§ Art 11. Omgjøring av den strafferettslige reaksjonen

1. I tilfelle omgjøring av den strafferettslige reaksjonen skal de framgangsmåtene som er fastsatt i fullbyrdingslandets lovgivning, anvendes. Ved omgjøring av den strafferettslige reaksjonen skal den kompetente myndighet: a) være bundet av den beskrivelsen av faktum som uttrykkelig eller underforstått er lagt til grunn i den dommen som er avsagt i domslandet; b) ikke gjøre en sanksjon som går ut på frihetsberøvelse om til en økonomisk sanksjon; c) fullt ut trekke fra den tiden den domfelte har vært berøvet friheten; og d) ikke skjerpe den domfeltes strafferettslige stilling og ikke være bundet av den minstestraffen som måtte være fastsatt i fullbyrdingslandets lovgivning for det eller de straffbare forhold som er begått. 2. Dersom omgjøringssaken behandles etter overføringen av den domfelte, skal fullbyrdingslandet holde vedkommende i fengslig forvaring eller på annen måte sikre at han er til stede i fullbyrdingslandet i påvente av resultatet av saken. Art 11. 1. Når den dømmende stat har anmodet om fullbyrding, kan den ikke lenger selv innlede fullbyrdingen av en sanksjon som anmodningen gjelder. Den dømmende stat kan likevel innlede fullbyrdingen av en sanksjon som medfører frihetsberøvelse, når domfelte allerede er fengslet innen denne stats territorium på den tid anmodningen framsettes. 2. Avsenderstaten får tilbake retten til fullbyrding: a) dersom den trekker anmodningen tilbake før mottakerstaten har underrettet den om at den akter å fremme anmodningen; b) dersom mottakerstaten gir underretning om avslag på å fremme anmodningen; c) dersom mottakerstaten uttrykkelig gir avkall på sin rett til fullbyrding. Slikt avkall kan bare skje dersom begge de to stater er enige om det, eller fullbyrding ikke lenger er mulig i mottakerstaten. I det siste tilfelle er mottakerstaten forpliktet til å gi avkall, dersom avsenderstaten ber om det.