§ 4-10. Sanksjonsperiode ved selvforskyldt arbeidsløshet

Det ytes dagpenger først etter en sanksjonsperiode når medlemmet a) har sagt opp sin stilling uten rimelig grunn, b) har sluttet uten rimelig grunn, c) er avskjediget eller oppsagt på grunn av forhold som kan bebreides vedkommende, eller d) handler som beskrevet i § 4-20 første ledd bokstav a til c. Sanksjonsperioden løper fra det tidspunktet det er søkt om stønad, og fastsettes til a) 18 uker første gang forhold som nevnt i første ledd inntreffer, b) 26 uker dersom forhold som nevnt i første ledd eller § 4-20 har inntruffet to eller flere ganger innenfor de siste tolv månedene. For at det skal kunne fastsettes sanksjonsperiode etter andre ledd bokstav b, må det som følge av de tidligere forholdene ha blitt fattet vedtak om sanksjonsperiode etter bestemmelsene i denne paragraf eller vedtak om tidsbegrenset bortfall av dagpenger etter bestemmelsene i § 4-20. Sanksjonsperioden kan bare fastsettes på grunnlag av forhold som ikke ligger lenger tilbake i tid enn seks måneder. Seksmånedersfristen regnes fra det tidspunkt medlemmet ikke lenger har krav på lønn. Medlemmet må stå tilmeldt Arbeids- og velferdsetaten og fylle vilkårene for rett til dagpenger i sanksjonsperioden. Det skal ikke fastsettes sanksjonsperiode for medlem som har sagt opp sin stilling for å flytte med ektefelle eller samboer til nytt arbeidssted et annet sted i landet dersom vedkommende kan regnes som reell arbeidssøker etter § 4-5 andre ledd.