Artikkel 4.

1. Artikkel 2 nr. 1 og 2 gjelder ikke penger eller formuesgoder som stilles til rådighet, og som er nødvendige for å sikre at humanitær bistand leveres til rett tid eller for støtte til andre aktiviteter til støtte for grunnleggende menneskelige behov, dersom slik bistand og annen virksomhet utføres av a) FN, herunder FNs programmer, fond og andre enheter og organer, samt FNs særorganisasjoner og tilknyttede organisasjoner, b) internasjonale organisasjoner, c) humanitære organisasjoner med observatørstatus til FNs generalforsamling, og medlemmer av disse humanitære organisasjonene, d) bilateralt eller multilateralt finansierte ikke-statlige organisasjoner som deltar i FNs beredskapsplaner for humanitær bistand, beredskapsplaner for flyktninger, annen FN-innsats eller humanitære grupper som koordineres av FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA), e) organisasjoner og byråer som har fått utstedt et sertifikat for humanitært partnerskap av EU, eller som er sertifisert eller anerkjent av en medlemsstat i samsvar med nasjonale framgangsmåter, f) medlemsstatenes særlige organer, eller av g) ansatte, støttemottakere, datterselskaper eller gjennomføringspartnere til enhetene nevnt i bokstav a-f mens og i det omfanget de handler i en slik egenskap. 2. Uten at det berører nr. 1, kan de kompetente myndighetene i en medlemsstat gjøre unntak fra bestemmelsene i artikkel 2 nr. 1 og 2 og gi tillatelse til å frigi visse frosne penger eller formuesgoder eller stille visse penger eller formuesgoder til rådighet på de vilkårene de finner hensiktsmessige, når det er fastslått at pengene eller formuesgodene er nødvendige for å sikre at humanitær bistand eller annen virksomhet til støtte for grunnleggende menneskelige behov kan leveres til rett tid. 3. Dersom den kompetente myndigheten ikke har truffet en negativ beslutning, anmodet om opplysninger eller varslet om behov for ytterligere tid innen fem virkedager etter å ha mottatt en søknad om tillatelse i henhold til nr. 2, skal tillatelsen anses som gitt. Den berørte medlemsstaten skal underrette de øvrige medlemsstatene og Kommisjonen om alle tillatelser som gis i henhold til denne artikkelen, senest fire uker etter at tillatelsen er gitt.