§ Art 4.

(a) Forskriftene i artiklene 2 og 3 skal ikke være til hinder for at judisielle eller ekstrajudisielle dokumenter som er utferdiget på den ene høie kontraherende parts territorium, forkynnes på den annen høie kontraherende parts territorium uten henvendelse til eller mellemkomst av dette lands myndigheter på en av følgende måter: 1) Forkynnelse ved en diplomatisk eller konsulær representant for den høie kontraherende part fra hvis territorium dokumentet utgår, 2) Forkynnelse ved en representant som til det formål er opnevnt enten av den judisielle myndighet som begjærer forkynnelse av dokumentet, eller av den part på hvis begjæring dokumentet blev utferdiget; 3) Gjennem posten; 4) En hvilken som helst annen forkynnelsesmåte som på forkynnelsestiden anerkjennes av loven i det land hvorfra dokumentet utgår. (b) Det er underforstått at gyldigheten og virkningen av en sådan forkynnelse blir å bedømme av de høie kontraherende parters domstoler i overensstemmelse med deres eget lands lov. (c) De høie kontraherende parter er enig om at det i prinsippet er ønskelig at dokumenter som forkynnes på en av disse måter, enten er avfattet i det lands sprog, hvor forkynnelsen skal utføres, eller ledsaget av en oversettelse til dette sprog – med mindre mottageren er den høie kontraherende parts undersått fra hvis territorium det dokument som skal forkynnes, utgår. Da deres lands respektive lover ikke har bestemmelser som foreskriver oversettelser i sådanne tilfelle, påtar de høie kontraherende parter sig imidlertid ingen forpliktelse i denne henseende.