Forskrift om endring i forskrift 25. april 2003 nr. 486 om miljørettet helsevern og forskrift 21. desember 2007 nr. 1573 om varsling av og tiltak ved alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse (IHR-forskriften)

I

I forskrift 25. april 2003 nr. 486 om miljørettet helsevern gjøres følgende endringer:

Ny tittel til § 4 skal lyde:

Kommunens ansvar og tilsyn

§ 4 blir § 4 første ledd.

§ 6 første ledd blir § 4 nytt annet ledd og skal lyde:

Kommunen skal føre tilsyn med at denne forskriften overholdes og treffe de nødvendige enkeltvedtak hjemlet i folkehelseloven kapittel 3. Kommunen skal prioritere sin tilsynsvirksomhet etter en vurdering av helserisiko.

§ 6 annet ledd blir § 4 nytt tredje ledd.

Nåværende § 5 oppheves. Ny § 5 skal lyde:

Kommunen skal ha oversikt over helsetilstanden i befolkningen og de faktorer som kan virke inn på denne, jf. folkehelseloven § 5. Kommunen skal gjennomføre en risiko- og sårbarhetsanalyse av faktorer i miljøet som kan ha negativ innvirkning på befolkningens helse, og legge det til grunn for sin beredskapsplanlegging, jf. helseberedskapsloven § 2-2.

Ved en miljøhendelse eller ved mistanke om utbrudd av sykdom knyttet til helseskadelige miljøfaktorer, skal kommunen iverksette nødvendige tiltak for å forebygge, håndtere og begrense negative helsekonsekvenser. Kommunen skal vurdere om den har kapasitet og kompetanse til selv å håndtere situasjonen, og innhente bistand fra Folkehelseinstituttet eller annet relevant kompetansemiljø der det er behov.

Ny § 6 skal lyde:

Kommunen skal uten hinder av lovbestemt taushetsplikt, varsle fylkesmannen og Folkehelseinstituttet om helsetrusler omfattet av § 5 annet ledd som er uvanlig eller uventet for tid og sted, kan forårsake vesentlig sykdom, skade eller død, eller har rask og ukontrollert sykdomsspredning. Slikt varsel kan inneholde helseopplysninger som er tilstrekkelige og relevante for å vurdere helsetrusselen.

Folkehelseinstituttet skal varsle Helsedirektoratet dersom mistanken om helsetrussel som nevnt i første ledd ikke raskt kan avkreftes.

Kommunen skal varsle det lokale mattilsynet dersom det er mistanke om spredning av helseskadelige stoffer gjennom næringsmidler.

Helsetrusler som er varslet etter forskrift 20. juni 2003 nr. 740 om Meldingssystem for smittsomme sykdommer eller forskrift 21. desember 2007 nr. 1573 om varsling av og tiltak ved alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse mv. skal ikke varsles etter denne bestemmelsen.

§ 14 andre ledd skal lyde:

Avdekker meldingen forhold som gjør at forskriftens krav om helsemessig forsvarlig drift ikke etterleves, kan kommunen kreve retting etter folkehelseloven § 14 før oppstart og utvidelse eller endring av virksomheten.

II

I forskrift 21. desember 2007 nr. 1573 om varsling av og tiltak ved alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse (IHR-forskriften) gjøres følgende endringer:

Forskriftens tittel skal lyde:

Forskrift om varsling av og tiltak ved alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse mv. (IHR-forskriften)

§ 1 skal lyde:

Forskriften har til formål å forebygge og motvirke alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse, og sikre en internasjonalt koordinert oppfølging. Dette skal gjøres på måter som unngår unødvendig forstyrrelse av internasjonal trafikk og handel.

§ 2 tredje ledd skal lyde:

Med en alvorlig hendelse av betydning for internasjonal folkehelse menes i forskriften her en folkehelserisiko eller helsetrussel som kan spres over landegrensene, og som kan kreve en internasjonalt koordinert bekjemping. Hendelsen kan være av fysisk, biologisk, kjemisk eller ukjent opprinnelse.

§ 3 skal lyde:

Folkehelseinstituttet er nasjonalt kontaktpunkt for Internasjonalt helsereglement (IHR) og Kommisjonens varslingssystem (EWRS), og skal til enhver tid være tilgjengelig for kommunikasjon med Verdens helseorganisasjons IHR-kontaktpunkter, Kommisjonen og relevante myndigheter i Norge.

Folkehelseinstituttet skal også være ansvarlig for å videreformidle informasjon fra Verdens helseorganisasjon og Kommisjonen til relevante myndigheter i Norge.

§ 4 skal lyde:

Lege, sykepleier, jordmor eller helsesøster som mistenker eller påviser et tilfelle av sykdom eller skade som kan ha betydning for internasjonal folkehelse og som ikke allerede er varslet etter varslingsbestemmelsene i MSIS-forskriften 20. juni 2003 nr. 740 kapittel 3 og forskrift 25. april 2003 nr. 486 om miljørettet helsevern § 6, skal uten hinder av lovbestemt taushetsplikt umiddelbart varsle kommunelegen.

Ansatte ved politiet, tollvesenet, havnevesenet, flyplasser, Mattilsynet, Forsvaret, Kystvakten, Kystverket, Fiskeridirektoratet og Sjøfartsdirektoratet som innen sitt ansvarsområde blir kjent med informasjon som kan gi mistanke om en alvorlig hendelse som utgjør eller kan utgjøre en folkehelserisiko gjennom spredning av sykdom over landegrensene, og som kan kreve en internasjonalt koordinert bekjemping, skal uten hinder av lovbestemt taushetsplikt umiddelbart varsle kommunelegen.

Dersom det ikke er mulig å få varslet kommunelegen, skal Folkehelseinstituttet varsles direkte. Kommunelegen skal varsle fylkesmannen og Folkehelseinstituttet.

Helsedirektoratet ved Statens strålevern skal varsle Folkehelseinstituttet om hendelser som kan ha betydning for internasjonal folkehelse.

§ 5 første og andre ledd skal lyde:

føreren har grunn til å anta at det finnes smittestoffer om bord, som kan utgjøre en alvorlig hendelse av betydning for internasjonal folkehelse, fartøyet kommer fra en havn eller lufthavn i et område som er erklært rammet av en smittsom sykdom som kan ha betydning for internasjonal folkehelse, og ankomsten skjer i inkubasjonstiden, det finnes en person om bord som har oppholdt seg i et område som er erklært rammet av en smittsom sykdom som kan ha betydning for internasjonal folkehelse på et slikt tidspunkt at inkubasjonstiden ikke er over ved fartøyets ankomst til Norge.

Varsel etter første ledd skal gis kontrollsentralen, tollvesenet eller Kystverket, som deretter varsler kommunelegen eller Folkehelseinstituttet, jf. § 4.

§ 8 andre ledd skal lyde:

Informasjonen skal om mulig inneholde kasusdefinisjoner, laboratorieresultater, risikokilde og -type, antall tilfeller og dødsfall og forhold som er relevante for den varslede hendelsen. Det skal informeres om hvilke tiltak som er iverksatt og hvilken støtte som trengs for å følge opp den varslede hendelsen.

§ 10 skal lyde:

Dersom Folkehelseinstituttet får varsel fra Verdens helseorganisasjon eller via Kommisjonens varslingssystem om en alvorlig hendelse av betydning for internasjonal folkehelse som har oppstått i utlandet og som kan berøre Norge, skal instituttet umiddelbart informere departementet, Helsedirektoratet og andre relevante myndigheter om dette.

§ 11 skal lyde:

Dersom Folkehelseinstituttet mottar dokumentasjon om en mulig alvorlig hendelse i utlandet som kan ha betydning for internasjonal folkehelse, i form av sykdom hos tilreisende, vektorer som bærer smitte eller varer som er infisert eller kontaminert, skal Verdens helseorganisasjon og Kommisjonen varsles innen 24 timer.

§ 12 skal lyde:

Ved varsel etter kapittelet her skal helseopplysninger og andre personopplysninger ikke inneholde direkte personidentifiserende kjennetegn, med mindre det er nødvendig for å motvirke en alvorlig hendelse som kan ha betydning for internasjonal folkehelse.

Dersom det er nødvendig for å motvirke en alvorlig hendelse som kan ha betydning for internasjonal folkehelse, kan det utleveres helseopplysninger og andre personopplysninger til Verdens helseorganisasjon, Kommisjonen og andre land.

Opplysninger som Folkehelseinstituttet mottar fra Verdens helseorganisasjon, Kommisjonen, andre land eller personell som ikke har varslingsplikt etter MSIS-forskriften kapittel 3, skal behandles på samme måte som varsler i henhold til MSIS-forskriften kapittel 3.

§ 13 andre ledd skal lyde:

Helsedirektoratet skal informere berørte kommuner og fylkeskommuner om anbefalinger fra Verdens helseorganisasjon og kan gi nærmere retningslinjer om gjennomføring av tiltak i medhold av relevant regelverk.

Ny § 13a skal lyde:

Kommunen kan følge opp anbefaling fra Verdens helseorganisasjon gjennom pålegg etter folkehelseloven kapittel 3 med forskrifter.

§ 14 første ledd første setning skal lyde:

Helsedirektoratet kan, i tillegg til tiltak etter smittevernloven kapittel 3, 4 og 5, bestemme at følgende tiltak, i den utstrekning de er nødvendige, skal iverksettes overfor personer ved innreise til eller utreise fra Norge for å motvirke at smittsomme sykdommer eller annet agens som kan ha betydning for internasjonal folkehelse føres inn i landet eller spres til andre land, jf. smittevernloven § 4-3 og folkehelseloven § 29 tredje ledd, jf. første ledd:

§ 15 første ledd første setning skal lyde:

Helsedirektoratet kan, i tillegg til tiltak etter smittevernloven kapittel 4, bestemme at følgende tiltak, i den utstrekning de er nødvendige, skal iverksettes overfor bagasje, last, containere, transportmidler, postpakker, humant biologisk materiale og varer for å motvirke at smittsomme sykdommer eller annet agens som kan ha betydning for internasjonal folkehelse føres inn i landet eller spres til andre land, jf. smittevernloven § 4-3 og folkehelseloven § 29 tredje ledd, jf. første ledd:

§ 17 første ledd skal lyde:

Skip og luftfartøy kan ikke av folkehelsehensyn nektes å anløpe eller ankomme en havn eller lufthavn, ta om bord eller sette av, losse eller laste last eller forråd. Ethvert transportmiddel skal tillates å ta om bord drivstoff, vann, mat og forsyninger. Pålegg eller tillatelser etter dette leddet kan gjøres betinget av inspeksjon og gjennomføring av helsetiltak for å motvirke spredning av smitte eller annet agens.

§ 18 skal lyde:

Folkehelseinstituttet skal videreformidle informasjon om anbefalinger fra Verdens helseorganisasjon om stående tiltak til departementet, Helsedirektoratet, herunder Statens strålevern, og andre relevante myndigheter.

§ 19 første og andre ledd skal lyde:

Helsedirektoratet utpeker hvilke havner, lufthavner og grensepasseringssteder som skal ivareta særskilte oppgaver, slik at de kan håndtere en alvorlig hendelse som kan ha betydning for internasjonal folkehelse.

Kommunen skal sørge for at utpekte havner, lufthavner og grensepasseringssteder har tilgang til de lokaler og det personale og utstyr som er nødvendig for kontroll av passasjerer, bagasje, last, containere, transportmidler, humant biologisk materiale, postsendinger og varer, herunder dyr og planter, for å beskytte mot en alvorlig hendelse som kan ha betydning for internasjonal folkehelse.

I § 6 første ledd, § 7 tittel, andre og tredje ledd, § 8 tittel og første ledd i.f, § 9 tittel, § 10 tittel og § 11 tittel, første og andre ledd skal og Kommisjonen føyes til etter Verdens helseorganisasjon.

I § 8 første ledd i.p og § 9 første ledd skal eller Kommisjonen føyes til etter Verdens helseorganisasjon.

III

Forskriften trer i kraft 1. januar 2017.

Merknader

Merknader til forskrift om miljørettet helsevern

Nye merknader til forskrift om miljørettet helsevern kapittel 2 skal lyde:

Til kapittel 2 – Kommunens arbeid og virkemidler

Bestemmelsene i kapittel 2 retter seg mot kommunenes arbeid innen miljørettet helsevern.

Til § 4 Kommunens ansvar og tilsyn

Kommunens ansvar

Bestemmelsen fastslår kommunens ansvar for å fremme folkehelse og bidra til å beskytte befolkningen mot faktorer i miljøet som kan ha negativ innvirkning på helsen. Bestemmelsen må ses i sammenheng med kommunens ansvar etter folkehelseloven § 4. Gjennom folkehelseloven har kommunen et bredt fundament for å bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse og utjevner sosiale helseforskjeller. At miljørettet helsevern er i et eget kapittel innebærer ikke at tjenesten er avgrenset til virksomhetstilsyn framfor å bidra i tverrsektorielt folkehelsearbeid. Miljørettet helsevern er et viktig innsatsområde og virkemiddel i kommunens helhetlige folkehelsearbeid.

Tilsyn

Kommunen skal føre tilsyn med virksomhet og eiendom som omfattes av denne forskriften og deres etterlevelse av regelverket. Kommunen skal påse at virksomhet som skal føre internkontroll, fører denne kontrollen med sin egen virksomhet på en slik måte at regelverket etterleves. Det presiseres at kommunens tilsynsoppgave også omfatter kommunale virksomheter. Kravet om at kommunen skal prioritere sin tilsynsvirksomhet etter en vurdering av helserisiko innebærer at kommunens gjennomføring av tilsyn må ses helhetlig og baseres på helhetlige ROS-analyser.

ha oversikt over hvilke virksomheter dette dreier seg om, påse at virksomhetene er orientert om hvilke krav som er rettet mot dem, gjennomføre tilsyn med virksomheter etter fastsatt plan, og følge opp at virksomheten lukker sine avvik etter en fastsatt tid.

Det følger av folkehelseloven § 30 at kommunen skal føre internkontroll for å sikre at de krav som er lagt til kommunen etter folkehelseloven med forskrifter overholdes. Etter folkehelseloven § 30 annet ledd skal kommunen dokumentere særskilt hvordan tilsynsoppgaven ivaretas. Kommunen fører innen miljørettet helsevern blant annet tilsyn med virksomheter som er kommunale. Det forsterkede dokumentasjonskravet innebærer at kommunen skal dokumentere blant annet hvem som skal ivareta oppgavene innen miljørettet helsevern, og at disse er gitt nødvendige forutsetninger for å kunne utføre oppgavene, herunder myndighet, kapasitet og kompetanse. Det er her særlig viktig å sikre at det kommunale tilsynsorganet er tilstrekkelig uavhengig i forhold til de kommunale virksomhetene som det føres tilsyn med.

Virkemidler

Når kommunen utøver sin myndighets- og tilsynsoppgave, enten ved planlagte tilsyn eller ved å behandle klager/henvendelser fra berørte, vil kommunen kunne benytte de virkemidler og påleggshjemler som ligger i folkehelseloven kapittel 3; oppfølging av meldeplikt/godkjenning etter § 10, helsekonsekvensutredning etter § 11, opplysningsplikt etter § 12, gransking etter § 13, retting etter § 14 (eventuelt etterfulgt av vedtak om tvangsmulkt etter § 15) og stansing etter § 16. De ulike lovbestemmelsene har vilkår som skal være oppfylt.

Det mest brukte virkemiddelet i miljørettet helsevern er retting etter folkehelseloven § 14. Det er her to vilkår; forholdet skal enten være i strid med bestemmelser fastsatt i forskrift, eller være et forhold som direkte eller indirekte kan ha negativ innvirkning på helsen. Det andre vilkåret for å gi pålegg om retting er at det er forholdsmessighet mellom den helsemessige gevinst som vil oppnås med pålegget og vedtakets øvrige konsekvenser. Kommunen kan derfor ikke fatte et hvilket som helst rettevedtak som vil redusere de helsemessige ulempene knyttet til den aktuelle virksomheten, men må se hen til hvilke konsekvenser vedtaket vil ha for den vedtaket er rettet mot, og for samfunnet for øvrig. Det må her foretas en helhetsvurdering hvor det blant annet ses hen til nytten av beskyttelsestiltak eller skade-/risikobegrensende forholdsregler sammenlignet med kostnadene for slike tiltak. Som eksempel kan nevnes at det sjelden vil være forholdsmessig å gi pålegg om retting i forbindelse med negativ helsepåvirkning fra kraftledninger, da disse ivaretar en viktig samfunnsmessig interesse og flytting av slike vil innebære store kostnader. Helsefaglig skjønn skal tillegges vekt. Dette gjelder blant annet der det er usikkerhet knyttet til å kvantifisere eksakt helsekonsekvens av forholdet. Det vises til grunnleggende prinsipper i folkehelsearbeidet, se nærmere side 47 i Prop.90 L (2010–2011). Føre-var-prinsippet skal legges til grunn. Dette innebærer blant annet at bevisbyrden for at tiltak er helsemessig forsvarlig påhviler den som er ansvarlige for tiltaket, og at det tas utgangspunkt i faglig vurdert sannsynlig risiko for skade der det ikke foreligger vitenskapelig sikkerhet. Føre-var-prinsippet innebærer også at det kan gis vedtak om retting før det er påvist et helseutfall. Kravet til forholdsmessighet følger også av folkehelseloven § 14.

Hensynet til forutberegnelighet og helhetlig planlegging tilsier at rettingskompetansen benyttes med varsomhet i tilfeller hvor det foreligger et planvedtak etter plan- og bygningsloven eller hvor det er gitt konsesjon eller godkjenning etter annet regelverk. Slike vedtak er ofte et resultat av en omfattende prosess hvor ulike hensyn er søkt samordnet, og hvor hensynet til helse skal inngå i vurderingene. Pålegg etter denne forskriften skal i utgangspunktet ikke gis der andre myndigheter har fattet vedtak etter en helhetlig avveining av ulike samfunnsinteresser, herunder helsemessige forhold. Det forutsettes her at en forholdsmessighetsvurdering er lagt til grunn for det for det aktuelle vedtaket.

Under slike prosesser kan man likevel vanskelig overskue enhver følge av det endelige vedtaket. Situasjonen kan utvikle seg annerledes enn det som var forutsetningen på vedtakstidspunktet, eller det kan være ny allmenn kunnskap som ikke forelå under prosessen og som gir grunnlag for en annen helsemessig vurdering. For slike tilfeller kan det være aktuelt å benytte forskriften her som sikkerhetsnett for å fange opp forhold som utgjør en helserisiko.

Med allmenn kunnskap menes den kunnskap vi har om miljøfaktorenes innvirkning på helsen. Helseeffekt fra fukt i boliger er et eksempel, jf. «Anbefalte faglige normer for inneklima – revisjon av kunnskapsgrunnlag og normer», Rapport 2013:7 fra Nasjonalt folkehelseinstitutt. Et annet eksempel er kunnskap om helseeffekter av støy, jf. «Nattstøy og søvnforstyrrelser – utredning av indikator og grunnlag for nasjonalt mål for reduksjon av søvnforstyrrelser», Rapport 2013:1 fra Nasjonalt folkehelseinstitutt.

Se også merknadene til § 3 om nærmere fastsatte krav og normer i annet regelverk. Der det tas utgangspunkt i normer og krav som er fastsatt på bakgrunn av en avveining av ulike hensyn, vil det ha betydning for forholdsmessighetsvurderingen i enkeltsaker ved at forholdsmessigheten allerede er vurdert i normene som legges til grunn for helserisikovurderingen.

Selv om det påvises brudd på forskriften, har ikke kommunen noen ubetinget plikt til å kreve at forholdet rettes etter § 14. Loven sier at kommunen kan pålegge retting, ikke at den skal gjøre det. Kommunen har etter § 7 i folkehelseloven plikt til å iverksette nødvendige tiltak for å møte kommunens folkehelseutfordringer. Der kommunen velger å ikke bruke sin myndighet, vil dette være et enkeltvedtak som kan påklages til fylkesmannen, jf. § 16 annet ledd.

Til § 5 Kommunens helseberedskap ved miljøhendelser

Miljøhendelser

Miljøhendelser defineres vidt og inkluderer hele CBRNE-området, i tillegg til hendelser som er rent fysiske og ikke inkluderer farlige stoffer (for eksempel jordskred, flom eller andre naturkatastrofer som kan få betydning for befolkningens helse). Den internasjonale fellesbetegnelsen CBRNE-hendelse omfatter hendelser med kjemiske, biologiske, radioaktive eller nukleære stoffer eller eksplosiver. Miljøhendelser er altså hendelser med både biologiske, fysiske eller kjemiske stoffer eller ukjente miljøfaktorer. Fysiske faktorer omfatter også radiologiske og nukleære miljøfaktorer. Miljøhendelser er hendelser uavhengig av påvirkningsfaktor, og omfatter både ulykker, villede handlinger og andre situasjoner som kan utgjøre en helsetrussel. En miljøhendelse kan for eksempel være et utbrudd av sykdom eller enkelttilfeller av sykdom, kjemikaliehendelse, radioaktiv eller nukleær hendelse, eller annen miljøhendelse med ukjent opprinnelse.

Oversikt og beredskapsplaner

I samsvar med folkehelseloven skal kommunene ha oversikt over helsetilstanden i befolkningen og faktorer som kan påvirke denne. Forskriftens § 5 presiserer kommunens ansvar for risiko- og sårbarhetsanalyse (ROS-analyse) av faktorer i miljøet som kan ha negativ innvirkning på helsen og beredskapsplanlegging for miljørettet helsevern. Bestemmelsen må ses i sammenheng med kommunens beredskapsplikt etter helseberedskapsloven § 2-2 og har til formål å bidra til en mer integrert helseberedskap i kommunene. ROS-analysene skal gi grunnlag for kommunens beredskapsplaner, og helseberedskapsplanene skal ses i sammenheng med kommunens øvrige beredskapsplaner. Helseberedskapsplanene bør inneholde tilstrekkelige vurderinger og planer for informasjon, opplæring og veiledning av ulike ansatte med ansvar ved en hendelse.

Kommunens tiltaksplikt

Bestemmelsen reflekterer kommunens tiltaksplikt ved en miljøhendelse eller mistanke om utbrudd av sykdom knyttet til helseskadelige miljøfaktorer. Kommunenes tiltaksplikt må ses i sammenheng med virkemidlene i forskrift om miljørettet helsevern kapittel 3 og tiltaksplikten etter folkehelseloven § 7. Kommunens hjemler i folkehelselovens kapittel 3 vil i mange tilfeller tilsvare de tiltakshjemlene som ligger i smittevernloven, for eksempel stenging av virksomheter.

Bistand fra relevant kompetansemiljø

Bestemmelsen i § 5 andre ledd andre punktum gir kommunene plikt til å vurdere egen kompetanse og kapasitet til å håndtere situasjonen og beskytte befolkningen ved en miljøhendelse. Plikten gjelder både i beredskapsplanleggingen og i håndtering av en konkret hendelse. Kommunen skal spille på den kompetansen den selv besitter. Der kommunen vurderer egen kapasitet og kompetanse som utilstrekkelig skal kommunen innhente bistand fra Folkehelseinstituttet eller annet relevant kompetansemiljø. Kompetansemiljøene skal kun bidra med råd og veiledning (herunder råd om eksponeringsvurderinger, helserisiko, kartlegging og identifisering av smittekilder og råd om tiltak), prøvetaking og lignende. Det er fremdeles kommunen som skal håndtere hendelsen, og kommunen er ansvarlig for valg og gjennomføring av tiltak.

Ved eksponering for helseskadelige miljøfaktorer skal Folkehelseinstituttet bistå andre aktører for å sikre beskyttelse av befolkningens helse. Folkehelseloven § 25 fastsetter at Folkehelseinstituttets ansvar omfatter å overvåke utvikling av folkehelsen, utarbeide oversikt over befolkningens helsetilstand og faktorer som påvirker denne, samt utføre helseanalyser og drive forskning, og at Folkehelseinstituttet i forbindelse med eksponering for helseskadelige miljøfaktorer skal bistå kommuner, fylkeskommuner, fylkesmenn og andre statlige institusjoner, helsepersonell og befolkningen for å sikre beskyttelse av befolkningens helse. Folkehelseinstituttets bistandsplikt innebærer rådgivning og veiledning innenfor alle typer helsetrusler, men det er kommunene som har ansvaret for håndteringen av en eventuell hendelse. Folkehelseinstituttet kan bistå med prøvetaking av biologiske agens og har spesialkompetanser innen analyser av miljøgifter i humant biologisk materiale (blod, urin, hår etc). Folkehelseinstituttet har ikke kompetanse til prøvetaking av miljøprøver. Påvisning av ukjente stoffer og kjemikalier krever spesialkompetanse, egnede måleinstrumenter, prosedyrer og trening, og identifisering ved hendelser med ukjente stoffer vil i de fleste tilfeller måtte foretas av andre kompetansemiljøer enn Folkehelseinstituttet, for eksempel Forsvarets forskningsinstitutt eller større kommuners brann- og redningsvesen. Folkehelseinstituttet kan gi råd om hvilke prøver som bør tas, hvor de kan sendes, og hvordan miljøprøver skal tas for være mest mulig relevante til vurdering av helserisiko. Der det er kjent hvilket stoff det er tale om vil Folkehelseinstituttet kunne bidra med risikovurderinger og råd og veiledning for kartlegging og håndtering.

CBRNE-senteret De arbeids- og miljømedisinske avdelingene ved de regionale helseforetakene De regionale arbeids- og miljømedisinske sykehusavdelinger Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) Folkehelseinstituttet Forsvaret Forsvaret sanitet Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) Giftinformasjonen ved Folkehelseinstituttet Helsedirektoratet, herunder Statens strålevern Helseforetakene Kystverket Mattilsynet Meteorologisk institutt Miljødirektoratet Sjøfartsdirektoratet Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) Sykehusenes medisinske fysikere Øvrige fagmiljøer ved høgskoler, universiteter og forskningsinstitutter Øvrige kommuner eller interkommunale samarbeid.

Til § 6 Varsling til Folkehelseinstituttet

Bestemmelsen pålegger kommunen en plikt til å varsle fylkesmannen og Folkehelseinstituttet om miljøhendelser som kan representere en trussel for befolkningens helse. Varslingen skal sikre at Folkehelseinstituttet får kunnskap om hendelser som kan påvirke befolkningen helse, og dermed kan vurdere hendelser fra et nasjonalt perspektiv og kan bistå kommuner og andre aktører med sin kompetanse. Kommunens generelle beredskapsordninger vil kunne ivareta kommunens varslingsplikt. Varslingsplikten fra kommunen til Folkehelseinstituttet ligger til kommunen som sådan, men i mange tilfeller bør også kommunelegen kontaktes for å kunne koordinere eventuelle kommunale tiltak på helsesiden. Kommunene plikter å ha en eller flere kommuneleger som skal utføre de oppgavene som er tillagt kommunelegen i lov eller instruks, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 5-5. Kommunelegen har også hastekompetanse på vegne av kommunen i saker innen miljørettet helsevern, smittevern og helsemessig beredskap, jf. folkehelseloven § 27.

Varsel etter bestemmelsen skal gå til Folkehelseinstituttet ved Giftinformasjonen eller ved Smittevernvakta på instituttet ved smittsomme sykdommer (se Beredskapstelefoner på www.fhi.no). Folkehelseinstituttet skal gi veiledning om hvordan varsel skal sendes og mottas. Det presiseres at varslingsplikten inkluderer plikt til å sikre at varsel er mottatt.

Kriteriene for varsel ved miljøhendelser vil ikke tilsvare kriteriene for varsling av utbrudd av smittsom sykdom. Helsetrusler ved kjemiske, radiologiske, nukleære eller andre fysiske hendelser er i mindre grad knyttet til spesifikke diagnoser. Varslingsplikten etter forskriften tar utgangspunkt i kriteriene som gjelder for varsel etter de internasjonale varslingssystemene Internasjonalt helsereglement (IHR) og Kommisjonens varslingssystem (Early Warning and Respons System, EWRS), som inntar et «all-hazards approach». Kommunes varslingsplikt er knyttet til helsetrusler omfattet av § 5 andre ledd som er uvanlig eller uventet for tid og sted, kan forårsake vesentlig sykdom, skade eller død, eller har rask og ukontrollert sykdomsspredning. For varslingsplikt er det tilstrekkelig at kun ett av disse vilkårene er oppfylt.

Varsel fra kommunen skal inneholde tilstrekkelige opplysninger slik at Folkehelseinstituttet kan vurdere helsetrusselen, og på denne bakgrunn gi bistand til kommunen og eventuelt varsle videre internasjonalt. Varsel til Folkehelseinstituttet bør inneholde helseopplysninger som er tilstrekkelig og relevante for å vurdere helsetrusselen. Opplysninger som er tilstrekkelige og relevante kan innebære personidentifisering. Helseregisterloven § 6 tredje ledd stiller krav om at den databehandlingsansvarlige skal sørge for at de helseopplysninger som behandles er tilstrekkelige og relevante for formålet med behandlingen. Videre bestemmer helseregisterloven § 6 fjerde ledd at graden av personidentifikasjon ikke skal være større enn det som er nødvendig for det aktuelle formålet. I de fleste tilfeller vil det være tilstrekkelig å ikke ha personidentifisering, og dermed ikke nødvendig med personidentifiserbare opplysninger. Men dersom det er nødvendig med personidentifisering åpner varslingsbestemmelsen i forskrift om miljørettet helsevern § 6 for at varselet kan inneholde slike opplysninger.

Bestemmelsens fjerde ledd gir unntak fra varslingsplikten for å unngå at samme hendelser varsles i flere systemer. Dette innebærer at helsetrusler som er varslet gjennom MSIS eller etter IHR-forskriften ikke skal varsles etter forskrift om miljørettet helsevern.

Merknader til forskrift om varsling av og tiltak ved alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse (IHR-forskriften)

Nye merknader til forskrift om varsling av og tiltak ved alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse (IHR-forskriften) skal lyde:

Merknadene er en veiledning for å utdype innholdet i enkelte av bestemmelsene i forskriften. Merknadene er i seg selv ikke rettslig bindende. Forskriften og merknadene bør leses i sammenheng for å få en best mulig forståelse av forskriftenes bestemmelser .

Generelle merknader

IHR-forskriften gjennomfører Verdens helseorganisasjons (WHOs) Internasjonalt helsereglement (2005), og Europaparlaments- og rådsbeslutning 1082/2013/EU som blant annet regulerer EUs varslingssystem EWRS, jf. merknadene til § 1 nedenfor. Gjennomføringen omfatter varsling og oppfølging av alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse, uavhengig av opprinnelse.

IHR står for International Health Regulations (Internasjonalt helsereglement). IHR regulerer blant annet varslinger til WHO. EWRS står for Early Warning and Response System (Tidlig varsling og respons system). EWRS er EU-Kommisjonens varslingssystem.

Til kapittel 1. Innledende bestemmelser

Til § 1 Formål

Forskriften gjennomfører sammen med smittevernloven, helseberedskapsloven og folkehelseloven forpliktelsene Norge har akseptert ved inngåelsen av WHOs helsereglement, IHR (2005), og Europaparlaments- og rådsbeslutning 1082/2013/EU av 22. oktober 2013 om alvorlige helsetrusler over landegrensene og om oppheving av vedtak nr. 2119/98/EF. IHR (2005) erstatter tidligere helsereglement fra 1969 og har gyldighet fra 15. juni 2007. Dette reglementet er å betrakte som en internasjonal avtale. Reglementet stiller krav om informasjon til WHO og andre land og gjør det nødvendig å organisere et apparat i Norge både på varslings- og responssiden. Med Europaparlaments- og rådsbeslutning 1082/2013/EU har Norge forpliktet seg til å varsle om grensekryssende helsetrusler i Kommisjonens varslingssystem, EWRS. Beslutningen ble tatt inn i protokoll 31 til EØS-avtalen 20. mars 2015.

Fra 3. juli 2015 er Norge også fullverdig medlem av EUs varslingssystem for atomulykker (ECURIE), der Helsedirektoratet ved Statens strålevern (Strålevernet) er nasjonalt kontaktpunkt.

Formålet med forskriften er ikke bare å etterkomme forpliktelsene overfor WHO og Kommisjonen, men også å bidra til at den norske befolkningen til enhver tid er best mulig beskyttet mot alvorlige internasjonale helsetrusler.

IHR (2005) og EUs beslutning 1080/2013/EU forplikter landene til å etablere kontaktpunkter for varsling til og mottak av varsel fra WHO ved alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse, jf. forskriften § 3.

Til § 2 Virkeområde

Til første ledd

IHR-forskriften gjelder for Svalbard i samsvar med forskrift 22. juni 2015 nr. 747 om anvendelse av helselover og -forskrifter for Svalbard og Jan Mayen § 9 første ledd bokstav e. Når det gjelder kontinentalsokkelen er utgangspunktet at norsk lovgivning gjelder.

Til annet ledd

IHR (2005) omfatter alle hendelser, uavhengig av årsak eller kilde, som kan ha betydning for internasjonal folkehelse. EWRS omfatter alle kategorier av trusler mot helsen av biologisk, kjemisk og miljømessig opprinnelse. Radiologiske eller nukleære hendelser omfattes ikke av EWRS da dette ivaretas av ECURIE innenfor EU.

Fra 1. januar 2017 omfatter IHR-forskriften ikke bare smittsomme sykdommer, men enhver alvorlig hendelse som kan ha betydning for internasjonal folkehelse, og mistanke om slike eller mistanke om hendelser som ikke kan utelukkes å være det.

En del smittsomme sykdommer og utbrudd er allerede varslingspliktige i Norge, jf. forskrift 20. juni 2003 nr. 740 (MSIS-forskriften) kapittel 3. For miljøhendelser ligger det også plikter om lokal og nasjonal varsling i blant annet forskrift om miljørettet helsevern og forurensningsregelverket.

Til tredje ledd

En alvorlig hendelse av betydning for internasjonal folkehelse er definert i forskriften som en folkehelserisiko eller helsetrussel som kan spres over landegrensene, og som kan kreve en internasjonalt koordinert bekjemping. En slik alvorlig hendelse som er av betydning for internasjonal folkehelse utgjør en såkalt PHEIC under IHR/WHO. Behovet for oppmerksomhet og varsling gjelder også før en hendelse er definert som PHEIC, og flere av forskriftens bestemmelser viser derfor til alvorlig hendelse som kan ha betydning for internasjonal folkehelse.

utgjøre en folkehelserisiko for andre stater gjennom internasjonal spredning av sykdom med mer, og potensielt fordrer en samordnet internasjonal respons.

En folkehelserisiko er sannsynlighet for at en hendelse skal finne sted som kan være helseskadelig for befolkningen, særlig en hendelse som kan spre seg internasjonalt eller utgjør en alvorlig og direkte fare.

En helsetrussel er en hendelse som er uvanlig og uventet for tid og sted, kan forårsake vesentlig sykdom, skade eller død, eller har rask og ukontrollert sykdomsspredning. En helsetrussel kan være av både fysisk, biologisk, kjemisk eller ukjent opprinnelse. Fysisk inkluderer også hendelser med radioaktive eller nukleære stoffer. En hendelse som omfattes av forskriften kan for eksempel være et utbrudd av sykdom eller enkelttilfeller av sykdom, kjemikaliehendelse, radioaktiv eller nukleær hendelse, eller annen miljøhendelse med ukjent opprinnelse. Videre vil et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom, jf. smittevernloven § 1-3 første ledd nr. 4 og forskrift 1. januar 1995 nr. 100 om allmennfarlige smittsomme sykdommer, vanligvis utgjøre en alvorlig hendelse av betydning for internasjonal folkehelse.

Til § 3 Nasjonalt IHR-kontaktpunkt

Ved mistanke om en alvorlig hendelse av betydning for internasjonal folkehelse skal varsel gå til Folkehelseinstituttet ved Smittevernvakta på instituttet ved smittevernhendelser og til Giftinformasjonen ved andre typer hendelser (se Beredskapstelefoner på www.fhi.no). Folkehelseinstituttet vurderer deretter om hendelsen skal varsles videre til WHO og Kommisjonen.

Helsedirektoratet ved Statens strålevern er nasjonalt varslingspunkt for IAEA og fra 3. juli 2015 også nasjonalt varslingspunkt for EUs varslingssystem for atomulykker (ECURIE). Helsedirektoratet ved Statens strålevern sørger for at meldinger via ECURIE mottas og viderevarsles til FHI og andre aktuelle beredskapsaktører.

De nasjonale kontaktpunktene skal til enhver tid være tilgjengelige for kommunikasjon med WHOs IHR-kontaktpunkter og Kommisjonen. For å unngå varsling av samme hendelse i flere ulike systemer bør Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet ved Statens strålevern samarbeide og sørge for god kommunikasjonsutveksling.

Relevante myndigheter kan være departementer, Helsedirektoratet, herunder Statens strålevern, Statens helsetilsyn, helse- og omsorgstjenesten, Fylkesmannen, Mattilsynet, Kystverket, Luftfartstilsynet, politi og tollvesen mfl.

Til kapittel 2. Varsling og oppfølging

Til § 4 Varslingsplikt for helsepersonell og andre myndigheter

Til første ledd

Det er viktig å understreke at det er plikt til å varsle om mistanke om et tilfelle av sykdom eller skade som kan ha betydning for internasjonal folkehelse. Helsepersonell og kommunelegen skal altså ikke selv vurdere om den aktuelle hendelsen er varslingspliktig til WHO og Kommisjonen, jf. § 7. Det er viktig at alle hendelser som kan tenkes å få betydning, varsles til Folkehelseinstituttet. Instituttet vil i mange tilfeller ha supplerende informasjon fra andre kilder og kan gjøre en samlet vurdering. Folkehelseinstituttet vil ta stilling til om hendelsen kan være av betydning for internasjonal folkehelse etter retningslinjer gitt av WHO og i beslutning 1082/2013/EU artikkel 9, jf. § 7.

Se også varslingsplikten som følger av lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig og sosial beredskap § 2-3.

Til andre ledd

Det er viktig å understreke at det er plikt til å varsle kommunelegen om mistanke om en alvorlig hendelse som utgjør eller kan utgjøre en folkehelserisiko gjennom spredning av sykdom over landegrensene, og som kan kreve en internasjonalt koordinert bekjemping. Andre myndigheter og kommunelegen skal altså ikke selv vurdere om den aktuelle hendelsen er varslingspliktig til WHO eller Kommisjonen, jf. § 7. Det er viktig at alle hendelser som kan tenkes å få betydning, varsles til Folkehelseinstituttet. Varslingsplikten etter andre ledd gjelder hendelser med smittsomme sykdommer. Ansattes varslingsplikt skal være forenelig med deres øvrige oppgaver.

Ved forhold innenfor Mattilsynets ansvarsområde (mat, dyr og planter) skal ansatte i Mattilsynet varsle kommunelegen. Det vises også til MSIS-forskriften § 3-9 (varsling om smitte fra næringsmidler) og § 3-10 (varsling om smitte fra dyr). Helsedirektoratet ved Statens strålevern har ikke plikt til å varsle kommunelegen etter denne forskriftens § 4, da Strålevernet allerede har varslingsplikt til Fylkesmannen som så har den videre lokale kontakten, jf. kgl.res. 23. august 2013 nr. 1023 om atomberedskap.

Til tredje ledd

Bestemmelsen angir at dersom det ikke er mulig å få varslet kommunelegen, skal Folkehelseinstituttet varsles direkte. Kommunelegen skal varsle fylkesmannen og Folkehelseinstituttet. Ved mistanke om en alvorlig hendelse som er av eller kan ha betydning for internasjonal folkehelse skal varsel gå til Folkehelseinstituttet ved Smittevernvakta på instituttet ved smittsomme sykdommer og Giftinformasjonen ved andre typer hendelser (se Beredskapstelefoner på www.fhi.no). Det er viktig at varsel til Folkehelseinstituttet gis umiddelbart og telefonisk, eller som nærmere angitt på FHIs nettsider. På denne måten kan også varsleren gi nødvendige tilleggsopplysninger til instituttet som trengs for eventuell videreformidling av varslet til WHO og Kommisjonen. Folkehelseinstituttet kan også be om relevant tilleggsinformasjon, slik at instituttet kan gjøre vurderingen som er nevnt i § 7. Folkehelseinstituttet som mottaker av varsel skal gi veiledning om hvordan varsel skal sendes og mottas. Det presiseres at varslingsplikter etter forskriften inkluderer plikt til å sikre at varsel er mottatt.

Til fjerde ledd

Fjerde ledd er en kodifisering av gjeldende varslingspraksis mellom Helsedirektoratet ved Statens strålevern og Folkehelseinstituttet. Det presiseres at Helsedirektoratet ved Statens strålevern har en varslingsplikt om hendelser som Strålevernet får kjennskap til gjennom sin virksomhet og som kan ha betydning for internasjonal folkehelse. Dette for å sikre at FHI som IHR-kontaktpunkt raskt får kjennskap til aktuelle hendelser. I samsvar med kgl.res. om atomberedskap varsler Helsedirektoratet ved Statens strålevern også FHI som rådgiver for Kriseutvalget for atomberedskap om hendelser innenfor Kriseutvalget for atomberedskap sitt mandat.

Til § 5 Varslingsplikt for fører av skip, luftfartøy og andre transportmidler

Til andre ledd

Varsel fra fører av skip eller luftfartøy etter første ledd skal gis til Kystverket (skip), tollvesenet (skip) eller kontrollsentralen (fly), som igjen varsler videre til kommunelegen i den kommunen hvor flyplassen eller ankomsthavnen ligger. Kommunelegen varsler videre til Folkehelseinstituttet, jf. § 4.

Med mindre annet er særskilt bestemt i helselovgivningen, skal varsel til helsemyndighetene i tilfeller omfattet av bestemmelsen primært skje telefonisk (eventuelt via nødnett). Annen elektronisk varsling kan komme i tillegg til dette. Med elektronisk varsling menes her for eksempel e-post, sms, forsendelser via nettportaler som CIM, SafeSeaNet med mer.

Til § 6 Varslets innhold

Det følger av helseregisterloven § 6 at det bare kan behandles helseopplysninger som er tilstrekkelige og relevante for å ivareta konkret angitt formål. I dette ligger en begrensning av hvilke opplysninger som kan registreres.

Til § 7 Varsel til Verdens helseorganisasjon og Kommisjonen

Til første ledd

Folkehelseinstituttet vil fortløpende vurdere alle hendelser som instituttet er blitt kjent med etter varsling, jf. denne forskrift § 4 og § 5 eller gjennom sin overvåking, jf. MSIS-forskriften, samt gjennom øvrig epidemietterretning.

Til andre ledd

hendelsen har alvorlig innvirkning på folkehelsen, hendelsen er uvanlig eller uventet, det er risiko for internasjonal spredning, og/eller det er risiko for internasjonale reise- eller handelsrestriksjoner.

den er uvanlig eller uventet på det aktuelle sted og tidspunkt, eller den fører til eller kan føre til betydelig sykelighet eller dødelighet hos mennesker, eller den øker eller kan øke raskt i omfang, eller den er for omfattende til å kunne håndteres med nasjonal innsatskapasitet, og den berører eller kan berøre mer enn én medlemsstat, og den krever eller kan kreve samordnet innsats på innenfor EU/EØS.

Det er i praksis en noe lavere terskel for å varsle Kommisjonen enn å varsle WHO. Innenfor EU varsles ikke hendelser med radioaktive eller nukleære stoffer i EWRS, da slike hendelser varsles via EUs varslingssystem for atomulykker (ECURIE).

Dersom det oppstår hendelser som i utgangspunktet reiser tvil om de oppfyller kriteriene til alvorlig hendelse, kan Folkehelseinstituttet på selvstendig faglig grunnlag likevel underrette Kommisjonen og WHO og samrå seg med organisasjonene.

Per 1. januar 2017 er det ikke fastslått endelige tidsangivelser for varsling innen EWRS, men det går frem av Europaparlaments- og rådsbeslutning 1082/2013/EU artikkel 9 punkt 2 at ved varsel til WHO skal hendelsen senest samtidig varsles også i EWRS. Forskriften viser i andre ledd derfor til en 24-timersfrist da det er gjeldende krav etter IHR.

Til fjerde ledd

Parallelt med varsling til WHO og Kommisjonen skal Folkehelseinstituttet også informere departementet, Helsedirektoratet og andre relevante myndigheter.

Relevante myndigheter er omtalt i merknaden til § 3.

Til § 8 Oppfølging av varsel til Verdens helseorganisasjon og Kommisjonen

Folkehelseinstitutt vil gjennom sin overvåking av hendelsen løpende holde oversikt over og informere WHO og Kommisjonen om hendelsens karakter og utbredelse. Tiltakene som settes i verk i landet vil bli koordinert av Helsedirektoratet, og Folkehelseinstituttet vil sørge for at WHO og Kommisjonen også blir orientert om dette. Det er viktig at kommunikasjonen med WHO, Kommisjonen og andre internasjonale aktører, slik som EUs smittevernsenter i Stockholm (ECDC), skjer gjennom én kanal, som i hovedsak bør være Folkehelseinstituttet.

Til § 9 Henvendelse fra Verdens helseorganisasjon og Kommisjonen om mulig alvorlig hendelse i Norge

Det kan tenkes situasjoner hvor WHO og Kommisjonen får informasjon om en mulig alvorlig hendelse i Norge, og at informasjonen kommer fra en annen kilde enn Folkehelseinstituttet, for eksempel fra massemediene. WHO og Kommisjonen vil da henvende seg til Folkehelseinstituttet og be om en utredning av situasjonen. Folkehelseinstituttet må da gi all den informasjon som er nødvendig for å klargjøre saken så raskt som mulig. Folkehelseinstituttet vil i et slikt tilfelle også parallelt informere departementet, Helsedirektoratet og andre relevante myndigheter.

Relevante myndigheter er omtalt i merknaden til § 3.

Til § 10 Varsel fra Verdens helseorganisasjon og Kommisjonen om en alvorlig hendelse i utlandet

Ved en alvorlig hendelse i utlandet er Folkehelseinstituttet først og fremst en videreformidler av informasjon fra WHO og Kommisjonen. Folkehelseinstituttet kan imidlertid også på vanlig måte bidra med råd om forståelse av hendelsen og relevante tiltak, jf. smittevernloven § 7-9.

Tiltak for å møte trusselen vil iverksettes av departementet eller Helsedirektoratet som vil ivareta koordineringen av tiltakene. En alvorlig hendelse som er varslet fra WHO eller Kommisjonen, kan være av en slik karakter at landets krise- og beredskapsplaner blir berørt. Berørte kommuner må også varsles på et tidlig tidspunkt, men tiltakene som settes i verk, må samkjøres nasjonalt.

Relevante myndigheter er omtalt i merknaden til § 3.

Til § 11 Underretning til Verdens helseorganisasjon og Kommisjonen om en mulig alvorlig hendelse i utlandet

Folkehelseinstituttet kan få opplysninger om hendelser i andre land som dokumenterer at det foreligger en folkehelserisiko utenfor Norge, som kan få betydning for internasjonal folkehelse, og som ikke allerede er varslet til WHO og Kommisjonen.

Folkehelseinstituttet skal i slike situasjoner sende melding om dette til WHO og Kommisjonen så snart det er mulig. Folkehelseinstituttet vil parallelt varsle departementet, Helsedirektoratet og andre relevante myndigheter.

Relevante myndigheter er omtalt i merknaden til § 3.

Til § 12 Behandling av personopplysninger

Til første ledd

Ved varsel etter kapitlet skal som hovedregel ikke helseopplysninger og andre personopplysninger inneholde direkte personidentifiserende kjennetegn. Med direkte personidentifiserende kjennetegn menes navn, fødselsnummer eller andre personentydige kjennetegn som identifiserer en person.

Unntak gjelder der det er nødvendig for å motvirke en alvorlig hendelse som kan ha betydning for internasjonal folkehelse. Se med definisjonen i denne forskriften § 2 og merknadene til § 2.

Lege og sykepleier har varslingsplikt etter MSIS-forskriften kapittel 3, og varsel etter denne forskrift skal behandles på samme måte som varsel fra lege og sykepleier etter MSIS-forskriften kapittel 3 og fra kommunen etter forskrift om miljørettet helsevern § 6. Det samme gjelder varsler fra andre myndigheter og førere av transportmidler, jf. denne forskrift hhv. § 4 annet ledd og § 5, samt varsler om personer på vei til Norge fra WHO, Kommisjonen og andre land. MSIS-forskriften § 3-11 slår fast at Folkehelseinstituttet kan behandle helseopplysninger mottatt gjennom varsel så lenge det er nødvendig for å forebygge og motvirke spredning av smittsom sykdom. Opplysningene skal slettes eller anonymiseres når hendelsen er avklart.

Til andre ledd

Helseopplysninger og andre personopplysninger kan utleveres til Verdens helseorganisasjon, Kommisjonen og andre land dersom det er nødvendig for å motvirke en alvorlig hendelse som kan ha betydning for internasjonal folkehelse. Utlevering av opplysninger til utlandet skal være i samsvar med personopplysningsloven § 29 og § 30 om overføring av personopplysninger til utlandet.

Til tredje ledd

Varsler fra WHO, Kommisjonen og andre land vil ikke komme inn som meldinger etter MSIS-forskriften kapittel 2, heller ikke varsler fra andre enn lege/sykepleier. Dersom en person kommer til Norge, vil vedkommende imidlertid bli undersøkt av helsepersonell som da vil sende varsel og eventuell MSIS-melding. MSIS-forskriften § 3-11 gjelder således for alle varsler, også de som mottas etter denne forskriften.

Til kapittel 3. Midlertidige tiltak for å begrense skadevirkningene av en alvorlig hendelse av betydning for internasjonal folkehelse

Til § 13 Anbefalinger fra Verdens helseorganisasjon om midlertidige tiltak

Til første ledd

Ved en alvorlig hendelse av internasjonal betydning vil WHO utstede midlertidige anbefalinger om helsetiltak.

En midlertidig anbefaling er et råd utstedt av WHO om iverksettelse av en tidsbegrenset, risikospesifikk respons mot en alvorlig hendelse av betydning for internasjonal folkehelse for å forebygge eller redusere internasjonal spredning av sykdom.

Et midlertidig tiltak kan forlenges og eventuelt bli et stående tiltak ved beslutning fra Verdens helseforsamling. De stående tiltakene vil ha en forebyggende karakter og vil ofte være iverksatt før den alvorlige hendelsen inntrer, jf. forskriften kapittel 4.

Det er viktig at de midlertidige tiltakene står i forhold til alvorlighetsgraden av den trusselen som den alvorlige hendelsen representerer overfor landet. Ved katastrofelignende tilstander vil departementet eller regjeringens kriseutvalg fatte de nødvendige beslutninger, mens Helsedirektoratet vil koordinere iverksettelsen. De midlertidige tiltakene skal iverksettes på måter som unngår unødvendig forstyrrelse av internasjonal trafikk og handel.

De smittevernrelaterte midlertidige tiltakene i forskriften er hjemlet i den karantenebestemmelsen i smittevernloven § 4-3. Det vises også til folkehelseloven § 29 tredje, jf. første ledd som gir hjemmel til forskriftsbestemmelser for gjennomføring av internasjonale avtaler på folkehelseområde, for eksempel IHR (2005).

Relevante myndigheter er omtalt i merknaden til § 3.

Til § 13a Kommunens virkemidler

Med hjemmel i folkehelseloven kapittel 3 med forskrifter kan kommunen gi pålegg om blant annet gransking, retting og stansing for å følge opp anbefalingene fra WHO.

Til § 14 Tiltak overfor personer

Til første ledd

De smittevernrelaterte tiltakene i første ledd er hjemlet i smittevernloven § 4-3. For iverksetting av de smittevernrelaterte tiltakene er det tilstrekkelig at det foreligger mistanke om en smittsom sykdom, jf. smittevernloven § 1-3 nr. 1. For alle tiltakene gjelder det at de kun kan iverksettes i den grad de er nødvendige. Det vises også til folkehelseloven § 29 tredje, jf. første ledd som gir hjemmel til forskriftsbestemmelser for gjennomføring av internasjonale avtaler på folkehelseområde, for eksempel IHR (2005). Slike forskrifter kan gi bestemmelser om iverksetting av midlertidige og stående tiltak fra WHO.

Når det gjelder vaksinasjonssertifikat omtalt i første ledd bokstav b), vises det til vedlegg 6 og 7 til IHR (2005).

Til § 15 Tiltak overfor bagasje, last, containere, transportmidler, varer, postpakker og humant biologisk materiale

Til første ledd

Transportmidler eller gods som kan føre med seg smittestoff o.l. fra en alvorlig hendelse av betydning for internasjonal folkehelse, krever særskilt behandling. Kommunen vil bistå ved iverksettelsen av slike tiltak ut fra den plikt som er pålagt i folkehelseloven.

Når det gjelder første ledd bokstav g) vises det til smittevernloven § 4-1 første ledd bokstav e).

For alle tiltakene gjelder det at de kun kan iverksettes i den grad de er nødvendige. Det vises til omtalen av folkehelseloven § 29 i merknaden til denne forskriftens § 14.

Til § 17 Skip, luftfartøy og andre transportmidler på innreisesteder

Bestemmelsen i første ledd fastsetter at fartøy ikke av folkehelsehensyn kan nektes å anløpe å anløpe eller ankomme en havn eller lufthavn, ta om bord eller sette av, losse eller laste last eller forråd. Ethvert transportmiddel skal tillates å ta om bord drivstoff, vann, mat og forsyninger. Slike tillatelser som nevnt i § 17 første ledd kan gjøres betinget av inspeksjon og gjennomføring av helsetiltak for å motvirke spredning av smitte eller annet agens.

I samsvar med IHR (2005) artikkel 28 tas det forbehold for gjeldende internasjonale avtaler ved eventuelle vedtak etter denne bestemmelsen. Blant annet regulerer IHR mer enn bare varsling og tiltak for å sikre helsemessig respons, tiltak må også gjennomføres slik at man unngår unødvendig forstyrrelse av internasjonal trafikk og handel.

Det presiseres at betingelser og tiltak hjemlet i denne forskriften heller ikke er til hinder for tiltak og pålegg hjemlet i annet regelverk, for eksempel skipssikkerhetsloven.

Til kapittel 4. Stående tiltak for å forebygge og begrense skadevirkningene av en alvorlig hendelse av betydning for internasjonal folkehelse

Til § 18 Anbefalinger fra Verdens helseorganisasjon om stående tiltak

En stående anbefaling er et råd utstedt av WHO vedrørende særlige aktuelle folkehelserisikoer og om hensiktsmessige helsetiltak som må iverksettes rutinemessig eller periodisk for å forebygge eller redusere internasjonal spredning av sykdom.

De stående tiltakene berører Norges forpliktelser i forhold til WHO og vedtas av Verdens helseforsamling. Det er departementet som ivaretar Norges medlemskap i WHO. De stående tiltakene vil ha gyldighet over flere år og oppheves først etter vedtak av helseforsamlingen. Eventuell innføring og opphevelse av stående tiltak i Norge må gjennomføres i norsk rett på vanlig måte etter vedtak i Verdens helseforsamling.

Til § 19 Utpekte lufthavner, havner og grensepasseringssteder

Til første ledd

Etter forskriften utpeker Helsedirektoratet hvilke havner, lufthavner og grensepasseringssteder som i beredskapssammenheng kan benyttes som mottak når det foreligger en alvorlig hendelse. WHO skal til enhver tid holdes orientert om hvilke steder som er utpekt for slike mottak.

Ved mistanke om en alvorlig hendelse kan skip, luftfartøy eller andre transportmidler dirigeres til innreisesteder som er utpekt til å ha særskilt kapasitet for å takle slike hendelser.

Det vises også til luftfartsloven § 9-3 tredje ledd om pålegg om landing mv.

Til andre ledd

Andre ledd innebærer i realiteten en presisering av planforutsetningene i forskrift 23. juli 2001 nr. 881 om krav til beredskapsplanlegging og beredskapsarbeid mv. § 4. Også i tidligere gjeldende forskrifter 9. mai 1953 nr. 7 om vern mot overføring av smittsom sykdom fra utlandet m.v. var det krav til nødvendig utstyr for iverksetting av tiltak mot overføring av smitte fra utlandet.

Kommunene som har fått utpekt slike mottak, må i sine beredskapsplaner beskrive hvordan slike situasjoner vil bli hensiktsmessig taklet, jf. forskrift om krav til beredskapsplanlegging § 4. Kommunen bør sørge for at eget planverk er koordinert med planverkene til utpekte lufthavner, havner og grensepasseringssteder.

Det vises for øvrig til luftfartsloven § 13-9 som sier at departementet kan pålegge aktører innen luftfarten å yte bistand i form av blant annet beredskapsplanlegging for å sikre nødvendig nasjonal beredskap i krig, ved krise og i andre ekstraordinære situasjoner. Dette er fulgt opp i «§ 10-plan for Avinor», samt i St.meld.nr.15 (2006–2007) om verksemda i Avinor 2006–2008. Det er ikke gitt utfyllende forskrifter til bestemmelsen.

Til tredje ledd

Helsedirektoratet kan gi retningslinjer om hvilket personale og utstyr som utpekte lufthavner, havner og grensepasseringssteder bør ha etter annet ledd. Det vises for øvrig til vedlegg 1 punkt B til IHR (2005) om krav til kjernekapasitet for utpekte lufthavner, havner og grensepasseringssteder.

Til § 20 Helseerklæringer

Erklæring om helseforholdene om bord på skip tilsvarer Modell Maritime Declaration of Health. Skjemaet har blitt oppdatert for å reflektere det utvidede virkeområdet til IHR (2005) og gjeldende tekniske standarder og terminologi.

Helsedelen av Luftfartøysdeklarasjonen tilsvarer Health Part of the Aircraft General Declaration, og er et dokument utarbeidet av International Civil Aviation Organization (ICAO), som er et FN-byrå.

Skjemaene er inntatt som vedlegg 8 og 9 til IHR (2005). Helsedirektoratet sørger for at oppdaterte skjemaer er tilgjengelige på sine nettsider.

Til § 21 Sertifikat for hygienekontroll på skip og Sertifikat for dispensasjon fra hygienekontroll på skip

De tidligere rottesertifikatene er erstattet av sertifikater for hygienekontroll på skip. Det vises til vedlegg 3 til IHR (2005). Helsedirektoratet sørger for at oppdaterte skjemaer er tilgjengelige på sine nettsider.

Sertifikatene er gyldige for en periode opptil 6 måneder.

Det vises også til forskrift 21. desember 2000 nr. 1406 om skadedyrbekjempelse (skadedyrforskriften) § 5-7 om utstedelse av hygienesertifikater på skip.

Til andre ledd

Kontrolltiltakene skal om mulig gjennomføres når skip og lasterom er tomme. Dersom skipet har ballast, skal tiltakene gjennomføres før lasting.

Der kontrolltiltak er tilfredsstillende gjennomført, skal kommunelegen utstede et «Sertifikat for hygienekontroll på skip» med angivelse av forhold av betydning som er funnet, og kontrolltiltakene som er iverksatt.

Kommunelegen kan utstede et «Sertifikat for dispensasjon fra hygienekontroll på skip», dersom han/hun har forvisset seg om at skipet ikke har noen smitte eller infeksjon om bord, herunder ingen vektorer eller reservoarer. Slikt sertifikat skal normalt bare utstedes dersom inspeksjonen er gjennomført når skipet og lasterommene er tomme, eller bare inneholder ballast eller annet materiale som tillater grundig inspeksjon av lasterommene.

Dersom forholdene som kontrolltiltakene gjennomføres under er av en slik art at det ikke er mulig å oppnå et tilfredsstillende resultat, skal vedkommende myndighet gjøre en anmerkning om dette på «Sertifikatet for hygienekontroll på skip».

Til fjerde ledd

Helsedirektoratet skal sørge for at WHO underrettes om hvilke kommuner som er godkjent for å utføre hygienekontroll på skip og utstede sertifikater og dispensasjon. Direktoratet kan publisere disse listene.

Til § 22 Gebyr og dekning av utgifter

Til første ledd

Det vises til smittevernloven § 4-1 tredje ledd om dekning av utgifter. Utgifter for tiltak overfor skip, luftfartøy og annet transportmiddel som iverksettes for å forebygge spredning av en alvorlig hendelse, må dekkes av eieren. Det samme gjelder for tiltak overfor bagasje, last, containere, varer, postpakker og humant biologisk materiale.

Til fjerde ledd

Helsetiltak overfor enkeltpersoner eller grupper av mennesker skal i prinsippet være gratis.

Til kapittel 5. Avsluttende bestemmelser

Til § 23 Dispensasjon

Det kan oppstå tilfeller hvor det bør gjøres unntak fra forskriftens bestemmelser av hensyn til andre viktige, samfunnsmessige forhold eller på grunn av sterke individuelle, menneskelige hensyn. Dette må vurderes konkret i det enkelte tilfelle.