Kunngjøring av overenskomst 1. juni 2012 mellom Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige om endring av konvensjonen mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige undertegnet i København den 19. november 1934 om arv og dødsboskifte

Danmarks, Finlands, Islands, Norges og Sveriges regjeringer har kommet til enighet om følgende:

Artikkel I .

I konvensjonen mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige undertegnet i København den 19. november 1934 om arv og dødsboskifte skal følgende endringer gjøres:

Overskriften til kapittel 1 skal lyde:

Artikkel 1 skal lyde:

Bestemmelsene i denne konvensjonen anvendes på spørsmål om arv og testament etter en person som ved sin død var statsborger og var bosatt i en kontraherende stat, om ikke annet følger av Europaparlamentets og Rådets forordning (EU) nr. 650/2012 om kompetanse, lovvalg, anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer samt anerkjennelse og fullbyrdelse av bekreftede dokumenter i samband med arv og om innføring av et europeisk arvebevis

Artikkel 2 skal lyde:

Når arvelateren ikke har bestemt noe annet etter artikkel 3, anvendes på spørsmål om rett til arv etter ham eller henne, loven i den kontraherende staten der han eller hun ved sin død var bosatt.

Om det unntaksvis fremgår av alle omstendigheter i saken at den avdøde ved sin død åpenbart hadde en nærmere tilknytning til en annen kontraherende stat enn til den staten hvis lov skulle anvendes i samsvar med første ledd, skal loven i den andre staten anvendes på spørsmålet om rett til arv.

Artikkel 3 skal lyde:

En arvelater kan fastsette at retten til arv etter ham eller henne skal følge loven i den kontraherende staten der hun eller han ved tidspunktet for fastsettelsen eller ved sin død er statsborger.

En arvelater som er statsborger i flere kontraherende stater, kan velge loven i en av de statene der han eller hun er statsborger ved tidspunktet for fastsettelsen eller ved sin død.

Om arvelateren har fastsatt at loven i en ikke-kontraherende stat skal anvendes, prøves gyldigheten av fastsettelen i hver kontraherende stat etter de alminnelige reglene som gjelder der.

Til konvensjonen skal det tilføyes en ny artikkel 3a:

Fastsettelse av lovvalg skal gis i den formen som gjelder for et testament for å være gyldig eller fremgå av vilkårene i et testament. Et tilbakekall av fastsettelsen skal for å være gyldig gjøres i den formen som gjelder for tilbakekall av et testament. Ved prøving av om fastsettelsen eller tilbakekallet er gyldig vises det til artikkel 8.

Til konvensjonen skal det tilføyes en ny artikkel 3b:

En kontraherende stat kan bestemme at en fastsettelse av lovvalg etter artikkel 3, av en arvelater bosatt i den staten ved tidspunktet for fastsettelsen, bare gjelder for arvelaterens ektefelle eller samboer ved et dødsboskifte i denne staten, dersom fastsettelsen er meddelt denne ektefellen eller samboeren.

Artikkel 5 oppheves.

Artikkel 6 oppheves.

Artikkel 7 oppheves.

Artikkel 8 skal lyde:

Arvelaterens testament anses med hensyn til formen som gyldig når det tilfredsstiller formkravene i loven på det stedet der testamentet ble opprettet eller der testator hadde sin bopel enten ved opprettelsen eller ved sin død, eller i en stat som testator var statsborger av enten ved opprettelsen eller ved sin død. For så vidt testamentet angår fast eiendom, skal det med hensyn til formen også anses gyldig når det tilfredsstiller formkravene i loven på det stedet der eiendommen ligger.

Reglene i første ledd får tilsvarende anvendelse ved endring eller tilbakekall av testament. Tilbakekallet skal med hensyn til formen også anses gyldig når det fyller kravene i lovgivning der det tilbakekalte testamentet etter reglene i første ledd var gyldig med hensyn til formen.

Hadde testator etter loven i en ikke-kontraherende stat domisil i denne staten, kan dette påberopes istedenfor bopel i de tilfelle som omfattes av første og annet ledd.

Oppstår det for øvrig etter første, annet eller tredje ledd spørsmål om å anvende loven i en ikke-kontraherende stat, anvendes i stedet de alminnelige regler som gjelder på dette området i hver kontraherende stat.

Artikkel 9 skal lyde:

Et spørsmål om arvelaterens kompetanse til å opprette eller tilbakekalle et testament bedømmes etter loven i den kontraherende staten hvis lov etter artikkel 2 eller 3 skal anvendes på spørsmål om rett til arv etter den døde. Arvelateren skal også anses å ha hatt kompetanse til å opprette eller tilbakekalle testamentet om han eller hun hadde slik kompetanse etter loven i den kontraherende staten hvor han eller hun ved tidspunktet for opprettelsen eller tilbakekallet var bosatt. Om arvelateren ved det aktuelle tidspunktet var bosatt i en ikke-kontraherende stat, anvendes de alminnelige reglene som gjelder i hver kontraherende stat.

Artikkel 10 skal lyde:

Et spørsmål om testamentets eller tilbakekallets ugyldighet på grunn av testators sinnstilstand eller på grunn av svik, villfarelse, tvang eller annen utilbørlig påvirkning bedømmes etter loven i den av statene hvor testator var bosatt da testamentet blev opprettet eller tilbakekalt. Om testator ved det aktuelle tidspunktet var bosatt i en ikke- kontraherende stat, anvendes de alminnelige reglene som gjelder i hver kontraherende stat.

Artikkel 11 skal lyde:

Om en statsborger i en kontraherende stat ved sin død var bosatt i Finland eller Sverige, skal den der gjeldende loven anvendes i spørsmål om testamentsklander (en arving som vil angripe et testaments gyldighet, må reise sak innen en viss tid etter at testamentet er forkynt for ham).

Bestemmelser i norsk lov om at retten etter et testament og innvendinger mot gyldigheten av et testament skal gjøres gjeldende innen visse frister, får også anvendelse på et testament etter en statsborger i en annen av statene, såfremt han eller hun ved dødsfallet var bosatt i Norge.

Artikkel 12 skal lyde:

Om arvelateren har inngått en arvepakt, gitt en dødsgave eller det er gitt avkall på arv overfor arvelateren, skal avtalens eller gavens bindende virkning bedømmes etter den statens lov som ved tidspunktet for avtalen eller gaven etter artikkel 2 eller 3 gjaldt for retten til arv etter ham eller henne.

Det samme gjelder spørsmål om midler som en arving har mottatt av arvelateren mens denne levde, skal anses som forskudd på arv.

Om et spørsmål oppstår etter første eller andre ledd om anvendelse av loven i en ikke-kontraherende stat, anvendes de alminnelige reglene som gjelder dette i hver enkelt kontraherende stat.

Artikkel 15 oppheves.

Artikkel 16 skal lyde:

På spørsmål om foreldelse av retten til arv eller legat etter en arvelater anvendes loven i den stat som etter artikkel 2 eller 3 gjelder for retten til arv etter ham eller henne.

Artikkel 17 skal lyde:

På spørsmål om en arvings ansvar for gjeld etter en statsborger i en kontraherende stat eller for oppfyllelse av legat eller testamentarisk pålegg, anvendes loven i den kontraherende staten der han eller hun var bosatt ved sin død.

Artikkel 18 skal lyde:

Preklusivt proklama som er utferdiget i boet, får ikke virkning for kjente fordringer, når fordringshaveren er bosatt i en av de andre statene og ikke i tide har fått særskilt underretning om proklamaet og dets virkning eller på annen måte har fått kjennskap til dette.

Artikkel 19 skal lyde:

Behandlingen av et dødsbo og skifte mellom den avdødes arvinger og en gjenlevende ektefelle, skal når avdøde var statsborger i en kontraherende stat, foregå etter loven i den kontraherende staten der han eller hun ved sin død var bosatt, og skal høre under domstolene eller en annen myndighet i denne staten for så vidt loven henlegger behandlingen til retten eller myndigheten.

Har en gjenlevende ektefelle som er statsborger i en av statene, sittet i uskiftet bo, og boet skal skiftes, foregår behandlingen etter loven i den av statene hvor den gjenlevende er eller ved sin død var bosatt, og, i den utstrekning loven foreskriver det, under medvirkning av denne stats domstoler.

Behandlingen av boet skal også omfatte formue som finnes i de andre kontraherende statene.

Artikkel 20 skal lyde:

En gjenlevende ektefelles rett til ved skifte å utta bestemte formuesgjenstander mot eller uten vederlag bedømmes etter den lov som etter artikkel 19 er bestemmende for behandlingen av boet. Det samme gjelder ektefellens adgang til ved skifte å få utsettelse med å utbetale en arvelodd mot at arvingen får panterett for sin fordring, likevel slik at panterett i formuesgjenstander som finnes i de andre statene, bare kan stiftes etter de reglene som gjelder der.

Artikkel 21 skal lyde:

Tvist om retten til arv eller legat etter en som var statsborger i en av statene og var bosatt i en av dem, om en gjenlevende ektefelles rettigheter eller om en fordring som gjøres gjeldende mot dødsboet og ikke mot loddeierne personlig, hører under domstolene i den stat hvis lov etter artikkel 19 er bestemmende for behandlingen av boet.

Er partene enige, kan tvisten reises i en annen av statene medmindre boet er under behandling av domstol, testamentsfullbyrder, bobestyrer eller en av retten oppnevnt boutredningsman eller skiftesman, eller tvisten gjelder angrep på skiftet i et slikt bo. Sak om gyldigheten av et testament etter en arvelater som var bosatt i Finland eller Sverige (testamentsklander), kan ikke reises i de andre statene. Det samme gjelder angrep på skiftet efter en arvelater som var bosatt i Finland (klander).

Artikkel 23 skal lyde:

Er et dødsbo som nevnt i artikkel 19 under behandling av bobestyrer i Danmark eller offentlig skiftebehandling i Island eller Norge, skal lovbestemmelser som innskrenker en fordringshavers adgang til tvangsfullbyrdelse overfor boet, også anvendes med hensyn til formuesgjenstander som finnes i en annen stat enn den hvor boet behandles. Dette gjelder dog ikke adgangen til å inndrive skatter eller andre offentlige avgifter som er pålagt i den staten hvor gjenstandene finnes, eller adgangen til å få dekning av gjenstander som fordringshaveren har panterett eller tilbakeholdsrett i.

Artikkel 24 skal lyde:

Er et dødsbo som nevnt i artikkel 19 under behandling av bobestyrer i Danmark eller offentlig skiftebehandling i Island eller Norge, får bestemmelsene i artikkel 7 i konvensjonen om konkurs av 7. november 1933 tilsvarende anvendelse ved avgjørelsen av spørsmål om fortrinnsrett for fordringer.

Artikkel 27 skal lyde:

Har en domstol i en av statene truffet avgjørelse om at et bo som nevnt i artikkel 19, skal behandles av domstol, skifterett, bobestyrer, testamentsfullbyrder eller boutredningsman, eller at det skal overlates til loddeierne selv, eller skiftes med medvirkning av en skiftesmann, er avgjørelsen bindende også i de andre statene.

Artikkel II .

Bestemmelsene i denne overenskomsten kommer ikke til anvendelse dersom arvelateren er død før overenskomsten trer i kraft, og heller ikke når en gjenlevende ektefelle har sittet i uskiftet bo og den først avdøde ektefelle er død før det nevnte tidspunkt.

Artikkel III .

Overenskomsten anvendes ikke på Færøyene eller Grønland, men kan etter forhandling mellom det danske justisdepartementet og de øvrige kontraherende statenes ansvarlige departement settes i kraft med de endringer som de færøyske eller grønlandske forhold tilsier.

Artikkel IV .

undertegne uten forbehold om ratifikasjon eller godkjennelse, eller undertegne med forbehold om ratifikasjon eller godkjennelse sammen med etterfølgende ratifikasjon eller godkjennelse.

Ratifikasjonserklæringene oppbevares hos det danske utenriksdepartementet.

Overenskomsten trer i kraft den første dagen i den andre måneden som følger etter den måneden da den siste kontraherende staten har deponert sitt godkjennelses- eller ratifikasjonsdokument hos det danske utenriksdepartementet. En forutsetning for ikrafttredelse er at Europaparlamentet og rådets forordning om kompetanse, lovvalg, anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer samt anerkjennelse og fullbyrdelse av bekreftede dokumenter i samband med arv og europeisk arvebevis (EU) nr. 650/2012 gjelder i sin helhet, jf. artikkel 84 i forordningen.

Om forordningen ikke gjelder senest den dagen som er nevnt i tredje ledd, skal overenskomsten tre i kraft den dagen da forordningen gjelder i sin helhet.

Det danske utenriksdepartementet underretter de kontraherende statene om deponering av ratifikasjonsdokumentene og om tidspunktet overenskomsten trer i kraft.

Artikkel V .

Originaleksemplaret av denne overenskomsten deponeres hos det danske utenriksdepartementet som utsteder en bekreftet kopi av denne til hver konvensjonsstat.

Til bekreftelse på dette har de respektive fullmektigede undertegnet denne overenskomst.

Utferdiget i København den 1. juni 2012 i ett eksemplar på dansk, finsk, islandsk, norsk og svensk, og for det svenske språks vedkommende i to tekster, en for Finland og en for Sverige, som alle har samme gyldighet.