§ 14-2. Om varigheten av innreiseforbudet

Etter en konkret helhetsvurdering, jf. lovens § 70, kan innreiseforbudet settes til a) to år, b) fem år, c) ti år, eller d) varig. Innreiseforbud gitt i medhold av lovens § 66 første ledd bokstav a, d, f og annet ledd, kan gis for ett år, to år eller fem år. Innreiseforbudet kan likevel gis for mer enn fem år når offentlig orden gjør det nødvendig, eller av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser. Som hovedregel skal innreiseforbudet ikke gjøres varig dersom utlendingen har barn i Norge som vedkommende i lengre tid har bodd fast sammen med eller har utøvd samvær med av et visst omfang, og utlendingen skal fortsette å bo sammen med eller videreføre samværet med barnet. Det kan legges vekt på om det også er utøvd samvær med barnet under gjennomføring av straff eller særreaksjon. Innreiseforbud gitt i medhold av lovens § 66 første ledd bokstav a, d og annet ledd, skal som hovedregel ikke settes til mer enn to år når utlendingen har barn i Norge og vilkårene i første punktum er oppfylt. Etter en konkret helhetsvurdering kan det likevel være grunnlag for å treffe vedtak om utvisning med varig innreiseforbud når utlendingen har barn i Norge. Forhold som særlig kan tale for varig innreiseforbud, er blant annet at a) utlendingen er straffet for et lovbrudd som kan føre til fengselsstraff i seks år eller mer, b) utlendingen er straffet for vold eller overgrep mot nære familiemedlemmer, c) utlendingen er domfelt gjentatte ganger for lovbrudd som kan føre til fengselsstraff i mer enn seks måneder, eller d) det ikke er uforholdsmessig å forutsette at familielivet kan videreføres i et annet land enn Norge. Dersom utlendingen ikke bodde fast sammen med barnet eller utøvde samvær da det forhold som gir grunnlag for å vurdere utvisning fant sted, kan dette tillegges vekt ved vurderingen av innreiseforbudets varighet. Tilsvarende gjelder dersom det senere har vært et avbrudd i familielivet.