Forskrift om prøvetaking og analysemetoder for restmengder av farmakologisk virksomme stoffer som brukes i dyr bestemt til næringsmiddelproduksjon

Denne forordningen fastsetter regler for analysemetodene som skal brukes ved prøvetaking og laboratorieanalyser for restmengder av farmakologisk virksomme stoffer innenfor rammen av nasjonale planer som definert i artikkel 3 i Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2022/1646. Den fastsetter også regler for tolkingen av analyseresultater fra disse laboratorieanalysene. Denne forordningen får også anvendelse på offentlig kontroll med henblikk på å verifisere at kravene som gjelder for forekomsten av restmengder av farmakologisk virksomme stoffer, overholdes. ◄M2

I denne forordningen skal definisjonene i artikkel 2 i delegert kommisjonsforordning (EU) 2019/2090, i kommisjonsforordning (EU) 2019/1871, i artikkel 2 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 470/2009 og i rådsforordning (EØF) nr. 315/93 gjelde. Videre menes med 1) «absolutt gjenfinning» utbyttet av siste trinn i en analysemetode for en analytt dividert med analyttmengden i den opprinnelige prøven, uttrykt i prosent, 2) «nøyaktighet» graden av samsvar mellom et prøvingsresultat og den aksepterte sanne referanseverdien, bestemt ved å anslå riktighet og presisjon, 3) «alfa (α)-feil» sannsynligheten for at den analyserte prøven oppfyller kravene, selv om resultatet av målingen viser det motsatte, 4) «analytt» den bestanddelen i et system som skal analyseres, 5) «godkjent stoff» et farmakologisk virksomt stoff som er godkjent for bruk til dyr bestemt til næringsmiddelproduksjon i samsvar med europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/82/EF, 6) «beta (β)-feil» sannsynligheten for at den analyserte prøven egentlig ikke oppfyller kravene, selv om resultatet av målingen viser det motsatte, 7) «skjevhet» forskjellen mellom et estimert prøvingsresultat og den aksepterte referanseverdien, 8) «kalibreringsstandard» en sporbar referanse for målinger som representerer mengden av det aktuelle stoffet på en måte som knytter verdien til et referansegrunnlag, 9) «sertifisert referansemateriale» (CRM) et referansemateriale som er ledsaget av dokumentasjon utstedt av et organ med delegerte oppgaver, og som gir en eller flere angitte egenskapsverdier med tilhørende usikkerhet og sporbarhet ved hjelp av gyldige framgangsmåter, 10) «kokromatografi» en teknikk der et ukjent stoff påføres et kromatografisk underlag sammen med en eller flere kjente forbindelser, idet det forventes at den relative atferden til de ukjente og kjente stoffene vil bidra til å identifisere det ukjente stoffet, 11) «metodeprøving» analyse av samme prøve(r) ved hjelp av samme metode for å bestemme metodens ytelsesegenskaper i ulike laboratorier, der undersøkelsen gjør det mulig å beregne tilfeldige målefeil og skjevheter i laboratoriet for den metoden som brukes, 12) «bekreftelsesmetode» en metode som gir fullstendige eller utfyllende opplysninger, slik at stoffene kan identifiseres entydig og om nødvendig mengdebestemmes på en av følgende måter: a) Ved øvre grenseverdi for restmengder eller høyeste tillatte innhold for godkjente stoffer. b) Ved referanseverdiene for tiltak (RPA) for forbudte eller ikke-tillatte stoffer som det er fastsatt en referanseverdi for tiltak for. c) Ved en konsentrasjon som er så lav som det med rimelighet er mulig å oppnå, for et forbudt eller ikke-godkjent stoff som det ikke er fastsatt noen referanseverdi for tiltak for. 13) «dekningsfaktor (k)» et tall som uttrykker det ønskede konfidensnivået og er knyttet til den utvidede måleusikkerheten, 14) «beslutningsgrense for bekreftelse (CCα)» den grensen ved og over hvilken det med en feilsannsynlighet på α kan fastslås at en prøve er positiv (ikke oppfyller kravene), der verdien 1 – α er statistisk sikkerhet i prosent for at den tillatte grensen er overskredet, 15) «påvisningsevne ved screening (CCß)» den minste mengden av et stoff som med en feilsannsynlighet på ß kan påvises, identifiseres og/eller mengdebestemmes i en prøve: a) Når det gjelder forbudte eller ikke-tillatte farmakologisk virksomme stoffer, er CCβ den laveste konsentrasjonen der en metode med en statistisk sikkerhet på 1 – β kan påvise eller mengdebestemme prøver som inneholder restmengder av forbudte eller ikke-tillatte stoffer. b) For godkjente stoffer er CCβ den konsentrasjonen der metoden kan påvise konsentrasjoner under den tillatte grensen med en statistisk sikkerhet på 1 – β. 16) «prøvemateriale med tilsetning» en prøve som er tilsatt en kjent mengde av analytten som skal påvises eller mengdebestemmes, 17) «laboratoriesammenligning» organisering, utførelse og vurdering av analyser av samme prøve(r) foretatt av to eller flere laboratorier i samsvar med på forhånd fastsatte vilkår for å bestemme den analytiske yteevnen, enten som en metodeprøving eller en egnethetsprøving, 18) «intern standard (IS)» et stoff som ikke inngår i prøven, og som har fysisk-kjemiske egenskaper som i størst mulig grad tilsvarer egenskapene til analytten som skal identifiseres eller mengdebestemmes, 19) «det aktuelle nivået» den konsentrasjonen av stoff eller analytt i en prøve som er av betydning for å fastslå om den er i samsvar med regelverket når det gjelder a) øvre grenseverdier for restmengder eller høyeste tillatte innhold for godkjente stoffer, i samsvar med kommisjonsforordning (EF) nr. 124/2009 og kommisjonsforordning (EU) 37/2010, b) referanseverdier for tiltak for forbudte eller ikke-tillatte stoffer, som det er fastsatt en referanseverdi for tiltak for i samsvar med forordning (EU) 2019/1871, c) en konsentrasjon som er så lav som det i analytisk sammenheng er mulig å oppnå for forbudte eller ikke-godkjente stoffer som det ikke er fastsatt noen referanseverdi for tiltak for, 20) «laveste kalibrerte nivå» (LCL) den laveste konsentrasjonen som målesystemet er kalibrert for, 21) «matrise» det materialet som det tas en prøve av, 22) «matrisevirkning» forskjellen i analytisk respons mellom en standard oppløst i løsemiddelet og en matrisetilpasset standard, enten uten korreksjon ved bruk av en intern standard eller med korreksjon ved bruk av en intern standard, 23) «matrisetilpasset standard» en blindprøve (dvs. en analyttfri matrise) som analytten tilsettes i en rekke konsentrasjoner etter bearbeiding av prøven, 24) «matrisetilsatt standard» en blindprøve (dvs. en analyttfri matrise) som analytten tilsettes i en rekke konsentrasjoner før løsemiddelekstraksjon og behandling av prøver, 25) «målestørrelsen» den bestemte størrelsen som skal måles, 26) «måleusikkerhet» en ikke-negativ parameter tilknyttet måleresultatet, som karakteriserer spredningen av verdier som med rimelighet kan knyttes til målestørrelsen, basert på informasjonen som benyttes, 27) «ytelseskriterier» krav som stilles til en ytelsesegenskap og som kan legges til grunn for å bedømme om analysemetoden er egnet til den tiltenkte bruken og gir pålitelige resultater, 28) «presisjon» graden av samsvar mellom uavhengige prøvingsresultater oppnådd under bestemte forhold, uttrykt som standardavviket eller variasjonskoeffisienten for prøvingsresultatene, 29) «kvalitativ metode» en analysemetode for å oppdage eller identifisere et stoff eller en gruppe av stoffer på grunnlag av kjemiske, biologiske eller fysiske egenskaper, 30) «kvantitativ metode» en analysemetode for å bestemme mengden eller massefraksjonen av et stoff slik at den kan uttrykkes som en tallverdi i egnede enheter, 31) «gjenfinning» den utbyttekorrigerte mengden av en analytt dividert med den mengden analytt som er tilsatt i matriseprøven, uttrykt i prosent, 32) «gjenfinningskorreksjon» bruk av interne standarder, bruk av en matrisekalibreringskurve samt bruk av en korreksjonsfaktor for gjenfinning, og en kombinasjon av disse metodene, 33) «referansemateriale» et materiale som er tilstrekkelig homogent og stabilt med hensyn til én eller flere nærmere angitte egenskaper, og som er fastslått å være egnet for den tiltenkte bruken i en måleprosess eller ved undersøkelse av nominelle egenskaper, 34) «relativ matrisevirkning» forskjellen i analytisk respons mellom en standard oppløst i løsemiddelet og en matrisetilpasset standard med korreksjon ved bruk av en intern standard, 35) «repeterbarhet» presisjon under forhold der det oppnås uavhengige prøvingsresultater med den samme metoden på identiske forsøksgjenstander ved det samme laboratoriet av den samme personen med det samme utstyret innenfor korte tidsintervaller, ►M2 36) «reproduserbarhet»: presisjon under forhold der prøvingsresultatene oppnås med den samme metoden på identiske forsøksgjenstander ved forskjellige laboratorier av forskjellige operatører med ulikt utstyr ◄M2 37) «robusthet» en analysemetodes følsomhet for endringer av forsøksvilkårene som metoden kan anvendes under slik den er eller med små spesifiserte justeringer, 38) «screeningmetode» en metode som brukes for å undersøke et stoff eller en stoffgruppe på det aktuelle nivået, 39) «screeningmålkonsentrasjon» (STC) den konsentrasjonen som er lavere enn eller lik CCβ, og der en screeningmåling kategoriserer prøven som potensielt positiv («screening positiv») og utløser en bekreftende prøving, 40) «selektivitet» en metodes evne til å skille analytten som måles, fra andre stoffer, 41) «undersøkelse foretatt ved ett laboratorium» eller «intern validering» en analytisk undersøkelse som utføres ved ett enkelt laboratorium, og der det benyttes én metode for å analysere identisk eller ulikt prøvemateriale under ulike forhold over tidsintervaller med begrunnet varighet, 42) «standardtilsetning» en framgangsmåte der én del av en prøve analyseres i uendret tilstand, og de andre analyseporsjonene tilsettes kjente mengder av standardanalytten før de analyseres, 43) «standardanalytt» en analytt med kjent og sertifisert innhold og renhet, som skal brukes som referanse i analysen, 44) «stoff» materiale med konstant sammensetning som kjennetegnes av enhetene det består av og av visse fysiske egenskaper, 45) «analyseporsjon» den mengde materiale som tas fra prøven som analyseres eller undersøkes, 46) «riktighet» graden av samsvar mellom gjennomsnittsverdien fra en lang rekke prøvingsresultater, og en akseptert referanseverdi, ►M2 47) «enheter»: enhetene beskrevet i ISO 80000-1:2022​ og rådsdirektiv 80/181/EØF ◄M2 48) «validering» påvisning ved undersøkelse og framskaffelse av faktiske beviser for at de særlige kravene for en bestemt tiltenkt bruk overholdes, gjennom undersøkelse foretatt ved ett laboratorium eller flere laboratorier, 49) «intern reproduserbarhet» eller «intermediær presisjon/intern reproduserbarhet» målepresisjon under en rekke interne vilkår i et bestemt laboratorium.

Medlemsstatene skal sikre at prøver som tas i samsvar med artikkel 34 i forordning (EU) 2017/625, analyseres med metoder som tilfredsstiller følgende krav: 1) De er dokumentert i prøvingsinstruksjoner, fortrinnsvis i samsvar med vedleggene til ISO 78-2:1999 Chemistry-Layouts for standards – Part 2: Methods of chemical analysis. 2) De oppfyller ytelseskriteriene og andre krav til analysemetoder som er fastsatt i kapittel I i vedlegg I til denne forordningen. 3) De er validert i samsvar med kravene fastsatt i kapittel 2 og 4 i vedlegg I til denne forordningen. 4) De gjør det mulig å håndheve referanseverdiene for tiltak fastsatt i forordning (EU) 2019/1871, identifisere forekomsten av forbudte og ikke-tillatte stoffer og håndhevingen av høyeste tillatte innhold som er fastsatt på grunnlag av forordning (EØF) nr. 315/93 og forordning (EF) nr. 124/2009 og øvre grenseverdier for restmengder som er fastsatt på grunnlag av forordning (EF) nr. 1831/2003 og (EF) nr. 470/2009. ►M2 Når det under valideringen er observert avvik fra kriteriene fastsatt i tabell 1 og 2 i vedlegg I, skal innvirkningen av disse avvikene på resultatet av valideringen analyseres på en dokumentert sporbar måte. ◄M2

Medlemsstatene skal sikre kvaliteten på resultatene av analyser som utføres i henhold til forordning (EU) 2017/625, særlig ved å overvåke prøvings- eller kalibreringsresultater i samsvar med ISO/IEC 17025:2017: Generelle krav til prøvings- og kalibreringslaboratoriers kompetanse og med kravene til kvalitetskontroll ved rutineanalyser som fastsatt i kapittel 3 i vedlegg I til denne forordningen.

1. Resultatet av en analyse skal anses ikke å oppfylle kravene dersom det er lik med eller høyere enn beslutningsgrensen for bekreftelse (CCα). 2. For godkjente stoffer som det er fastsatt en grenseverdi for restmengder eller et høyeste tillatte innhold for, skal beslutningsgrensen for bekreftelse (CCα) være den konsentrasjonen ved og over hvilken det med en statistisk sikkerhet på tallverdien 1 – α er kan avgjøres at den tillatte grensen er overskredet. 3. For ikke-tillatte eller forbudte stoffer, eller for godkjente stoffer som det ikke er fastsatt en grenseverdi for restmengder eller et høyeste tillatte innhold for, skal beslutningsgrensen for bekreftelse (CCα) være den laveste konsentrasjonen der forekomsten av en bestemt analytt kan fastslås med en statistisk sikkerhet på tallverdien 1 – α. 4. For ikke-tillatte eller forbudte farmakologisk aktive stoffer skal α-feilen være høyst 1 %. For alle andre stoffer skal α-feilen være høyst 5 %.

Medlemsstatene skal sikre at prøver tas, håndteres og merkes i samsvar med de detaljerte prøvetakingsmetodene som er fastsatt i vedlegg II til denne forordningen. ►M1

Vedtak 2002/657/EF og 98/179/EF oppheves med virkning fra ikrafttredelsesdatoen for denne forordningen. Fram til 10. juni 2026 skal imidlertid kravene fastsatt i nr. 2 og 3 i vedlegg I til vedtak 2002/657/EF fortsatt gjelde for metoder som er validert før ikrafttredelsesdatoen for denne forordningen. ►M2 ◄M2 ◄M1

Denne forordningen trer i kraft den 20. dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende. Denne forordningen er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater. Utferdiget i Brussel 22. mars 2021. For Kommisjonen Ursula VON DER LEYEN President