Artikkel 36.

1. Medlemsstatenes kompetente myndigheter kan gjøre unntak fra bestemmelsene i artikkel 34 og gi tillatelse til å frigi visse frosne penger eller formuesgoder forutsatt at a) pengene eller formuesgodene er gjenstand for en rettslig, administrativ eller voldgiftsmessig avgjørelse fastsatt før datoen da personen, enheten eller organet omtalt i artikkel 34 ble listeført, eller for en rettslig, administrativ eller voldgiftsmessig heftelse fastsatt før denne datoen, b) pengene eller formuesgodene utelukkende skal brukes til å innfri fordringer som er sikret gjennom en slik avgjørelse eller anerkjent som gyldige i henhold til en slik heftelse, innenfor de rammer som er fastsatt i gjeldende lov og forskrift om slike fordringshaveres rettigheter, c) avgjørelsen eller heftelsen ikke er til fordel for personer, enheter eller organer oppført i vedlegg XIII, XV, XVI eller XVII, d) anerkjennelse av avgjørelsen eller heftelsen ikke strider mot grunnleggende rettsstatsprinsipper i den berørte medlemsstaten, e) den berørte medlemsstaten har underrettet Sanksjonskomiteen om avgjørelsen eller heftelsen som omfatter personer, enheter og organer oppført i vedlegg XIII. 2. I tilfeller der personer, enheter eller organer oppført i vedlegg XV, XVI eller XVII skal betale beløp forfalt i henhold til en kontrakt, avtale eller forpliktelse som vedkommende person, enhet eller organ har inngått eller pådratt seg før datoen da de ble listeført, kan medlemsstatenes kompetente myndigheter gjøre unntak fra bestemmelsene i artikkel 34 og gi tillatelse, på de vilkår de finner hensiktsmessige, til å frigi visse frosne penger eller formuesgoder dersom vedkommende myndighet har fastslått at a) kontrakten ikke har tilknytning til noen av produktene, operasjonene, tjenestene eller transaksjonene omtalt i artikkel 3 nr. 1 bokstav a), artikkel 3 nr. 3 eller artikkel 7, og b) betalingen ikke mottas direkte eller indirekte av personer, enheter eller organer oppført i vedlegg XV, XVI eller XVII. 3. Den berørte medlemsstaten skal minst ti dager før den gir tillatelse etter nr. 2, underrette de øvrige medlemsstatene og Kommisjonen om sin beslutning og om at tillatelse vil bli gitt.