§ 11-3. Derivater

Derivatavtaler som nevnt i finansforetaksloven § 11-8 fjerde ledd kan inngås med: 1) Oppgjørssentraler etablert i EØS eller OECD-området 2) Stater og sentralbanker i EØS eller OECD-området 3) Kredittinstitusjoner etablert i EØS eller OECD-området. Slike motparter skal kvalifisere til risikoklasse 2 eller bedre. Finanstilsynet kan tillate at derivatavtaler inngås med kredittinstitusjoner i risikoklasse 3, dersom det kan påvises konsentrasjonsrisiko ved at bare kredittinstitusjoner i risikoklasse 1 og 2 kan benyttes. Derivatavtalene skal være skriftlige. Det skal foreligge dokumentasjon som viser at volumet av rente- og valutaderivatene samsvarer med foretakets sikrede rente- og valutarisiko. Derivatavtalene skal verdsettes til betryggende markedsverdi i tråd med prinsippene for måling av virkelig verdi i IFRS 13. I derivatavtaler som inngår i samme sikkerhetsmasse kan det avtales motregning av kontantstrømmer i samme valuta og med samme forfallstidspunkt mellom partene. Foretaket kan også avtale at løpende derivatavtaler skal erstattes med nye avtaler, så lenge krav til overpantsettelse og likviditet oppfylles. Krav mot kredittforetaket som følge av en derivatavtale, kan for øvrig bare benyttes til motregning mot andre kontrakter i samme sikkerhetsmasse der administrasjonsstyret innfører betalingsstans og motregning kan foretas etter reglene i dekningsloven kapittel 8. Verdipapirhandelloven kapittel 18 om motregning av enkelte finansielle instrumenter gjelder etter at betalingsstans er innført.