§ Art 10.

(1) I andre tilfelle enn de som er nevnt i artiklene 8 og 9, kan anerkjennelse og fullbyrding nektes ikke bare av de grunner som er fastsatt i artikkel 9, men også av en av følgende grunner: a) dersom det fastslås at følgene av avgjørelsen er klart uforenlige med de grunnleggende prinsipper i mottakerstatens lovgivning om familie og barn; b) dersom det fastslås at følgene av den opprinnelige avgjørelsen åpenbart ikke lenger er i samsvar med barnets beste, grunnet endrete forhold, herunder den tid som er gått, men ikke utelukkende endringen av barnets oppholdsted etter en ulovlig bortføring; c) dersom barnet på den tid da saken ble reist i opphavstaten: i) var statsborger i mottakerstaten eller hadde sitt bosted der og ikke hadde noen slik tilknytning til opphavstaten: ii) var statsborger både i opphavstaten og i mottakerstaten og hadde sitt bosted i mottakerstaten: d) dersom avgjørelsen er uforenlig med en avgjørelse som er truffet i mottakerstaten eller med en avgjørelse som kan fullbyrdes i mottakerstaten etter å ha blitt truffet i en tredjestat, som følge av en sak som er reist før søknaden om anerkjennelse eller fullbyrding ble satt fram, og avslaget er i samsvar med barnets beste. (2) På samme vilkår kan saker vedrørende anerkjennelse og fullbyrding utsettes av en av følgende grunner: a) dersom den opprinnelige avgjørelsen er gjort til gjenstand for overprøving på vanlig måte; b) dersom rettssak vedrørende foreldreansvaret for barnet pågår i mottakerstaten og denne saken ble innledet før sak ble reist i opphavstaten; c) dersom en annen avgjørelse vedrørende foreldreansvaret for barnet er gjenstand for fullbyrding eller annen behandling som gjelder anerkjennelse av avgjørelsen. Sentralmyndigheten i den stat der barnet befinner seg, skal treffe eller la treffe alle tiltak som er egnet til å få barnet levert tilbake frivillig.