Artikkel 4.

1. Artikkel 2 nr. 1 og 2 gjelder ikke levering, behandling eller betaling av penger, andre finansielle eiendeler eller formuesgoder, eller levering av varer og tjenester som er nødvendige for å sikre at humanitær bistand leveres til rett tid eller for støtte til andre aktiviteter til støtte for grunnleggende menneskelige behov, dersom slik bistand og annen virksomhet utføres av a) De Forente Nasjoner (FN), herunder FNs programmer, fond og andre enheter og organer, samt FNs særorganisasjoner og tilknyttede organisasjoner, b) internasjonale organisasjoner, c) humanitære organisasjoner med observatørstatus på FNs generalforsamling, og medlemmer av disse humanitære organisasjonene, d) bilateralt eller multilateralt finansierte ikke-statlige organisasjoner som deltar i FNs beredskapsplaner for humanitær bistand, FNs beredskapsplaner for flyktninger, annen FN-innsats eller humanitære grupper som koordineres av FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA), e) organisasjoner og byråer som har fått utstedt et sertifikat for humanitært partnerskap av EU, eller som er sertifisert eller anerkjent av en medlemsstat i samsvar med nasjonale framgangsmåter, f) medlemsstatenes særlige organer, eller g) ansatte, støttemottakere, datterselskaper eller gjennomføringspartnere til enhetene nevnt i bokstav a–f mens og i det omfanget de handler i en slik egenskap. 2. Unntaket fastsatt i nr. 1 gjelder ikke de fysiske eller juridiske personene, enhetene eller organene som er markert med en stjerne i vedlegg I. 3. Uten at det berører nr. 1, kan de kompetente myndighetene i en medlemsstat gjøre unntak fra bestemmelsene i artikkel 2 nr. 1 og 2 og gi tillatelse til å frigi visse frosne penger eller formuesgoder eller stille visse penger eller formuesgoder til rådighet på de vilkårene de finner hensiktsmessige, når det er fastslått at pengene eller formuesgodene er nødvendige for å sikre at humanitær bistand leveres til rett tid eller for å understøtte andre aktiviteter til støtte for grunnleggende menneskelige behov. 4. Dersom den kompetente myndigheten ikke har truffet en negativ beslutning, anmodet om opplysninger eller varslet om behov for ytterligere tid innen fem virkedager etter å ha mottatt en søknad om tillatelse i henhold til nr. 1, skal tillatelsen anses som gitt. 5. Den berørte medlemsstaten skal underrette de øvrige medlemsstatene og Kommisjonen om alle tillatelser som gis i henhold til denne artikkelen, senest fire uker etter at tillatelsen er gitt.