Forskrift om endring i forskrift om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om klagenemnd (prioriteringsforskriften)

I

I forskrift 1. desember 2000 nr. 1208 om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om klagenemnd (prioriteringsforskriften) gjøres følgende endringer:

§ 1 skal lyde:

har fast opphold i riket, det vil si opphold som er ment å vare eller har vart minst 12 måneder, eller er medlemmer av folketrygden med rett til stønad ved helsetjenester, eller har rett til helsehjelp i henhold til gjensidighetsavtale med annen stat (konvensjonspasienter).

For personer under 18 år som ikke oppfyller vilkårene i første ledd, gjelder pasientrettighetsloven § 2-1 første ledd og andre ledd første og andre punktum og § 2-3 til § 2-5, med mindre hensynet til barnet tilsier at helsehjelpen ikke skal ytes.

Alle personer som oppholder seg i riket, har rett til helsehjelp etter pasientrettighetsloven § 2-1 første ledd første punktum, tredje ledd og § 2-2 første, tredje og fjerde ledd.

helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente uten fare for nært forestående død, varig sterkt nedsatt funksjonstilstand, alvorlig skade eller sterke smerter. Dersom vedkommende er psykisk ustabil og utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse, har vedkommende uansett rett til psykisk helsevern nødvendig helsehjelp før og etter fødsel svangerskapsavbrudd etter bestemmelsene i abortloven smittevernhjelp, jf. smittevernloven § 6-1 helsehjelp som ikke bør vente til frihetsberøvelsen er opphørt, dersom vedkommende er undergitt frihetsberøvelse som nevnt i folketrygdloven § 2-17.

II

Forskriften trer i kraft straks.

Merknad

Merknad til § 1 skal lyde:

Bestemmelsen angir nærmere virkeområde for pasientrettighetsloven kapittel 2. I utgangspunktet gjelder pasientrettighetsloven for alle som oppholder seg i riket. Etter pasientrettighetsloven § 1-2 første ledd kan det imidlertid i forskrift gjøres unntak fra lovens kapittel 2 for personer som ikke er norske statsborgere eller ikke har fast opphold i riket. I bestemmelsen er gjort unntak når det gjelder personer som ikke har fast opphold i riket. Bestemmelsen omfatter både somatikk og psykiatri.

Bestemmelsen omhandler rett til helsehjelp, dvs. naturalytelsen. Den regulerer ikke dekning av utgiftene. At en person har rett til helsehjelp medfører ikke at personen har rett til slik hjelp vederlagsfritt. Pasienter som ikke har fast opphold i riket og som ikke er trygdet etter folketrygdloven eller stønadsberettiget i henhold til gjensidig avtale med annen stat, skal selv dekke kostnadene ved helsehjelp fullt ut. Dette innebærer at som hovedregel skal personer uten lovlig opphold i landet selv dekke kostnadene ved behandlingen. Det er imidlertid etter gjeldende praksis ikke anledning til å kreve forhåndsbetaling for øyeblikkelig hjelp eller helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten som ikke kan vente.

Dersom det er tvil vedrørende hvor en person som ikke har fast opphold i riket skal anses bosatt, anses den oppholdskommunen hvor vedkommende opplyser å oppholde seg for å være vedkommendes bostedskommune.

1. ledd

Fastsetter hovedregelen om at pasientrettighetsloven kapittel 2 fullt ut bare omfatter personer som har lovlig opphold i riket, og som oppfyller minst ett av de tre alternativene. Med «lovlig opphold» forstås personer som har lovlig oppholdsgrunnlag i riket etter utlendingsregelverket. Hvis en person har lovlig opphold i riket og omfattes av ett av alternativene, vil vedkommende ha alle rettigheter i henhold til pasientrettighetsloven kapittel 2. Det vil si at vedkommende har samme rettigheter når det gjelder helsetjenester som vanlige norske borgere.

Bokstav a)

Med «fast opphold» menes at personens opphold i riket er ment å vare eller har vart i minst 12 måneder. Bestemmelsen samsvarer med definisjonen i folketrygdloven § 2-1 om hvem som anses som bosatt i Norge.

Bokstav b)

Bestemmelsen viser til medlemmer av folketrygden med rett til stønad ved helsetjenester. Dette omfatter personer som er medlemmer av folketrygden med rett til ytelse etter folketrygdloven kapittel 5, jf. § 5-2 første ledd. Om en person er medlem av folketrygden fremkommer av reglene i folketrygdloven kapittel 2. Blant annet er personer som oppholder seg lovlig og er bosatt i Norge eller arbeidstakere i Norge, medlemmer av folketrygden.

Bokstav c)

Norge har inngått gjensidige avtaler (konvensjoner) med enkelte land om helsehjelp til disse lands statsborgere, eventuelt personer som er bosatt/trygdet i disse land. Avtalene gjelder i hovedsak helsehjelp som det oppstår behov for mens vedkommende oppholder seg i Norge. Det må i det enkelte tilfellet vurderes om pasienten og den aktuelle helsehjelpen dekkes av avtalen. Informasjon om hvilke trygdeavtaler Norge har inngått fås hos NAV.

2. ledd

Bestemmelsen angir at alle under 18 år som fysisk oppholder seg i riket som hovedregel har tilnærmet samme rett til helsetjenester som vanlige norske borgere, både fra kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Dette omfatter også helsekontroll ved helsestasjon og skolehelsetjeneste. Videre har de vanlig rett til vurdering for henvisning til spesialisthelsetjenesten, fornyet vurdering, fritt sykehusvalg og individuell plan. Rett til fastlege omfattes ikke.

Med «hensynet til barnet» tenkes hovedsakelig på tilfeller der det er avgjørende for resultatet av en behandling at den ikke avbrytes, dvs. i de tilfeller det er helt klart at det å avbryte behandling før den er fullført vil kunne være til skade for barnet. Hvis den som vurderer barnets helsetilstand er kjent med at barnet snarlig vil forlate landet, skal slik behandling ikke igangsettes dersom dette anses å være til barnets beste.

3. ledd

Angir at alle som fysisk oppholder seg i landet skal ha rett til øyeblikkelig hjelp fra kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten og rett til vurdering av helsetilstanden iht. pasientrettighetsloven § 2-2 første, tredje og fjerde ledd.

4. ledd

Bokstav a)

Alle har rett til helsehjelp som ikke kan vente. Dette er tilstander der hurtig behandling er avgjørende for utfallet eller for å sikre nødvendig smertelindring. Tilstander som krever behandling innen tre uker for ikke å utgjøre en fare for nært forestående død, varig sterkt nedsatt funksjonstilstand, alvorlig skade eller sterke smerter, gir rett til hjelp. Vurderingen av hvilke tilstander som ikke kan avvente behandling må gjøres på individuelt, medisinsk grunnlag. Dersom vurderingen av pasientens tilsier at behandling bør gis innen tre uker, har pasienten rett til behandling.

Tabellen nedenfor tar for seg eksempler på tilstander som kan falle innunder betegnelsen helsehjelp som «ikke kan vente». Eksemplene må ses som et utgangspunkt og en veiledning for de individuelle vurderinger som uansett må foretas, og er ikke uttømmende. Tilstand Aktuell behandling Alvorlighet Tidsrom behandling antas å kunne vente Utfall ubehandlet TIA Forvarsel til hjerneslag Utredning Profylakse Potensielt alvorlig 0–3 uker Risiko for utvikling av hjerneslag Truende hjerteinfarkt Utredning, evt. blokking eller bypass-kirurgi Potensielt alvorlig/dødelig 0–2 uker Utvikling av hjerteinfarkt, død, hjertesvikt Ischias med økende lammelser Utredning Kirurgi Alvorlig 2–3 uker Utbredte lammelser, inkontinens Varige lammelser Gangrenøse sår Amputasjon Alvorlig 1–2 uker Generell infeksjon Økende gangren Brannskader grad 3 Plastisk kirurgi Alvorlig 2 uker Infeksjon med spredning Truende psykose Medikamentell behandling Alvorlig Dager Akutt forverrelse, fare for seg selv eller andre Alvorlig depresjon med suicidfare Medikamentell behandling ECT Dager Suicid Mistanke om svært alvorlig kreftsykdom Medikamentell behandling/ kirurgi/ stråleterapi Alvorlig Dager Nært forestående død Kreft i terminalt stadium Palliativ behandling Alvorlig 2 uker Store lidelser Redusert livskvalitet

Ved tilstander der en person er psykisk ustabil på en slik måte at det kan være grunnlag for tvungent psykisk helsevern, har vedkommende uansett rett til psykisk helsevern.

Dersom helsepersonellet har fått sikker kunnskap om at personen skal forlate landet tidligere, skal faktisk utreisedato legges til grunn i vurderingen av om helsehjelpen kan vente. Helsepersonell har ingen plikt til å undersøke når utreise skal skje.

Bokstav b)

Leddet angir at alle gravide har krav på helsehjelp i forbindelse med graviditeten – både svangerskaps- og barselomsorg er omfattet. Gjeldende retningslinjer fra Helsedirektoratet skal legges til grunn for den hjelpen som skal ytes. Rett til helsehjelp under fødselen følger av rett til øyeblikkelig hjelp etter 2. ledd.

Bokstav c)

Angir at alle har rett til å få utført svangerskapsavbrudd etter bestemmelsene i abortloven.

Bokstav d)

Viser til at alle har rett til smittevernhjelp i henhold til regelen i smittevernloven § 6-1.

Bokstav e)

Angir at alle som er undergitt frihetsberøvelse som nevnt i folketrygdloven § 2-17, har rett til nødvendig helsehjelp som ikke bør vente til frihetsberøvelsen er opphørt. Dette innebærer at personer som er undergitt frihetsberøvelse skal ha tilnærmet samme rett til helsehjelp som andre innsatte, uavhengig av vedkommendes oppholdsstatus og oppholdstid i landet. Dette innebærer videre at også forebyggende og rehabiliterende behandling omfattes. Det er kun helsehjelp som uten nevneverdige konsekvenser kan utsettes til frihetsberøvelsen er over, disse personene ikke har rett til.