Forskrift om endring i forskrift om fremmede organismer

I

I forskrift 19. juni 2015 nr. 716 om fremmede organismer gjøres følgende endringer:

§ 6 skal lyde:

(1) Det kreves tillatelse for innførsel av organismer som ikke er omfattet av forbudet i § 5 eller unntakene i § 7.

(2) Ved vurderingen av søknaden, skal det særlig legges vekt på om den omsøkte organismen og eventuelle følgeorganismer kan medføre risiko for uheldige følger for det biologiske mangfold. Det kan ikke gis tillatelse hvis det er grunn til å anta at innførselen vil medføre vesentlige uheldige følger for det biologiske mangfold.

§ 10 nytt annet ledd skal lyde:

(2) Ved vurderingen av søknaden, skal det særlig legges vekt på om den omsøkte organismen og eventuelle følgeorganismer kan medføre risiko for uheldige følger for det biologiske mangfold. Det kan ikke gis tillatelse hvis det er grunn til å anta at utsettingen vil medføre vesentlige uheldige følger for det biologiske mangfold.

§ 10 nåværende annet ledd blir tredje ledd.

§ 15 tredje ledd oppheves. Nåværende fjerde og femte ledd blir tredje og fjerde ledd.

§ 31 skal lyde:

Miljødirektoratet kan gjøre unntak fra bestemmelsene i forskriften hvis dispensasjon i det aktuelle tilfellet ikke medfører, eller kan medføre, uheldige følger for naturmangfoldet, jf. § 1, eller hvis andre vesentlige samfunnsmessige hensyn gjør det nødvendig. Det kan ikke gis dispensasjon hvis det er grunn til å anta at innførselen, utsettingen eller omsetningen vil medføre vesentlige uheldige følger for det biologiske mangfold.

Følgende nye merknad for arten amerikansk hummer skal tas inn i vedlegg I:

Forbudet gjelder ikke ved innførsel av levende amerikansk hummer til godkjent virksomhet. For slik innførsel kreves tillatelse etter § 6. Tillatelse kan gis til importør som kan dokumentere rutiner som forhindrer tilsiktet og utilsiktet utsetting av amerikansk hummer i norsk natur. Det kan stilles vilkår om slike rutiner etter tillatelsen, herunder at all levende amerikansk hummer skal kokes eller på annen måte behandles slik at hummeren med sikkerhet er død før den forlater virksomhetens lokaler, at ingen uvedkommende skal ha tilgang til hummeren under eventuell midlertidig oppbevaring eller transport og at det på andre adekvate måter sikres mot at hummeren kommer ut i naturen under transport, at antall/mengde levende amerikansk hummer skal registreres slik at eventuell forsvinning av levende hummer oppdages i alle ledd, at levende amerikansk hummer må oppbevares i rømningssikkert anlegg etter ankomst til virksomhetens lokaler, at ingen uvedkommende skal ha tilgang til anlegget, at levende amerikansk hummer skal holdes i egne tanker adskilt fra levende europeisk hummer og andre levende arter, syke og døde individer destrueres på en måte som hindrer at de slipper ut i naturen samt at ansatte som håndterer levende amerikansk hummer skal ha adekvat opplæring. Tillatelse kan gis for flere innførsler eller for en angitt tidsperiode.

II

Forskriften trer i kraft straks.

Merknader

Merknadene til § 6 skal lyde:

Til § 6. Krav om tillatelse ved innførsel

Bestemmelsen gjengir naturmangfoldlovens hovedregel om at innførsel av alle organismer krever tillatelse etter loven, jf. naturmangfoldloven § 29 første ledd. Bestemmelsen må ses i lys av unntakene i § 7.

Annet ledd første punktum gir føringer om at det ved søknadsbehandlingen skal legges særlig vekt på om den omsøkte organismen og eventuelle følgeorganismer kan medføre risiko for uheldige følger for det biologiske mangfold. Dette er i tråd med de formål som søkes oppnådd med forskriften. Det følger av naturmangfoldloven § 7 at prinsippene i naturmangfoldloven § 8 til § 12 skal legges til grunn som retningslinjer ved utøving av offentlig myndighet, og at vurderingen skal fremgå av beslutningen. Prinsippene i naturmangfoldloven § 8 til § 12 skal dermed legges til grunn som retningslinjer ved søknadsbehandlingen, og vurderingene knyttet til disse bestemmelsene skal framgå av vedtaket.

Annet ledd andre punktum bygger på naturmangfoldloven § 29 tredje ledd og § 30 tredje ledd, som inneholder en skranke mot å gi tillatelse hvis det er grunn til å anta at innførselen eller utsettingen vil medføre vesentlige uheldige følger for det biologiske mangfold. Bestemmelsens setter en absolutt skranke for forvaltningens skjønnsutøving ved avgjørelse av om tillatelse skal gis eller ikke, jf. Ot.prp.nr.52 (2008–2009) side 400 og 402. Dersom det er tale om vesentlige uheldige følger for det biologiske mangfoldet, inntrer skranken selv om det ikke er sannsynlighetsovervekt for at følgene vil inntre, jf. formuleringen «grunn til å anta».

Når det gjelder innførsel av mørk jordhumle ( Bombus terrestris terrestris ) fra norske bestander til pollinering i veksthus er det gjort unntak fra kravet om tillatelse for innførsel, jf. § 7 første ledd bokstav a, jf. vedlegg II. Slik innførsel krever i stedet melding, jf. § 8. Kravet om tillatelse for innførsel gjelder imidlertid innførsel av mørk jordhumle som ikke er fra norske bestander . Det vil gis tillatelse til innførsel og bruk av utenlandsk mørk jordhumle til pollinering i veksthus fra om lag 15. november til 15. februar dersom norsk mørk jordhumle ikke dekker etterspørselen . Det vil da ikke stilles krav om at veksthuset sikres mot rømning med nett.

Merknadene til § 10 skal lyde som følger:

Til § 10. Krav om tillatelse ved utsetting

Bestemmelsen innebærer i praksis en hovedregel om krav om tillatelse ved utsetting av alle fremmede organismer. Første ledd bokstav a om utsetting av vilt, gjengir naturmangfoldloven § 30 første ledd bokstav b, mens første ledd bokstav b , om utsetting av organismer i sjø og vassdrag, gjengir naturmangfoldloven § 30 første ledd bokstav c.

Første ledd bokstav c innfører et krav om tillatelse for utsetting av øvrige fremmede organismer, jf. definisjonen i forskriften § 4 bokstav c. Bestemmelsen gjelder bl.a. for utsetting av landlevende planter i områder som ikke er unntatt etter forskriften § 11, sopp, insekter og andre virvelløse dyr, og er hjemlet i naturmangfoldloven § 30 andre ledd, som åpner for at man kan stille krav om tillatelse for utsetting av organismer som ikke forekommer naturlig på stedet. Bestemmelsen er begrunnet med at lokale bestander fra de nevnte organismegruppene har et like stort behov for beskyttelse bl.a. mot innkrysning med individer med en annen opprinnelse som vilt og organismer i sjø og vassdrag, og at det kan være skadelig for det lokale naturmangfoldet om man for eksempel setter ut en ny art på et sted der den ikke finnes fra før, selv om arten lever naturlig i andre deler av Norge. Bestemmelsen må ses i lys av unntakene i § 11.

Om en organisme er « fremmed » eller «stedegen», dvs. tilhører en art eller bestand som «forekommer naturlig på stedet», avgjør om en utsetting utløser krav om tillatelse etter forskriften. I Ot.prp.nr.52 (2008–2009), side 402, heter det at det med uttrykket «på stedet» menes der hvor utsettingen skjer; hvor stor omkrets som skal medregnes må vurderes konkret, og vil bl.a. avhenge av i hvilket område organismene antas å ville spre seg. Når man vurderer hvorvidt en organisme forekommer naturlig på stedet, må man også se på hvilket leveområde vedkommende art eller bestand har hatt over en lengre periode. Dette er forhold det vil være naturlig å ta utgangspunkt i når man vurderer hvor, for eksempel, en karplante kan settes ut uten tillatelse etter forskriften.

Etter § 10 første ledd bokstav c vil det alltid kreves tillatelse i de tilfellene arten eller bestanden man ønsker å sette ut ikke finnes naturlig på stedet. Det vil også kreves tillatelse der arten finnes naturlig på stedet, dersom det er grunn til å anta at de individene av denne arten man ønsker å sette ut kan ha en annen genetisk sammensetning enn de som finnes på stedet fra før. Forskjeller i genetisk sammensetning som er naturlig forekommende innen en bestand, vil likevel ikke utløse krav om tillatelse.

Utsetting av mørk jordhumle ( Bombus terrestris terrestris ) fra norske bestander til pollinering i veksthus er etter § 11 første ledd bokstav a, jf. vedlegg IV, unntatt fra kravet om tillatelse, og krever i stedet melding, jf. § 12. Kravet om tillatelse for utsetting i § 10 bokstav c omfatter imidlertid utsetting av mørk jordhumle som ikke er fra norske bestander. Det vil gis tillatelse til innførsel og bruk av utenlandsk mørk jordhumle til pollinering i veksthus fra om lag 15. november til 15. februar dersom norsk mørk jordhumle ikke dekker etterspørselen . Det vil da ikke stilles krav om at veksthuset sikres mot rømning med nett.

Annet ledd angir vurderingstemaet for søknader etter forskriften, og øvre terskel for når det kan gis tillatelse. Bestemmelsen er likelydende med § 6 annet ledd som gjelder krav om tillatelse ved innførsel, og det vises til merknadene for § 6 annet ledd over .

I tredje ledd er det presisert at utsetting i sjø og vassdrag til kultiveringsformål krever tillatelse etter lakse- og innlandsfiskloven.

Merknadene til § 15 skal lyde som følger:

Til § 15. Søknadsbehandlingen

Bestemmelsen oppstiller særskilte krav til behandlingen av søknader etter forskriften. Etter første ledd andre punktum kan Miljødirektoratet be om ytterligere opplysninger og dokumentasjon fra søker, og ved behov igangsette nødvendige tilleggsutredninger. Et eksempel på dette kan være at klargjøringen av virkninger for det biologiske mangfold, jf. § 14 andre ledd bokstav g, er mangelfull, eller mangelfullt belagt med dokumentasjon. Sistnevnte kan være aktuelt i situasjoner hvor det for eksempel ikke finnes miljørisikovurderinger knyttet til effekten av utsetting eller spredning av den omsøkte organismen. Da vil Miljødirektoratet på eget initiativ kunne bestille en tilleggsutredning. Søker vil bli forespurt før det eventuelt igangsettes utredninger på søkers bekostning, jf. andre ledd.

Etter andre ledd vil kostnadene ved en slik tilleggsutredning, og for frambringelse av andre opplysninger og dokumentasjon, kunne belastes søker så langt det ikke er urimelig. Dette er et utslag av prinsippet i naturmangfoldloven § 11 om at kostnadene ved å hindre eller begrense skade på naturmangfoldet som tiltaket volder, skal dekkes av tiltakshaver. Hva som ligger i skranken om at kostnadene skal dekkes av søker «så langt det ikke er urimelig», beror på en skjønnsmessig vurdering hvor tiltakets karakter og skadepotensial vil spille inn. Ønsker ikke søker å bekoste en slik utredning, vil dette kunne resultere i at søknaden blir avslått under henvisning til føre-var-prinsippet. Andre punktum presiserer at slike kostnader ikke vil bli belastet søker uten at søker har gitt sitt samtykke.

Tredje ledd fastsetter at Miljødirektoratet skal vurdere og fastsette de vilkår som anses nødvendig for å hindre uheldige følger for det biologiske mangfold. Dette vil typisk være vilkår for å motvirke mulige skadevirkninger, for eksempel krav til sikringstiltak for å hindre rømming, utslipp eller spredning av organismer, og krav til lokalisering, jf. naturmangfoldloven § 12.

Merknadene til § 31 skal lyde som følger:

Til § 31. Dispensasjon

Bestemmelsen gir Miljødirektoratet adgang til å gi dispensasjon fra bestemmelsene i forskriften. Det er først og fremst dispensasjon fra forbud mot innførsel, utsetting og omsetning av organismer som vil være aktuelt. Terskelen for å gi dispensasjon skal være høy, og ett av de to vilkårene i bestemmelsen må være oppfylt for at det skal kunne gis dispensasjon.

Det ene vilkåret i første setning som kan danne grunnlag for dispensasjon er hvis dispensasjon ikke vil være i strid med forskriftens formål, som er å hindre innførsel, utsetting og spredning av fremmede organismer som medfører, eller kan medføre, uheldige følger for naturmangfoldet. Vilkåret skal bare anses oppfylt hvis risikoen for uheldige følger for naturmangfoldet er svært lav eller fraværende. Ettersom det først og fremst er forbudsartene det er aktuelt å gi dispensasjon for, vil konsekvensen av å gi dispensasjon i de aller fleste tilfellene være stor hvis den aktuelle fremmede organismen slipper ut i norsk natur. Et viktig moment i vurderingen blir derfor hvor profesjonell den aktuelle søkeren er og hvor gode rutiner og fasiliteter søker har på plass, noe som er avgjørende for hvilke muligheter søker har til å gjennomføre strenge risikoavbøtende tiltak.

Det andre vilkåret i første setning som kan danne grunnlag for dispensasjon slår fast at vesentlige samfunnsmessige hensyn må gjøre dispensasjon nødvendig. Terskelen for å anse vilkåret som oppfylt er svært høy, og vilkåret er en sikkerhetsventil for uforutsette tilfeller.

At hensynene må være «samfunnsmessige», innebærer at de må rekke lenger enn hensyn til enkeltpersoner eller virksomheter isolert sett. Søkerens egne interesser, enten de er personlige eller næringsmessige og enten de er økonomiske eller av annen art, anses ikke som «samfunnsmessige». Næringsinteresser og hensyn til sysselsetting oppfyller dermed i utgangspunktet ikke vilkåret. Det kan imidlertid tenkes tilfeller der vilkåret er oppfylt dersom næringsinteressene eller hensynet til sysselsetting går utover søkerens egne personlige eller næringsmessige interesser isolert sett, for eksempel i tilfeller der en stor bedrift vil gå konkurs dersom det ikke gis dispensasjon. Et hensyn som vil kunne oppfylle vilkåret, er derimot hensynet til forskningsvirksomhet med vesentlig samfunnsmessig nytte. Fredete grøntanlegg og kulturhistorisk viktige beplantninger vil også kunne anses som «vesentlige samfunnsmessige hensyn».

Krav til at hensynene også må være «vesentlige», innebærer at ikke ethvert samfunnsmessig hensyn vil være relevant. Lokale samfunnsmessige hensyn vil i svært få tilfeller kunne anses for å være «vesentlige». Det må i de aller fleste tilfeller kreves at hensynene minst er av stor regional betydning, men fortrinnsvis av nasjonal eller internasjonal betydning.

Når det gjelder nødvendighetskriteriet, er dette ikke oppfylt hvis det er mulig å ivareta samfunnsinteressen på en annen måte. Nødvendighetskriteriet innebærer at der det foreligger et vesentlig samfunnsmessig hensyn, for eksempel forskningsvirksomhet, vil det kunne gis dispensasjon der dispensasjon er nødvendig for denne forskningsvirksomheten. Dette kan for eksempel være tilfelle der forskningen skal skje med en bestemt forbudsart som må innføres. Det er i et slikt tilfelle ikke mulig å ivareta det vesentlige samfunnsmessige hensynet, forskningsvirksomheten, på en annen måte enn ved at det gis dispensasjon fra forbudet mot innførsel for den aktuelle arten. Nødvendighetskriteriet er dermed oppfylt. I motsatt tilfelle kan det ikke gis dispensasjon selv om det med forskningsvirksomheten foreligger vesentlige samfunnsmessige hensyn, hvis forskningen ikke er avhengig av forskning på den bestemte forbudsarten, men like gjerne kan skje med en annen art med lavere økologisk risiko som ikke er forbudt. Det samfunnsmessige hensynet kan da ivaretas på en annen måte og nødvendighetskriteriet er ikke oppfylt.

Hvis ett av disse to vilkårene er oppfylt, beror det på en helhetsvurdering om dispensasjon skal gis i den enkelte sak, jf. «kan». Av «kan» følger det at dispensasjon ikke nødvendigvis skal gis selv om vilkårene for dispensasjon er oppfylt. Ingen har krav på dispensasjon, og det beror på en helhetsvurdering om dispensasjon skal gis i den enkelte sak hvis ett av vilkårene for dispensasjon er oppfylt.

I de tilfeller vilkåret om at dispensasjon i det aktuelle tilfellet ikke medfører, eller kan medføre, uheldige følger for naturmangfoldet , vil det etter departementets vurdering generelt være gode grunner for å gi dispensasjon. Helhetsvurderingen av om dispensasjon skal gis i slike tilfeller vil dermed være begrenset.

I de tilfeller det er vilkåret «vesentlige samfunnsmessige hensyn» som gir grunnlag for dispensasjon, er formålet med forskriften derimot et sentralt moment i helhetsvurderingen av om dispensasjon skal gis. Dersom dispensasjon i det konkrete tilfellet medfører, eller kan medføre, risiko for store uheldige følger for naturmangfoldet, skal det generelt mye til for å gi dispensasjon, jf. at departementet har ønsket at beskyttelsesnivået mot fremmede skadelige arter skal være høyt og at man da nærmer seg terskelen for når det ikke kan gis dispensasjon, jf. andre setning. Hvis det er risiko for mindre uheldige følger, for eksempel fordi søker har iverksatt risikoreduserende tiltak, skal det derimot mindre til for å gi dispensasjon. Relevant i denne vurderingen er ikke bare dispensasjon i det enkelte omsøkte tilfellet, men også i hvilken grad andre kan tenkes å søke om dispensasjon på samme grunnlag, og hvor store de samlede uheldige følgene som følge av dette kan bli.

Bestemmelsen slår i andre setning fast at det ikke kan gis dispensasjon hvis det er grunn til å anta at innførselen eller utsettingen vil medføre vesentlige uheldige følger for det biologiske mangfold.

I de tilfeller det gis dispensasjon, står Miljødirektoratet fritt til å bestemme om dispensasjonen skal begrenses, for eksempel i tid og omfang. Miljødirektoratet kan også, med de begrensninger som følger av den alminnelige vilkårslæren, gi dispensasjon på nærmere angitte vilkår.