§ 4. Fastsetting av medisinsk invaliditet

Graden av medisinsk invaliditet skal fastsettes med grunnlag i invaliditetstabellen i del II og III i forskriften her. For skader som ikke er beskrevet i tabellen, skal invaliditetsgraden fastsettes på grunnlag av en skjønnsmessig sammenligning med de skadefølgene det er mest naturlig å sammenligne med. Det skal angis hvilket, eller hvilke, punkter i invaliditetstabellen det sammenlignes med. Den medisinske invaliditeten som pasientskaden gir, skal som hovedregel fastsettes uavhengig av andre skader eller sykdommer (separasjonsprinsippet). Invaliditetsgraden skal fastsettes uten hensyn til erstatningssøkerens fritidsinteresser eller evne til inntektsgivende arbeid. Den samlede invaliditetsgraden kan ikke bli høyere enn 100 prosent. Når erstatningssøkeren har fått flere pasientskader ved samme hendelse eller ulike hendelser, skal invaliditetsgraden fastsettes samlet. Én skade teller fullt ut, mens invaliditetsgraden for de øvrige skadene reduseres forholdsmessig (reduksjonsmetoden). Dersom en pasientskade forverrer en tidligere skade eller sykdom i samme kroppsdel eller samme organ, skal invaliditeten fastsettes til differansen mellom den nye totale invaliditetsgraden og den invaliditetsgraden som følger av den tidligere skaden eller sykdommen. Det samme gjelder for skader på parvise organer. Dersom erstatningssøkeren fra før har en skade som gir 100 prosent medisinsk invaliditet, skal invaliditetsgraden som skyldes pasientskaden, fastsettes skjønnsmessig. Det skal legges vekt på i hvilken grad den funksjonen som pasientskaden rammer allerede er redusert eller tapt. Størrelsen på den varige medisinske invaliditeten fastsettes når erstatningssøkeren har gjennomgått hensiktsmessig medisinsk behandling og rehabilitering og tilstanden har stabilisert seg.