§ Art 19.

Avgjørelser om saksomkostninger eller gebyrer skal erklæres eksigible uten at partene høres, men med adgang for den domfelte part til senere å få avgjørelsen prøvet overensstemmende med lovgivningen i den stat hvor fullbyrdelse søkes. Den myndighet som er kompetent til å avgjøre begjæringen om eksekvatur skal innskrenke seg til å undersøke: 1) om utskriften av avgjørelsen er bekreftet i samsvar med loven i den stat hvor avgjørelsen er truffet; 2) om avgjørelsen etter samme lov er rettskraftig; 3) om avgjørelsens slutning er avfattet i den anmodede myndighets språk eller i det språk de to stater er kommet overens om, eller om den er ledsaget av en oversettelse til et av disse språk, bekreftet, såfremt ikke annet er avtalt, av en diplomatisk eller konsulær representant for den anmodende stat eller av en edsvoren translatør i den anmodede stat. Til bevis for at vilkårene etter annet ledd nr. 1 og 2 er oppfylt, er det tilstrekkelig å fremlegge enten en erklæring fra den kompetente myndighet i den anmodende stat om at avgjørelsen er rettskraftig, eller behørig legaliserte dokumenter som viser at den er rettskraftig. Den nevnte myndighets kompetanse skal, hvis ikke annet er avtalt, være bekreftet av den høyeste tjenestemann som står for administrasjonen av rettsvesenet i den anmodende stat. Erklæringen og bekreftelsen skal være avfattet eller oversatt i overensstemmelse med forskriften i annet ledd nr. 3. Den myndighet som er kompetent til å avgjøre begjæringen om eksekvatur skal, hvis parten samtidig krever det, fastsette hvor meget utgiftene til bevitnelse, oversettelse og legalisering som nevnt i annet ledd nr. 3 beløper seg til. Disse utgifter regnes med til saksomkostningene.