Artikkel 100. Utpeking av nasjonale referanselaboratorier

1. Medlemsstatene skal utpeke ett eller flere nasjonale referanselaboratorier for hvert EU-referanselaboratorium som utpekes i samsvar med artikkel 93 nr. 1. Medlemsstatene kan utpeke et nasjonalt referanselaboratorium også i tilfeller der det ikke finnes et tilsvarende EU-referanselaboratorium. En medlemsstat kan utpeke et laboratorium som ligger i en annen medlemsstat, eller i en tredjestat som er part i avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde. Ett enkelt laboratorium kan være utpekt som nasjonalt referanselaboratorium for mer enn én medlemsstat. 2. Kravene fastsatt i artikkel 37 nr. 4 bokstav e), artikkel 37 nr. 5, artikkel 39 og artikkel 42 nr. 1, artikkel 42 nr. 2 bokstav a) og b) og artikkel 42 nr. 3 gjelder for nasjonale referanselaboratorier. Som unntak fra artikkel 37 nr. 4 bokstav e) i denne artikkel kan vedkommende myndigheter, for det området som omfattes av reglene nevnt i artikkel 1 nr. 2 bokstav g), utpeke offentlige laboratorier, som er utpekt til dette av de vedkommende myndighetene på grunnlag av et unntak vedtatt etter artikkel 41, til nasjonale referanselaboratorier uten hensyn til om de oppfyller vilkåret fastsatt i artikkel 37 nr. 4 bokstav e). 3. Nasjonale referanselaboratorier skal a) være upartiske og ikke ha noen interessekonflikter, og framfor alt ikke befinne seg i en situasjon som direkte eller indirekte kan påvirke yrkesmoralen deres når de utfører oppgaver som nasjonale referanselaboratorier, b) ha eller ha kontraktsfestet tilgang til personale med egnede kvalifikasjoner som har fått hensiktsmessig opplæring i analyse-, undersøkelses- og diagnostiseringsmetoder innenfor laboratoriets kompetanseområde, samt støttepersonale ved behov, c) råde over eller ha tilgang til den infrastrukturen, det utstyret og de produktene som er nødvendige for å kunne utføre oppgavene de har fått tildelt, d) sikre at personalet deres og eventuelt personale som er ansatt på kontrakt, har god kjennskap til internasjonale standarder og internasjonal praksis, og at de i arbeidet sitt tar hensyn til den nyeste utviklingen innen forskning på nasjonalt plan, unionsplan og internasjonalt plan, e) være utstyrt med eller ha tilgang til nødvendig utstyr til å utføre oppgavene sine i nødssituasjoner, og f) dersom det er relevant, være i stand til å oppfylle de relevante standardene for biosikkerhet. 4. Medlemsstatene skal a) informere Kommisjonen, det relevante EU-referanselaboratoriet og de andre medlemsstatene om navnet og adressen til de nasjonale referanselaboratoriene, b) gjøre opplysningene nevnt i bokstav a) tilgjengelige for offentligheten, og c) ajourføre opplysningene nevnt i bokstav a) ved behov. 5. Medlemsstater som har mer enn ett nasjonalt referanselaboratorium for hvert EU-referanselaboratorium, skal sikre at disse laboratoriene har et nært samarbeid som sikrer effektiv samordning dem imellom, med andre nasjonale laboratorier og med EU-referanselaboratoriet. 6. Kommisjonen gis myndighet til å vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 144 for å utfylle denne forordning med hensyn til fastsettelse av krav til nasjonale referanselaboratorier i tillegg til dem som er fastsatt i nr. 2 og 3 i denne artikkel. Slike delegerte rettsakter skal begrenses til å sikre sammenheng med eventuelle tilleggskrav vedtatt i samsvar med artikkel 99 nr. 2.