Forskrift om endring i forskrift til domstolloven kapittel 11 (Advokatforskriften)

I

I forskrift 20. desember 1996 nr. 1161 til domstolloven kapittel 11 (Advokatforskriften) gjøres følgende endringer:

§ 4-1 første ledd skal lyde:

Tilsynsrådets styre består av tre medlemmer med personlige varamedlemmer; en praktiserende advokat som leder, samt to styremedlemmer hvorav den ene skal være statsautorisert revisor, jf. domstolloven § 225 annet ledd.

§ 4-2 nytt annet og tredje ledd:

For søknad om advokatbevilling og søknad om tillatelse etter domstolloven § 218 annet ledd nr. 3 til å yte rettshjelp innen bestemte områder, skal saksbehandlingsfrist som nevnt i tjenesteloven § 11 første ledd første punktum, være fire måneder. Første ledd gjelder tilsvarende for utstedelse av erklæring om at vedkommende har rett til å drive slik rettshjelpsvirksomhet som nevnt i domstolloven § 218 annet ledd nr. 1.

Tjenesteloven § 11 annet ledd om at tillatelse anses gitt når saksbehandlingsfristen er utløpt, gjelder ikke for tillatelser som nevnt i annet ledd.

Kapittel 8 ny kapitteloverskrift skal lyde:

§ 8-1 første ledd skal lyde:

For at praksis som nevnt i domstolloven § 220 annet ledd nr. 2 bokstav a skal medregnes ved søknad om advokatbevilling, må søkeren godtgjøre prosedyreerfaring. Søkeren må ha prosedert under minst tre hovedforhandlinger i sivile saker av et visst omfang. Inntil to av disse kan erstattes av hovedforhandling i straffesaker og rettsmeklinger. Hovedforhandling i en større straffesak tilsvarer én sivil sak. Hovedforhandling i to straffesaker av et mindre omfang eller to rettsmeklinger tilsvarer én sivil sak.

Ny § 8-3 skal lyde:

For søknad om tillatelse til å være advokat ved Høyesterett, skal saksbehandlingsfrist som nevnt i tjenesteloven § 11 første ledd første punktum, være fire måneder.

Tjenesteloven § 11 annet ledd om at tillatelse ansees gitt når saksbehandlingsfristen er utløpt, gjelder ikke for søknad om tillatelse til å være advokat ved Høyesterett.

§ 9-1 første ledd skal lyde:

Med EØS-advokat menes enhver som har rett til å utøve virksomhet under en av følgende profesjonelle titler fra sitt hjemland: Belgia: Avcoat/Advocaat Danmark: Advokat Finland: Asianajaja/Advokat Tyskland: Rechtsanwalt Frankrike: Avocat Hellas: Δικηγóρoς (Dikigoros) Irland: Barrister Solicitor Island: Lögmaður Italia: Avvocato Liechtenstein: Rechtsanwalt Luxembourg: Avocat-avoue Nederland: Advocaat Norge: Advokat Portugal: Advogado Spania: Abogado Det forente Kongerike: Advocate Barrister Solicitor Sverige: Advokat Østerrike: Rechtsanwalt Estland: Vandeadvokaat Latvia: Zvērināts advokāts Litauen: Advokatas Romania: Avocat Bulgaria: Aдвoкат Tsjekkia: Advokát Slovakia: Advokát/Komerčný právnik Ungarn: Ügyvéd Polen: Adwokat/Radca prawny Slovenia: Odvetnik/Odvetnica Kypros: Δικηγóρoς Malta: Avukat/Prokuratur Legali

§ 9-3 siste ledd første punktum skal lyde:

For øvrig gjelder bestemmelsene om krav til utdannelsen og de øvrige kvalifikasjoner og til den nødvendige dokumentasjon mv. i EØS-avtalen vedlegg VII punkt 1, jf. direktiv 7. september 2005 om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner (direktiv 2005/36/EF endret ved direktiv 2006/100/EF, forordning (EF) nr. 1430/2007, forordning (EF) nr. 755/2008 og forordning (EF) nr. 279/2009 i EØS-tilpasset form.

§ 9-5 skal lyde:

For andre tilfeller der domstolloven eller annen lov krever juridisk embetseksamen, kan juridisk utdannelse fra annen EØS-stat godtas i den utstrekning og på de vilkår som følger av EØS-avtalen vedlegg VII punkt 1, jf. direktiv 7. september 2005 om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner (direktiv 2005/36/EF endret ved direktiv 2006/100/EF, forordning (EF) nr. 1430/2007, forordning (EF) nr. 755/2008 og forordning (EF) nr. 279/2009) i EØS-tilpasset form, eller overenskomst 24. oktober 1990 nr. 1 mellom Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige om nordisk arbeidsmarked for personer med yrkeskompetansegivende, høyere utdannelse av minst tre års varighet.

§ 9-6 tredje ledd skal lyde:

Tilsynsrådet skal bekrefte mottakelse av søknaden innen en måned etter at den er mottatt og informere søkeren om eventuelle manglende dokumenter. Søknader skal avgjøres så snart som mulig, og senest innen fire måneder etter at alle nødvendige dokumenter er fremlagt. For så vidt gjelder søknad om bevilling etter § 9-3 tredje ledd nr. 1, gjelder dette avgjørelser om attest som nevnt i § 9-3 tredje ledd.

Kapittel 12 punkt 6.1. skal lyde:

En norsk advokat som driver advokatvirksomhet over landegrensene innenfor EØS-området, er bundet av CCBE Code of Conduct.

II

Ikrafttredelse

Endringene trer i kraft straks.

Merknader

Endringene i merknadene skal lyde:

Til kapittel 4 Tilsynsrådet for advokatvirksomhet

Tilsynsrådet for advokatvirksomhet erstattet ved lovendring 4. juli 1991 nr. 44 Advokatenes erstatningsfond for så vidt gjelder tilsyn med advokatvirksomhet.

Reglene om fondets administrasjon og virksomhet erstattes derfor av i stor utstrekning tilsvarende regler om Tilsynsrådet. Tilsynsrådet har også oppgaver i forbindelse med advokaters sikkerhetsstillelse. Denne ordningen avløste ordningen med erstatningsutbetalinger fra fondet. Fondet vil imidlertid fortsatt bestå ved siden av Tilsynsrådet i en overgangsperiode. Reglene om fondets administrasjon og reglene om behandling av erstatningssøknadene vil derfor gjelde parallelt med de nye reglene inntil fondet avvikles, jf. § 13-3.

Til § 4-1 Tilsynsrådets organisering

Bestemmelsen tilsvarer delvis § 10 i forskrift 18. desember 1992 nr. 1091 slik den lød før. Det er i samsvar med det som ble uttalt i Ot.prp.nr.39 (1994–1995) side 16, fastsatt spesielle kvalifikasjonskrav for to av Tilsynsrådets tre medlemmer, jf. domstolloven § 225 annet ledd. For det tredje styremedlemmet fremgår det av proposisjonen at det er en tilstrekkelig forutsetning for oppnevnelse at vedkommende nyter allmenn tillit. Ved oppnevnelsen av Tilsynsrådets tredje styremedlem kan det også tillegges vekt om vedkommende er opptatt av advokat- og rettshjelpvirksomhet i et samfunnsmessig perspektiv.

Tredje ledd løsriver Tilsynsrådets sekretariat fra Den Norske Advokatforening, samtidig som det bestemmes at sekretariatet også skal ivareta sekretariatsfunksjonen for Advokatbevillingsnemnden og stå for innkreving av bidrag til Disiplinærnemnden for advokater. Det vil være en særlig oppgave for Tilsynsrådets daglige leder å påse at Tilsynsrådets økonomiforvaltning er forsvarlig.

Til § 4-2 Tilsynsrådets virksomhet

Forvaltnings- og offentlighetslovens regler vil gjelde for Tilsynsrådets virksomhet, likevel slik at domstolloven § 225 fjerde ledd uttrykkelig regulerer hvilke av Tilsynsrådets avgjørelser som kan påklages.

Til kapittel 8 Vilkår for advokatbevilling og møterett for Høyesterett

Domstolloven § 220 annet og tredje ledd gir Kongen hjemmel til å gi regler om prosedyreerfaring og gjennomføring av et kurs i emner av spesiell betydning for advokatvirksomhet («advokatkurs») som vilkår for advokatbevilling.

Til § 8-1 Prosedyreerfaring

I § 8-1 fastsettes at den som har praksis som advokatfullmektig må ha prosedert minst tre hovedforhandlinger i sivile saker for at praksisen skal telle med ved søknad om advokatbevilling. Inntil to av de sivile sakene skal kunne erstattes av prosedyre i straffesaker og rettsmeglinger. Hovedforhandling i en større straffesak tilsvarer én sivil sak. Hovedforhandling i to straffesaker av et mindre omfang eller to rettsmeklinger tilsvarer én sivil sak. Sakene må for å kunne godkjennes ha vært « av et visst omfang». Det må her foretas en skjønnsmessig vurdering av de saker søkeren har prosedert.

Praksis som dommerfullmektig, politifullmektig o.l. gir normalt mye erfaring fra prosedyre. De søkere som i tillegg til advokatfullmektigpraksis har praksis fra slik stilling av en viss varighet behøver derfor ikke å dokumentere prosedyreerfaring. I slike tilfelle kreves heller ikke prosedyreerfaring fra sivile saker. Vedkommende må ha vært i slik stilling minst ett år for at fritaket fra prosedyrekravet skal komme til anvendelse.

Til kapittel 9 Godkjennelse av utenlandsk juridisk utdannelse som grunnlag for advokatbevilling mv.

Forskriften kapittel 9 gjennomfører Norges forpliktelser etter EØS-avtalens vedlegg VII punkt 1, jf. direktiv 2005/36/EF om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner og direktiv 98/5/EF. Direktiv 2005/36/EF innebærer en generell ordning for godkjenning av diplomer for høyere yrkeskompetansegivende utdanning av minst tre års varighet i EØS-tilpasset form. Dette direktivet gjelder høyere kompetansegivende utdannelse generelt, og er således ikke utarbeidet spesielt med tanke på juridiske yrker. Direktiv 98/5/EF gjelder retten til å etablere seg som advokat på permanent basis i annen EØS-stat enn den EØS-stat kvalifikasjonen ble ervervet. Formålet med direktiv 98/5/EF er å gjøre det enklere både å etablere seg som advokat på permanent basis i annen EØS-stat, samt å utvide adgangen til å oppnå advokatbevilling i vertslandet. Dette direktivet gjelder både for advokater som praktiserer som selvstendig næringsdrivende og for ansatte advokater.

Utgangspunktet i direktivene er at yrkeskvalifikasjoner oppnådd i en EØS-stat, skal godkjennes som likeverdig i andre EØS-stater, slik at vedkommende kan etablere seg og utøve yrket i disse andre statene. Dette er et ledd i arbeidet for fri bevegelighet av personer.

Norges forpliktelser etter overenskomst 24. oktober 1990 nr. 1 mellom Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige om nordisk arbeidsmarked for personer med yrkeskompetansegivende høyere utdannelse av minst tre års varighet oppfylles også ved reglene i kapittel 9 og 10.

Avsnitt I gjelder EØS-advokater som oppnår norsk advokatbevilling etter dette kapittel avsnitt II, samt de som ønsker å yte rettshjelp på permanent basis etter kapittel 10 avsnitt I. For øvrig gjelder § 9-1 for EØS-advokater etablert i annen EØS-stat som yter rettshjelp i Norge etter kapittel 10 avsnitt III.

I. Definisjoner mv.

Til § 9-1 Definisjoner

I § 9-1 defineres en del sentrale begrep som benyttes i kapittel 9 og 10. Da det kan tenkes ulike konstellasjoner med hensyn til hjemmedlemsstat osv. er det praktisk å benytte et enkelt ord i en definert betydning.

Til § 9-2 Utveksling av informasjon mv. mellom Tilsynsrådet og kompetent myndighet i hjemmedlemsstaten

Plikt til underretning følger av direktiv 98/5/EF artiklene 7 og 13 om samarbeid og utveksling av informasjon mellom kompetent myndighet i vedkommendes hjemmedlemsstat og vertslandet. Formålet med slik underretning er blant annet å sikre at kompetent myndighet i hjemmedlemsstaten gis tilstrekkelig informasjon til å kunne avgi uttalelse i anledning den pågående sak overfor advokat med bevilling fra vedkommende land. En avgjørelse i vertsmedlemsstaten vil videre kunne få betydning for vedkommendes advokatbevilling i hjemmedlemsstaten.

Før det treffes vedtak av Tilsynsrådet i slik sak, skal Tilsynsrådet samtidig med utsendelse av forhåndsvarsel til EØS-advokat, underrette kompetent myndighet i hjemmedlemsstaten om den pågående sak. Tilsvarende underretning skal gis i disiplinærsaker som behandles av Disiplinærnemnden, så snart Tilsynsrådet har mottatt underretning fra nemnden etter § 5-9 annet ledd.

II. Nærmere vilkår for norsk advokatbevilling

Til § 9-3 Utdannelse fra annen EØS-stat som grunnlag for norsk advokatbevilling

Bestemmelsen innebærer at advokatbevilling utstedes på grunnlag av tilsvarende rett i annen EØS-stat. Søkeren må være statsborger i EØS-stat. Teoretisk juridisk utdannelse fra annen EØS-stat godkjennes ikke som erstatning for norsk juridisk embetseksamen, men oppnådd rett til å utøve advokatvirksomhet i annen EØS-stat, skal etter en godkjennelsesprosedyre gi rett til å utøve virksomhet som norsk advokat, dvs. rett til norsk advokatbevilling. Tilsynsrådet utsteder så norsk advokatbevilling til advokat fra en annen EØS-stat på grunnlag av den rett vedkommende har i hjemmedlemsstaten. I § 9-3 første ledd etableres dette utgangspunktet.

Når det gjelder dokumentasjon av kvalifikasjoner fra hjemmedlemsstaten, er hovedregelen at det fremlegges dokument tilsvarende advokatbevilling eller annet dokument som dokumenterer at vedkommende har rett til å utøve advokatvirksomhet i vedkommende land. Enkelte land kan ha et regelverk hvor det ikke sondres mellom advokatbevilling og retten til å utøve advokatvirksomhet. Krav om at søkeren faktisk skal være berettiget til å praktisere kan da innebære at vedkommende f.eks. må være medlem i landets advokatforening og betale avgifter, forsikringspremie mv. Er advokatlovgivningen i hjemmedlemsstaten slik at det kan virke urimelig å kreve at advokaten faktisk har rett til å utøve advokatvirksomhet der, f.eks. fordi det vil medføre store meromkostninger, antas det å være tilstrekkelig å bevise ved dokumenter utstedt av kompetent myndighet i hjemmedlemsstaten at vedkommende har den utdannelse og de kvalifikasjoner for øvrig som er nødvendig for å oppnå slik rett, jf. direktiv 98/5/EF artikkel 3. Grunnen til at vedkommende faktisk ikke har rett til tilsvarende advokatbevilling eller rett til å praktisere må ikke være at retten er tilbakekalt, suspendert eller fratatt vedkommende på annen måte. Dette må dokumenteres av søker ved erklæring fra kompetent myndighet i hjemmedlemsstaten.

Det utstedes norsk advokatbevilling til søkere som oppfyller vilkårene. Bestemmelsene i domstolloven og andre lover mv. om advokater får anvendelse for disse på lik linje med øvrige norske advokater. Utenlandsk EØS-advokat som har oppnådd norsk advokatbevilling, har i tillegg til å titulere seg som norsk advokat, også rett til å anvende hjemmedlemsstatens yrkestittel uttrykt på hjemmedlemsstatens offisielle språk, eller et av de offisielle språk i hjemlandet.

Tilsynsrådet underretter kompetent myndighet i hjemmedlemsstaten om at det er utstedt norsk advokatbevilling til vedkommende.

Annet ledd antas å tilfredsstille direktiv 2005/36/EF artikkel 14. Det er en fordel at den del av utdannelsen som består av praksis er gjennomført som advokatfullmektig i Norge i stedet for i hjemlandet. Slik praksis gir kjennskap til norsk rett mv. Det er rimelig at man stiller samme krav til prosedyreerfaring til utenlandske advokatfullmektiger som til norske. Det obligatoriske advokatkurset har så nær tilknytning til praksisdelen i vilkårene for å oppnå advokatbevilling, at deltagelse på dette anses som et naturlig vilkår for søker med eksamen fra annen EØS-stat. Kurset antas å være av stor nytte for utenlandske søkere.

Tredje ledd antas å tilfredsstille direktiv 98/5/EF artikkel 10 om integrering som norsk advokat samt direktiv 2005/36/EF artikkel 14.

Spesielt til nr. 1: Formålet med egnethetsprøve er å sikre at søker har tilstrekkelig kjennskap til norsk rett og norsk språk til å kunne virke som norsk advokat. Prøven arrangeres av Universitetet i Oslo. Søknad med nødvendig dokumentasjon sendes Tilsynsrådet som, hvis vilkårene er oppfylt, utsteder attest for at søkeren kan ta prøven. Etter tredje ledd siste punktum, kan Tilsynsrådet bestemme at søkeren fritas fra prøven, eller bare tar nærmere angitte deler av den. Tilsynsrådets vurdering avhenger av hvilket land søkeren har utdannelse fra og vedkommendes kvalifikasjoner for øvrig. Når bevis for bestått prøve fremlegges for Tilsynsrådet, kan norsk advokatbevilling utstedes.

Spesielt til nr. 2: EØS-advokater som oppfyller vilkårene for norsk advokatbevilling etter dette alternativ forutsettes å ha tilegnet seg tilstrekkelige kunnskaper i norsk rett og norsk språk til å kunne virke som norsk advokat.

Spesielt til nr. 2 og 3: Med faktisk og regelmessig utøvelse menes reell utøvelse av advokatvirksomhet som hovedbeskjeftigelse på permanent basis i Norge uten annet avbrudd enn kortvarig avbrudd pga. sykdom eller kortvarig ferie/permisjon.

Spesielt til nr. 3: For å oppnå advokatbevilling hvor praksistid innen norsk rett utgjør mindre enn tre år, skal Tilsynsrådet foreta en helhetsvurdering av de kunnskaper og erfaringer søker har ervervet i norsk rett. Vedkommende må dokumentere at praksistid i norsk rett, sammenholdt med kurs osv., samlet gir så godt kjennskap til norsk rett og norsk språk at det er grunnlag for utstedelse av norsk advokatbevilling. Relevant ved vurderingen er deltakelse på kurs, herunder det obligatoriske advokatkurs, seminarer etc. hvor det kan dokumenteres at vedkommende har deltatt. Gjennomført spesialfag, hovedfag etc. er også relevant. Desto kortere praksisperiode innen norsk rett er, jo mer vil det kreves mht. kurs, seminarer etc. Det er dog et krav etter dette alternativ at praksistiden i norsk rett har vært av en slik varighet at denne, sammenholdt med kurs osv., må anses å gi tilstrekkelige kvalifikasjoner til at vedkommende kan oppnå norsk advokatbevilling. Praksistid i norsk rett av mer kortvarig karakter vil således ikke kunne gi grunnlag for norsk advokatbevilling etter dette alternativ.

Hvis Tilsynsrådet finner behov for det, skal vedkommende fremstille seg for Tilsynsrådet til intervju for vurdering av den faktiske og regelmessige aktivitet som er utført. Likeledes kan søkeren fremstille seg for slikt intervju etter eget ønske.

Til fjerde ledd: Direktiv 2005/36/EF inneholder en rekke detaljerte og til dels kompliserte regler om de krav som stilles i de ulike tilfeller. En finner ikke grunn til å ta inn i forskriften regler som tilsvarer alle de ulike detaljbestemmelsene. Det tas derfor inn en henvisning til direktivet. Dette innebærer at direktivets regler gjelder bl.a. for så vidt gjelder krav til utdannelsens lengde og beskaffenhet og hvor utdannelsen må ha funnet sted; hvordan man forholder seg til utdannelse som er gjennomført i en stat (i eller utenfor EØS) og senere godkjent i en EØS-stat; krav til dokumentasjonen for at vilkårene er oppfylt osv. Likeledes gjelder de rettigheter direktivet foreskriver, f.eks. med hensyn til bruk av hjemlandets akademiske tittel. Nordiske søkere vil kunne velge om de vil påberope seg reglene i den nordiske overenskomsten, eller direktivets regler.

Til § 9-4 Autorisasjon av advokatfullmektig som ikke har norsk juridisk embetseksamen

Bestemmelsen har sammenheng med § 9-3 annet ledd og direktiv 2005/36/EF. Advokatfullmektig anses så vidt en kan skjønne ikke som et eget yrke i relasjon til direktivet. Det kreves ikke egnethetsprøve eller prøveperiode for autorisasjon som advokatfullmektig etter § 9-4.

Til § 9-5 Godkjennelse av utenlandsk juridisk utdannelse ved lovbestemt krav om juridisk embetseksamen

Direktiv 2005/36/EF omhandler «lovregulerte yrker». Advokatbevilling vil være det viktigste tilfellet hvor man vil godkjenne utenlandsk juridisk utdannelse. For så vidt gjelder autorisasjon av advokatfullmektig vises til kommentarene til § 9-4 ovenfor. Etter domstolloven § 218 annet ledd nr. 1 kan juridiske kandidater utøve rettshjelpvirksomhet på visse vilkår. Rettshjelpere er også omfattet av direktiv 2005/36/EF.

Til § 9-6 Søknadsprosedyrer

Søknad om advokatbevilling og autorisasjon av advokatfullmektig etter forskriften, behandles av Tilsynsrådet.

For å gjøre det klart at Tilsynsrådet skal behandle søknaden så snart som mulig, og senest innen fire måneder etter at alle nødvendige dokumenter er mottatt, er dette presisert i bestemmelsen. Det er også oppstilt et krav for Tilsynsrådet til å bekrefte mottakelse av søknaden innen en måned etter at den er mottatt og informere søkeren om eventuelle manglende dokumenter.

Tilsynsrådet prøver vilkårene for godkjenning før attest utstedes, slik at bevillingsutstedelsen nærmest vil være en formalitet når det senere godtgjøres at prøven er bestått.

Til § 9-7 Godkjennelse av juridisk utdannelse fra land utenfor EØS-området som grunnlag for norsk advokatbevilling mv.

Etter domstolloven § 235 annet ledd kan Kongen «for andre tilfeller der denne eller annen lov krever juridisk embetseksamen» gi forskrift om i hvilken utstrekning og på hvilke vilkår juridisk utdannelse i utlandet kan godtas.

Øvrige bestemmelser i kapittel 9 gjelder godkjenning av utdannelse i andre EØS-stater når søkeren er statsborger i en EØS-stat. Denne bestemmelsen gjelder godkjennelse av utenlandsk utdannelse i et land utenfor EØS-området og for personer som ikke er statsborger i en EØS-stat.

Det har vært ført en restriktiv praksis etter domstolloven § 235. Det er imidlertid ikke tilsiktet å utelukke godkjenning hvor søkeren ikke faller inn under reglene for EØS-advokater. Bestemmelsen gir derfor mulighet for å godkjenne utdanning fra land utenfor EØS-området.

Til kapittel 10 Utenlandske advokaters adgang til å yte rettshjelp i Norge

Ved lov 27. november 1992 nr. 113 ble det vedtatt endringer i blant annet advokatlovgivningen på bakgrunn av at EØS-avtalen medfører forpliktelser for Norge på dette området. De punkter i EØS-avtalen som særlig berører advokatlovgivningen er vedlegg VII punkt 1 og 2, og de relevante EF-rettsaktene er i EØS-tilpasset form rådsdirektiv av 22. mars 1977 med henblikk på å lette den faktiske gjennomføring av advokaters adgang til å yte tjenester (direktiv 77/249/EØF), direktiv 7. september 2005 om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner (direktiv 2005/36/EF) og rådsdirektiv 16. februar 1998 om EØS-advokaters adgang til å praktisere på permanent basis i annen EØS-stat (direktiv 98/5/EF).

Med hensyn til innholdet i forskriften, er man i stor grad bundet av reglene i EØS-avtalen og de underliggende rettsakter, jf. ovennevnte direktiver.

Forskriften § 10-1 vil også oppfylle Norges forpliktelser etter overenskomst mellom Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige om nordisk arbeidsmarked for personer med yrkeskompetansegivende, høyere utdannelse av minst 3 års varighet.

Individuell adgang til å yte rettshjelp i Norge

Avsnitt I og II regulerer utenlandske advokaters adgang til å etablere seg i Norge og yte rettshjelp som utenlandsk advokat. Bestemmelsene i avsnitt I gjelder for EØS-borgere med advokatbevilling fra annen EØS-stat. Disse bestemmelsene er en følge av implementering av direktiv 98/5/EF. Avsnitt II gjelder for borgere fra stater utenfor EØS-området.

Utenlandske advokater som yter rettshjelp i Norge, vil også kunne ha betrodde midler. Det er naturlig at midlene kreves behandlet på samme betryggende måte som norske advokaters betrodde midler. Forskriften kapittel 3 om regnskapsføring og behandling av betrodde midler gjelder derfor tilsvarende. Utenlandske advokater betaler også bidrag til Tilsynsrådet.

Avsnitt III regulerer ytelse av rettshjelp i Norge av utenlandske advokater etablert i annen stat.

I. EØS-advokaters adgang til å yte rettshjelp på permanent basis i Norge

Til § 10-1 Adgang til å yte rettshjelp i fremmed, internasjonal og norsk rett

I henhold til § 10-1 kan EØS-advokater yte rettshjelp i fremmed, internasjonal og norsk rett, herunder opptre under rettergang når vedkommende har gitt skriftlig melding om dette til Tilsynsrådet.

Til § 10-2 Melding til Tilsynsrådet

Søknadsskjemaet «Application for registration as a lawyer established under the European Establishment Directive 98/5/EC of 16 th february 1998», fås ved henvendelse til Tilsynsrådet.

Til § 10-3 Sikkerhetsstillelse mv.

EØS-advokater som yter rettshjelp på permanent basis i Norge må i likhet med norske advokater stille sikkerhet i samsvar med forskriften kapittel 2.

Til § 10-4 EØS-advokaters adgang til å opptre under rettergang mv.

Bestemmelsene antas å tilfredsstille direktiv 98/5/EF artikkel 5.

Rettsspråket i Norge er norsk. Selv om det ikke uttrykkelig er slått fast i prosesslovgivningen at den som skal opptre som prosessfullmektig eller forsvarer for norsk rett må beherske norsk, må dette være en underforstått hovedregel. Etter domstolloven § 135 skal det brukes tolk oppnevnt eller godkjent av retten når noen som ikke kan norsk skal ta del i forhandlingene. Tolk er unødvendig når retten, rettsvitnene og partene kan det fremmede språk. I andre saker enn straffesaker gjelder det samme når rettens medlemmer kan språket og partene gir avkall på tolk. Selv om det er mulig å benytte tolk hvis prosessfullmektigen ikke kan norsk, anses det lite heldig da det lett kan oppstå uklarheter. Nyanser o.l. i advokatens anførsler ville kunne forsvinne pga. ulikheter mellom ulike lands språk og rettssystemer. Det vil kunne hevdes at et språkkrav innebærer en form for skjult diskriminering av EØS-advokater. I EF-retten har man tillatt språkkrav i den grad det er nødvendig for utførelsen av den aktuelle tjeneste. På bakgrunn av språkets meget viktige funksjon i forbindelse med utførelse av oppdrag som prosessfullmektig eller forsvarer, må det være adgang til å innføre krav om at EØS-advokat må beherske norsk for å kunne benyttes som prosessfullmektig eller forsvarer under rettergang (eller et generelt krav om at den som skal opptre som prosessfullmektig eller forsvarer for norsk domstol skal beherske norsk språk).

Forskriften fastsetter likevel ikke et absolutt språkkrav. Det antas å være i tråd med prinsippet om at det bør være færrest mulig hindringer for den frie bevegelse av tjenester, at man i stedet setter som vilkår at EØS-advokat som ikke behersker norsk, i forbindelse med rettergang må opptre i fellesskap med en norsk advokat, jf. tredje ledd. En antar at dette ikke er i konflikt med hva som er sagt ovenfor om anvendelsesområdet for direktivet artikkel 5, idet kravet her er et alternativ til språkkrav. Det forutsettes at den norske advokaten fører ordet under rettsforhandlingene, med mindre retten finner det ubetenkelig at rettsforhandlingene eller deler av dem foregår på et annet språk. Prosesskriv må etter domstolloven § 136 være skrevet på norsk eller ledsaget av oversettelse til norsk, normalt foretatt av autorisert translatør. En finner ikke grunn til å gi nærmere regler om forbindelsen mellom EØS-advokaten og den norsk advokat.

Etter femte ledd kan retten i den enkelte sak nedlegge forbud mot at EØS-advokat benyttes som forsvarer dersom hensynet til rikets sikkerhet tilsier det. Dette vil være aktuelt dersom siktede eller tiltalte har EØS-advokat som privat forsvarer. I andre tilfeller kan man ta hensyn til dette ved oppnevning av forsvarere, jf. straffeprosessloven § 102. Straffeprosessloven § 242 første ledd tredje punktum og § 245 tredje ledd inneholder regler om nektelse av adgang til dokumenter og utelukkelse fra rettsmøte under etterforskningen av hensyn til rikets sikkerhet. Reglene gjelder siktede og dennes private forsvarer. Det gjelder ikke tilsvarende regler i forbindelse med bevisopptak og hovedforhandling. Idet adgangen til å bruke utenlandsk forsvarer ikke lenger er avhengig av rettens samtykke, jf. straffeprosessloven § 95 tredje ledd, er det behov for en sikkerhetsventil i form av en nektingsmulighet.

Til § 10-5 Tilbakekall

Advokatbevillingsnemnden har kompetanse til å tilbakekalle tillatelser gitt i medhold av § 10-1.

II. Tillatelse for advokat fra stat utenfor EØS-området til å yte rettshjelp på permanent basis i Norge

Til § 10-6 Tillatelse til å yte rettshjelp i fremmed og internasjonal rett

Tilsynsrådet kan gi advokater fra stater utenfor EØS-området tillatelse til å yte rettshjelp i fremmed og internasjonal rett. Vedkommende kan ikke yte rettshjelp i norsk rett.

Til § 10-7 Utenlandske advokaters adgang til å opptre under rettergang mv.

Advokater fra stater utenfor EØS-området kan opptre under rettergang mv. For nærmere opplysninger vises det til kommentaren til § 10-4.

Til § 10-8 Sikkerhetsstillelse

Den som utøver rettshjelpvirksomhet i medhold av § 10-6 skal sørge for at sikkerhet er stilt i samsvar med denne forskrift kapittel 2.

Til § 10-9 Tilbakekall

Advokatbevillingsnemnden kan i medhold av domstolloven § 219 tredje ledd tilbakekalle tillatelser gitt i medhold av § 10-6.

III. Utenlandske advokaters adgang til å yte rettshjelp og opptre under rettergang i Norge

For advokater etablert i annen EØS-stat, gjennomfører avsnitt III Norges forpliktelser etter EØS-avtalens vedlegg VII punkt 2, jf. rådsdirektiv 22. mars 1977 med henblikk på å lette den faktiske gjennomføring av advokaters adgang til å yte tjenester (direktiv 77/249/EØF) i EØS-tilpasset form.

Bestemmelsene i avsnitt III regulerer også adgangen for utenlandske advokater etablert i stat utenfor EØS-området til å yte rettshjelp og opptre under rettergang i Norge.

Til § 10-10 Adgangen for utenlandske advokater til å yte rettshjelp i Norge

Adgangen til å yte rettshjelp etter avsnitt III er i utgangspunktet ikke begrenset til bistand i fremmed og internasjonal rett. Utenlandske advokater vil også kunne komme inn på norsk rett i sin tjenesteytelse. Det må forutsettes at en advokat ikke vil påta seg et oppdrag som vedkommende ikke har de nødvendige kunnskaper for å håndtere tilfredsstillende, og at advokaten dersom vedkommende påtar seg oppdrag som berører norsk rett, enten har eller skaffer seg den nødvendige kjennskap til norsk rett, f.eks. ved å samarbeide med en norsk advokat.

Til § 10-11 Yrkesbetegnelse

Advokaten må benytte yrkesbetegnelsen uttrykt på språket eller et av språkene i sitt hjemland. Profesjonsorganisasjon hvor advokaten har sin tilhørighet eller domstol hvor advokaten har møterett i sitt hjemland må også angis.

Til § 10-12 Dokumentasjon

Samtykke etter annet ledd i.f. vil kunne begrenses, f.eks. til visse rettshandlinger.

Til § 10-13 Utenlandske advokaters adgang til å opptre under rettergang mv.

For utenlandske advokaters adgang til å opptre under rettergang mv. vises det til kommentaren til § 10-4.

Til § 10-14 Regler for god advokatskikk

Direktivet artikkel 4 nr. 2 og 4 inneholder regler om hvilke vilkår og bestemmelser om utøvelse av yrket advokaten skal være bundet av ved ytelse av tjenester i annen EØS-stat. Det er neppe hensiktsmessig å innarbeide disse reglene direkte i forskriften idet reglene er relativt kompliserte og upresise. Det vises derfor isteden til direktivet. Det vil for øvrig være naturlig å søke veiledning i de etiske regler som er utarbeidet av CCBE (rådet for advokatforeningene i det europeiske advokatfellesskap).

Artikkel 4 nr. 2 gjelder når advokaten representerer eller forsvarer klienter ved rettergang eller overfor offentlige myndigheter. Vertslandets bestemmelser for utøvelse av yrket skal overholdes. En antar at det her siktes til både rettsregler, f.eks. lov og forskrifter og sedvane, og til andre yrkesetiske regler og regler for god advokatskikk. Som nevnt ovenfor i merknaden til § 10-12 anses kravet å omfatte bl.a. slike grunnleggende forhold som at advokaten har de tilstrekkelige kunnskaper i vertslandets rett og språk til å kunne utføre oppdraget.

Artikkel 4 nr. 4 gjelder ved annen tjenesteytelse (utenfor rettergang). Utgangspunktet er at advokaten er undergitt hjemlandets vilkår og bestemmelser for utøvelse av yrket med mindre annet følger av vertslandets bestemmelser, uansett grunnlag, som gjelder for utøvelse av yrket i vertsmedlemsstaten. Dette gjelder særlig regler på visse oppregnede områder som uforenlighet mellom utøvelse av advokatvirksomhet og annen virksomhet, taushetsplikt, forholdet til andre advokater, forbud mot at samme advokat bistår parter med motstridende interesser og annonsering.

Departementet antar at det ikke bør stilles krav til utenlandske advokater som yter tjenester i Norge om at denne må stille sikkerhet for erstatningsansvar advokaten kan pådra seg ved utøvelse av advokatvirksomheten etter de samme regler som vil gjelde for norske advokater. Dette ville kunne anses som et byrdefullt krav for en advokat som bare helt leilighetsvis yter tjenester i Norge. Det må dessuten forutsettes at utenlandske advokater har tilfredsstillende sikkerhetsstillelse eller ansvarsforsikring i hjemlandet og at denne dekker tap oppstått også ved tjenesteytelse i Norge.

Til § 10-15 Forbud, suspensjon og frakjennelse

Første ledd innebærer at Advokatbevillingsnemnden kan nedlegge forbud mot at utenlandsk advokat yter rettshjelp i Norge dersom vedkommende gjør seg skyldig i forhold som nevnt i domstolloven § 230 første ledd. Det er først og fremst nr. 1 som er aktuell for så vidt gjelder utenlandske advokater. Vedtak om slikt forbud vil kunne bringes inn for domstolene på samme måte som vedtak om tilbakekall av advokatbevilling.

Også reglene i § 230 om suspensjon av retten til å utøve advokatvirksomhet og om frakjennelse av advokatbevilling vil gjelde tilsvarende for utenlandske advokaters rett til å yte tjenester i Norge, selv om anvendelsen av reglene må antas å ville bli svært begrenset.