Forskrift om sikringstiltak mot brann på fiske- og fangstfartøy

1. Generelt 1.1. I medhold av § 8 nr. 1.2 og nr. 1.3 i forskrift om sikringstiltak mot brann på fiske- og fangstfartøy av 4. september 1987 skal fiske- og fangstfartøy med lengde på 10.67 m og derover, men under 45 m., som kjølstrekkes eller er på et liknende byggetrinn på eller etter 2. januar 1988 være utstyrt med et fastmontert brannslokningsanlegg i maskinrommet i samsvar med retningslinjer for slike anlegg fastsatt av Sjøfartsdirektoratet. 1.2. Nedenstående retningslinjer angir en norm for den standard anleggene forutsettes å tilfredsstille. Andre løsninger som gir en tilsvarende standard, kan godtas. 1.3. Norge har ifølge Montrealprotokollen som trådte ikraft 1. januar 1989, forpliktet seg til å stabilisere forbruket av halon på 1986-nivået innen 1992. Miljøvernmyndighetene har også indikert at det på sikt vil bli forbud mot bruk av halon i nyinstallasjoner og senere krav om utfasing av halonbruk i eksisterende anlegg. 1.4. Sjøfartsdirektoratet har bestemt at installasjonen av halon brannslokningsanlegg skal begrenses. Alternative slokningsmidler må anvendes. CO2 bør ikke anvendes hvor det er fare for lekkasje av CO2 inn til andre rom. 2. Fastmonterte slokningsanlegg for maskinrom på fartøy på 24 m og derover, men under 45 m. 2.1 SOLAS 1974 Konvensjonens kapittel II-2, regel 5, pkt. 1.2 til og med pkt. 1.7., samt punkt 1.9. forutsettes lagt til grunn for arrangementet. Utdrag kap. II-2, regel 5: 1.2. De nødvendige rør for å lede brannslokningsmiddel inn i et rom som skal beskyttes, skal være forsynt med kontrollventiler og merket slik at de klart viser rommene som rørene føres til. Det skal anbringes passende anordninger for å hindre utilsiktet påslipning av brannslokningsmiddel til noe rom. Når lasterom som er utstyrt med slikt arrangement for brannbeskyttelse brukes som passasjerrom, skal gassforbindelsen blindes i den tid slikt bruk pågår. 1.3. Rør for distribusjon av brannslokningsmiddel skal arrangeres og dyser skal plasseres slik at jevn spredning av midlet oppnås. 1.4. Det skal være muligheter for å stenge åpninger som kan slippe luft inn og slippe gass ut fra det beskyttede rom. 1.5. Administrasjonen skal påby at det skal sørges for et ekstra kvantum slokningsmiddel når volumet av fri luft i luftbeholderene i et rom er slik at hvis luften frigis i rommet under en brann ville dette vesentlig redusere effektiviteten av det fast installerte brannslokningssystemet. 1.6. Det skal anordnes midler som automatisk gir et hørbart varsel om frigjøring av slokningsgass i alle rom hvor mennesker arbeider eller som de har atkomst til. Alarmen skal være i virksomhet i en passende tid før gassen blir utløst. 1.7. Betjeningsanordningene for et slikt fastmontert gass-slokningssystem skal være lett tilgjengelige og enkle i bruk. De skal samles i grupper på så få steder som mulig, og ha en plassering som ikke er utsatt for å bli utilgjengelig ved brann i rommet som blir beskyttet. På hvert slikt sted skal det være klar instruksjon om bruken av anlegget idet det er tatt hensyn til sikkerheten for personell. 1.9. Dersom en viss mengde slokningsmiddel skal beskytte mer enn ett rom, behøver denne mengde slokningsmiddel ikke å være større enn den største mengde som kreves for å beskytte et enkelt av disse rommene. 2.2. Slokkingsanlegget bør normalt være arrangert kun for manuell utløsning. 2.3. Ventilasjonsvifter for maskinrom forutsettes stoppet og utløsningsalarmen for slokningsanlegget aktivert automatisk når utløsning igangsettes. Alarmen må ha en kraftig lyd og være lett kjennelig fra en annen alarm. 2.4. Mengden av slukkemiddel forutsettes å være som angitt i SOLAS 1974 Konvensjonen kapittel II-2, regel 5, pkt. 2.2, 2.3, 2.4 for CO2 anlegg og regel 5 pkt. 3.2.10 for Halonanlegg. Utdrag kap. II-2, regel 5: CO2-anlegg: 2.2. For maskinrom skal CO2 -mengden som føres være tilstrekkelig til å gi et minimum volum av frigass lik det største av følgende volum, enten: 2.2.1. 40 prosent av bruttovolumet av det største maskinrom som er beskyttet, unntatt volum av den del av casingen over det plan der det horisontale areal er 40 prosent eller mindre av det horisontale areal av angjeldende rom målt midtveis mellom tanktopper og den laveste del av casingen, eller 2.2.2. 35 prosent av hele volumet inkludert casingen av det største rom som beskyttes, dog slik at de nevnte prosentsatser kan reduseres til henholdsvis 35 og 30 prosent for lasteskip på under 2000 registertonn brutto. Det forutsettes videre at hvis to eller flere maskinrom ikke er fullstendig atskilt, skal de betraktes som ett rom. 2.3. For så vidt angår dette punkt skal volumet av fri CO2 beregnes etter 0,56 m3 /kg. 2.4. For maskinrom skal det faste rørsystem være slik at 85 prosent av gassen kan tilføyes rommet i løpet av 2 minutter. 3.2.10. Mengden av slokningsmiddel for maskinrom skal beregnes etter tabell 5.2. Denne mengde skal baseres på bruttovolumet med hensyn til minimumskonsentrasjon og nettovolumet inkludert casingen med hensyn til maksimumskonsentrasjon. Når det gjelder Halon 1301 og 1211, skal mengden beregnes på volumetrisk basis, og med hensyn til Halon 2402 på basis av vekt pr. volumenhet. Halon Minimum Maksimum 1301 4.25 prosent 7 prosent 1211 4.25 prosent 5.5 prosent 2402 0.20 kg/m3 0.30 kg/m3 2.5. Halonanlegg bør tilfredsstille følgende: 2.5.1. For mindre anlegg med bare 1 stk. beholder fylt med maksimalt 30 kg Halon kan anlegget tillates utløst ved hjelp av rustfri wireoverføring. Wirelengden innenfor maskinrommet bør ikke være over 1 meter lang og dessuten være beskyttet av stålrør helt frem til ventilen. Lengden av utløserwiren utenfor maskinrommet bør ikke overstige 3 meter og være beskyttet av stålrør med trinser i rørbøyene. 2.5.2. Andre anlegg enn de som er nevnt i pkt. 1 ovenfor kan utløses pneumatisk eller elektrisk. 2.5.3. Pneumatisk utløsning. 2.5.3.1. Ved pneumatisk utløsning forutsettes det å være 2 stk. separate luft eller gassflasker (utløserflasker) plassert utenfor maskinrommet. 2.5.3.2. Hver av flaskene forutsettes å ha kapasitet til min. 3 utløsninger av samtlige beholdere, og være forsynt med manometer som tydelig viser trykket og aktuelt driftstrykkområde. 2.5.3.3. Utløsersystemet forutsettes å bestå av to branntekniske adskilte og uavhengige kretser slik at skade på en av kretsene ikke vil påvirke den andre kretsen. 2.5.3.4. Halonflasker og utløserflasker forutsettes å ha automatisk varsling til styrehus ved trykkfall. 2.5.4. Elektrisk utløsning. 2.5.4.1. Ved elektrisk utløsning forutsettes det å være to uavhengige kraftkilder hvorav den ene skal være akkumulatorbatteri som står under automatisk lading. 2.5.4.2. Hver av kraftkildene forutsettes å ha kapasitet til min. 3 utløsninger av samtlige beholdere. 2.5.4.3. Utløsersystemet forutsettes å bestå av to branntekniske adskilte og uavhengige kretser slik at skade på en av kretsene ikke vil påvirke den andre kretsen. De deler av utløserkablene som ligger innenfor maskinrommet forutsettes å være av brannsikker type, jfr. IEC Publication 331. 2.5.4.4. Halonflasker forutsettes å ha automatisk varsling til styrehus ved trykkfall. 2.5.5. Halonflasker og utløserflasker bør ha automatisk varsling som gir et lyssignal i styrehus når trykket på flaskene synker, for eks. til ca. 30 % under normalt driftstrykk. 2.5.6. Halonbeholdere som ikke er plassert i maskinrommet, bør plasseres i eget låsbart, ventilert og opplyst rom brannteknisk adskilt fra maskinrommet. 2.6. Automatisk utløsning av brannslokning i maskinrommet kan tillates når fartøyet er forlatt. 2.7. Det forutsettes å være ombord en beskrivelse av brannslokningsinstallasjonen med instruks for bruk og vedlikehold på norsk. 2.8. Anlegget med alarmer forutsettes funksjonsprøvet etter installasjonen. Halongass skal ikke slippes ut ved prøving. 3. Fastmonterte slokningsanlegg for maskinrom på fartøy med lengde på 15 m og derover, men under 24 m. 3.1. Slokkingsanlegget bør normalt være arrangert kun for manuell utløsning. Eventuell annen utløsning av anlegget kan godtas i hvert enkelt tilfelle. 3.2. Automatisk utløsning kan tillates når fartøyet er forlatt. 3.3. Mengden av slokkemiddel fastsettes i hvert enkelt tilfelle avhengig av maskinrommets størrelse. 3.4. Slokningsanlegget skal plasseres utenfor maskinrommet, og utløsningen kan foregå med hjelp av wireoverføring direkte fra førerplass. 3.5. Utløserutstyret forutsettes å være tydelig merket og utstyrt med instruks for bruk og beskyttet slik at utilsiktet utløsning unngås. 3.6. Halonbeholdere bør være utstyrt med manometer. 3.7. Det forutsettes å være ombord en beskrivelse av brannslokningsinstallasjonen med instruks for bruk og vedlikehold. II Formålet med retningslinjene er å gi veiledning til brukerne av forskriften. III Retningslinjene trer ikraft 1. september 1988.

1. Innledning. 1.1. Fiske- og fangstfartøy på 45 m. og derover skal ha installert fast brannoppdagelses- og brannalarmanlegg som skal være typegodkjent, jfr. § 8 nr. 2.1 i forskrift av 4.9.1987 om sikringstiltak mot brann på fiske- og fangstfartøy. Typegodkjennelse av slike anlegg foretas i samsvar med fremgangsmåte for godkjennelse av sentralutstyr og av detektorer inntatt i vedlagte bilag 1 og 2. Sentralutstyr og detektorer på fiske- og fangstfartøy på 45 m. og derover bygget før 2. januar 1988 som ikke tidligere har hatt brannoppdagelses- og brannalarmsystem, kan være i samsvar med bestemmelsene i pkt. 2 nedenfor. 1.2. Fiske- og fangstfartøy med lengde på 10.67 meter og derover, men under 45 m., skal ha installert fast brannoppdagelses- og brannalarmanlegg for maskinrom og røkvarslingsanlegg for lugarene som skal være typegodkjent, jfr. § 8 nr. 2.2 og nr. 2.3 i forskrift av 4.9.1987 om sikringstiltak mot brann på fiske- og fangstfartøy. Typegodkjennelse av slike anlegg foretas i samsvar med fremgangsmåte for godkjennelse av sentralutstyr og av detektorer beskrevet i pkt. 2 nedenfor. 2.Fremgangsmåte for godkjennelse av enklere brannoppdagelses og brannalarmanlegg og røkvarslingsanlegg på fiske- og fangstfartøy under 45 m.2.1. Sentralen skal minst kunne gi akustisk alarm med støtvise signaler dersom en eller flere detektorer løser ut alarm. På fartøy på 24 m. og derover skal det også gis optisk alarm. 2.2. På skip på 24 m. og derover og hvor anlegget består av flere detektorsløyfer, skal sentralen indikere hvilken sløyfe som melder brann. 2.3. Sentralen skal gi akustisk feilvarsel, på fartøy på 24 m. og derover også optisk feilvarsel, ved feil på 2.3.1 strømtilførsel 2.3.2 ladestrømkrets 2.3.3 detektorsløyfer 2.3.4 kurs for alarmorgan 2.4. Sentralen skal kunne gi en utgangsstrøm som er tilstrekkelig for det antall alarmorganer sentralen skal betjene. 2.5. På fartøy på 24 m. og derover skal strømtilførselen til sentralen være fra 2 separate kraftkilder hvorav den ene skal være et automatisk oppladbart akkumulatorbatteri. På fartøy under 24 m. kan strømtilførselen kun være fra et akkumulatorbatteri som står til automatisk oppladning. Akkumulatorbatteriet skal ha tilstrekkelig kapasitet til å forsyne brannoppdagelses og brannalarmanlegget og røkvarslingsanlegget med nødvendig elektrisk kraft for et tidsrom av minst 18 timer, herunder minst 5 minutters drift av alarmorganene, uten oppladning mens det opprettholder batterispenningen gjennom hele utladningsperioden innenfor 12 prosent over eller under batteriets nominelle spenning. 2.6. Sentral og installasjonsmateriell skal være egnet for det miljø det utsettes for. 2.7. Detektorer skal være godkjent i samsvar med fremgangsmåte inntatt i vedlagte bilag 2. Bilag 1 til vedlegg II. Fremgangsmåte for godkjennelse av sentralutstyr1.Dokumentasjon. Følgende dokumentasjon skal innsendes til Sjøfartsdirektoratet: -) Bruksanvisning, inklusive fremgangsmåte for rutineprøving om bord. -) Feilsøkingsprosedyrer med en slik detaljeringsgrad at feil kan lokaliseres til subsystemer som er utskiftbare for kvalifisert offiser. -) Opplysninger om strømforsyning. -) Tilkopling av detektorsløyfer samt ytre hjelpeutstyr som f.eks. eksterne alarmorganer, viftestopp, dørmagnet etc. -) Monteringsanvisning. -) Komponentliste med angivelse av fabrikat og type for utskiftbare komponenter. -) Detaljert funksjons- og konstruksjonsbeskrivelse. -) Tegninger som viser mekanisk konstruksjon og oppbygging. -) Miljøspesifikasjon som angir grenseverdiene for det ytre miljø sentralutstyret kan operere i. -) Rapport fra utførte prøver. Dokumentasjon avmerket med – skal leveres om bord med anlegget i hvert enkelt skip. 2.Funksjonskrav.2.1. Sentralutstyret skal gi optisk og akustisk alarm ved brann. Optisk brannalarm skal gis med rød lampe merket «BRANN» eller «BRANN/FIRE». 2.2. Sentralutstyret skal indikere i hvilket område brann har oppstått. 2.3. Alarmsignal skal gis som anført i § 53 pkt. 1.7 i forskrift av 28. mai 1986 om redningsredskaper m.m. på passasjer og lasteskip. Slik alarm skal bare gis til sentralen i styrehuset eller kontrollrom. 2.4. Det skal så vidt mulig gis optisk og akustisk feilvarsel ved feil som medfører en reduksjon i evnen til å oppdage eller varsle brann. Feilvarsel skal gis ved jordfeil, kortslutning og sløyfebrudd. 2.5. Optisk og akustisk feilvarsel, skal gis ved svikt i hoved- eller reserve kraftforsyning. Med «svikt i kraftforsyning» menes at spenningen faller utenfor de grenser som er spesifisert under miljøprøven. 2.6. Optisk feilvarsel skal gis med gul lampe merket «FEIL» eller «FEIL/FAULT». 2.7. Sentralen skal automatisk gå over til reserve kraftforsyning ved spenningssvikt. Sentralen skal ikke kunne gi feilaktige informasjoner ved overgang fra normal til reserve kraftforsyning. 2.8. Brannalarmgiving for alle detektorsløyfer, samt alle arrangementer for feilvarsler skal kunne funksjonsprøves realistisk på en enkel måte. 2.9. Det skal gis positiv indikasjon ved frakopling av funksjoner når dette kan skje fra kontrollpanel ved hjelp av bryter e.l. 2.10. Det skal gis positiv indikasjon på at kraftforsyningen er intakt. Numerisk angivelse av driftsspenning forlanges ikke. 2.11. Akustisk brannvarsel og feilvarsel skal kunne kvitteres ut ved hjelp av en enkelt trykknappbryter e.l. Detektorsløyfer skal fortsatt være i alarmtilstand. Brannalarm, optisk og akustisk, skal ikke blokkeres av eksisterende brannalarm på en annen detektorsløyfe når den eksisterende alarm er kvittert. 2.12. Sentralutstyret skal, eventuelt med tilpasningsutstyr, kunne benyttes sammen med følgende detektortyper: -) Maksimal temperaturdetektorer -) Differensiell temperaturdetektor -) Strålingsdetektor: ultrafiolett, infrarød -) Røykdetektor: optisk type, ionisasjonstype Sentralutstyret skal også kunne benyttes sammen med en kombinasjon av disse detektortyper sammenkoplet i den samme detektorsløyfe, eventuelt med tilpasningsutstyr. 3. Konstruksjonskrav. 3.1. Optiske og akustiske alarmkretser skal utføres slik at en enkelt feil i kretsene ikke setter begge signaltyper ut av funksjon. 3.2. Kontrollpanelet skal være arrangert slik at man ikke får forstyrrende lyssignaler under normal drift, og ikke ved uforvarende berøring av alarmsentralen har mulighet for å kunne aktivisere varslingsorganer. 3.3. Sentralutstyret skal konstrueres for å tåle de miljøspesifikasjoner som er angitt i IEC publikasjon nr. 92-5-4, (Electrical Installations in Ships Part 5: Special Features – Control and Instrumentation) samt tilfredsstille kravene til kapslingsgrad IP42 i henhold til IEC publikasjon 529. 3.4. Sentralutstyret skal ha mulighet for tilkobling av detektorer som er tilfredsstillende med hensyn til å «feile til sikkerhet», dvs. kortslutning eller brudd på kabelforbindelsen mellom sentral og detektorer, eller mellom detektorer, skal føre til brann- eller feilvarsel. 3.5. Sentralutstyret skal ha tilkoplingsklemmer for to separate krafttilførselslinjer. 3.6. Sentralutstyret skal ha et tilstrekkelig antall potensialfrie utgangskontakter (eller tilsvarende arrangert) for tilkopling til et hensiktsmessig eksternt varslingssystem. Potensialfri brytekontakt eller tilsvarende skal benyttes for at feiltilstander skal kunne varsles over det generelle maskinromsalarmsystem. Likeledes skal det finnes hjelpekontakter for styresignal til viftemotorer, dørmagnetholdere o.l. 4.Miljøkrav.4.1. Sentralutstyret skal tilfredsstille de krav som er spesifisert i IEC publikasjon 92-5-4: Electrical Installations in Ships, Part 5: Special Features – Control and Instrumentation, og skal være konstruert for å tåle de termiske, mekaniske og kjemiske påkjenninger som det kan utsettes for når det er installert i et skip. 4.2. Sentralutstyret skal ikke være følsomt for elektrisk støy på signal- og kraftledninger i en størrelsesorden som kan tenkes indusert fra annet elektrisk utstyr om bord i skip. 5.Prøveprogram.5.1. Før et sentralutstyr presenteres for godkjennelse, skal det ha gjennomgått miljøprøving ved anerkjent prøvelaboratorium eller ha gjennomgått prøver hvor en representant for Sjøfartsdirektoratet er tilstede. Det skal foreligge dokumentasjon med rapport fra prøvene. 5.2. Prøvingen foretas etter blokkdiagram. (Figur 1 utelatt) 5.3. For hver del av miljøprøven skal prøveobjektet gjennomgå en funksjonsprøve. Denne prøven skal bestå av en rekke prøvesekvenser som til sammen dekker alle utstyrets funksjoner. Hver sekvens består av følgnede deler: a) Utløs brannalarm i sløyfe X b) Avstill eksterne sirener c) Avstill lokal summer d) Tilbakestill alarmkrets e) Tilbakestill lokale og eksterne signaler. For hvert av disse trinn observeres objektets tilstand for å oppdage feilfunksjoner. 5.4. Funksjonsprøve (IEC 68-1). Før miljøprøvene blir utført, må en funksjonsprøve gjennomføres i standard atmosfæreforhold: – Temperatur: +15° C til +35° C – Relativ fuktighet: 45 % – 75 % – Lufttrykk: 860 – 1060 millibar. De øvrige atmosfæreparametere tillegges ingen betydning. Funksjonsprøve skal foretas mellom hver av de etterfølgende miljøprøver, og skal omfatte alle kontroll-, feilvarslings- og alarmfunksjoner. 5.5. Variasjon i kraftforsyning. Driftsspenningen skal varieres innenfor de oppgitte grenser. Det kontrolleres under prøven at ikke feilfunksjon inntreffer. – Nettspenning: +10 % / -15 % – Batterispenning: +/-17 %. 5.6. Varmeprøve (IEC 68-2-2) – Temperatur: +55° C +/-3° – Varighet: 16 timer – Absolutt fuktighet: 20 g vann pr. m3 luft. Prøveobjektet skal plasseres i et kammer som holder romtemperatur (15° C til 35° C). Temperaturen heves så til +55° C, hvor den skal holdes i minst 16 timer. Deretter senkes temperaturen til romtemperatur igjen. Sentralen skal være i drift under prøven og skal funksjonsprøves. Funksjonsprøven skal foretas tidligst to timer etter at 55° C er oppnådd i kammeret. 5.7. Vibrasjonsprøve. Montasjen under prøvingen skal være av tilsvarende utførelse som utstyret vil få i praksis. Vibrasjonene tilføres i tre retninger som er orientert vinkelrett på hverandre. Følgende krav skal etterkommes: – 2,0-13,2 Hz: +/-1 mm konst. posisjonsamplitude – 13,2-80,0 Hz: +/-0,7 konst. akselerasjonsamplitude Prøver i henhold til Random vibrasjonsprøver kan godtas. Resonans søkeprøve. Hele frekvensområdet avsøkes med en frekvensendring på maksimalt 1 oktav pr. minutt. Prøveobjektet skal være i drift under søkeprøven. Resonans utholdenhetsprøve. Det skal utføres 90 minutters utholdenhetsprøve ved hver resonansfrekvens. Dersom det i en retning ikke blir funnet resonanser, skal to timers utholdenhetsprøve utføres ved 25 Hz. Prøveobjektet skal være i drift under utholdenhetsprøven. Sveip utholdenhetsprøve. Det skal utføres en 90 minutters utholdenhetsprøve hvor frekvensen sveipes automatisk som under resonans søkeprøve. Avsluttende resonans søkeprøve. Denne prøven skal gjennomføres for å få undersøkt hvorvidt utholdenhetsprøven har svekket prøveobjektet mekanisk. Hvis så er tilfelle, vil en ha forskyvning av resonansfrekvensene. Prøveobjektet skal være i drift under denne prøven. 5.8. Fuktig varme, syklisk (IEC 68-2-30). Prøveobjektet skal utsettes for 2 sykluser og skal under prøven være spenningsløst for å unngå oppvarming som vil motvirke kondensdannelse. Prøvebetingelser: +55° C/2 sykluser. Funksjonsprøven skal utføres etter utløpet av den andre 24-timers syklusen og etter utløpet av normaliseringsperioden som nevnt i paragrafene 5 og 7 i IEC 68-2-30. 5.9. Salttåke Følgende prøve skal utføres: – Prøvetemperatur: +35° C +/-2° – Varighet: 1 døgn – Oppløsning: 50 g +/-1 g NaCl + dest. eller ionebyttet vann = 1 liter oppløsningf ved 20° C, 6,5 pH 7,2. Etter prøven blir prøveobjektets enkelte deler visuelt inspisert og funksjonsprøve foretas. Bilag 2 til vedlegg II. Fremgangsmåte for godkjennelse av detektorer1.Dokumentasjon. Følgende dokumentasjon skal innsendes til Sjøfartsdirektoratet: -) Installasjons- og monteringsanvisning. -) Vedlikeholdsinstruks. -) Fremgangsmåte ved rutineprøving om bord. -) Fremgangsmåte ved typeprøving. -) Opplysning om sløyfetilkopling. -) Tegninger som viser mekanisk konstruksjon og oppbygging. -) Tekniske spesifikasjoner med følsomhetsdata og tidsrespons. -) Miljøspesifikasjoner som angir grenseverdiene for det ytre miljø detektoren kan operere i. Dokumentasjon merket – skal leveres om bord med anlegget i hvert skip. 2.Funksjonskrav.2.1. Generelle krav. a) Detektoren skal varsle brann og gi signal om dette til sentralutstyr. b) Detektoren skal ha så god følsomhet at den kan varsle brann på et tidlig stadium. c) Detektoren bør være konstruert med mulighet for å endre følsomheten. d) Detektoren skal ha så god selektivitet at den ikke er årsak til stadige uønskede alarmer. e) Detektoren som må tilbakestilles manuelt, skal gi synlig indikasjon når den er utløst. f) Det skal såvidt mulig gis alarm eller feilvarsel som reduserer evnen til å varsle brann. g) Detektoren skal enkelt kunne funksjonsprøves. 2.2. Spesielle krav. a) De eksisterende detektorer er basert på prinsippene: - Termisk deteksjon: – absolutt, – differensiell - Røykdeteksjon: – optisk, – ionisasjonskammer - Strålingsdeteksjon: – infrarød, – ultrafiolett Detektorer basert på andre prinsipper vil bli vurdert individuelt. b) Alle detektortyper skal tilfredsstille prøvene under nr. 5 – Prøveprogram. c) UV-detektorer skal ikke være følsomme for lys av større bølgelengde enn 0,29 um. Anm.: Denne grense på 0,29 um er valgt fordi sollys inneholder stråling med større bølgelengde, og vil derfor kunne være en kilde til uønskede alarmer. 3.Konstruksjonskrav.3.1. Detektorene skal tåle miljø spesifisert i IEC-publ. nr. 92-5-4, part 3, og tilfredsstille kravene til kapslingsgrad IP 42 i henhold til IEC publ. 529. Kapslingskravet gjelder ikke de deler av detektoren som på grunn av deteksjonsprinsippet må ha direkte kontakt med omgivende luft. 3.2. Detektor som holder alarmtilstanden etter at den er utløst, skal lett kunne skiftes ut eller tilbakestilles. 3.3. Termiske detektorer skal vært utført med to uavhengige kontaktpunkter. 3.4. Signalutgang fra detektor skal være utført slik at den kan kobles sammen med andre detektorer i en sløyfe. 3.5. Detektoren skal være utstyrt med innføring for kabler av godkjent type til skipsinstallasjon. 4.Miljøkrav.4.1. Detektoren skal tåle de miljøkrav som er spesifisert i IEC publ. 92-5-4, part 5, og de termiske, mekaniske og kjemiske påkjenninger den utsettes for i installasjon om bord i skip. 4.2. Detektoren skal ikke være følsom for elektrisk støy på signal- og strømforsyningsledning i en størrelsesorden som kan tenkes indusert fra øvrig elektrisk utstyr om bord i skip. 5.Prøveprogram. Før en detektor presenteres for godkjennelse, skal den ha gjennomgått miljøprøving ved anerkjent prøvelaboratorium eller ha gjennomgått prøver hvor en representant for Sjøfartsdirektoratet er tilstede. Det skal foreligge dokumentasjon med rapport fra prøvene. Prøving foretas etter blokkdiagram. (Fig. 1 er utelatt.) 5.1. Brannprøve. Før miljøprøven skal detektoren gjennomgå en «brannprøve». Ved denne prøven skal detektoren utsettes for realistiske forhold i form av røyk, stråling og varme. a) Termiske detektorer skal prøves ifølge CEN 54, Part 5 (EN 54, Part 5) (CEN = CENELEC: Den europeiske komité for utarbeidelse av elektrotekniske normer). b) Røykdetektorer skal prøves i en røykkanal. De skal da ha en følsomhet i området 0,2 x 0,65. Følsomhetsfaktor x = (Io – Ia ) / Io Io = ionekammerstrøm i normaltilstand Ia = ionekammerstrøm ved alarm. Andre typer røykprøver kan godkjennes i hvert enkelt tilfelle. c) Strålingsdetektorer skal utsettes for stråling fra en «standard prøveflamme» i 5 m avstand. Tidsrésponsen skal ikke overstige 5 sek. Videre skal strålingsdetektorenes følsomhet overfor andre lyskilder undersøkes. Disse lyskilder er: -) Sollys -) Elektrisk lysbue -) Lys fra glødelampe -) Lys direkte fra halogenlampe -) Lys fra elektrisk lysrør -) Acetylen-sveiseflamme. Lyset skal både være fast og opphakket med en frekvens på ca. 10 Hz. Følsomhet og tidsrespons registreres her for å gi inntrykk av detektorens følsomhet for falske brannsymptomer. Spesifikasjon av standard prøveflamme: Flammen fra et kar med mål 300 x 300 x 150 mm fylt med 1 liter dieselolje og 0,25 kg twist. Oljetemperatur 50-60° C. 5.2. Miljøprøve. a) For hvert trinn i miljøprøven skal detektoren gjennomgå en funksjonsprøve. Denne prøve skal enkelt kunne gjennomføres, og den skal være reproduserbar slik at man får et kvantitativt mål for hvordan detektorens ytelser endres under prøven. Produsenten skal fremsende forslag til fremgangsmåte for en funksjonsprøve som tilfredsstiller disse krav. Som funksjonsprøve kan også brannprøven i nr. 5.1. benyttes. b) Under miljøprøven skal detektorens tidsrespons og følsomhet noteres, slik at vesentlige endringer i løpet av prøven skal medføre at detektoren underkastes nærmere undersøkelser, og eventuelt forkastes. c) Termiske detektorer prøves ifølge CEN 54, Part 5 (EN 54, Part 5). d) Miljøprøven foregår ifølge blokkskjema i figur 1. (Fig. 1 utelatt.) 5.3. Funksjonsprøve (IEC 68-1). a) Før miljøprøvene blir utført, skal en funksjonsprøve gjennomføres i standard atmosfæreforhold: - Temperatur: +15° C til + 35° C - Relativ fuktighet: 45 % – 75 % - Lufttrykk: 860 – 1060 millibar. De øvrige atmosfæreparametere tillegges ingen betydning. b) Funksjonsprøve skal foretas mellom hver av de etterfølgende miljøprøver, og skal omfatte alle kontroll-, feilvarslings- og alarmfunksjoner. 5.4. Variasjon i kraftforsyning. Driftsspenningen varieres innenfor de oppgitte grenser. Det kontrolleres under prøven at ikke feilfunksjon inntreffer. - Nettspenning: +10 % / -15 % - Batterispenning: +/– 17 %. 5.5. Varmeprøve (IEC 68-2-2). - Temperatur: +55° C +/– 3° - Varighet: 16 timer - Absolutt fuktighet: 20 g vann pr. m3 luft. Prøveobjektet plasseres i et kammer som holder romtemperatur (15° C – 35° C). Temperaturen heves så til +55° C, hvor den skal holdes i minst 16 timer. Deretter senkes temperaturen til romtemperatur igjen. Detektoren skal være i drift under prøven, og skal funksjonsprøves. Funksjonsprøven foretas tidligst to timer etter at 55° C er oppnådd i kammeret. Detektorer som ikke kan underkastes varmeprøve, vil blir vurdert i hvert enkelt tilfelle. 5.6. Vibrasjonsprøve. Montasjen under prøvingen skal være av tilsvarede utførelse som utstyret vil få i praksis. Vibrasjonene tilføres i tre retninger som er orientert vinkelrett på hverandre. Følgende krav skal etterkommes: 2,0 – 13,2 Hz: +/– 1 mm. konst. posisjonsamplitude 13,2 – 80,0 Hz: +/– 0,7 konst. akselerasjonsamplitude. Prøver i henhold til Random vibrasjonsprøver kan godtas. Resonans søkeprøve. Hele frekvensområdet avsøkes med en frekvensendring på maksimalt 1 oktav pr. minutt. Prøveobjektet skal være i drift under søkeprøven. Resonans utholdenhetsprøve. Det skal utføres 90 minutters utholdenhetsprøve ved hver resonansfrekvens. Dersom det i en retning ikke blir funnet resonanser, skal to timers utholdenhetsprøve utføres ved 25 Hz. Prøveobjektet skal være i drift under utholdenhetsprøven. Sveip utholdenhetsprøve. Det skal utføres en 90 minutters utholdenhetsprøve hvor frekvensen sveipes automatisk som under resonans søkeprøve. Avsluttende resonans søkeprøve. Denne prøven må gjennomføres for å få undersøkt hvorvidt utholdenhetsprøven har svekket prøveobjektet mekanisk. Hvis så er tilfelle vil en ha forskyvning av resonansfrekvensene. Prøveobjektet skal være i drift under denne prøven. 5.7. Fuktig varmeprøve, syklisk (IEC 68-2-30). Prøveobjektet skal utsettes for 2 sykluser, og skal under prøven være spenningsløst for å unngå oppvarming som vil motvirke kondensdannelse. Prøvebetingelser: + 55° C/2 sykluser. Funksjonsprøven skal utføres etter utløpet av den andre 24-timers syklusen og etter utløpet av normaliseringsperioden som nevnt i paragrafene 5 og 7 i IEC 68-2-30. 5.8. Salttåke. Følgende prøve skal utføres: - Prøvetemperatur: +35° C +/-2° - Varighet: 1 døgn - Oppløsning: 50 g +/-1 g NaCl + dest. eller ionebyttet vann = 1 liter oppløsning ved 20° C, 6,5 pH 7,2. Etter prøven skal prøveobjektets enkelte deler visuelt inspiseres, og funksjonsprøve foretas.

1. Generelt. 1.1. I medhold av § 8 nr. 2 i forskrift av 4.9.1987 om sikringstiltak mot brann på fiske- og fangstfartøy, skal fiske- og fangstfartøy være utstyrt med fast installerte brannoppdagelses- og brannalarmanlegg som angitt i forskriftene. 1.2. Fremgangsmåten for typegodkjennelse av slike anlegg vil fremgå av Bestemmelser for godkjennelse av fast installerte brannoppdagelses- og brannalarmanlegg på fiske- og fangstfartøy. 1.3. Nedenstående retningslinjer angir en norm for hvordan installasjonen av slike anlegg bør utføres. Andre løsninger som gir en tilsvarende standard, kan godtas. 2. Retningslinjer for installasjon. 2.1. Fiske- og fangstfartøy på 45 m. og derover, forutsettes å tilfredsstille Sjøsikkerhetskonvensjonens krav til installasjon. Rettledning for valg og plassering av detektorer i maskinrom samt retningslinjer for godkjennelse av installasjonen er inntatt i vedlagte bilag 1 og 2. 2.2. På fiske- og fangstfartøy under 45 m. kan installasjonen utføres på følgende måte: 2.2.1. På fartøy med lengde under 15 m kan det i motorrommet installeres 1 stk. røkdetektor og 1 stk. varmedetektor. I fellesrom eller lugar installeres 1 stk. røkdetektor. Det installeres 1 stk. alarmorgan i styrehus og 1 stk. i innredning når hensyn tas til fartøyets størrelse. 2.2.2. På fartøy med lengde på 15 m og derover, men under 24 m., installeres det i motorrommet et tilstrekkelig antall detektorer i forhold til motorrommets størrelse, dog minst 1 røkdetektor og 1 varmedetektor. I alle lugarer installeres røkdetektorer. Alternativt kan et tilsvarende antall røkdetektorer fordeles i fellesrom og i korridorer. Hvor detektor er plassert i fellesrom, kan det installeres varmedetektor klasse 1. Hvor detektor er plassert i bysse, bør det installeres varmedetektor klasse 2. Dersom det i motorrom installeres 5 eller flere detektorer og/eller det i innredning installeres flere enn 10 detektorer, forutsettes detektorene å bli fordelt på 1 sløyfe for motorrommet og 1 sløyfe for innredningen. Det installeres akustiske alarmorganer i nødvendig antall og minst en for hvert dekk slik at alarm kan høres over hele fartøyet. 2.2.3. På fartøy på 24 m. og derover installeres det i motorrommet et tilstrekkelig antall detektorer i forhold til motorrommets størrelse. Rettledning for valg og plassering av detektorer i motorrommet er gitt i vedlagte bilag 1. Detektorene i motorrommet forutsettes å være tilsluttet en egen sløyfe i alarmsentralen. Det monteres en manuell melder i sløyfen. I alle lugarer installeres røkdetektorer. Alternativt kan et tilsvarende antall røkdetektorer fordeles i fellesrom og i korridorer. Hvor detektorer er plassert i bysse, bør det monteres varmedetektor av klasse 2. Detektorene forutsettes å være tilsluttet en egen sløyfe med manuell melder i sløyfen. Dersom det er nødvendig å installere flere enn 20 detektorer i innredningen for å få tilfredstillende dekning, forutsettes detektorene å bli fordelt på 2 sløyfer. Det monteres en manuell melder i hver sløyfe. Det installeres akustiske alarmorganer i nødvendig antall og minst en for hvert dekk slik at alarm kan høres over hele fartøyet. 2.2.4. Detektorer og alarmorganer monteres på vantette koplingsbokser. På fartøy over 24 m. forutsettes tetthetsgrad for detektorer og manuelle meldere i maskinrom å tilsvare IP-56. Bilag 1 til vedlegg III. Rettledning for valg og plassering av detektorer i maskinrom1. For å oppnå en optimal overvåking av maskinrom bør en fullstendig detektorinstallasjon bestå av en kombinasjon av: -) Termiske detektorer -) Røk/ione-detektorer -) Flammedetektorer. Det vises til forskrifter av 17. juni 1986 om sikringstiltak mot brann på skip som angir når et automatisk brannalarm- og brannoppdagelsessystem er forlangt. 2. Fig 1 (utelatt) viser et snitt av et typisk maskinrom med inntegnet plassering av de forskjellige detektortypene. I tilknytning til figuren er det nedenfor gitt en del generelle råd for bruk og plassering av detektorer. Termiske detektorer. Denne detektortypen egner seg best for mindre rom med liten eller ingen ventilasjon og hvor det er mulig å montere detektoren i lav høyde over overvåkningsobjektet. Røk/Ione-detektorer. Disse detektorene har et mer generelt anvendelsesområde og kan brukes stort sett i hele maskinrommet med relativt høy følsomhet. Man bør dog unngå å bruke røk/ione- detektorer i områder med særlig høy ventilasjon samt i områder hvor det normalt vil forekomme fri eksos fra tid til annen. Flammedetektorer. Flammedetektoren er den som reagerer hurtigst på en brann hvor det er snakk om flammer, og den er også upåvirket av ventilasjonsforholdene. Den bør derfor anvendes for områder med et særlig høyt branntilbud (topp av hovedmotor, hjelpemoterer/generatorer, kjeler etc.) og for områder hvor forholdene vanskeliggjør bruk av de to førstnevnte detektortypene. 3. Plassering av Røk/Ione-detektorer. For å sikre en optimal plassering av røk-detektorene bør den endelige plasseringen av disse baseres på røkprøver under normale driftsforhold. Derfor anbefales det i første omgang å montere disse detektorene med «løse» sløyfekabler slik at de siden kan flyttes innen et rimelig område basert på røkprøvene. 4. Det anbefales at detektorinstallasjonen baseres på universal-sløyfer med universalsokler slik at man kan bytte ut en detektortype med en annen på et senere stadium dersom erfaringene skulle tilsi det. Bilag 2 til vedlegg III. Retningslinjer for godkjennelse av installert branndeteksjons- og varslingsutstyr. Før en branndeteksjons- og varslingsinstallasjon kan godkjennes, skal den ferdige installasjon underkastes: a) Funksjonsprøver b) Følsomhetsprøver. Endelig godkjennelse er avhengig av positivt resultat fra disse prøver. 1.Funksjonsprøver.1.1. Funksjonsprøver av sentralutstyr, strømforsyning og samtlige varslings-/alarmorganer. Disse prøver skal omfatte alle kontroll-, feilvarslings- og alarmfunksjoner. Alarm- og sløyfefeilsfunksjoner skal prøves ved simulering på sentralutstyrets sløyfeinnganger. Funksjonsprøving av strømforsyningen skal omfatte automatisk overgang fra primær- til reservestrømforsyning, samt maksimalbelastningsprøver av begge strømforsyninger, som skal ha en varighet av minst 30 minutter for primærforsyning og 5 minutter for reserveforsyning. Funksjoner som lukking av dører, viftestopp etc. skal kontrolleres på de respektive steder. 1.2. Funksjonsprøver av detektorsløyfer. Disse prøver skal omfatte prøving av samtlig detektorer på samtlig sløyfer. Ikke-resetbare, termiske detektorer (smelteledds-detektorer o.l.) kan prøves ved simulering på detektorens tilkoplingspunkter. Andre termiske detektorer prøves med varmluft e.l. Røyk- og flammedetektorer prøves ifølge produsentens beskrivelse. På minst to av sløyfene skal det kontrolleres at deteksjonsevnen er intakt selv ved sløyfebrudd, dersom ikke sløyfebrudd automatisk gir brannalarm. 2.Følsomhetsprøver.2.1. Til følsomhetsprøvene skal det anvendes en standard prøvebrann, definert som følger: Åpent, kvadratisk stålkar med mål 300 x 300 x 150 mm fylt med 1 liter dieselolje og 0,25 kg twist som spres jevnt i karet. Under prøvene skal temperaturen i dieseloljen være minst 50° C, og ikke mer enn 60° C ved antennelse. 2.2. Følsomhetsprøvene av deteksjonsanlegget i maskinrommet utføres ved å plassere prøvebrannen i forskjellige relevante posisjoner i maskinrommet, og minste krav til følsomhet er da at anlegget utløses innen 3 minutter, uansett posisjon av prøvebrann. Disse prøvene skal utføres i minst fem forskjellige posisjoner, herunder områdene ved toppen av hovedmotor(er), ved hjelpemotorer/generatorer og ved oljefyrte kjeler. 2.3. Følsomhetsprøvene skal utføres ved normale driftsforhold under full fart og full ventilasjon.