§ Art 26.

(1) Når det gjelder stater som i spørsmål vedrørende foreldreansvar for barn har to eller flere rettssystemer med hensyn til territorial anvendelse, skal: a) henvisning til loven om en persons bosted eller statsborgerskap forstås som henvisning til det rettssystem som er fastsatt ved gjeldende regler i staten, eller, dersom det ikke eksisterer slike regler, til det system som den person det gjelder, har sterkest tilknytning til; b) henvisning til opphavstaten eller mottakerstaten forstås, alt etter tilhøva, som henvisning til den territoriale enhet der vedtaket ble truffet, eller til den territoriale enhet der det ble anmodet om anerkjennelse eller fullbyrding av vedtaket eller om gjenoppretting av foreldreansvar. (2) Paragraf (1) punkt (a) i denne artikkel skal likeledes anvendes med de nødvendige endringer, i forhold til stater som i spørsmål vedrørende foreldreansvar for barn har to eller flere rettssystemer med hensyn til anvendelse på personer. (1) Enhver sentralmyndighet skal bære sine egne utgifter ved anvendelsen av denne konvensjon. (2) Sentralmyndigheter og andre offentlige organer i konvensjonstatene skal ikke innkreve noen avgift i forbindelse med søknader som sendes inn i henhold til denne konvensjon. De skal framfor alt ikke kreve betaling av søkeren for kostnader og utgifter til rettsforhandlinger eller eventuelt for kostnader til juridisk rådgiver. De kan likevel kreve betaling for utgifter som har oppstått eller ventes å oppstå i forbindelse med selve tilbakeleveringen av barnet. (3) En konvensjonstat kan likevel ved å ta forbehold som fastsatt i artikkel 42, erklære at den ikke er forpliktet til å bære de kostnader som er nevnt i foregående paragraf og som er knyttet til medvirkning og advokat eller juridisk rådgiver eller til rettsforhandlinger, unntatt når disse kostnader kan dekkes ved statens ordning med fri rettshjelp. (4) Når en juridisk eller administrativ myndighet påbyr å tilbakelevere et barn eller treffer en beslutning om samværsrett innenfor rammen av denne konvensjon, kan myndigheten, når det er grunn til det pålegge den person som har bortført eller holdt tilbake barnet eller som har hindret utøvingen av samværsrett, å betale alle nødvendige utgifter som har oppstått for søkeren eller på søkerens vegne, herunder reisekostnader, kostnader til søkerens juridiske representant og kostnader i forbindelse med tilbakelevering av barnet, samt kostnader som er oppstått eller utbetalinger som er foretatt for å finne barnet.