(1) Sentralmyndigheten i mottakerstaten skal uten opphold treffe eller la treffe alle bestemmelser som den anser formålstjenlige, om nødvendig ved å legge saken fram for statens kompetente myndigheter, for å:
a) bringe på det rene hvor barnet befinner seg;
b) unngå, særlig gjennom nødvendige førebels tiltak, at barnets eller søkerens interesser blir skadelidende;
c) sikre anerkjennelse eller fullbyrding av avgjørelsen;
d) sikre at barnet blir overlevert til søkeren når fullbyrding er oppnådd;
e) informere den myndighet som sender søknaden om de tiltak som treffes og om resultatet av disse.
(2) Dersom sentralmyndigheten i mottakerstaten har grunn til å tro at barnet befinner seg innenfor området til en annen konvensjonstat, skal den direkte og uten opphold sende dokumentene til sentralmyndigheten i den staten.
(3) Med unntak av kostnader for å få barnet heimsendt, skal alle konvensjonstater forplikte seg til ikke å kreve noen betaling for de tiltak som sentralmyndigheten i mottakerstaten treffer på søkerens vegne i henhold til paragraf (1) i denne artikkel, medreknet utgifter og kostnader til rettssak og, når dette er tilfellet, utgifter til advokathjelp.
(4) Dersom anerkjennelse eller fullbyrding nektes, og dersom sentralmyndigheten i mottakerstaten finner at den bør etterkomme søkerens anmodning om å innlede rettslige forhandlinger i mottakerstaten vedrørende sakens realitet, skal sentralmyndigheten sette alt inn på å sikre at søkeren i denne saken er representert på vilkår som ikke er dårligere enn de som gjelder for en som er bosatt i eller er statsborger i staten. For dette formål kan myndigheten særlig legge saken fram for sine kompetente myndigheter.
I denne konvensjon skal:
a) «rett til foreldreansvar» omfatte retten til omsorg for barnets person og særlig retten til å bestemme hvor barnet skal bo;
b) «samværsrett» omfatte retten til å bringe barnet til et annet sted enn der hvor barnet har sitt bosted for en begrenset tidsperiode.