§ Art 9.

(1) I andre tilfelle av ulovlig bortføring enn de som er nevnt i artikkel 8, kan anerkjennelse og fullbyrding, når søknad er kommet inn til en sentralmyndighet innen seks måneder fra den dag da den ulovlige bortføringen fant sted, bare nektes dersom: a) avgjørelsen ble truffet uten at saksøkte eller dennes juridiske representant var til stede, og saksøkte ikke på korrekt måte er blitt meddelt det dokument som reiste saken, eller tilsvarende dokument, tidsnok til å ordne med sitt forsvar; en slik mangel på meddelelse kan likevel ikke legges til grunn for å nekte anerkjennelse eller fullbyrding når meddelelsen ikke har funnet sted fordi saksøkte har holdt sitt oppholdsted hemmelig for den person som har reist sak i opphavstaten; b) avgjørelsen ble meddelt uten at saksøkte og dennes juridiske representant var til stede, og den myndighet som utferdiget avgjørelsen, ikke bygde sin kompetanse på: i) saksøktes bosted, eller ii) det bosted som barnets foreldre seinest hadde felles, så lenge en av foreldrene fortsatt bor der, eller iii) barnets bosted; c) avgjørelsen er uforenlig med en avgjørelse om foreldreansvar som kunne fullbyrdes i mottakerstaten før barnet ble bortført, såframt ikke barnet hadde sitt bosted innenfor søkerstatens territorium i minst ett år før bortføringen fant sted. (2) Dersom det ikke er sendt søknad til en sentralmyndighet, skal bestemmelsene i paragraf (1) i denne artikkel anvendes på samme måte når det anmodes om anerkjennelse og fullbyrding innen seks måneder fra den dato da den ulovlige bortføringen fant sted. (3) Den utenlandske avgjørelses realitet kan ikke i noe høve prøves på nytt. Dersom den sentralmyndighet som har mottatt en søknad som nevnt i artikkel 8, har grunn til å tro at barnet befinner seg i en annen konvensjonstat, skal den direkte og uten opphold sende søknaden til sentralmyndigheten i denne konvensjonstat og underrette sentralmyndigheten i søkerstaten eller eventuelt søkeren om dette.