Hopp til innhold
Forskrift

§ 1-4. Definisjoner

Definisjoner

Bevaringsstrategi for kulturhistorisk verdifulle kirkebygg: Bevaringsstrategi som ble fremlagt av Barne- og familiedepartementet og Klima- og miljødepartementet 21. februar 2024. Bevaringsprogrammer: Bevaringsprogrammene som presenteres i bevaringsstrategien: Bevaringsprogrammet for middelalderkirker, bevaringsprogrammet for kirker fra perioden 1537–1850 og bevaringsprogrammet for kirker oppført etter 1850. Alle kulturhistorisk verdifulle kirker som omfattes av denne forskriften, tilhører ett av disse bevaringsprogrammene. Innsatsområder: Innsatsområdene som presenteres i bevaringsstrategien: Innsatsområde 1 Bevaring (istandsetting, sikring og konservering), innsatsområde 2 Kunnskap og kompetanse, innsatsområde 3 Opplevelse og formidling og innsatsområde 4 Engasjement og deltaking. Istandsetting: Tiltak som har som formål å bringe bygningens eksteriør eller interiør (løst og fast inventar) tilbake til normalt vedlikeholdsnivå. Sikring: Tiltak som har som formål å forhindre eller begrense hendelser som kan få negative konsekvenser for de kulturhistoriske verdiene i og på bygget. Dette omfatter bl.a. tiltak for å hindre brann, hærverk, og/eller klima- og naturskade eller redusere konsekvensen av dette. Konservering: Tiltak som har som formål å beskytte kirkens interiør og inventar mot videre ødeleggelse. Eksteriør: Kirkebyggets klimaskall og konstruksjoner, dvs. alle utvendige overflater som tak, tårn, fasader, kledning, grunnmur og fundamenter, vinduer, dører og bærende konstruksjoner. Frittstående klokketårn, som støpuler og kampaniler, regnes som del av kirkens eksteriør. Interiør: Løst og fast inventar som kirkekunst, vegg- og takmalerier, orgler, møbler, tekstiler, belysning, tårnur og kirkeklokker.

Bestemmelsen definerer sentrale begreper for tilskudd til kirkebygg. Den forklarer hva som menes med bevaringsstrategi, programmer og ulike innsatsområder, samt hva som regnes som eksteriør, interiør, istandsetting, sikring og konservering.AI

Les hele forskriften i sammenheng →