§ Art 3. Vilkår for overføring

1. Overføring av en domfelt etter konvensjonen kan bare skje på følgende vilkår: a) at den domfelte er borger av fullbyrdingslandet; b) at dommen er rettskraftig; c) at den domfelte på det tidspunktet overføringsanmodningen mottas, ennå har minst seks måneder igjen å sone av den strafferettslige reaksjonen, eller at den strafferettslige reaksjonen er tidsubestemt; d) at den domfelte samtykker i overføringen eller, hvor en av de to statene finner det nødvendig på grunn av den domfeltes alder eller hans fysiske eller mentale tilstand, at den domfeltes verge eller annen rettslig stedfortreder samtykker; e) at de handlingene eller unnlatelsene som den strafferettslige reaksjonen er ilagt på grunn av, er straffbare etter loven i fullbyrdingslandet eller ville være straffbare dersom de ble begått på fullbyrdingslandets territorium; og f) at domslandet og fullbyrdingslandet er enige om overføringen. 2. I særlige tilfelle kan Partene samtykke i en overføring selv om den tiden som gjenstår å sone for den domfelte, er mindre enn det som er fastsatt i første ledd bokstav c. 3. En stat kan på det tidspunktet den undertegner konvensjonen eller deponerer sitt ratifikasjons-, godkjennings-, tilslutnings- eller tiltredingsdokument, ved en erklæring til Europarådets generalsekretær, meddele at den har til hensikt å unnta anvendelsen av en av framgangsmåtene fastsatt i artikkel 9 første ledd bokstavene a og b i forhold til andre Parter. 4. En stat kan når som helst, ved en erklæring til Europarådets generalsekretær, definere for sitt eget vedkommende begrepet «borger» i konvensjonens forstand. 1. På domsstatens anmodning kan fullbyrdingsstaten, med forbehold for bestemmelsene i denne artikkel, gi sin tilslutning til overføring av en domfelt uten vedkommendes samtykke når den strafferettslige reaksjon sistnevnte er ilagt, eller et forvaltningsvedtak som følger av den strafferettslige reaksjonen, inneholder et utvisningsvedtak eller annet tiltak som har til følge at vedkommende ikke lenger får oppholde seg på domsstatens territorium når han eller hun løslates fra fengsel. 2. Fullbyrdingsstaten skal ikke gi sin tilslutning som nevnt i nr 1 uten å ha tatt hensyn til den domfeltes eget syn. 3. I forbindelse med anvendelsen av denne artikkel skal domsstaten legge fram for fullbyrdingsstaten: a) en erklæring som inneholder den domfeltes eget syn på den foreslåtte overføringen, og b) en kopi av utvisningsvedtak eller annet vedtak som har til følge at domfelte ikke lenger får oppholde seg på domsstatens territorium når han eller hun løslates fra fengsel. 4. Den som overføres i henhold til bestemmelsene i denne artikkel, skal ikke straffeforfølges, ilegges straffereaksjon eller holdes i varetekt med henblikk på gjennomføring av en strafferettslig reaksjon eller vedtak om varetekt, for noen straffbar handling begått før han eller hun ble overført unntatt den handling som ligger til grunn for den strafferettslige reaksjonen som skal fullbyrdes, og hans eller hennes personlige frihet skal heller ikke innskrenkes av noen annen grunn, unntatt i følgende tilfeller: a) når domsstaten tillater det; anmodning om tillatelse skal fremmes sammen med alle relevante dokumenter og en rettsprotokoll inneholdende den domfeltes forklaring; tillatelse skal gis når den straffbare handling som ligger til grunn for anmodningen, i seg selv ville begrunnet utlevering etter domsstatens lov, eller når bare straffeomfanget ville utelukke utlevering; b) når den domfelte, etter å ha hatt anledning til å forlate fullbyrdingsstatens territorium, ikke har gjort dette innen 45 dager etter endelig løslatelse, eller hvis han eller hun har vendt tilbake til dette territoriet etter å ha forlatt det. 5. Uten hensyn til bestemmelsene i nr. 4 kan fullbyrdingsstaten treffe de tiltak som måtte være nødvendige etter dens lovgivning, herunder straffeforfølgning in absentia, for å forhindre rettslige virkninger av utløpt tidsfrist. 6. Enhver konvensjonspart kan ved en erklæring rettet til Europarådets generalsekretær si fra om at den ikke vil overta fullbyrding av strafferettslige reaksjoner under de omstendigheter som er beskrevet i denne artikkel. Art 3. 1. I de tilfelle og på de vilkår som er fastsatt i denne konvensjon, har en kontraherende stat kompetanse til å fullbyrde en sanksjon som er idømt i en annen kontraherende stat, og som er eksigibel der. 2. Slik kompetanse kan bare utøves etter at den annen kontraherende stat har anmodet om fullbyrding.