykisk helsevernloven § 3-5 tredje ledd. Tiltaket kan således ikke iverksettes eller opprettholdes overfor pasienter som har behov for opphold og tilbakeholdelse på godkjent institusjon, og det er ikke anledning til å plassere pasienter med slikt behov utenfor godkjent institusjon ut i fra ressurshensyn.

Til § 3:

Forslaget er en følge av lovendring i ny § 3-5 i psykisk helsevernloven. Se kommentar til § 2.