Forskrift om menerstatning ved yrkesskade.

Menerstatning ved yrkesskade skal gi kompensasjon for ulemper av ikke-økonomisk art som følge av yrkesskade som er godkjent etter folketrygdloven. Menerstatningen utmåles i forhold til graden av medisinsk invaliditet (invaliditetsgraden). Med medisinsk invaliditet forstår vi den fysiske og/eller psykiske funksjonsnedsettelsen som en bestemt skade eller sykdom erfaringsvis forårsaker. Invaliditetsgraden fastsettes på objektivt grunnlag uten hensyn til medlemmets yrke, nedsatt evne til inntektsgivende arbeid (uføregrad), fritidsinteresser o.l.

1. Varig medisinsk invaliditet for en skadefølge kan først fastsettes når medlemmet har gjennomgått hensiktsmessig medisinsk behandling og rehabilitering, og tilstanden har stabilisert seg. 2. Invaliditetsgraden fastsettes på grunnlag av invaliditetstabellen i del II og III i denne forskriften. For skadefølger som ikke er med i tabellen, fastsettes invaliditetsgraden på grunnlag av en skjønnsmessig sammenligning med skadefølgene i tabellen. 3. Dersom en person har fått flere skadefølger etter samme yrkesskade eller etter flere yrkesskader som er godkjent etter folketrygdloven, fastsettes invaliditetsgraden ut fra en samlet vurdering.

1. Årlig menerstatning utmåles slik: Gruppe Fastsatt invaliditetsgrad Menerstatning 0 Lavere enn 15% Ingen erstatning 1 15 – 24% 7% av grunnbeløpet 2 25 – 34% 12% av grunnbeløpet 3 35 – 44% 18% av grunnbeløpet 4 45 – 54% 25% av grunnbeløpet 5 55 – 64% 33% av grunnbeløpet 6 65 – 74% 42% av grunnbeløpet 7 75 – 84% 52% av grunnbeløpet 8 85 – 100% 63% av grunnbeløpet 9 Betydelig større skadefølger enn ved invaliditetsgrad på 100% 75% av grunnbeløpet 2. Har en person tidligere fått utbetalt menerstatning ved yrkesskade som et engangsbeløp, og det inntreffer en ny yrkesskade, utgjør ny årlig menerstatning forskjellen mellom den prosent av grunnbeløpet som samlet invaliditet etter § 2 nr. 3 i denne forskriften tilsier og den prosent av grunnbeløpet som tidligere er innvilget. Bestemmelsen i første ledd gjelder tilsvarende dersom skadefølgene etter en yrkesskade forverres, og den skadde får rett til høyere menerstatning, se folketrygdloven § 21-6 om endrede forhold. 3. Erstatningsberegningen i nr. 1 og 2 i denne paragrafen kan fravikes dersom individuelle forhold fører til at en skadefølge er vesentlig mer byrdefull enn ved et normaltilfelle. Det kan da gis erstatning en eller to grupper høyere enn den medisinske invaliditeten tilsier.

1. Det kan ikke gjøres vedtak om å innvilge menerstatning før 12 måneder etter skadetidspunktet, med mindre det er åpenbart at varig medisinsk invaliditet kan fastsettes på et tidligere tidspunkt, se § 2 nr. 1 i denne forskriften. 2. Virkningstidspunktet for utbetaling av menerstatning er skadetidspunktet jf folketrygdloven § 13-5. Virkningstidspunktet kan likevel ikke settes lenger tilbake enn tidspunktet som følger av folketrygdloven § 22-13 fjerde ledd. Ved forverrelse som nevnt i § 3 nr. 2 andre ledd i denne forskriften settes virkningstidspunktet tidligst til første besøk hos lege der forverringen blir konstatert. 3. Dersom den yrkesskadde ønsker å få kapitalverdien av menerstatningen utbetalt som et engangsbeløp, se folketrygdloven § 13-17 fjerde ledd, fastsettes beløpet etter forskrift om kapitalverdier, se folketrygdloven § 25-15 andre ledd. Engangsbeløpet må omfatte hele menerstatningen som den skadde har rett til regnet fra virkningstidspunktet. 4. Dersom en yrkesskadd som har fått utbetalt menerstatning i løpende terminer senere ønsker å få utbetalt engangsbeløp, går utbetalte terminbeløp til fradrag i engangsbeløpet. Den som har fått menerstatning utbetalt som et engangsbeløp, kan ikke senere få endret utbetalingen til løpende terminer. 5. Det kan ikke innvilges menerstatning dersom den yrkesskadde dør før varig medisinsk invaliditet kan fastsettes, se § 2 nr. 1 i denne forskriften. Dør den yrkesskadde før et vedtak om menerstatning iverksettes, skal erstatningen bare omfatte terminer fram til og med dødsmåneden.

Forskriftens del I, II, og III trer i kraft 1. mai 1997.