Artikkel 6.

1. De kompetente myndighetene kan gjøre unntak fra bestemmelsene i artikkel 3 og gi tillatelse, på de vilkårene de finner hensiktsmessige, til å frigi eller stille visse frosne penger eller formuesgoder til rådighet når det er fastslått at pengene eller formuesgodene a) er nødvendige for å dekke grunnleggende behov hos fysiske eller juridiske personer, enheter eller organer oppført i vedlegg I eller Ia og familiemedlemmene disse fysiske personene forsørger, herunder betaling av matvarer, husleie eller boliglån, medisiner og medisinsk behandling, skatter og avgifter, forsikringspremier og offentlige avgifter, b) utelukkende skal gå til betaling av rimelige honorarer eller refusjon av utgifter i forbindelse med juridisk bistand, c) utelukkende skal gå til betaling av avgifter eller administrasjonsgebyr for rutinemessig oppbevaring eller forvaltning av frosne penger eller formuesgoder, forutsatt at den berørte medlemsstatens kompetente myndighet, når tillatelsen gjelder en fysisk eller juridisk person, en enhet eller et organ oppført i vedlegg I, har underrettet Sanksjonskomiteen om beslutningen og om sin hensikt om å gi tillatelse, og Sanksjonskomiteen ikke har kommet med innsigelser mot dette innen fem virkedager etter at underretningen ble gitt. 2. Medlemsstatenes kompetente myndigheter kan gjøre unntak fra artikkel 3 og gi tillatelse, på de vilkår de finner hensiktsmessige, til å frigi visse frosne penger eller formuesgoder eller stille visse penger eller formuesgoder til rådighet når det er fastslått at pengene eller formuesgodene er nødvendige for å dekke ekstraordinære utgifter, forutsatt at a) Sanksjonskomiteen, dersom tillatelsen gjelder en fysisk eller juridisk person, en enhet eller et organ oppført i vedlegg I, er underrettet om at dette er fastslått av den berørte medlemsstatens kompetente myndighet, og at dette er godkjent av komiteen, og b) den berørte medlemsstaten, dersom tillatelsen gjelder en fysisk eller juridisk person, en enhet eller et organ oppført i vedlegg Ia, minst to uker før tillatelsen gis, har underrettet andre medlemsstater og Kommisjonen om begrunnelsen for at den mener at det bør gis særskilt tillatelse. 3. Den berørte medlemsstaten skal underrette de øvrige medlemsstatene og Kommisjonen om alle tillatelser som gis i henhold til denne artikkelen, innen to uker etter at tillatelsen er gitt.