§ Art 44.

Art 44. 1. Dersom en anmodning om fullbyrding imøtekommes, skal retten istedenfor den frihetsberøvende sanksjon som er idømt i avsenderstaten, fastsette en sanksjon som har heimel i dens egen lovgivning for samme lovovertredelse. Med de begrensninger som er fastsatt i nr. 2, kan sanksjonen være av en annen art eller varighet enn den som er idømt i avsenderstaten. Dersom den sistnevnte sanksjon ligger under den minstestraff som kan idømmes etter mottakerstatens lovgivning, er retten ikke bundet av denne minstestraff, men den skal idømme en sanksjon som svarer til den som er idømt i avsenderstaten. 2. Ved fastsetting av sanksjonen må retten ikke forverre domfeltes strafferettslige situasjon som følger av den avgjørelse som er truffet i avsenderstaten. 3. Enhver del av den sanksjon som er idømt i avsenderstaten og enhver foreløpig frihetsberøvelse, som domfelte har utstått etter at dommen ble avsagt, skal fratrekkes fullt ut. Det samme gjelder for ethvert tidsrom domfelte har vært fengslet i avsenderstaten før domfellelsen, for så vidt dette følger av denne stats lovgivning. 4. Enhver kontraherende stat kan når som helst deponere hos Europarådets generalsekretær en erklæring som gir den rett til i medhold av denne konvensjon å fullbyrde en frihetsberøvelse av samme art som den som er idømt i avsenderstaten, selv om dens varighet overstiger det maksimum som er fastsatt i mottakerstatens nasjonale lovgivning for en sanksjon av samme art. Denne regel gjelder likevel bare i tilfelle denne stats nasjonale lovgivning gir adgang til å idømme for den samme lovovertredelse en sanksjon av minst samme varighet som den som er idømt i avsenderstaten, men som er av strengere art. Den sanksjon som pålegges etter denne bestemmelse kan, dersom dens varighet og formål krever det, fullbyrdes i en straffanstalt som er bestemt for fullbyrding av sanksjoner av annen art.