§ 1. Obligatorisk unntak

For personer som nevnt i folketrygdloven § 2-13 første ledd skal spørsmålet om vedkommende skal unntas fra dekning etter kapitlene 6, 12, 17, 17A, 18, 19 og 20 i folketrygdloven, avgjøres på grunnlag av en sammenlikning mellom vedkommendes utenlandske pensjonsytelser og minste pensjonsnivå for enslige (folketrygdloven § 19-8 sjette ledd bokstav a) på det tidspunktet oppholdet i Norge tar til. Denne avgjørelsen skal gjelde under hele oppholdet, med mindre en vesentlig underregulering av den utenlandske ytelsen sammenliknet med reguleringen av ytelsene i kapitlene 6, 12, 17, 17A, 18, 19 og 20 i folketrygdloven gjør det rimelig å omgjøre avgjørelsen etter første punktum. Vesentlig underregulering som nevnt i foregående punktum skal bare anses å foreligge når den utenlandske ytelsen i minst tre sammenhengende kalenderår har ligget under 85 prosent av minste pensjonsnivå for enslige for de samme år. Den gjennomsnittlige ytelsen for det enkelte kalenderår legges til grunn. Personer som ikke er skattepliktige til Norge etter de ordinære skattelover eller etter skatteavtaler, skal uten hensyn til bestemmelsen i folketrygdloven § 2-2 være unntatt fra folketrygden når arbeidet i riket ikke skal vare utover tre måneder. Det er et vilkår for unntak at vedkommende er sikret tilfredsstillende dekning under oppholdet i riket. Som tilfredsstillende regnes enhver dekning som er bindende under oppholdstiden i Norge og som gir rett til natural- og kontantytelser ved sykdom fra trygdeordning, arbeidsgiver eller forsikring og rett til ytelser ved yrkesskade fra trygdeordning eller forsikring.