Forskrift om dekning av utgifter til transport av helsepersonell m.m. i forbindelse med reise for å foreta undersøkelse eller behandling.

Kommunen dekker helsepersonells utgifter til transport når helsepersonell må reise til pasienter for å foreta undersøkelse eller behandling som det gis stønad til etter folketrygdloven kapittel 5. Dette gjelder imidlertid ikke utgifter til transport for spesialister som har driftsavtale med regionalt helseforetak jf. annet ledd. Kommunen dekker også utgifter til transport dersom behandling gis av ansatt i kommunens helse- og omsorgstjeneste herunder hjemmesykepleie, helsestasjon og familievernkontor. De regionale helseforetak dekker transportutgifter til helsepersonell ansatt i det regionale helseforetaket, herunder spesialister som har driftsavtale med regionalt helseforetak jf. folketrygdloven § 5-4 og § 5-7.

Hvis pasienten på grunn av sin helsetilstand ikke kan møte fram på behandlingsstedet, har den som reiser for å foreta undersøkelse eller behandling rett til dekning av utgifter til transport. Det kan også ytes godtgjørelse fra kommunen til dekning av reiseutgifter for leger som reiser til og fra faste behandlingssteder (utekontorer) i distriktene, når denne tjenesten er organisert av kommunen. Dersom kommunen stiller transportmiddel til disposisjon dekkes ikke transportutgiftene. Ved reise som familievernkontorets personale foretar i forbindelse med miljøundersøkelse i tilknytning til undersøkelse, behandling og rådgivning ved familievernkontor gir kommunen godtgjørelse for halvparten av utgiftene beregnet i samsvar med statens reiseregulativ dersom familievernkontorets medisinske leder skriftlig har attestert nødvendigheten av reisen. Det kan også ytes godtgjørelse fra regionale helseforetak til dekning av reiseutgifter, for spesialister som har avtale med regionalt helseforetak, for reiser til og fra faste behandlingssteder innen regionen (ambulante tjenester m.m.) når dette følger av avtalen mellom den enkelte behandler og det regionale helseforetaket. Det samme gjelder helsepersonell ansatt i private sykehus som har avtale med regionalt helseforetak, når dette følger av avtalen mellom sykehuset og det regionale helseforetaket. Skyssgodtgjørelse dekkes bare hvis veilengden som må reises fra utgangspunktet og til pasienten er minst en kilometer. Denne grense gjelder ikke ved øyeblikkelig hjelp.

Ved reise til og fra faste behandlingssteder i Finnmark kan kommunen i særlige tilfeller dekke reise og opphold for kiropraktor, fysioterapeut som er spesialist i manuell terapi og fysioterapeut som er spesialist i psykomotorisk behandling (ambulant helsetjeneste). Dekning av utgifter gis vanligvis bare til behandler bosatt i Troms fylke. Dersom det er mangel på behandlere her, kan kommunen likevel godkjenne at det gis dekning av utgifter til behandlere bosatt annet sted. Dekning av utgifter kan bare gis dersom den ambulante helsetjenesten er godkjent og organisert av kommunen. Utgifter ved reise for behandling av pasient innlagt i helseinstitusjon dekkes ikke. Det gis heller ikke dekning av utgifter til annet personell eller til leie av lokaler mv. Et tilsagn om dekning av utgifter kan trekkes tilbake med en måneds varsel.

Utgifter dekkes bare for billigste reisemåte. Har den som foretar undersøkelsen eller behandlingen på grunn av særlige forhold hatt større nødvendige utgifter, dekkes utgiftene etter regning. Dekning av utgifter beregnes etter «Regulativ for reiser innenlands for statens regning». Beregningsgrunnlaget ved bruk av eget transportmiddel er antall tilbakelagte kilometer. Ved beregning av veilengden avrundes samlet antall kilometer ved framreisen og tilbakereisen til nærmeste antall hele kilometer. Veilengden regnes fra kontor (bolig) til den som foretar undersøkelsen eller behandlingen. Skjer reisen fra et midlertidig oppholdssted, regnes veilengden fra dette, hvis reisen derfra til pasienten er kortere. Blir vedkommende tilkalt under en reise, beregnes godtgjørelsen bare for den ekstra veilengden som må kjøres fram til pasienten. Skjer undersøkelsen eller behandlingen under fast kontordagsreise, beregnes veilengden bare for det antall kilometer som vedkommende reiser ekstra i anledning av undersøkelsen eller behandlingen.

Har den som foretar undersøkelse eller behandling i det vesentlige sin praksis i by eller innenfor tettbebyggelsen i bymessig bebygde strøk, kan det i stedet for dekning av utgifter som nevnt i § 1, jf. § 2, ytes et fast tillegg. Slikt fast tillegg kan bare beregnes hvis befordringsmiddel er brukt. Dersom vilkårene for å yte et fast tillegg foreligger, avtaler den eller de som foretar undersøkelse og behandling størrelsen av og de nærmere vilkår for skysstillegget med kommunen. Det faste tillegg bortfaller hvis leiet befordringsmiddel (drosje) er nyttet og kommunen har godtgjort utgiftene.

Forskriften trer i kraft den 1. januar 2004. Fra samme tidspunkt oppheves forskrift av 11. mars 1997 nr. 215 om stønad til dekning av utgifter til skyss i forbindelse med reise for å foreta undersøkelse eller behandling.