I denne overenskomst betyr anerkjennelse av en dom at dommen skal ha bindende virkning for så vidt angår den pådømte tvistegjenstand i enhver videre rettergang mellom de samme parter (domskreditor og domsdebitor).
Dommer avsagt i en kontraherende parts territorium skal, med de unntak som følger av bestemmelsene i punkt 3. og 4. i denne artikkel, anerkjennes i den annens territorium, hvis det ikke kan fremsettes noen innsigelse mot dommen på ett av følgende grunnlag:
a) Den opprinnelige domstols kompetanse i den sak det gjelder anerkjennes ikke etter bestemmelsene i artikkel IV.
b) Domsdebitor som saksøkt ved sakens behandling for den opprinnelige domstol, har ikke (uansett om stevningen ble riktig forkynt for ham i samsvar med loven i landet til den opprinnelige domstol) mottatt underretning om saken med tilstrekkelig varsel for å sette ham i stand til å ta til motmele under denne, og uteble. I alle tilfelle hvor det er bevist at underretning om saken er blitt riktig forkynt for saksøkte i samsvar med artikkel 3, eller artikkel 4, avsnitt a), punkt 1 eller 2. i Overenskomst mellom Norge og Det Forente Kongerike angående den sivile rettergang av 30. januar 1931, skal det imidlertid anses godtgjort at saksøkte virkelig mottok underretning om saken.
c) Dommen var, etter den mottakende domstols mening, oppnådd ved svik.
d) Anerkjennelse av dommen ville være uforenlig med rettsordenen i landet til den mottakende domstol.
e) Domsdebitor, som saksøkt ved sakens behandling for den opprinnelige domstol, var en person som ifølge alminnelige folkerettslige regler hadde krav på immunitet overfor søksmål ved domstolene i landet til den opprinnelige domstol, og ikke godtok vedkommende domstols kompetanse, eller hvis dommen søkes fullbyrdet overfor en person som ifølge alminnelige folkerettslige regler har krav på immunitet overfor rettergangsskritt ved den mottakende domstol.
Hvor den mottakende domstol har brakt på det rene at dommen er påanket i landet til den opprinnelige domstol, eller at dette ikke er tilfelle, men ankefristen ikke er utløpt etter loven i landet til den opprinnelige domstol, kan den mottakende domstol, i den utstrekning dens lands lov gir adgang til det, anerkjenne dommen, eller nekte å anerkjenne dommen, eller utsette avgjørelsen med hensyn til anerkjennelsen av dommen, slik at domsdebitor får anledning til å fullføre eller påbegynne ankesak.
Hvor den mottakende domstol har brakt på det rene at tvistegjenstanden under saken ved den opprinnelige domstol før dommens avsigelse ved denne domstol hadde vært gjenstand for dom ved en domstol som hadde kompetanse i saken, kan den mottakende domstol nekte å anerkjenne den dom som er avsagt av den opprinnelige domstol.