Unntatt i tilfelle som er nevnt i artikkel 10, kan den anmodete stat bare avslå anmodningen helt eller delvis i følgende tilfelle:
a) dersom den finner at grunnlaget for anmodningen etter artikkel 8 er utilstrekkelig;
b) dersom den mistenkte person ikke er bosatt i den anmodete stat;
c) dersom den mistenkte person ikke er borger av den anmodete stat og ikke var bosatt på denne stats territorium på det tidspunkt lovbruddet ble begått;
d) dersom den finner at det lovbrudd som anmodningen om straffeforfølging gjelder, er et lovbrudd av politisk natur eller et rent militært eller fiskalt lovbrudd;
e) dersom den finner at det er vektige grunner for å anta at anmodningen om straffeforfølging skyldes rase, religion, nasjonalitet eller politisk oppfatning;
f) dersom dens egen lovgivning, uavhengig av anmodningen, kan anvendes på lovbruddet, og straffeforfølging var foreldet etter denne lovgivning da anmodningen om straffeforfølging ble mottatt; regelen i artikkel 26 nr. 2 gjelder ikke i et slikt tilfelle;
g) dersom dens kompetanse utelukkende bygger på artikkel 2, og straffeforfølging ville vært foreldet etter dens lovgivning da anmodningen ble mottatt, selv når det tas hensyn til den forlenging av tidsfristen med 6 måneder som er fastsatt i artikkel 23;
h) dersom lovbruddet ble begått utenfor den anmodende stats territorium;
i) dersom straffeforfølging ville være i strid med den anmodete stats internasjonale forpliktelser;
j) dersom straffeforfølging ville være i strid med grunnleggende rettsprinsipper i den anmodete stat;
k) dersom den anmodende stat har brutt noen av de regler om saksbehandlingen som er fastsatt i denne konvensjon.