1. Ethvert tiltak med henblikk på straffeforfølging som er tatt i den anmodende stat i samsvar med denne stats lovgivning og forskrifter, skal ha samme gyldighet i den anmodete stat som om det var tatt av denne stats myndigheter. Et slikt tiltak får dog ikke større beviskraft enn det har i den anmodende stat.
2. Enhver handling som avbryter foreldelsesfristen og som er foretatt på gyldig måte i den anmodende stat, skal ha samme virkning i den anmodete stat, og omvendt.