Forskrift om endring i forskrift om materielle konkurranseregler i EØS-avtalen

I

I forskrift 4. desember 1992 nr. 964 om materielle konkurranseregler i EØS-avtalen gjøres følgende endring:

Kapittel X skal lyde:

1 EØS-avtalens artikler er gjennomført i norsk rett ved lov 27. november 1992 nr. 109 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) m.v. Endringene i dette kapittel ved forskrift 13. desember 2010 nr. 1594 svarer til EØS-avtalens vedlegg XIV pkt. G nr. 10, inntatt ved EØS-komiteens beslutning nr. 130/2010 av 9. desember 2010 og kommisjonsforordning (EF) nr. 169/2009 av 26. februar, kunngjort i EUT L 61, 5.3.2009, s. 1.

[I henhold til EØS-avtalen protokoll 1 punkt 1 er EF-forordningens innledning ikke tilpasset med sikte på EØS-avtalen. Innledningen er imidlertid relevant i den utstrekning den er nødvendig for en riktig fortolkning og anvendelse av forskriftens bestemmelser innenfor EØS-avtalens ramme. Innledningen gjengis derfor nedenfor:

RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR –

under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap, særlig artikkel 83,

under henvisning til forslag fra Kommisjonen,

under henvisning til uttalelse fra Europaparlamentet, 1

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité 2 og

Rådsforordning (EØF) nr. 1017/68 av 19. juli 1968 om anvendelse av konkurransereglene innen transport med jernbane, på vei og innlands vannvei 3 har blitt vesentlig endret flere ganger. 4 Av klarhetshensyn og av praktiske årsaker bør nevnte forordning konsolideres. Konkurranseregler for transport med jernbane, på vei og innlands vannvei inngår både i den felles transportpolitikk og i den alminnelige økonomiske politikk. Konkurranseregler på disse områdene bør ta hensyn til de særlige forhold som gjelder for transport. Ettersom konkurransereglene for transportsektoren avviker fra de alminnelige konkurranseregler, bør foretakene gis mulighet til å få kjennskap til hvilke regler som anvendes i hvert enkelt tilfelle. Konkurransereglene for transport bør gjelde tilsvarende for felles finansiering eller anskaffelse av transportmateriell til felles bruk av bestemte grupper av foretak, og for bestemte deler av virksomheten i foretak som yter tilleggstjenester ved transport med jernbane, på vei og innlands vannvei. For å unngå at handelen mellom medlemsstatene påvirkes eller at konkurransen vris i det indre marked, er det for de tre nevnte transportgrener nødvendig å forby i prinsippet alle avtaler mellom foretak, beslutninger truffet av sammenslutninger av foretak og samordnet opptreden mellom foretak, samt all utilbørlig utnyttelse av en dominerende stilling i det indre marked som kan ha slike følger. Visse typer avtaler, beslutninger og samordnet opptreden innenfor transport, som har som formål og virkning bare å anvende tekniske forbedringer eller teknisk samarbeid, kan unntas fra forbudet mot konkurransebegrensende avtaler fordi de bidrar til å øke produktiviteten. På bakgrunn av de erfaringer som gjøres ved anvendelsen av denne forordning, kan Rådet etter forslag fra Kommisjonen endre listen over slike typer avtaler. For å bedre næringsstrukturen innen transport på vei og innlands vannvei, som iblant er for oppsplittet, er det videre hensiktsmessig å unnta, avtaler, beslutninger og samordnet opptreden som gjelder opprettelse og drift av foretaksgrupper innenfor nevnte transportgrener, og som har til formål å utføre transportvirksomhet, herunder i fellesskap finansiere eller anskaffe transportmateriell til felles bruk, fra forbudet mot avtaler som begrenser konkurransen. Et slikt alminnelig unntak kan innrømmes bare dersom en foretaksgruppes samlede lastekapasitet ikke overstiger en bestemt øvre grense, og kapasiteten i de enkeltforetak som er tilsluttet gruppen, ikke overstiger bestemte grenser fastsatt på en slik måte at ingen av foretakene kan oppnå en dominerende stilling innenfor gruppen. Kommisjonen må likevel ha mulighet til å gripe inn dersom slike avtaler i det enkelte tilfelle har virkninger som er uforenlige med vilkårene for å anse slike konkurransebegrensende avtaler som lovlige, og som innebærer at unntaket misbrukes. Det faktum at den samlede lastekapasitet i en gruppe overstiger den fastsatte øvre grense, eller gruppen ikke omfattes av det alminnelige unntak på grunn av kapasiteten i enkeltforetak tilsluttet gruppen, utelukker ikke at det likevel kan dreie seg om en lovlig avtale, beslutning eller samordnet opptreden, i den utstrekning den oppfyller vilkår fastsatt i denne forordning. Det er i første rekke foretakenes ansvar å vurdere om de konkurransebegrensende virkninger av deres avtaler, beslutninger eller samordnet opptreden veier tyngre enn de økonomisk gunstige virkninger som kan berettige slike begrensninger, og ut fra dette på eget ansvar vurdere om deres avtaler, beslutninger eller samordnet opptreden er lovlige eller ulovlige. Foretakene bør derfor ha mulighet til å inngå og anvende avtaler uten å gjøre dem kjent. Det er dermed en risiko for at slike avtaler kan bli erklært ugyldige med tilbakevirkende kraft, dersom de skulle bli undersøkt som følge av en klage eller på Kommisjonens eget initiativ, men det utelukker ikke at de med tilbakevirkende kraft kan erklæres lovlige dersom en slik, etterfølgende undersøkelse finner sted –]

1 EUT C 219 E av 28.8.2008, s. 67.

2 EUT C 161 av 13.7.2007, s. 100.

3 EFT L 175 av 23.7.1968, s. 1.

4 Se vedlegg I.

Innen transport med jernbane, på vei og innlands vannvei får bestemmelsene i dette kapittel anvendelse på avtaler, beslutninger og samordnet opptreden som har til formål eller virkning å fastsette transportpriser og transportvilkår, begrense eller kontrollere transporttilbudet, dele transportmarkeder, anvende tekniske forbedringer eller teknisk samarbeid, eller i fellesskap finansiere eller anskaffe transportmateriell eller transportutstyr som er direkte knyttet til transportytelser, i den utstrekning dette er nødvendig for den felles drift av en foretaksgruppe innenfor transport på vei eller innlands vannvei som definert i artikkel 3, samt på utilbørlig utnyttelse av en dominerende stilling på transportmarkedet. Bestemmelsene får videre anvendelse på den virksomhet som utøves av ytere av tilleggstjenester tilknyttet transport som har ovennevnte formål eller virkninger.

standardisering av materiell, transportforsyninger, transportmidler og faste anlegg, utveksling eller felles bruk av personell, materiell, transportmidler og faste anlegg for å utøve transportvirksomhet, organisering og gjennomføring av etterfølgende transport, tilleggstransport, erstatningstransport eller kombinert transport, og fastsettelse og anvendelse av totalpriser og totalvilkår for slik transport, herunder konkurrerende priser, bruk av de ruter som er mest rasjonelle for driften ved transport innen en og samme transportgren, samordning av ruteplanene for tilknytningsruter, samling av enkeltforsendelser, innføring av ensartede regler for oppbygging av transporttariffer og vilkårene for å anvende dem, forutsatt at det ikke fastsettes transportpriser og transportvilkår.

å opprette og drive foretaksgrupper innen transport på vei og innlands vannvei med sikte på å utøve transportvirksomhet, i fellesskap å finansiere eller anskaffe transportmateriell eller transportutstyr direkte tilknyttet transportytelsen, dersom dette er nødvendig for gruppenes felles drift,

og når gruppens samlede lastekapasitet ikke overstiger

10 000 tonn for veitransport, 500 000 tonn for transport på innlands vannvei.

Kapasiteten i hvert av foretakene som tilhører gruppen, kan ikke overstige 1 000 tonn for veitransport og 50 000 tonn for transport på innlands vannvei.

2. Dersom iverksettelsen av avtaler, beslutninger eller samordnet opptreden nevnt i nr. 1 i bestemte tilfeller har virkninger som er uforenlige med vilkårene i EØS-avtalen artikkel 53 nr. 3, kan foretakene eller sammenslutningene av foretak pålegges å bringe disse virkninger til opphør.

Henvisningene til tidligere kapittel X i denne forskrift skal forstås som henvisninger til dette kapittel og leses som angitt i sammenligningstabellen i vedlegget til dette kapittel.

1 Iht. forskrift 4. desember 1992 nr. 966 kapittel II artikkel 36 får den bestemmelsen som tidligere var inntatt i nevnte forskrift kapittel VI artikkel 13 nr. 3 fortsatt anvendelse på vedtak gjort iht. artikkel 5 i tidligere kapittel X i denne forskrift før 19. mai 2005, frem til anvendelsesdatoen for disse beslutningene utløper.

Forbudet i EØS-avtalen artikkel 53 nr. 1 får ikke anvendelse på avtaler, beslutninger eller samordnet opptreden som gjaldt på tiltredelsesdatoen for Tsjekkia, Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Ungarn, Malta, Polen, Slovenia og Slovakia, og som på grunn av tiltredelsen omfattes av EØS-avtalen artikkel 53 nr. 1, dersom de innen seks måneder fra tiltredelsesdatoen endres slik at de oppfyller vilkårene fastsatt i artikkel 3 i dette kapittel.

Tidligere kapittel X Nytt kapittel X Artikkel 1 Artikkel 1 Artikkel 3 Artikkel 2 Artikkel 4 nr. 1 første ledd første innledende punktum første strekpunkt Artikkel 3 nr. 1 første ledd første innledende punktum bokstav a) Artikkel 4 nr. 1 første ledd første innledende punktum annet strekpunkt Artikkel 3 nr. 1 første ledd første innledende punktum bokstav b) Artikkel 4 nr. 1 første ledd annet innledende punktum første strekpunkt Artikkel 3 nr. 1 første ledd annet innledende punktum punkt i) Artikkel 4 nr. 1 første ledd annet innledende punktum annet strekpunkt Artikkel 3 nr. 1 første ledd annet innledende punktum punkt ii) Artikkel 4 nr. 1 annet ledd Artikkel 3 nr. 1 annet ledd Artikkel 4 nr. 2 Artikkel 3 nr. 2

II

Endringen trer i kraft straks.